Portretter av Gaza i USA og engelskspråklige media

I 2014 gjennomførte jeg mitt andre Fulbright-spesialistoppdrag i Israel og Palestina. Under det første, i 2011, forsøkte jeg å starte et teaterprogram ved Al Quds-universitetet (Jerusalem) på Vestbredden, og å regissere en turnéproduksjon av The Island av den berømte sørafrikanske dramatikeren Athol Fugard. Oppsetningen ble en suksess, men forsøket på å opprette et teaterprogram mislyktes på grunn av byråkratisk rot, som følge av okkupasjonen. Universitetet hadde flere hastesaker mellom hendene – som da israelske rettsinstanser i den foregående perioden hadde godkjent en forlengelse av muren på Vestbredden som ville sperre universitetet av fra to museer og dets stadion. Den gangen fikk universitetsrektor Sari Nusseibei alle universitetsansatte til å flytte inn i telt med generatorer for å hindre byggingen av den ni meter høye muren, noe som blokkerte beslagleggelsen av land og den enorme nedbyggingen av universitetet.  

Under mitt andre besøk i 2014 jobbet jeg med et annet, mye lengre Athol Fugard-stykke, Boesman and Lena på Diyar-teatret, og deltok i utformingen av en læreplan i scenekunst for Dar al Kalima-universitetet, også det i Betlehem.

[i]Den tidligere kunsthøyskolen ble for tre år siden endelig godkjent av internasjonale myndigheter som Palestinas første kunstuniversitet. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er stolt av arbeidet til kunstnerne, lærerne og ikke minst studentene, som er det bankende hjertet i den institusjonen som nå har blitt en realitet.

Jeg ble særlig rørt av studentene og lærerne ved Dar Al Kalima, som utsatte seg for store personlige belastninger i kampen mot blokader og reiserestriksjoner, og som mistet familie eller slektninger i «administrativ forvaring». Denne formen for internering i israelske fengsler, uten rettssaker eller høringer, uten mulighet til å forsvare seg, minner om den gamle sørafrikanske modellen. Få av disse fangene får se en dommer eller høre anklagene som fremsettes. Som under det sørafrikanske apartheidregimet, innebærer dette systemet også at familiene får falske varsler om at deres slektninger snart skal løslates, som ofte annulleres vilkårlig når familien ankommer. Det er en effektiv taktikk for å øke demoraliseringen. 

Grunnleggeren av Dar al Kalima-universitetet, pastor Mitri Raheb, som i flere tiår har vært leder for den luthersk-evangeliske Christmas Church på Manger-plassen, og grunnlegger av Betlehems Dar al-Nadwa kultursenter, ønsket å snu fremmedgjøringen og fortvilelsen blant ungdommene til frigjøring gjennom kreativitet og handling. Blant de lekent abstrakte og ny-surrealistiske arbeidene og installasjonene deres finnes det selvfølgelig også mer dystre verk som gjenspeiler okkupasjonen.  

Flere år etter mitt andre prosjekt i Palestina kom pastor Raheb til Washington D.C. for å holde et foredrag der han viste en dokumentarfilm av en ung regissør om mennesker som står i kø fra kl. 03.00 til 07.00 i en labyrint av utendørs korridorer med tunge gjerder ved en militær checkpoint i Betlehem for å rekke transporten til jobben. De var fanget i det labyrintiske buret som gikk fra å være trist og tomt i de små timer til å bli kvelende og fylt av en innestengt menneskemengde. I hver av labyrintens lenkekorridorer var det en liten sidesti for dem som fikk hjerte- eller panikkanfall. 

Når jeg tenker tilbake på det nå, fremstilte denne kinofilmen også et surrealistisk scenario. Filmskaperen gjorde et intervju med faren sin, som i lengre tid hadde trosset køen ved checkpointen, helt til han ikke orket mer, ble syk og endte opp med å servere te fra en gatebod ved siden av kontrollposten, for en luselønn. Slik er livet i Betlehem, Vestbreddens «juvel». Overalt på Vestbredden og i Gaza finnes det et mylder av checkpointer og fornedrende kontroller av palestinerne.

Massakren i Israel 7. oktober og reaksjonene i amerikanske medier

Som ellers, går utviklingen fra daglige fornedrelser til etnisk rensing i sakte film, nå også til et begynnende folkemord – ifølge Sør-Afrikas anklage overfor Den internasjonale domstolen i Haag. Det må ettertrykkelig slås fast at Hamas-morderne tok opp mot tolv hundre uskyldige liv i Israel og på en sadistisk og personlig måte skadet hundrevis av andre, i flere kibbutzer og på Supernova-festivalen,[ii]  og at man må være en kyniker eller hardbarket ideolog for å unnskylde hendelsene som resultat av mange års okkupasjon.

Den 7. oktober, ble mange, som har vært solidariske med palestinernes kamp for sine rettigheter, umiddelbart overlatt til en følelse av avsky, som man kan forvente fra alle som ikke er moralsk bankerott. Det kom riktignok en del oppsiktsvekkende groteske rapporter fra IDF (Israel Defensive Forces) som er mer tvilsomme. Et sentralt eksempel er påstanden om at førti spedbarn ble halshugget av angriperne, noe som ble rapportert med forferdet indignasjon i minst to programmer på CNN, der ledelsen har en tydelig partisk holdning for Israel. I skrivende stund, er det ikke blitt fremlagt noen video- eller fotodokumentasjon av denne påstanden, selv om president Biden la til at han hadde «sett» disse babyene da han, to dager senere, holdt sin første tale til støtte for Israel. Men voldtekt og sadistisk vold mot kvinner, brukt av angripere på minst åtte forskjellige steder i Israel, ser ut til å ha blitt verifisert av France 24. I tillegg ble likene av familier funnet brent i sine hjem. 

Hendelsene 7. oktober vakte den første uken sterke reaksjoner, ikke bare blant nære tilhengere av Israel, men også fra folk på venstresiden, for eksempel de sosialistiske lovgiverne Alexandria Ocasio Cortez og senator Bernie Sanders. Førstnevnte fordømte den spontane støtten til en pro-palestinsk demonstrasjon i New York, som var sponset av bl.a. medlemmer av hennes egen organisasjon, Democratic Socialists of America, før hun oppfordret til våpenhvile for å ivareta rettighetene til de palestinske flyktningene som er prisgitt det mektige israelske militæret i Gaza.[iii]                   

Men for mange har de innledende terrorhandlingene en dag i oktober blitt overskygget av det massive angrepet på den palestinske sivilbefolkningen i Gaza, som har pågått i fem måneder, og som til nå har kostet 30.000 mennesker livet (de aller fleste kvinner og barn), og av den fysiske ødeleggelsen av den inngjerdede enklaven som det vil ta flere tiår å gjenoppbygge. Den israelske påstanden om at det finnes «hundrevis av kilometer med tunneler» under bakken som gjør de sivile til «menneskelige skjold», og at sykehusene brukes som kommandosentraler, holder ikke, selv ikke for store deler av mainstream-mediene i USA – som ikke lot seg imponere av IDFs bevis på at de mest ødelagte sykehusene faktisk var kommandosentraler, da IDF viste «nærliggende tunneler», eller 4-5 beskyttelsesvester som ble kastet bak røntgenapparater, og det lille antallet våpen som ble funnet på sykehusene i Khan Younis. Samtidig er det lett å finne hundrevis av bilder av sivile barn som dør på blodige gulv på de gjenværende sykehusene.

Effekten på kulturkrigene i USA kom raskt. På høyresiden i USA i vinter pepret den trumpistiske lederen for Republikanernes representanthusgruppe, Elise Stefanik, tre prominente universitetsrektorer med spørsmål om hvorvidt de ville sanksjonere demonstranter som tar til orde for «intifada» — som hun sa at «for de fleste jøder betyr ‘holocaust’». Selvfølgelig vet de fleste israelere, og alle arabere, at det betyr «å kaste av seg», som i «å kaste av seg undertrykkelse». Hun spurte også om de ville straffe studenter og lærere som tar til orde for «folkemord på jøder». For undertegnete virker det som om hun slapp unna med en forbløffende demagogi. Etter å ha sett timevis med opptak av demonstrasjoner der ordet «genocide» forekommer, har jeg ennå ikke sett «genocide» bli brukt for å ta til orde for utryddelse av jøder – men derimot som anklage om at den nåværende israelske staten og hæren begår folkemord (på palestinere).

Hvis to presidenter ved USAs mest anerkjente universiteter var nødt til å gå av, ga de Stefanik hodene sine på et sølvfat. Kan det være at lederne for slike institusjoner ikke har tatt seg tid til å sette seg inn i hva en rekontekstualisering av politisk ladete ord betyr? Journalistene i mainstream-medier som CNN ignorerte Stefaniks kyniske manøver.[iv]Resultatet er at mange amerikanere fortsatt tror at disse kvinnene gikk av fordi de nektet å sanksjonere krav om folkemord på jødene i Israel. Det er mulig at de burde gått av som ledere av store universiteter, men ikke av de grunnene som Stefanik antydet. Unntaket var Sally Kornbluth fra MIT (Massachusetts Institute of Technology), som kom helskinnet ut av høringene. Flere demokrater som har en lang historie i å støtte Israel, sluttet seg til Stefaniks resolusjon.

Gazabeboernes og palestinernes grusomme dilemma

I Israel organiserte på samme tid, i slutten av desember, flere ortodokse synagoger undervisning og lesninger av Vayishlach, en mørk parashat (del) av Toraen, som handler om voldtekten av Jakobs datter Dina. I fortellingen har bybefolkningen latt skandalen skje, og brødrene Levi og Simeon erobrer byen og tvangsomskjærer mennene. Men så vender de tilbake og slakter dem alle sammen på vegne av søsteren sin. Det er en fortelling om «voldtekt, terror og uforholdsmessig hevn». Bare en forvrengt form for bokstavelig lesning kunne tilsi på at dette ble ansett som en passende praksis. I fortellingen blir Jakob tvert imot rasende på de to sønnene som tok en slik uforholdsmessig hevn; rasende fordi han ikke lenger vil bli stolt på av bybefolkningen eller stammene i nærheten.  

Dette elementet i fortellingen ble forbigått i stillhet under opplesningene og undervisningen av soldater og sivile. I et grundig utkast til et essay om denne tvilsomme formen for religiøs indoktrinering, på academia.edu, påpeker den israelske skribenten og redaktøren for tekniske medier, Edo Amin, timingen i forhold til krigens økende grusomhet. Til essayet har han også lastet opp et KI-pseudomaleri av en selvidentifisert «messiansk bosetter» som fremstiller «en krigssalvet prest» som leser høyt for noen soldater fra en bok. Soldatene holder AK47-geværer og følger etter presten, som er kledd slik han ville ha vært på tempelets tid, med boken oppslått, og på himmelen over dem kretser åtselsfugler.[v]

Netanyahu påkalte 27. oktober den fullstendige nedslaktingen av amalekittene fra Femte Mosebok: «Dere skal huske hva Amalek har gjort mot dere, sier Bibelen.»[vi]Det var en oppfordring til å utslette en hel stamme, barn og kvinner uten nåde. Historien blir av mange jøder forstått som en fortelling om tragiske feilgrep, men blant den mektige ortodokse fraksjonen i Israel har den primært en bokstavelig betydning. 

Dette kan ses på som en iscenesettelse av et «krigsteater» som gjør krav på bokstavelige lesninger av lærdommene i Bibelen. Det lovet ikke godt. I sin academia.edu-artikkel inkluderer Amin en video av israelske soldater i Gaza som danser og synger:

Jeg kommer for å erobre Gaza

Og jeg slår Hizbollah i hodet,

Og holder meg til én mitzvah

Utslette Amaleks frø

[…] Det finnes ingen uberørte.[vii]

Lest i sammenheng er disse historiene om vilkårlig hevn det Amin kaller «cautionary tales» («advarende historier»):

I en Bibel-oversettelse (fra en autorisert, moderne versjon, «The Message»), lyder Jakobs svar:

Simeon og Levi er to av samme slag.

Alltid klare til å slåss

[…]

Forbannelse over deres ukontrollerte sinne,

over deres vilkårlige vrede.

Jeg skal kaste dem ut med søpla;

Jeg skal rive dem i filler og spre dem som konfetti over hele Israel.[viii]

Nå ser vi 1,3 millioner palestinere bli tvunget av dødelig bombing til den eneste utgangen fra Gaza ved Rafah ved den egyptiske grensen. Man ser kulminasjonen av okkupasjonens logikk og den 16 år lange beleiringen av Gaza. Rafah-utgangen har vært blokkert av Egypt og okkupasjonsregimet i Israel i 16 år før de siste dødelige hendelsene. I tillegg har den nylig blitt bombet av de samme israelske styrkene som instruerte disse desperate flyktningene, med tusenvis av flyveblader sluppet over Gaza by, om å dra sørover til Rafah for å komme seg i sikkerhet. I begynnelsen av februar kunngjorde Israel dessuten at Rafah ikke lenger er et trygt område, og at flyktningene må forlate teltene sine for å unngå å bli skadet eller drept. Men hvor skal de dra?  

IDF sendte disse hjemløse massene til Rafah for at de skulle være i nærheten av en grenseovergang. Mange palestinere er skeptiske til dette, og husker nakbaen i 1948, da de flyktet ut av Israel og ble gjort til «non-resident residents», hvilket gjorde det ulovlig å vende hjem, slik Gershom Gorenberg beskriver det i boken The Unmaking of Israel[ix]. Nå har de, i tråd med logikken om etnisk rensing, blitt bedt om å forlate Rafah, der 1,3 millioner mennesker har satt opp teltleirer uten sanitæranlegg, med ett toalett for flere hundre mennesker, fordi ødeleggelse er nært forestående. Hvis man ser på kartet, ser det ut til at de må bryte gjennom sikkerhetsgjerdet mot Egypt, noe landet ikke vil tolerere, eller flytte ut i havet.

Å gjete et folk til fots under dødens smerte

Når jeg tenker på den unge Dar al Kalima-filmstudentens skildring av den voksende folkemengden ved checkpointene i de palestinske områdene, har det gått adskillig lengre enn til den «kvelningen» som skildres der. Dette er ikke lenger et riktig ord. I Gaza har man ikke tilfluktsrom – og de fleste sykehusene ligger i ruiner eller er beleiret. De har ikke drivstoff til livreddende teknologi for bombeofre eller spedbarn. I et tilfelle har et sykehus blitt sprengt i luften med hundrevis av døde (president Biden har sluttet seg til den israelske vurderingen om at Islamsk Jihad hadde skylden). ICRC og legene ved de få sykehusene i Gaza har sagt at så lenge bombingen fortsetter og de ikke kan flytte de hardt sårede sivile pasientene ut av Gaza by i nord, uten vann, mat og strøm, er det beste de kan gjøre å gi palliativ behandling til de alvorlig sårede. Det gjelder også barn.

Det er verdt å merke seg at noen israelske offiserer, som Nir Avishai Cohen, i en kronikk i The New York Times da han dro i krigen, har insistert på at «både israelere og palestinere har vært i klørne på en religiøs minoritet i flere tiår», og at begge blir stadig mer hensynsløse i sine angrep på sivile.[x] I Israel er dette en referanse til de regjeringsstøttede bosetterne som nå teller over 600.000 på Vestbredden, og som herjer og plyndrer palestinske byer og eiendom. 

Den andre fraksjonen av israelske sjefer og ministre, som nå ønsker å hevne seg på uskyldige i krig – og som omtaler den palestinske befolkningen som «menneskedyr» og tar til orde for at Gaza skal jevnes med jorden eller gjenbosettes av israelske kolonisatorer – setter imidlertid i gang handlinger som ikke kan sies å være mindre sadistiske enn fiendens. Uten våpenhvile vil antallet døde og sårede øke. For ikke å snakke om at israelske gisler kan komme til å dø.

Amerikanske jøder om BDS, antisionisme og antisemittisme

I løpet av de to siste tiårene har det vært en voksende misnøye mot israelsk politikk blant yngre amerikanske jøder (og noen eldre). Samtidig har kritikk av sionismen utløst raseri fra den nåværende ledelsen av Anti-Defamation League(ADL). Tidligere, da Abraham Foxman ledet organisasjonen (1987-2015), ble alle former for intoleranse og rasisme eksponert og etterforsket. Foxman var leder i flere tiår, og hans offentlig uttalte holdning var at antisionisme i mange situasjoner er en form for antisemittisme – men hvis man konsekvent er «antinasjonalist», kan man være antisionist uten å være antisemitt.  

Under Jonathan Greenblatt, som overtok ledelsen i 2015, har man forfulgt en annen politikk. Alle som er antisionister eller anti-Israel er antisemitter, ifølge Greenblatt. Denne holdningen har resultert i at noen sentrale ADL-medarbeidere har valgt å trekke seg.

Aktiviteten går hånd i hånd med ADLs og AIPACs (American Israel Public Affairs Committee) kampanje mot BDS (Boycot. Divestment. Sanctions). ADL har også utløst en kampanje mot Jewish Voice for Peace (JVP), selv om sistnevnte i dag har noe slikt som 300.000 medlemmer og et budsjett på flere millioner dollar.  JVP har vokst betraktelig siden den ble grunnlagt av dramatikerne Tony Kushner og Wallace Shawn og aktivisten og lingvistikkprofessoren Noam Chomsky i 1996. Nå hevder Greenblatt og ADL at Jewish Voice for Peace er en antisemittisk organisasjon som støtter Hamas-terrorister, men det er tegn som tyder på at dette siste trekket støter yngre jøder bort.

Flere amerikanske delstater har iverksatt straffetiltak mot støttespillere av BDS, slik Human Rights Watch har rapportert[xi] .Formålet er å straffe organisasjoner som på en eller annen måte støtter BDS. For eksempel hadde airbnb, i samsvar med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, trukket tilbake all virksomhet fra bosettinger på palestinsk jord. I 2018 innførte et halvt dusin amerikanske delstater straffetiltak mot airbnb, etter at Israels minister for strategiske spørsmål, Gilad Ergan, sendte et brev til delstatsparlamentene. Etter dette gjenopptok selskapet sin virksomhet med airbnb-utleie i bosetninger på Vestbredden. Og dette er bare ett av hundrevis av eksempler.

Politikken har fortsatt til tross for massive aksjoner, slik som okkupasjonen og stengningen av Museum of Modern Art i New York (15. februar)[xii] med deltakelse fra opp imot 800 aktivister som krevde at fem store donorer skulle stilles til ansvar for sine investeringer i militær utvikling og overvåkning i Israel. 

Det må samtidig bemerkes at den falske og ironiske pamfletten for «MoMA» som ble delt ut, kan ha skremt bort folk som er usikre på forløpet mellom massakren i Israel og krigen på Gaza. På første side av pamflettet kunne man lese: «Om oss: På MoMA og MoMA PS1 feirer vi «Western Complicity in Zionism.» Vi tar sikte på å være en kulturell front for folkemord, apartheid og nybyggerkolonialisme … Finansiert av milliardærer som tjener på død og utsettelse, inviterer vi her på MoMA deg til å bli med oss ​​i å utforske kunst som røykteppe for global hegemonisk dominans.”

Den satiriske teksten kan også ha skremt bort mulige allierte i det jødiske samfunnet, de som fortsatt holder fast ved den gamle, idealistiske vestlige sionismen (ikke å forveksle med den ideologiske bosetter-kolonialismen), med dennes krav om et jødisk «hjemland» etter de pogromene og Holocaust i Europa.            

I USA, etter krigen i Gaza, vil det fortsatt finnes idealistiske sionister, og noen av dem søker seg allerede til våpenhvilekoalisjonen. For de som mener at det ikke finnes noe slikt som «god nasjonalisme», kan denne posisjonen være vanskelig å svelge. Historisk sett har det vært ulike graderinger av sionisme – som opprinnelig delvis ble grunnlagt av kommunister og sosialister. Noen var pasifister, og slike sionister finnes fortsatt. Og mange av dem, som for eksempel forfatteren Amos Oz, som er motstander av den israelske politikken, var med i den en gang så innflytelsesrike «Peace Now»-bevegelsen i Israel.

Glimt av mulige løsninger 

Thomas Friedman har i ånden av å gi «tøffe» råd til Israel, i The New York Times argumentert for at Netanyahu og hans ultraradikale kohort i den nåværende regjeringen har gjort det til en prioritet å undergrave de langt mer moderate palestinske selvstyremyndighetene og innledet et «de facto-samarbeid med Hamas, for å demonstrere fraværet av en palestinsk partner og for å sikre at det ikke vil kunne bli en fredsprosess som forutsetter territorielle kompromisser på Vestbredden.» 

Han skriver: «Netanyahu synes alltid å ha foretrukket å forholde seg til et Hamas som var fiendtlig og uforsonlig innstilt til Israel, fremfor rivalen, de mer moderate palestinske selvstyremyndighetene – som Netanyahu gjorde alt han kunne for å diskreditere, selv om de palestinske selvstyremyndighetene lenge har samarbeidet tett med israelske sikkerhetstjenester for å holde Vestbredden i ro, og Netanyahu vet det.»[xiii]

PA har, kanskje med en viss rett, blitt beskyldt av mange palestinere for å være nesten helt passive i sitt arbeid for palestinske rettigheter og landområder. Samtidig har de daglig samarbeidet med israelske politimyndigheter. Etter å ha brukt opp all sin politiske kapital på dette, og etter å ha ignorert den utbredte korrupsjonen i PA, blir Mahmoud Abbas betraktet som uaktuell som leder for en nyopprettet palestinsk selvstyremyndighet og for de unge på Vestbredden. I mellomtiden har Hamas ikke forårsaket annet enn stadig flere tragedier – selv om deres popularitet på Vestbredden, der folk stadig blir angrepet av militante bosettere, har økt siden krigen startet. Men hva skal de satse på i det lange løp?

Kanskje er det nå på tide å gi troverdighet til forhandlingene med PLO som ble innledet med Oslo-avtalen. To-statsløsningen har blitt sett på som død av mange på begge sider og fremstår i økende grad som en slags vits på grunn av politikken som fremmer bosetternes konfiskering av land i Palestina. Den nåværende regjeringen arbeider for «én stat» med fullstendig annektering av palestinske områder (uten demokratiske rettigheter), den reneste formen for apartheid, en sikker oppskrift på en endeløs konflikt.

Det er en utbredt vurdering blant moderate politikere og den nå bittelille venstresiden i Israel, samt store deler av den fornuftige palestinske «motstandsbevegelsen», at Marwan Barghouti kanskje er den palestinske politikeren som kan vise vei ut av dette. Han var med på å lede den andre intifadaen og har vært fengslet i to tiår, for en stor del på isolat, på grunn av anklager om at han var innblandet i drapet på fem personer under kampene. Men Barghouti og hans rådgiver og samarbeidspartner Qadora Fares, som i likhet med Barghouti selv nyter respekt blant palestinerne etter å ha sittet 12 år i israelsk fengsel, er de mest troverdige kandidatene til å fylle ledervakuumet.  

Begge lederne tok for over 20 år siden avstand fra vold som motstandsmetode og skrev i 2003 et dokument som ble lagt frem i Genève, der de tok til orde for en sterk tostatsløsning som er proaktiv ved å bygge opp infrastrukturen i det palestinske samfunnet. De argumenterte for at dette kunne gjøres uten en hær, og understreket at det finnes plenty med mektige hærer i regionen, og at ingen av dem har noe å vise til. Hverken Barghouti eller Fares anses for å være like korrupte som Abbas-administrasjonens medløpere. 

Alt dette forutsetter selvsagt at Netanyahu og hans regjering faller. Ami Ayalon, tidligere sjef for den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet, har understreket at det er i Israels sikkerhetsinteresse å gå med på en palestinsk stat. Han har lagt til et forbehold om at Barghouti må løslates for å kunne forhandle og lede denne staten. «Marwan er den eneste palestinske lederen som kan bli valgt og lede et samlet og legitimt palestinsk lederskap mot en gjensidig avtalt separasjon fra Israel,» sa han til det siste gjenværende, men innflytelsesrike liberale mediet Haaretz.

Å finne en vei mot løsninger på kortere og lengre basis

I slutten av februar gikk Abbas med på å få samtlige høyere offiserer i PA til å tre av, inklusive statsminister Mohammad Shtayyeh som har tilbudt seg å tre av. Til samme tid har det gått en diskusjon om en ikke ikke-politisk, og rent «teknokratisk» regjering som skal styre i både Vestbredden og Gaza. Det har vært antydet at denne skulle ledes av Husam Zomlot, PA sin utsending i UK. Barghoutis betydning ble i januar i år understreket i en artikkel i det amerikanske tidsskriftet The New Republic.[xiv]

         Da jeg så den unge palestinske filmskaperens korte dokumentarfilm fra Dar al Kalima-universitetet, visste jeg ikke at han i et mikrokosmos hadde fanget den kokende frustrasjonen til et helt folk som er innesperret ved grensene i lange bur – innesperret og regulert gjennom checkpointene til en regjering som ikke er deres egen. Det er nettopp dette som nå skjer i stor skala – og FN sier at hvis dette skjer, vil mange ikke overleve. 

Jeg kan vitne om den kreative energien som finnes i Palestina, hvis det internasjonale samfunnet bare vil anerkjenne den. I mellomtiden må begge befolkninger forstå at det ikke er de uskyldige som har slaktet uskyldige, enten de er palestinere eller israelere. Det er ekstreme nasjonalistiske partier på begge sider som lenge har vært myndighetene og problemet.

Fotnoter: