Safe space eller brave space?

Til tross for bitende kulde samlet Vinterscenen en livlig gjeng i Porsgrunn. Programmet gikk i ett og, ved siden av de større arrangementene som var fullpakket, ble det også mye tid for debatt, utveksling og refleksjon. Jeg opplevde det som en fin blanding av feel good og konfrontasjon.

Naturen som rød tråd

I løpet av festivalen ble det presentert en rekke arbeid i prosess som hadde naturen som fellesnevner, eller rettere sagt bekymringen for hvordan det går med den. Vi fikk se en smakebit av Almanakk, en forestilling full av humor der Zoe Christiansen forteller om sin personlige reise fra å være anerkjent scenekunstner i hovedstaden til gründer og algeprodusent på en liten øy på Helgelands-kysten. Vi så en lesning av Nina Ossavys tekst Håpet, som med store mengder humor bygger på samtaler fra en lukket facebookgruppe av «kollaps-positivister», som deler sin angst for planetens forestående kollaps. Vi hørte kunstneren Eva Bakkeslett fortelle om sitt prosjekt The Conference of the Birds, som tar for seg den dramatiske nedgangen i fuglebestanden på Nordkalotten.

Svensken Erik Valentin Berg viste en førsteversjon av Rovdjurfrågan, et spennende danseprosjekt om «frykt, hat og territorium», som det heter i programmet. Det befinner seg i et tidlig stadium og den første halvdelen var ganske ubegripelig for meg, men etter hvert kom dansernes arbeid med både blikk og kropp under huden på meg; der de forvandlet seg til dyr som kjemper for tilværelsen. En del forestillinger som fant sted på fredag, og som jeg gikk glipp av, handlet også om nature: Lesningen av Siri Broch Johansens Nasa, og Katrine Fabers Affaldsfortællinger. Det gjennomgående temaet ga god grobunn for debattene og diskusjonene som kom med jevne mellomrom mellom forestillingene.

Teater fra utkanten

Brorparten av deltagerne på festivalen holder faktisk til utenfor de store urbane sentrene. Det gjelder også Institutet Vitsaniemi, som holder til helt nord i Sverige. Etter fullført utdanning eller vellykkede karrierer i utlandet, flyttet de kunstneriske lederne på Institutet hjem til et distrikt der befolkningen tradisjonelt heiet på sosialdemokratene og nå trekker i store tall over til Sverigedemokraterna. Det var tankevekkende å høre denne gruppen fra Vitsaniemi fortelle om hvordan samarbeidet med lokalbefolkningen har tvunget dem til å sette ned rytmen og ikke minst drikke mye kaffe. Særlig oppløftende var det å høre at stedets mange Sverigedemokrater har sluttet å klage på at staten bevilger penger til kultur, etter at denne faktisk har blitt en del av deres eget hverdagsliv. Felles for alle de som har flyttet til utkantene var et politisk engasjement og en fast tro på kunstens forvandlende kraft. Blant de hjemvendte var også Magnus Sparsaas, som presenterte en av de mest interessante forestillingene på festivalen.

Magnus Sparsaas’ Tyngde

I 2022 vant Demian Vitanza den nasjonale Ibsenprisen med monologen Tyngde. Nylig ble den satt opp av satt opp av Sparsaas, i et samarbeid med Agder Nye Teater og Universitetet i Agder. Nå ble en ny versjon av forestillingen spilt i Porsgrunn. I Tyngde forteller en mann om sine «kamper gjennom livet, med sykdom, mobbing og tilflukt i en religion som ikke ga ham lov til å leve ut sin seksuelle legning», forklarer Vitanza. Historien i seg selv er kanskje ikke så forskjellig fra andre oppveksthistorier om skeive som kom ut av skapet på 1970-tallet. Likevel gjør Sparsaas noe spesielt med teksten. 

Den unge skuespilleren Laura Spottag Fog fremfører monologen, akkompagnert av det lokale punkbandet The Plague. Fog har funnet et eget kroppsspråk som følger hovedpersonen fra skolegården til den skeive nattklubben, fra det kristne samfunnslokalet til hagen han trekker seg tilbake når sykdom rammer ham som voksen. Det er vanskelig å ikke bli dratt inn i alle nyansene av følelser Fog viser frem, ofte med stor sårbarhet, men til tider også lekent og lett. Sparsaas hadde nok rett når han sa at valget av en kvinnelig skuespiller legger et godt trengt lag mellom oss og den vanskelige fortellingen. 

Et punkeband

Under hele forestillingen er Fog omringet av punkbandet The Plague, fire svært unge menn som står der med de elektriske instrumentene sine. De danner et mannsfelleskap som lytter til en skeiv manns beretning om utenforskap, ensomhet, sykdom og en konstant frykt for volden som når som helst kan ramme ham. Naturligvis hører disse ungdommene til en generasjon som forhåpentligvis har helt andre holdninger, men grepet var slående og det føltes virkelig frigjørende når gutta, en gang iblant, spilte den harde musikken sin. Jeg tror likevel en sterkere interaksjon mellom Fog og dem, gjerne i form av musikk, kunne ha gagnet forestillingen. 

Tyngde ble presentert som et arbeid i prosess, men under festivalen fikk vi også se en del fullt ferdige forestillinger. Nina Ossavys Sanger fra psykosen hadde urpremiere på Friteatret. Til tross for tittelen, er dette en varm og morsom konsert som jeg kan anbefale. Om den rystende Baqorban har jeg skrevet før, og dessverre gjør utviklingen av situasjonen i Midtøsten den bare enda mer aktuell enn på premieren i april i fjor. 

Ibrahim Fazlics Torvald

En av festivalens urpremierer var Torvald, som bygger på en nyskreven tekst av Ibrahim Fazlic. Her møter vi Noras eksmann i nåtiden; en hvit, heterofil, middelaldrende, velstående, og temmelig sint mann. I en monolog som hele tiden beveger seg på knivseggen, legger Torvald ut mot woke-kulturen. Mye av det han sier er naturligvis opprørende, men ikke alt. Han kommer også med treffende observasjoner, som når han for eksempel klager på å bli satt inn i en bestemt politisk bås og påpeker: «Dere tenker ikke at det er min økonomiske situasjon som gjør at jeg har denne politiske tilbøyeligheten, selv om den er en mye større grunn til det enn mine sosiokulturelle tilhørigheter».

Torvald ble spilt i kjelleren på hotell Vic i Porsgrunn. Vi ble hentet i foajeen og ført ned i en mørk kjeller. Her kunne vi henge fra oss, før vi gikk inn i et annet rom, hvor vi ble møtt av et overdådig langbord, dekket til de 28 personene som hadde fått billett: Frukt, nøtter, vin og søtsaker, bl.a. noen digre kokosbolle-sigarer. Vi var i Torvalds kjellerstue, stedet han trekker seg tilbake til for å høre på musikk (på CD), se på filmer, og synes synd på seg selv.

Rundt et overdådig bord

Den intime settingen fungerer godt, for Torvald har mye på hjertet og det at vi sitter ved bordet hans og spiser mat med ham gjør det vanskelig å lene seg tilbake og vurdere ham på avstand. Harald Kolaas har funnet en fin balanse i rollen som Torvald; hverken for sint eller for patetisk, og selv om mye av det han sier er svært irriterende, er det til tider mulig å føle med ham. Kolaas er Torvald med en avstand og det gir oss muligheten til å se på ham på nytt. 

Jeg finner det likevel problematisk at Torvald kun henvender seg til «kulturelitetantene», altså til mennesker med «tantete, høyintellektuelle, venstrevridde kulturelitehoder». Det stemmer kanskje med profilen på publikum i institusjonsteatrene, uten at jeg tør si det for sikkert. Talen hans er en refs à la Camara Lundestad Joofs stykker, men rettet mot et bestemt samfunnssjikt. Torvald konfronterer «rampeguttene fra høyresiden» og «de selvrettferdige sutrekoppene fra venstresiden», og plasserer publikum i den siste gruppen. Jeg tror det ville vært givende å trekke flere (og mindre stereotype) grupper inn i diskusjonen.

Settingen rundt et langbord kunne også vært bedre utnyttet. Egentlig er det dekkede bordet en invitasjon til å åpne en samtale, og da er det nesten litt rart at forestillingen ikke gjør det i større grad. Bare på ett punkt blir vi oppfordret til å snakke, men det skjer når Torvald klager på at ingen ber ham om råd lenger. Det er jo ikke akkurat rådgivning du får lyst til å søke hos Torvald, derimot er det flere ganger under forestillingen jeg kunne ha tenkt meg å komme med innvendinger eller stille spørsmål.

En grei maskulinitet

Den lange rekken av problemstillinger kan destilleres til et spørsmål: Hva er et ålreit mannfolk? Hva skal til for at man skal kunne både elske og begjære en mann? Torvald forklarer hvordan han sliter med å finne fram, der han prøver «å gråte uten å være patetisk. Å spandere uten å umyndiggjøre. Å løse praktiske problemer uten å infantilisere. Å bidra med sitt perspektiv uten å mansplaine.» Et spesielt artig øyeblikk kommer da Torvald danser tarantellaen for oss. Egentlig er det litt synd at han gjør det på bordet, det blir på så nært hold at vi ikke helt får betraktet ham. En dypere utforskning at kroppsspråket kunne vært veldig spennende, man kunne kanskje ha søkt inspirasjon i greske eller russiske folkedanser? 

Likevel konkluderer Torvald med at generasjonsgapet er for stort, at han og hans generasjon nok har mistet toget. Men hva med de yngre mennene? «Har du en sønn? Tenk å ha hengende på deg at maskulinitet er giftig», sier Torvald mot slutten av stykket. Det er her den andre karakteren blir relevant. Den langt yngre Eilif (spilt av Eilif Fjeld) har ført oss ned i Torvalds kjellerstue og fungert som en slags assistent. Mens han tar seg  en halvliter og har ansvar for det teknologiske, ler han godt av Torvalds drøye vitser, og fungerer som en slags naiv støttespiller. Bare mot slutten, når vi er ferdige med Torvalds klagesang og de oppriktige spørsmålene kommer opp, setter Eilif seg til bordet. Da tar Torvald på seg treningstøy og forlater rommet: «Jeg har blitt fremmed for min familie, skulle jeg blitt her, måtte det vidunderligste skje». Eilif derimot blir værende, men han tar ikke ordet. 

I det hele tatt er Torvald både en fin teateropplevelse og en klok og modig invitasjon til refleksjon. Og den bygger opp mot en slags forsoning mellom partene i kjønnskampen, og det med et mildt blikk mot den forvirrede, mannlige ungdommen. 

Safe space eller brave space?

I en samtale ledet av scenekunstneren Heiki Riipinen, kom Masoud Ghadim Fallah, tidligere fribyforfatter i Skien, med en tankevekkende refleksjon. Fallah reagerte på at det her i Norge stadig blir lagt vekt på at folk skal føle seg trygge. Men blir vi for redde for konflikt, er det lett å strupe muligheten for kritisk tenkning, og å bygge et konsensus-samfunn der alle taler med én stemme (eller der én stemme bringer alle de andre til taushet). 

Varmen og hjerteligheten som preget de fleste festivalarrangementene dannet utvilsomt et «trygt» rom for utfoldelse. Men like viktig er det at Vinterscenen får dette rommet til å være utfordrende, og slik gir plass til kritisk tenkning. Forhåpentligvis er det mulig å bygge både safe space og brave space samtidig, og det er det slike festivaler har en unik mulighet til å være.