Ethvert drap er en tragedie. Ethvert menneske er like mye verdt.

I Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel forteller forfatter Atef Abu Saif og scenekunstner Ali Abu Yassin om hvordan de opplever, og har

av forfatter Atef Abu Saif og scenekunstner Ali Abu Yassin.

Oversatt av Vibeke Harper

Manus og iscenesettelse: Vibeke Harper og Marius Kolbenstvedt / Motforestillinger

Med: Charlotte Frogner og Trine Wiggen.

Vega Scene, torsdag 7 mars. HUMAN 24: I LOVE GAZA, 7. til 10. mars 2024

opplevd, å leve på det okkuperte Gaza under den pågående krigen. Lesninga er en del av Motforestillingers bidrag til HUMAN 24: I LOVE GAZA-program under HUMAN Internasjonale dokumentarfilmfestival som er et samarbeid mellom HUMAN og Vega Scene.

To palestinske kunstnere

Lesninga starter med at Vibeke Harper og Marius Kolbestvedt som er menneskene bak Motforestillinger, presenterer rammen rundt teksten vi skal høre. Harper nevner kort de brutale faktaene: «30 534 er blitt drept i Gaza. 1 139 drept i Israel. Minst 420 drept på Vestbredden. Minst 12 500 av disse er, eller var, barn.» Kolbenstvedt presenter den ene av menneskene bak tekstene: Atef Abu Saif som er forfatter og nylig avgått kulturminister i de palestinske selvstyremyndighetene (PA) i Ramallah. Harper presenterer den andre: Ali Abu Yassin som er skuespiller, regissør og dramatiker. Begge er invitert til Norge, men ingen av dem får lov til å komme. Saif får ikke visum, Yassin er internt fordrevet i Gaza, han og familien hans kommer seg ikke ut derfra. Yassins siste store teaterforestilling var The Photographer – et monologteaterstykke skrevet av Atef Abu Saif. Forestillingen hadde premiere i 2016 og ble spilt for fulle hus i to år på Said Al Mishal Cultural Centre i Gaza. Dette teatret er nå utslettet av israelske raketter.

Nakent og nært

Det var Atef Abu Saif og Ali Abu Yassin som skulle presentert tekstene sine selv. Yassin var også invitert for å spille The Photographer under festivalen. Det ble dessverre ikke mulig fordi han er fanget i det fengselet Gaza nå er blitt. Alternativene Motforestillinger har fått på plass er svært gode. Det er Charlotte Frogner og Trine Wiggen. De fyller tekstene med liv slik at de blir virkelige for oss. De fyller dem med verdighet og medmenneskelighet slik at de blir følbare for oss – slik at de blir sittende i oss. De leser enkelt og nært. Bedre kan det ikke gjøres. De sitter bak et enkelt bord midt på scenen. På bordet ligger bare manus, brillene deres og ei vannflaske. Og det står ei vannmugge der. I vannmugga er det også biter av sitron. Sitron er en middelhavslandfrukt. Det er neppe intendert, men slik blir vi på en måte fysisk bundet sammen med middelhavslandene – som også innbefatter Palestina.

Det mellommenneskelige

Charlotte Frogner og Trine Wiggen veksler på å lese tekstene til de to forfatterne. Det at de som leser er kvinner, og ikke menn som forfatterne, gjør kanskje det at forfatterne selv ikke er til stede, enda mer synlig. Frogner og Wiggen spiller ikke, de leser et vitnesbyrd. Det er Wiggen som leser teksten til Atef Abu Saif. Som kulturminister var han på et offisielt besøk i Gaza sammen med sønnen sin som skulle benytte anledningen til å besøke besteforeldrene sine, da krigen plutselig brøt ut i oktober i fjor. Saif skulle opprinnelig bare være i Gaza i tre dager – det ble 85. I slutten av desember fikk han og sønnen komme ut fordi Saif hadde posisjonen som minister. I hele den perioden han var innestengt i Gaza skrev han dagbok. Det er denne Saifs tekst er bygd på.

Fanget i sitt eget land

Selv om Ali Abu Yassin er en kjent person i Palestina, har han ikke som Saif fått muligheten til å reise ut av det helvetet det er i Gaza akkurat nå. Ikke han og familien hans, og ikke de andre millioner av internt fordrevne menneskene som akkurat nå lever livene sine der. Harper og Kolbenstvedt holder kontakten med ham når det er mulig å komme gjennom på telefon og nett. Slik får han formidlet sin viktige historie om hvordan det er å være menneske i Gaza nå. Frogner leser om hvordan Yassin og familien hans, på tross av alt, prøver å holde motet oppe. Og hun leser om den alltid tilstedeværende døden:

«Døden er et problem for de levende. For de som må leve videre alene, uten de døde. Familie og venner lider på grunn av sine kjæres fravær. Noen lever videre i all evighet, andre dør etter begravelsen. Døden er en forferdelig erfaring å bære på.

For de levende.»

Krigen må stoppe nå!

Mediene gir oss hver dag bilder av menneskene som lider under Israels pågående folkemord. Det bombes kontinuerlig. Israel stopper trailerne med mat, medisin og nødhjelp slik at de ikke får kommet inn i Gaza. Rent vann er mangelvare. Mat blir droppet fra fly, men når neppe de som virkelig trenger den mest. Barna sulter i hjel. Det er hjerteskjærende. Det er forferdelig. Vi som ser på krigen langt borte fra – hva kan vi gjøre? Små handlinger, men som sammen med andre, kan være meningsfulle ved at vi synliggjør og legger press på våre egne lands myndigheter om å gjøre noe.

Ekte mennesker dør

I Gjenferd – dette er ikke forenlig med menneskets sjel møter vi ikke bare tall og navnløse ofre. Saif forteller om niesen sin. Hun mister familien sin, moren sin og flere søsken, i et bombeangrep. Hun heter Wissam og er en ung kunstner, nettopp uteksaminert fra kunstakademiet i Gaza. «Dagen før krigen brøt ut, feiret hun en vellykket eksamen», leser Frogner. Wissam overlevde et bombeangrep, men begge bena hennes og den høyre armen hennes måtte amputeres.

Gjennom denne lesninga får ofrene navn og kropp. De blir virkelige for oss. De kommer til å angå oss enda sterkere enn de ufattelige tallene på drepte.

Motforestillinger har flere lesninger og arrangementer under HUMAN 2024: I LOVE GAZA (pressemelding her). De har også opprettet en Spleis for å få Ali Abu Yassin og familien hans ut av Gaza.

(Publisert 09.03.2024)