Balladen om et vakkert mordersvin

Roberto Zucco var det siste teaterstykket den franske dramatikeren Bernard-Marie Koltès (1948-1989) rakk å fullføre før han døde 41 år gammel av

aids. Stykket er, etter sigende, inspirert av en etterlystplakat med bilder av den unge og svært vakre italienske seriemorderen Roberto Succo som i årene 1986-88 var på rømmen fra politiet i Frankrike, Sveits og Italia. Koltès sin versjon er oppdiktet, og korresponderer bare delvis med den virkelige Succos historie og gjerninger. Poenget med stykket er altså ikke å dokumentere noe som har skjedd i virkeligheten. I stedet tar stykket for seg mytologiseringen av morderen som fenomen og prosess. Dette understrekes allerede i åpningsscenen, der 14-åringen Bobo Hedin og 13-åringen Heine Røsten Haga sittende på hver sin barkrakk og i rollene som seg selv forteller oss at vi først skal få høre den «ekte» historien, før vi ser teaterversjonen. Med Haga på gitar deklamerer og synger de vekselsvis om hendelser fra den virkelige Succos oppvekst og ungdom, frem til det første mordet, på moren. Carl Martin Eggesbø, som snart skal innta rollen som Zucco, korrigerer og supplerer dem underveis der han synes det behøves. At heller ikke denne «ekte» historien er helt pålitelig blir raskt åpenbart. Snarere blir den en slags leirbålsversjon, en sympatiserende skillingsvise om morderens barndom diktert av morderen sel

Som flere har lagt merke til var Succo og Koltès utseendemessig svært like. Et annet berøringspunkt som gjerne trekkes frem er at Koltès selv nærmet seg døden da han skrev stykket. Koblingen mellom dramatiker og protagonist gjøres i denne oppsetningen enda mer tydelig ved at Eggesbø, før han trer inn i rollen som Zucco, synger en lidenskapelig fransk chanson om le soir og le soleil som han hevder er skrevet av en 16 år gammel Koltès.

Overskridende skuespillkunst

Den kroatiske regissøren Ivica Buljan regnes for å være en av verdens ledende iscenesettere av Koltès verk, med en lang rekke oppsetninger på merittlisten, inkludert Roberto Zucco. Han gjestet Det Norske Teatret sist i anledning Bjørneboe-jubileet i 2020, da han satte opp Bestialitetens historie. I 2018 skapte han stor ståhei og begeistring på samme scene med Den siste kongsfesten, der publikum ble invitert på dans, vin og kroatiske pølser fra grillen. Forestillingen bød også på eksplisitt og utagerende fremstilling av fyll og horeri. Med henvisning til #MeToo-kampanjen som pågikk omtrent på samme tid uttrykte Morgenbladets teaterkritiker bekymring over at teatret og regissøren med dette viste manglende respekt for de kvinnelige skuespillernes grenser. Dette ble tilbakevist i et tilsvar til kritikken på vegne av ensemblet .[1]. Heldigvis. For også i Roberto Zucco fråtses det i nakenhet og frimodig uttrykt seksualitet på et nivå som sjelden sees på norske scener, utført med en overbevisning, dedikasjon og skamløshet som oppleves befriende og overskridende, aldri pinlig.

Her er det også relevant å trekke frem scenen Ofelia, der Søster til Jenta (Kirsti Refseth) sørger seg gal over Jenta (Sarakka Gaup) som har forlatt henne. Det skal godt gjøres å fremstille sorg og galskap slik, i ukontrollerte, spastiske, uskjønne bevegelser og fremkalle medlidenhet hos publikum – ikke forvirret latter. Det er et dristig grep, som lykkes. Gaup er på sin side et funn i rollen som Jenta. Hun gir en plausibel fysisk fremtoning og en håndgripelig personlighet til dette underlig uredde og egenrådige vesenet. Eggesbøs Roberto Zucco er selvopptatt, uforutsigbar og iskald, men også ulykkelig, øm og desperat. Alle skuespillerne gjør gode og interessante fremstillinger i sine mange og ulike roller. Det samspilte ensemblet utgjør også et utmerket husband, med en eminent Charlotte Frogner på vokal.

Filmatisk og teatralt

Buljan har beskrevet hvordan han forholder seg til to ulike estetiske hierarkier i arbeidet sitt: Det cinematiske, og det performative [2]. I denne forestillingen er det særlig den stemningsskapende bakgrunnsmusikken, komponert av Mitja Vrhovnik Smrekar, som gir assosiasjoner til filmens verden. Tidskoloritten uttrykt gjennom Ana Savic Gecans kostymedesign plasserer handlingen til slutten av 1980-tallet, som sammenfaller med når stykket ble skrevet og hendelsene som inspirerte det inntraff. Alexandar Denić’ scenografi gjør det derimot tydelig at vi befinner oss i teatret, og ikke i et realistisk filmunivers. Den består av en mobil, rød serveringsvogn med tilhørende bardisk og barkrakker, en gatelykt, en gammeldags rød telefonkiosk (for anledningen kalt «Telefono») samt en scene til bandet, med strippestang. Oljefat, frukt-, mat- og ølkasser i papp og plast står stablet eller ligger strødd utover scenerommet.

Mytisk klangbunn

Midt på scenen henger en enorm, gul plakat med logoen til det italienske oljeselskapet Agip. Logoen viser en svart, seksbeint hund som blåser røde flammer ut av kjeften. Det er nærliggende å lese plakaten som et symbol på solen, og den mytiske funksjonen solen har i dette stykket. Det skrevne stykket åpner nemlig med følgende sitat av C. G. Jung med referanse til Mithras-liturgien, som parafraseres av Zucco rett før det avsluttende fallet: Etter andre bøna vil du sjå solskiva falde seg ut og ned, frå den vil du sjå fallosen, vindens opphav, henge; og om du vender andletet ditt mot aust, vil han flytte seg dit, og om du vender andletet ditt mot vest, vil han følgje deg [3]. Mithras-kulten skal ha vært særlig populær blant romerske soldater på 200- og 300-tallet. I liturgien tas den initierte gjennom syv stadier, hvor det syvende og endelige stadiet gir en tilstand av udødelighet. Stykket har flere mytiske referanser som skaper en dybde, en mystisk dobbeltbunn, som forteller oss at alt ikke nødvendigvis er slik som det fremstår på overflaten. Også enkelte av dialogene bærer preg av en slik mytisk-poetisk dobling, for eksempel dialogen mellom Zucco og Den gamle mannen (Øyvin Berven) på metrostasjonen etter stengetid. Buljan har valgt å la de to aktørene bryte mens dialogen foregår, et performativt grep som etter min oppfatning ikke tilfører stort til tekstens betydningsinnhold, men heller tar oppmerksomheten vekk fra det.

Moderne mytemakeri

Agip-logoen illustrerer dessuten hvordan det moderne samfunnet eklektisk plukker opp og/eller skaper sine egne mytologier. Den flammeblåsende, seksbeinte hunden, som man fort kan assosiere med Odins åttebeinte hest Sleipner, kjent fra norrøn mytologi, har nemlig ingen referanse til noe kjent mytisk univers. Den er en moderne oppfinnelse. De seks beina symboliserer noe så prosaisk og banalt – i alle fall sett med dagens øyne – som menneskets to bein pluss de fire hjulene til bilen. Det er ingen som forstår eller tar Zucco alvorlig når han i sluttscenen med referanse til Mithras-liturgien påkaller solens makt og vindens og fallosens kraft. Når solen dukker opp bak ham og blender oss mens han selv faller i døden, er det spektakulært og åpenbart slutt. Men er det ikke nettopp slik man sørger for å bli udødelig?

Fotnoter:

[1] https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2018/05/11/ikkje-kodd-med-dei-k...

[2] https://shakespearetidsskrift.no/2020/08/buljan-bjorneboe-og-skandinavis...

[3] Bernard-Marie Koltès (2000/1990), Roberto Zucco, oversatt av Ragnar Hovland. Oslo

Vi gjør oppmerksom på at denne anmeldelsen ble blokkert på Facebook. Først med ett annet oppslagsbildet men det gjentok seg med herværende bilde (se over). Red.anm. 15.01.24. 

(Publisert 14.02.2024, rettet fotnoter , og lagt inn redaksjonell kommentar15.01.24.)