LEDER: Kunst og aktivisme

Vi åpner denne utgaven med en samtale med Hans P. Henriksen, Kjersti Horn og Runar Hodne. Alle har lang fartstid som regissører i Norge og i utlandet, men befinner seg på forskjellige stadier som teatersjefer/ ledere. Henriksen var sjef på Aalborg Teater 2015-2023, Runar Hodne er relativt fersk på Oslo Nye (2023), mens Kjersti Horn tiltrer som teatersjef på Det Norske Teatret i 2025. Et omdreiningspunkt for samtalen, er at norsk teater både trenger skarpere profiler og mer kollektive løsninger (s. 4). 

I boken The Art of Assembly. Political Theatre Today diskuterer Florian Malzacher aktuelle former for politisk kunst (anmeldelse, s. 14). Nye uttrykk for hva kunst kan være, dukker gjerne opp i forbindelse med politisk uro eller sosiale omveltninger, og i boken tar han særlig for seg den ofte flytende grensen mellom kunst og aktivisme. Et aktuelt eksempel, som vi omtaler i tidsskriftet, var da en gruppe aktivister fra Extinction Rebellion avbrøt Broadway-oppsetningen av An Enemy of the People (av Amy Herzog og Sam Gold) på en pressevisning (14. mars). Extinction Rebellion er kjent for å benytte radikale virkemidler, blant annet å sprute maling på berømte kunstverk. Men deres intervensjon på Broadway var på en annerledes måte selvforklarende, fordi de dukket opp på et tidspunkt hvor selve stykket tilrettelegger for interaksjon mellom aktivister, publikum og skuespillere; nemlig i scenen med folkemøtet. Publikum tok det for å være en del av forestillingen; selv om budskapet var at tiden, også for å spille Ibsen, er i ferd med å renne ut: «Broadway overlever ikke på en død planet!» (s. 53 og s. 54). 

I essayet «Portretter av Gaza i USA og engelskspråklige media», skriver Joe Martin om en gruppe demonstranter: antallet oppgis fra 500 til 800, som okkuperte et atrium på Museum of Modern Art, 9. februar. I tillegg til å reise bannere, distribuerte demonstrantene falske MoMA-brosjyrer, der museet presenterte seg som en «kulturfront for folkemord, apartheid og nybyggerkolonialisme… finansiert av milliardærer som tjener på død og utslettelse.» Som Joe Martin skriver, kan ordlyden ha skremt bort mulig allierte. Ifølge en artikkel på nettstedet Hyperallergic, fortalte én av demonstrantene at protesten var organisert i sosiale medier. «The best thing that can come from this is people canceling their memberships to MoMA and boycotting until the museum divests from board members who fund genocide.»

Fake som kunstnerisk virkemiddel har vi også sett eksempler på i Norge. I National Apology produserte en gruppe kunstnere (bl.a. Pia Maria Roll, Magnus von der Fehr) en video og tekst der Nationaltheatrets Hanne Tømta (spilt av Gjertrud Jynge), ber om unnskyldning for sitt samarbeid med det israelske nasjonalteatret Habima. Talen ble publisert i Morgenbladet, i Tømtas navn, og ble videreformidlet i israelske media. Det førte til bråk, men om bløffen ble avslørt for israelske lesere, vet jeg ikke. I boken diskuterer Florian Malzacher fake brukt i kunstneriske sammenheng. Ifølge ham er det betegnende at det ikke bare handler om å få media til å gå på limpinnen; det gjelder å gjøre aksjonen til en dobbelt nyhet: «først fordi man (les: mediene) går på bløffen, og deretter når bløffen avsløres. Og det er nettopp avsløringen som skiller denne taktikken fra de falske nyhetene som spres av Trump og hans likesinnede. Kunstner-aktivist-bløffen er opplysning, ikke tilsløring.» Men, opplysning er jo ikke nødvendigvis verdinøytral. 

«Teater- og kulturlandskapet i Berlin flommer over av politiske aksjoner. «Alle vil si noe, alle vil stå på den riktige siden, denne gangen er det vi som er ‘de gode’», skriver Tone Avenstroup i kommentaren «Aksjonisme og aktivisme» (s. 23). Her skriver også hun om fake som kunstnerisk uttrykksmiddel, på bakgrunn av noen omstridte teaterplakater i Berlin i vinter. Her ble «stilen» og logoene til HAU og Volksbühne faket på plakater som «JA det er nakba», eller «JA folkemord er ikke ok», som igjen henspilte på Volksbühne-stykket JA, nichts ist ok av teatersjefen René Pollesch (som dessverre gikk bort altfor tidlig, se s. 88). I dette tilfellet, er det kanskje ikke først og fremst et spørsmål om «hensikten helliger middelet», men om hensikten er «god»: «Spør du deg om hva du ville gjort under Det tredje riket? Du vet det nå. Folkemord er folkemord!», sto det på plakaten for «HAU». Plakaten reiser høylydt spørsmål ved Holocausts singularitet. Noe det av historiske, og forståelige grunner ikke er aksept for i Tyskland.

Aksjonen må forstås i lys av «antidiskrimineringsklausulen» som Berlins kultursenator, Joe Chialo, ville innføre overfor kunstnere og institusjoner som søker kulturstøtte (plakatene henvendte seg vel til samme gruppe). Klausulen omhandlet flere former for diskriminering (mot skeive, rasisme), men inneholdt et utførlig tillegg med en definisjon av antisemittisme som inkluderer angrep mot staten Israel, og er en utvidelse av IHVA-definisjonen, vedtatt av den tyske Forbundsdagen. Joe Chilao trakk den såkalte «antisemittismeklausulen» tilbake etter mye kritikk, bl.a. et opprop (som igjen ble plukket fra hverandre av Die Zeit (se Avenstroup). Her i tidsskriftet kommenterer Thomas Irmer Chialos fremstøt, som «ikke kom som noen overraskelse, etter angrepet på Israel, 7. oktober.» (s. 20), og han vurderer som et mislykket forsøk på å regulere noe som har vært et stort problem i Tyskland i en årrekke; «det eksplosive komplekset antisemittisme, Israel-kritikk, og spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til boikottbevegelsen BDS og dens ofte prominente internasjonale støttespillere.» 

«Da jeg sto og snakket med en venn på gaten, stoppet en forbipasserende opp og sa til oss: det er sjeldent man hører nyanserte samtaler for tiden,» skrev en tysk venn til meg i vinter, i en epost. «Sånn er det blitt i Tyskland nå», skrev en annen, og videresendte et intervju med en jødisk kulturleder om advarte mot at Tyskland står i fare for å isolere seg. Hun henviste til at utenlandske akademikere og kunstnere er redde for å komme hit. Man kan tenke på skandaliseringen av kunstnerne på Ruhrtriennalen, Achille Mbembe eller Caryl Churchill, som var nominert til en dramatikerpris, eller Wadji Mouwarat som fikk et stykke fjernet fra spilleplanen, fordi noen jødiske studenter hadde opplevd det som antisemittistisk. I denne konteksten fremstår Chialo-klausulen som et svært kontraproduktivt forsøk på innskjerping av den tyske BDS-resolusjonen. Man trenger ikke (som tyske, eller andre) å støtte boikott av Israel, men det er grunn til å minne om at BDS ble initiert av palestinere som et ikke-voldelig alternativ til en ny intifada (i 2005). Da BDS-resolusjonen ble vedtatt i Forbundsdagen, gikk 240 jødiske og israelske akademikere ut med et åpent brev hvor de advarte mot å definere BDS som antisemittisk. Med tørr humor kommenterte den israelske sosiologen Eva Illouz den gangen, at ja, «det finnes sikkert enkelte antisemitter i BDS, men det gjør det jo blant sosialdemokrater også. »