- Det er tåpelig å ha forhåpninger

Elisabeth Beanca Halvorsen: Du blir nå intervjuet i Norsk Shakespeare og –teatertidsskrift. Hvilket forhold har du til Shakespeare? 

Sibylle Berg: Jeg må innrømme at jeg aldri har lest Shakespeare. Andre klassikere som Schiller, Goethe og blablabla har jeg sett, for i Weimar der jeg vokste opp, var det relativt få muligheter for atspredelse. Jeg tilbrakte halve ungdomstiden i teatret og ble kjent med klassikerne der. Og jeg leste alt som fantes; alle russerne, alle franskmennene. Mange amerikanske forfattere var det umulig å få tak i, og vesttysk litteratur fantes ikke i det hele tatt. Alt var begrenset til østblokken. Men detvarnokåtaav. 

E.B.H.: Var det bare klassikere som ble spilt på teatret i Weimar? 

S.B.: Så å si bare klassikere. 

 E.B.H.: Hva med Brecht? 

S.B.: (nøler): Ja, Brecht ble spilt. Og Heiner Müller. Et par statsdiktere sto på repertoaret. 

E.B.H.: Og Ibsen? 

S.B.: Ibsen ble ikke spilt. Jeg kan ikke huske det. Ham ble jeg kjent med senere, i «friheten». Han hadde sikkert en og annen subversiv tanke, og var vel for deprimerende. Han er jo litt tung, og østtyskerne hadde allerede en tilbøyelighet til selvmord. 

E.B.H.: Etter at mange av dine nærmeste venner ble arrestert av Stasi, flyktet du til Vest­-Tyskland og studerte blant annet oseanografi ved Universi­tetet i Hamburg. Var det av interesse eller bevisst karriereplanlegging? 

S.B.: Av interesse for havet fordi jeg drev med dykking i DDR. Jeg var ung og dum, jeg vet ikke hva jeg så for meg, antakelig en jobb hvor jeg ikke hadde særlig kontakt med mennesker. I løpet av studiene merket jeg at jeg var mer interessert i å skrive. Jeg tok et valg jeg av og til angrer på. Det er kanskje kokett, men noen ganger forestiller jeg meg at det er mer behagelig å ha et yrke som færre har en mening om. Når du skriver, vet jo alle hva du har mislyktes med. Kunstnere blir møtt med så mye hat, blir buet ut i operaen og slaktet av kritikere. Likevel har kunstnere så liten innflytelse og når ut til så få mennesker. Da hender det at jeg tenker: Ah, hvor deilig hadde det ikke vært å sitte på en forskningsstasjon i Lofoten. 

E.B.H.: Har du bearbeidet DDR­ tiden i noen av dine verker? 

S.B.: Ja, ett kapittel i Vielen Dank für das Leben inneholder historier fra øst. Men det er det eneste. Jeg må innrømme at det ikke interesserer meg nok, det er så langt unna. Jeg bærer det sannsynligvis med meg, akkurat som en del av meg trodde på sosialismen, observerte kapitalismen med skepsis, men systemet DDR er uinteressant. 

E.B.H.: Vil det si at du ikke har sett og latt deg begeistre av en TV­-serie som Weis­ sensee? 

S.B.: Nei, jeg ser heller på norske TV-serier. Frikjent og Okkupert likte jeg godt. Ellers begynte jeg på Lillyhammer. Den må jeg se ferdig. 

Mennene forklarer verden 

E.B.H.: Du blir sammenliknet med for­ fattere som Bret Easton Ellis, Michel Hou­ ellebecq og Kurt Vonnegut. Selv ble jeg nok spurt om å oversette Og nå: Verden! fordi jeg har oversatt Elfriede Jelinek. Hvilket forhold har du til henne og hennes forfat­terskap? 

S.B.: Elfriede og jeg ble kjent via Rowohlt, vårt felles, tyske teateragentur. Elfriede er strålende på grunn av sin utholdenhet, i tillegg til å ha utviklet dette særegne språket, som jeg synes er helt fantastisk. Jeg elsker henne fordi hun er aktuell, fordi hun finner sted her og nå og beskriver dagens problemer, og fordi hun nettopp gjør det i sin stil og ikke har gitt opp. Det er skrevet en doktoravhandling om resepsjonen av Elfriede og meg. Det ligger rundt 20 år, en hel generasjon, imellom, men ordlyden i mottakelsen var 1:1 den samme. Kort sagt er det ikke særlig mye som har forandret seg. Hun er som en storesøster som har vært igjennom alt – uten at det har gjort ting lettere for oss som kommer etter. Nå som før må kvinnelige forfattere ta imot bøttevis med dritt, som bestandig går på utseendet, men det handler også om at kvinner blir frasagt evnen til å skrive om verden. Vi skriver om oss selv, og mennene forklarer verden. Vi blir umiddelbart patologisert. 

E.B.H.: Hvilke andre kvinnelige sam­ tidsforfattere eller ­dramatikere følger du? 

S.B.: Kathrin Rögglas Wir schlafen nicht synes jeg var ganske så glimrende. Karen Duve er også kul. Hun fikk juling for romanen Macht, men for henne tror jeg det er relativt ett fett. Jeg henter liten inspirasjon fra andre forfattere, nettopp fordi jeg ikke leser romaner. Det er ikke arroganse, men et spørsmål om tid og prioritering. Det kom til et punkt da jeg sluttet å lese. Jeg har vært i skrivebransjen i 20 år. Jeg tenkte at det ville bli mindre etter hvert, men så ble det bare mer. Jeg er i den heldige situasjonen at jeg kan leve nokså godt av å skrive, men jeg må stå på. 

E.B.H.: I Og nå: Verden! er det flere faktatunge partier innimellom det munt­lige og slangpregede. Du har tidligere uttalt at du leser faglitteratur. Hvordan bruker du fakta i egne tekster? 

S.B.: Jeg prøver å forstå flest mulig aspekter ved vår tid og må stadig tilegne meg kunnskap. Nå har jeg nettopp skrevet et stykke for London om hvordan roboter forandrer arbeidsmarkedet. Da leste jeg bøker om roboter og datamaskiner og science fiction-litteratur. Litt moro må man ha, for det beste som finnes er å ha en idé og gjøre research for å forstå litt mer. Det er mer spennende enn å skrive. På mitt amatørmessige vis prøver jeg å finne svar. 

Aldri en lykkelig slutt 

E.B.H.: Du debuterte i 1997 med roma­nen Ein paar Leute suchen das Glückund lachen sich tot. I de påfølgende romanene og teaterstykkene fortsetter karakterene å søke lykken, men ingen fin­ner den? 

S.B.: Det er merkelig, ikke sant. Det må være systemets skyld. (ler.) 

E.B.H.: Den unge, desillusjonerte kvinnen i Og nå: Verden! sier at folk trenger et håp for å holde ut livet de lever. I ditt forfatterskap finnes det aldri en lyk­kelig slutt, men finnes det håp? 

S.B.: Jeg tror man er mer fornøyd hvis man ikke håper på for mye. Ikke at man skal ta til takke med et elendig liv, men folk burde prøve å ha et realistisk syn på seg selv. Som at «jeg kommer ikke til å skrive Harry Potter, og jeg kommer antakelig aldri til å bli mangemilliardær.» Ergo må man se hva man har og hva man kan. I dag er alt en blanding av fiksjon og virkelighet. Alle tror at fordi Kim Kardashian kan vise den store rumpa si i en avis og tjene milliarder på det, hvorfor kan ikke jeg? Tja, kanskje fordi du ikke har stor rumpe. Jeg er svært mistroisk til dette prinsippet om å ha forhåpninger om noe. Det har noe religiøst og underlig forherliget over seg. Håpet kan kanskje drive fattige mennesker fra Afrika til Norge, men i den vestlige verden, hvor jeg mener å kjenne til forholdene, synes jeg håpet er tåpelig. Vær ærligere mot dere selv, da kan dere i det minste bli fornøyde. Delvis. Håpet henger nemlig sammen med angst, for når håpet svikter, kommer angsten. 

E.B.H.: Og nå: Verden! handler også om ønsket om å være eller gjøre noe enestå­ende som man kan leve lenge på. 

S.B.: Det er litt dumt tenkt, for hvert år får verden en milliard flere mennesker. Det er forståelig tenkt, men det finnes jo stadig flere som kan det samme eller ser ut som deg. Jeg forstår godt at man kan bli gal og tar 80 000 selfies hver dag, med det hjelper bare ikke. Jeg tror at vi alle likner mer på hverandre enn vi noen gang hadde drømt om. 

Og det hjelper lite å sitte i timevis og se på bilder av andre kvinner på Instagram. Denne forflytningen mot Internett er ganske skummel. Det holder deg unna den forferdelige virkeligheten utenfor, som du ikke finner deg til rette i, men jeg tror ikke nettet er tilfredsstillende nok. 

Det fredelige Sveits 

E.B.H.: Du har bodd i Zürich siden 1996 og har nå sveitsisk statsborgerskap. Uttaler du deg om tysk politikk, om Angela Merkel og flyktningkrisen? 

S.B.: Nei, for det er jo ikke mitt land lenger, jeg vet for lite. Jeg engasjerer meg heller mer generelt for den urettferdigheten som begås mot marginale grupper. I sveitsisk politikk er det vanskelig fordi det ikke finnes noe medium for det. Vi har forferdelige aviser, overfladiske og ensidige. Neue Zürcher Zeitung har også forandret seg mot høyre. Det var en gang en god, kulturell og venstreorientert dagsavis. 

E.B.H.: Hvordan er det kunstneriske miljøet i Sveits, i din hjemby Zürich? 

S.B.: Selv om Sveits ikke er så mye mindre enn for eksempel Østerrike, skjer det til sammenlikning forbausende lite på kunstfronten i Sveits. Det ligger et teppe av velvære over alt. Alt er fredelig, noe som gjør det litt vanskelig å lage kunst. 

E.B.H.: Finnes det politisk teater i Zürich, en venstreorientert scene? 

S.B.: I babyformat. Det er lenge siden det rørte seg noe der. Det finnes egentlig overhodet ingen motstand. Alle er lullet inn, og hvis de ikke er lullet inn, er de opptatt med å betale husleia. Mange unge flytter fordi det ikke er mulig å eksperimentere; åpne et atelier, et kunstrom eller en butikk, for det er altfor dyrt. Det er ingen usedvanlig skjebne, slik er det for unge, kreative mennesker mange steder. 

E.B.H.: Drar de til andre sveitsiske byer, eller heller til Tyskland? 

S.B.: Det er like dyrt i Geneve og Bern, og andre sveitsiske byer er så små og lite inspirerende at du ikke vil være der. Før dro mange til Berlin, før prisene steg der også. 

Hva hvite menn er redde for 

S.B.: Har du lest Åsne Seierstads En av oss? 

E.B.H.: Nei. 

S.B.: Jeg hoppet over enkelte avsnitt fordi man har følelsen av å måtte ha kjennskap til norske forhold, men helt generelt er den vanvittig godt skrevet. 

E.B.H.: Er det nå jeg skal spørre deg om teaterstykket Viel gut essen? 

S.B.: Ja, for det handler egentlig om det samme. Jeg vet ikke om jeg lykkes, men jeg ville prøve å finne ut av hva hvite menn er redde for. Jeg tror at også kvinner kjenner ubehag, men jeg tror de er mer fleksible, eller er vant til at de ikke råder over verden. I tillegg til frykten for terror har mennene en slags frykt for å miste betydning. Verden forandrer seg i løpet av et liv. Det er ikke lenger nok å bli i samme jobb, det finnes ingen trygghet, alle de gamle parameterne har mistet sin gyldighet: før gjaldt det å ta utdanning, betale skatt, være sammen med familien. Nå skjønner mennene at det glipper: damene stikker av, de har en kvinnelig sjef de ikke tar alvorlig, de har plutselig ingenting de skulle ha sagt. Da tror jeg det er helt logisk at de ser etter håndgripelige fiender: innvandrere som stjeler arbeidsplasser og damer, og kvinner som stjeler arbeidsplasser. I Viel gut essen har jeg prøvd å gjøre dette plausibelt, ikke for å fordømme og si at disse hvite mennene er idioter, for det hjelper jo ikke. 

Et ikon for freaks 

E.B.H.: I et forord til Vier Stücke (2008) skriver du at «Et teater som tjueåringer strømmer til, synes jeg er dypt usympatisk». 

S.B.: Har jeg skrevet det? Det er bullshit. 

E.B.H.: Forekommer det rett som det er at du sier eller skriver noe man ikke må ta for god fisk? 

S.B.: Ja. 

E.B.H.: Da du i 2012 lanserte boka Vielen Dank für das Leben og gjestet det østerrikske talkshowet Stermann & Grissemann, fortalte du at du nærmet deg 75 år. Ifølge Wikipedia er du nå 54 år, mens du ifølge hjemmesiden din er 48. 

S.B.: Det er jo egentlig ett fett. Det er etter hvert sånn at jeg kjeder meg med journalister og forteller tull og tøys. Uten at de merker det (ler). 

E.B.H.: På nevnte hjemmeside står det at du er et ikon. For hvem, og hvor­dan arter det seg? 

S.B.: Selv bidrar jeg ikke så mye til denne ikon-businessen. Jeg har rett og slett en fanskare som er svært trofaste. Når jeg har opplesninger i det tyskspråklige området – ofte kombinert med musikk og skuespillere fordi jeg er sjenert og vil forsvinne litt – da ser jeg jo hvem som kommer. Rundt tusen mennesker, veldig mange unge og veldig mange fra såkalt marginale grupper, svært mange homofile, freaks, veldig mange gutter. Jeg har flere guttelesere enn jentelesere. 

E.B.H.: Det er jo overraskende med tanke på det tydelig feministiske ved ikonet Sibylle Berg? 

S.B.: Ja, men det er mange gutter. Jeg har alltid syntes det er synd – teoretisk synd – at jeg ikke når ut til kvinner som har tid og penger. 

E.B.H.: Du når ut til mange lesere hver uke via den faste spal­ten «Fragen Sie Frau Sibylle» (Spør fru Sibylle”) i tidsskriftet Spiegel? 

S.B.: Ja, det har jeg vent meg til og det tar meg 20 minutter i uka. Noen ganger kommer jeg ikke på noe, da skriver jeg bare nonsens. 

E.B.H.: Ifølge hjemmesiden din kan man abonnere på et nyhetsbrev og motta kjærlighetsbrev fra deg? 

S.B.: Ikke nå lenger. Jeg har for mye å gjøre. 

E.B.H.: Men du kommuniserer direkte med leserne og fansen via Face­book og Twitter? 

S.B.: Ja, det tar meg ti minutter hver dag. Det dreier seg om å kommunisere med dem, men også om å frata tidsskriftene en del makt. Du kan korrigere ting og har bedre kontroll enn når det bare verserer diverse rykter i tidsskriftene.