Misantropi og parodi

Det er kanskje et paradoks at Matias Faldbakkens Macht und Rebel – en av de mest kontroversielle norske romanene fra de siste årene  –  ikke er

oppdaget av norsk teater, før den to ganger og med kort tids mel- lomrom er blitt dramatisert i Tyskland. Først ved Münchner Kammerspiele (november 2006) og deretter på Volksbühnes biscene, Prater, i Berlin (mars 2007).

Veldig overraskende er det likevel ikke. Etter utgivelsen av de to første romanene i serien «Skandinavisk misantropi» har Matias Faldbakken også i Tyskland et navn som en skandalesuksess og/eller kultromanforfatter.

I første omgang kan teatrets interesse se ut til å bekrefte tysk teaters rykte som trendorientert og provokasjonslystent. Men som de to dramatiseringene av romanen viser, har man i tysk teater ofte en større interesse for en forfatters overordnete prosjekt, enn for romanen som et enkeltstående verk. Det behøver ikke å være en motsetning (jf. for eksempel Castorfs dramatiseringer av Dostojevskij), og denne holdningen gjør seg naturligvis ikke like sterkt gjeldende overalt. Men det er ofte ikke nok å ha en katalog av gode stykker, man må også profilere seg politisk og konfrontere tidsånden. Dessuten er det stor kamp om oppmerksomheten.

Begge de tyske oppsetningene av Macht und Rebel tar seg store friheter med stoffet, som de omsetter i en form for diskursivt teater snarere enn å dramatisere romanen i tradisjonell forstand.

Matias Faldbakkens bok er konstruert i to nivåer, hvor det på det ene dreier seg om en underholdningsroman eller «pulp fiction» med en spenningsintrige og store doser sex og vold. Mens den på det konseptuelle nivået foreslår en annen kontrakt med leseren. Det første nivået skal man ikke ta bokstavelig, men som en freidig utforsking av kunstens og litteraturens evne til å provosere. Og hva som provoserer hvem og hvorfor.

Romanen handler kort fortalt om møtet mellom den desillusjonerte undergrunnsaktivisten Rebel, som er full av forakt overfor det pseudopolitiske miljøet han tilhører, og «silkerampen» Macht – som har som yrke å være et sugerør ned i undergrunnen, hvorfra han approprierer ideer for kapitalen og re- klamen.

Når Rebel er i sitt mørkeste hjørne opp- dager han Hitlers Mein Kampf – endelig en bok som kan gi ham et kick. Boken gir ham nemlig en mulighet til å riste seg løs fra en diskursiv orden som kategoriserer ham som stinknormal mainstream: Hvit, mannlig og heteroseksuell. Ved en tilfeldighet leser Macht en tale Rebel har skrevet etter Mein Kampf og oppdager det subversive potensialet. Båndene mellom Macht og Rebel knyttes tettere da de sjekker opp to småjenter (probl- embarn har en egen seksuell utstråling) – og det utvikler seg et slags brorskap mellom re- klamemannen og (ex)raddisen, som er tuftet på normalitetsforakt (= selvforakt), lyst til å sjokkere, nihilisme og overskridelsesbehov.

Boka slutter med en politisk demonstrasjon hvor innvandrerungdom tørner sammen med globaliseringsmotstandere i en orgie av vold, og med Feiten (Rebels hatobjekt nummer én) som skjeggete jøde-Jesus. Det Feiten og de andre demonstrantene ikke vet, er at demoen er iscenesatt og manipulert av Macht og Rebel, og at det hele filmes for å bli overført på reklame- boards. Mens denne reklame-kunstaksjonen igjen setter en effektiv stopper for anklagene om antisemittisme som er blitt rettet mot det konsernet som Macht jobber for. Denne de- monstrasjonen gir også en forklaring av ordspillet i tittelen på boka:

… i fellesskap kom de [Macht og Rebel] fram til at der Hitlers Nacht und Nebel-begrep fikk pårørende til å spørre seg: ’Hvor faen ble folka av?’ ville deres prosjekt fungere som en deportasjon av (ideologisk) mening. Hvor faen tok meningen veien?

Reality-tv

Robert Lehnigers versjon på Prater i Berlin består av lange tekstblokker som er redigerte utdrag av romanen, og framføres av fem skuespillere: Bruno Cathomas (Rebel), Ingo-Müller-Beck (Macht), Albrecht Hirche (Fatty) og de unge jentene. Oppsetningen er derfor snarere episk enn dramatisk og dialo- gisk. Men selv om ikke situasjonene/hendel- sene i romanen blir spilt på scenen, gjenfortelles og siteres det så mye at også teaterversjonen vil kunne oppleves sjokkerende, eller kvalmende. Både hva angår nazisymbolikken og pedofili – som i følge romanen er «vår tids siste tabuer».

Lehniger er sannsynligvis inspirert av René Pollesch, men her står skuespillerne ofte bare rett opp ned og snakker, med eller uten mikrofon, eller man ser dem snakke inn i videokameraer. Bruno Cathomas tilfører Rebel en tafatthet og tristesse som ska- per en viss friksjon, men den monologiske formen blir i lengden statisk og man savner samspill. Det virker ikke som om regissøren er i stand til å ta høyde for utfordringene i denne formen for postdramatisk teater, som også krever spenningsoppbygging. Det beste er egentlig Bert Neumanns videoscenografi som er en reproduksjon av gata utenfor teatret, den hippe Kastanienallee i Prenzlauer Berg – som selvfølgelig er en perfekt Berlin-location for Faldbakkens roman. Men cruxet her er at kebabsjappene og fasadene for øvrig viser seg å være en malt kulisse. Det gir anledning til en del fin situasjonskomikk når skuespillerne monteres inn i videoene, foran de malte husfasadene.

Men selv om videoscenografien skaper en flersjiktighet ved å åpne og kontekstualisere forestillingen, kan man spørre seg om man virkelig hadde trengt å gå omveien om Faldbakkens roman for å komme med en så banal observasjon som at det «alternative» preget ved Kastanienallee er en form for «kulisse» fordi så mange av de som bor og vanker her tilhører et ressurssterkt sjikt. Bruken av video i forestillingen henspiller også på reality-tv, og viderefører de kvinnelige offerrollene i Faldbakkens roman – de 12-14-årige jentene som Macht og Rebel utnytter – ved å henspille på det nesten likepornografiske ved reality-tv. De to jentene gestaltes som to «nymfer», og i Ada Labahn og Lilith Stangenbergs smellvakre skikkelser får de et heller tvetydig overtak i kraft av sin kjedsomhet og coolhet.

Oppsetningen fikk en nokså lunken mottakelse, og det kan være verdt å bemerke at teaterkritikeren i Junge Welt (som utgis av ungdomsorganisasjonen til PDS) var enervert av Volksbühnes evinnelige og «nihilistiske» problematisering av venstresiden. Her ved at opprøret mot den liberale mainstream tilskrives høyreradikalismen.

Selvparodisk

Schorsch Kameruns versjon av Macht und Rebel på Münchner Kammerspiele forholder seg langt friere til romanforelegget. Den brøt samtidig så sterkt med forventningene mine at jeg egentlig først var i stand til å sette pris på den i ettertid. Og ikke minst etter å ha sett versjonen på Volksbühne.

Kamerun har bakgrunn som vokalist i pønkbandet «Die goldenen Zitronen», og er relativt fersk i teatersammenheng. Han medvirker selv på scenen, som en agent, kledd i dress og slips. Det er en av flere rollefigurer tegnet etter modell av Macht i Faldbakkens roman. Her blir nemlig karakterene i boken oppløst ved å bli distribuert på flere skuespillere, mens andre figurer legges til.

Kameruns dramatisering skjærer klar av de spekulative elementene hos Faldbakken – antagelig fordi regissøren interesserer seg mest for boken som refleksjon av og en kritikk av «kunstscenen». Det bidrar til å gjøre dette til en personlig forestilling, og kan oppleves befriende, fordi de provokative elementene som er med (og dem er det mange av) svært gjerne også fungerer selvparodisk. En av de tyske anmelderne skrev om Macht und Rebel at når pønken – endelig – er kommet til München, så er den allerede død. Og det gir også en god oppsummering av forestillingen.

«Tusen tøffe alternativister, sammenføyd av individualismens lim, utgjør til sammen intet annet enn den gode gamle mainstream» – heter det i begynnelsen. Replikken framføres av en figur som lesere vil gjenkjenne som naboen til Rebel. Han som stadig dukker opp i heisen, og som har funksjon av å være en slags skygge. Han vet at Rebel helst vil unngå ham. Men: «Hallöööchen, sage ich trotzdem, (und) ich atme dir in Gesicht,», sier naboen, som er utkledd som en engel, i hvit kjole og har seks par hender. Han framstår som så mye av en performanceteater-klisjé at det føles pinlig. Her er det altså publikum, og ikke Rebel, naboen går på nervene med sin iver og snakkesalighet.

Forestillingen preges i det hele tatt av en «amatørisme» og ikke-perfeksjon, hvor både regipåfunnene og ordspillene ofte er far out og pinlige. Vi finner for eksempel et ungt par som er utkledd som Hans og Grete, og en undergrunnsaktivist som har skiftet navn fra Hexe (heks) til Chexe – etter Che Guevara. Hans og Grete er to ungdommer på et frivillig ferieopphold i en «kz-leir», hvor en eldre mann, spilt av Josef Bierbichler, er kommandant og henspiller på Rebel. Macht, som introduseres som pønk-sanger og turarrangør (Schorsch Kamerun), er den som har arrangert turen, og han tilbyr også «Simulerte selvmordsattentater»; «Al Quida-skoleringskurs på Citybeaches»; «ubeskyttet Thai-sex» – og andre autentiske opplevelsesreiser i kriseområder.

«Hans» og «Grete» er selvfølgelig skikkelser fra Grimms (nesten David Lynch-aktige) eventyr, men i denne sammenhengen er det nærliggende å lese inn en referanse til at Hans og Grete var dekknavnene som Andreas Baader og Gudrun Ensslin brukte da de gikk i undergrunnen. Noe som er ironisk på flere måter. Både som en påstand om at dagens ungdom «ser med misunnelse» på RAF-lederne, og, mer perfid, ved å kunne henspille på at RAF-lederne under sultestreikene i Stammheim-fengselet «iscenesatte» seg selv som torturofre eller endog kz- fanger.

Referansen til Kameruns bakgrunn som pønkvokalist er naturligvis viktig, på samme måte som andre former for politisk provoka- sjon også kobles til en kunstsetting. I en se- kvens representeres Ku Klux Klan som figur- teater, en annen gang sitter skuespillerne foran en videoskjerm og dubber film- og fjern- synsopptak med replikker fra Faldbakkens roman. Først en scene fra filmen The Wild One med Marlon Brando, deretter vises det utdrag av en tv-debatt med flere kjente politikere, bl.a. Guido Westerwelle (FPD), Gerhard Schröder (SPD), Angela Merkel (CDU) og Edmund Stoiber (CDU). Replikkene deres er hentet fra en kaféscene i boka hvor Macht og Rebel forsvinner inn på toalettet for å sniffe kokain sammen med innvandrerungdom- mene. Og slik gis Kamerun og skuespillerne anledning til å la Westerwelle si: «I ingen andre situasjoner omgås menn på en så oppmerksom, ja kjærlighetsfylt måte, som når de håndterer små poser med hvitt pulver i,» og Stoiber si: «Vold, sex og dop? Ja. Det er det minste multiplum når det gjelder interaksjonen mellom rasene. Vi er på riktig vei».

Det er selvsagt (veldig!) morsomt, men det ligger også et mer subtilt poeng i at den typen kunstnerisk-politisk intervensjon som Kamerun iscenesetter her, framstår som ganske barnslig i kontekst av forestillingen for øvrig.

Forestillingen gjør det ikke vanskelig å forstå at Schorsch Kamerun har karakterisert seg selv som en «popkulturpessimist». For snarere enn å teste hvor langt man kan gå mht. tabubrudd, slik Faldbakken gjør i boken, brukes de provokative elementene på en måte som kan slå tilbake på ham selv. Kamerun tar tydeligere stilling enn Faldbakken, og endelig gir scenespråket uttrykk for at Kamerun tør å formidle den flauheten som hefter ved alt og alle, i følge Rebel i romanen, med en sårbarhet (og modenhet) man kan savne hos Matias Faldbakken.

Macht und Rebel på Münchner Kammerspiele viser at den beryktede provokasjonslysten i tysk teater heldigvis er knyttet til en evne til å reflektere seg selv kritisk.