Et moderne tenkesett i et vrengespeil: En folkefiende på Broadway

I sitt klassiske drama om økonomiske interesser som overkjører både sannheten og folkehelsen, kan det se ut som om Ibsen i sin originalversjon legger

opp til en jevnbyrdig kamp mellom sin protagonist, Dr. Stockman, og antagonisten, byfogd Peter Stockman (amerikansk: «Mayor», som er brødre. De er jevnbyrdige intellektuelt, men ikke moralsk. Regissør Sam Gold har i sin prominente Broadway-oppsetning delvis løst dilemmaet ved å besette rollene som de dominerende brødrene med Jeremy Strong (kjent fra serien Succession) og Michael Imperioli (kjent fra både The Sopranos og White Lotus). Den ene utøver makt gjennom fakta, og den andre utøver makt gjennom, vel, makt.  

Rent og spektakulært

I En Folkefiende peker Ibsen allerede mot teaterrommet under oppsettingen av et politisk folkemøte. På Ibsens tid var normen å bruke en liten skare statister til å representere folkemassen, som så lett lar seg manipulere av det som vi i dag ville kalle populistiske medier og politikere. I dag, når teatret blir anerkjent som det offentlige forumet det er, trenger man bare å tenne lyset og bruke publikum. Gold gjør det med stor effekt i denne nye Broadway-oppsetningen. Det er så bra, at en kort pause, for å få publikum til å mingle på scenen og deretter sette opp et massemøte, er alt som skal til for å skape et både rent og selvrefererende teater (og langt bedre enn i hans selvbevisst teatralske Macbeth fra 2022, vil jeg driste meg til å si).

Golds oppsetning av An Enemy of the People oppnår på spektakulært vis begge deler, ved hjelp av stor fantasi og den Obie-prisbelønte Amy Herzogs knirkefrie adapsjon og manus. Herzog ble nominert til en Tony-pris for fjorårets New York-oppsetning av Et dukkehjem. Dette er altså ikke hennes første «samarbeid» med Ibsen. 

Hun har effektivt tatt en dramaturgisk skalpell i bruk, og med en subtil endring av meningen har hun faktisk forsterket den for et moderne publikum. Borte er fru Stockman, som den som holdt husholdningen til den ofte distré Dr. Stockman sammen. Hun er død. Thomas Stockman sier til de som er samlet i hjemmet hans: «Jeg er lei for at ingen av dere kjente Petras mor». Og legger til, til Petra: «Du blir mer og mer lik henne.»

Målrettet Petra

Alt tyder på at fru Stockman bodde nordpå sammen med familien, men aldri i byen der Thomas Stockman og broren har sine familierøtter. I denne versjonen har sykdommen hennes vært med på å inspirere legen til å bygge et kurbad i byen. Datteren Petra, spilt med utstråling og selvsikkerhet av Victoria Pedretti, overtar noe av den rollen Ibsen ga moren. Og karakteren hennes blir beriket og mer målrettet som følge av det. Hun er ikke lenger bare en fontene av ungdommelig idealisme som senere skal bruke sin lærerkompetanse til å etablere en skole for å forme fremtidens borgere, sammen med sin far. Hun er også en formidabel organisatorisk kraft for familien og «Keeping her father in line», som borgermester Peter Stockman uttrykker det i en nedsettende vits.

I de første scenene mottar Dr. Stockman en laboratorierapport som viser at innholdet i avrenningen fra garveriet i fjellene over byen hans har havnet i spaet eller badet som byen tjener mesteparten av inntektene sine på. Selv om han er byens øverste helsemyndighet, mister han litt etter litt sine ivrige støttespillere i pressen og i politikken, inkludert kurbadets styre som han har tjent så lojalt, selv om kurbadet var «hans idé», som redaktør Hovstad (Caleb Eberhardt) sier til en irritert Peter Stockman.  

Da Hovstad tilbyr seg å publisere Dr. Stockmans artikkel om funnene sine, bryter Billing (en livlig Matthew August Jeffers) ut i en vill dans for å feire at det kommer til å skade myndighetene. Boktrykker Aslaksen (Thomas Jay Ryan) er «fanatisk moderat» i sitt svar. Men da kurbadets styre avviser funnene som økonomisk altfor krevende, ser det ut til at de fleste vender seg imot ham. Avisen trekker tilbake Dr. Stockmans artikkel som avslører problemet. Myndighetene krever, via broren hans, at han trekker tilbake artikkelen og innrømmer skyld for å ha kommet med en offentlig advarsel og uforsvarlig skadet byens eksistensgrunnlag. Til slutt gir de ham sparken, ødelegger praksisen hans med en pasientboikott og tvinger ham ut av huset. 

På slutten av første del tilbyr Petra seg å jobbe for avisen for å fremme farens sak. I Ibsens original, avviser hun redaktør Hovstad når han legger an på henne, noe som bidrar til å motivere ham til å vende seg mot familien. Dette momentet er fortsatt med i denne versjonen, men det er nedtonet, kanskje fordi det virker som en for smålig grunn til den radikale kursendringen til Hovstad. Det skal sies at Eberhardt håndterer denne brå forvandlingen, slik Ibsen har lagt opp til, med finesse. Avisen snur situasjonen ved å publisere et innlegg av Peter Stockman som sår tvil om brorens forskning. De sosioøkonomiske motivene er om noe forsterket, og Peter overtaler Hovstad til å tro at han vil miste alle abonnentene sine på grunn av den uunngåelige økonomiske kollapsen i byen. Det spiller ingen rolle at folk kan bli syke eller til og med dø.                     

I annen del kommer Dr. Stockmans svigerfar Morten Kiil (spilt med krakilsk ildfullhet av David Patrick Kelly) inn i handlingen. Som gründeren som bygde det forurensende garveriet ovenfor byen, føler han seg forurettet over at svigersønnen hans gjør det kjent at han ikke brukte folkehelsetiltakene ved byggingen av garveriet slik han var blitt tilrådet.  Han bestemmer seg for å kjøpe opp kurbadets stupende aksjer med arvepengene som skulle gått til barnebarnet, og i håp om å tvinge Doktor Stockman til å gi etter for å redde arven hennes. Dette handlingselementet er i tråd med originalen.

Henspiller på Maga-bevegelsen

David Zinns historiske kostymer er naturlige og elegante, med noen få ekstravagante innslag. Deriblant Petras helt spesielle, lagdelte ullkappe fra 1700- og 1800-tallet. Kiil ser riktignok litt ut som om han er hentet fra Peer Gynt (antrekket hans viser, kanskje med vilje, konturene av en nisse med flosshatt, eller av noe man kunne sett i Dovregubbens hall).  Kanskje er det også meningen, for på folkelig vis har han med seg en fele som han spiller akkorder på som bakgrunn for sangene han synger – på norsk!  Bortsett fra disse få uvanlige kostymetriksene virker alt som det skal.

Strong spiller Stockman som profesjonell, informert og vitenskapelig, og blir stadig mer forbauset over at hans fakta og forskning ikke blir trodd. I mellomtiden tilbyr broren hans offentligheten det som i USA nylig har blitt kalt «alternative fakta». Thomas bryter til slutt sammen når alt blir tatt fra ham – før kaptein Horster (Alan Trong) og datteren Petra hjelper ham med å sette sammen en levedyktig visjon om å starte fra grunnen av og skape en skole for de unge i den nye fremtiden.

Strongs bemerkelsesverdig subtile Dr. Stockman bryter med en lang tradisjon for å gjøre stykket til ett av teatrets lengste politiske raserianfall mot populister og den «kompakte majoritet». Peter Stockmans replikk «Han har alltid vært ute av stand til å nyansere» er tydeligere i originalen. Her betyr det ganske enkelt at mannen holder seg til vitenskapelige bevis. Hovstad bekrefter ordførerens oppfatning med replikken: «Han gjør teorier til fakta.»

Alt dette beskyldte mange i Maga-bevegelsen Dr. Anthony Fauci, USAs fremste epidemiolog under den siste pandemien, for. Det gikk ikke tapt for tilhørerne i salen. (Noen mente at Fauci burde «henges», og senator Rand Paul, som selv har medisinsk utdannelse, foreslo i en senatshøring fengselsstraff for Fauci). Ekkoet av Dr. Fauci er overalt i Strongs opptreden og til og med hans utseende. Strong spiller Stockman som en som forsøker å være «en folkets tjener», slik redaktør Hovstad opprinnelig omtalte ham, ikke som den stadig mer rasende polemikeren som forsøker å være samfunnets svøpe. Man kan finne gamle bilder og illustrasjoner av oppsetninger der Stockman står på scenen med knyttneven hevet mens han skjeller ut de såkalte demokratene og liberalistene på folkemøtet.  

Folkemøtet starter med et akevitt-mellomspill 

Broren hans, borgermesteren, spilles med mindre sjarm og mer smiger av Michael Imperioli, som i ulike scener setter tommeskruer på ulike karakterer – fra boktrykker Aslaksen, opprinnelig en alliert av Dr. Stockman, til doktoren selv.  Han sørger for det rette kontrapunktet. Doktorens overordnede diagnose av problemet er at «vår ånd er syk». Det hindrer ikke Hovstad fra å endre fremstillingen av doktor Stockman til «En folkefiende!».  (Denne nøkkereplikken ble dessverre ikke skarpere av at en skuespiller ropte noe som kunne høres ut som «Ein Feind des Volkes» oversatt til tysk. Tross alt brukte en nylig amerikansk president ofte dette uttrykket på engelsk!)  

Scenografien til kollektivet «Dots» er knusende, bokstavelig talt. Etter første halvdel løftes det en bar av stål opp på scenen i denne theatre-in-the-round-oppsetningen (det er ikke uten grunn at teatret heter Circle in the Square). Det blir en kort pause der publikum inviteres opp på scenen for å smake på ekte norsk «Linie Aquavit», før publikum får sitte der i full offentlighet under folkemøtescenen.  

Etter denne scenen blir baren snudd og løftet opp, slik at alle isbitene styrter ned på gulvet og representerer både steinene som pøbelen kastet gjennom vinduene i Stockmans hus, og glasskårene som blir knust. Dr. Stockman er dekket av is, noe som tilfører betydningen av denne visuelle effekten en ekstra dimensjon, ettersom han er frosset ut av samfunnet.

En anledning for Extinction Rebellion

Det var nettopp i dette øyeblikket at klimaaktivister fra Extinction Rebellion kastet seg inn i massemøtet på en pressevisning (torsdag 14. mars) for å protestere mot at man brukte teateret uten å ta hensyn til at den sørlige delen av Manhattan snart ville ligge under vann. Skuespillerne ble noe forvirret, det (virkelige) publikummet ble stadig sintere, men Strong forble rolig – og værende i karakter, som Stockman – og ga uttrykk for at han mente at demonstrantene hadde rett, der andre drev dem ut av teatret (også de i karakter).

Allerede i forkant av folkemøtescenen var scenografien finurlig, med alle slags nyanser, inkludert lamper og lykter som trekkes ned for å tennes, og en merkelig lampe med kobberreflekser som Stockman viser frem. Stemningen som innledningsvis skapes i det gjestfrie Stockman-huset ved hjelp av disse lyseffektene, kolliderer med bruken av skarpt hvitt lys under folkemøtet. Det hele er et fint bidrag fra lysdesigner Isabella Byrd.

Når det gjelder mellomspillmusikken, kan valget av gamle norske folkeviser, med rim på ord som «spele» og «fele» kanskje virke underlig og litt mal-apropos på et skandinavisk publikum. Kanskje det er for å tilsette forestillingen litt lokal koloritt, men spørsmålet er om det passer inn i en oppsetning som i så stor grad retter søkelyset mot vår egen tids dilemmaer. Der man ellers har anstrengt seg for å få stykket til å snakke til samtiden, ser det ikke ut til at disse flere hundre år gamle sangene om å danse og spille fele tilfører så mye.

Det vil si, med ett unntak: Katie Broad, som spiller Stockmans tjenestepike, synger sin norske drikkevise som en innfødt og gjør det med en glede og begeistring som er verdt å få med seg, slik seg hør og bør i et «akevitt mellomspill». Og det er rett og rimelig når Herzog sørger for å kalle tjenestepiken «Randine», der hun i originalen av en mer elitistisk Dr. Stockman stadig omtales som «jenta med sot på nesen».