– «Uttrykket» er opphavsrettens kjerne

I en serie artikler har Morgenbladet satt søkelys på «imitasjon» av utenlandske oppsetninger i norsk teater. Utgangspunktet var at vinterens oppsetning av Moby Dick på Det Norske Teatret skal ha inneholdt så tydelige likhetstrekk med en tidligere oppsetning på Thalia Theater (2013), at partene har inngått en kompensasjonsavtale. Det Norske Teatret betaler en andel av billettinntektene i tillegg til å kreditere den tyske oppsetningen i programmet. Men flere oppsetninger av regissør Johannes Holmen Dahl og scenograf Nia Damerell «har likheter med tidligere oppsetninger fra Tyskland», fortsatte Morgenbladet, som i en artikkel uken etter publiserte forestillingsbilder av Kartin Bracks konfetti-scenografi til Dimiter Gotscheffs oppsetning av Peter Handkes Immer noch Sturm og Holmen Dahl og Damerells oppsetninger av hhv. Jordbærstedet (Nationaltheatret 2023) og Lang dags ferd mot natt (Trøndelag teater 2019). Immer noch Sturm ble vist på Nationaltheatret da Handke ble tildelt Den internasjonale Ibsenprisen i 2014, men til tross for at det burde dreie seg om et kjent verk i vår felles teaterhukommelse, har ikke likhetstrekkene blitt problematisert av norske teaterkritikere, med unntak av herværende tidsskrift (se anmeldelser her og her).

I Morgenbladet har det vært særlig fokus på at elementer som konfetti og glitter- eller lysgirlandere er eksempler på imitasjon, samtidig som det innvendes at dette er virkemidler som benyttes i et så stort omfang at de er blitt «allemannseie», slik Johannes Holmen Dahl hevder. Teaterviter Knut Ove Arntzen fastslo på sin side at bruken av virkemidler i Holmen Dahl og Damerells oppsetninger inngår i det han kaller for «et popkulturelt redskapslager», som ble utviklet i en tradisjon «uten direkte opphavsretter». Han utdypet at «flere av grepene har lengre tradisjoner i moderne, tysk teater, selv om likheten i scenografier kan virke ‘iøyenfallende’ på bilder.»

Dramaturg Matilde Holdhus framholder på den andre siden at også regi er et åndsverk og at «vi som jobber med teater bør bestrebe oss å være nøye». I følge henne er grensene mellom hva som er akseptabelt og ikke, egentlig ganske enkle å trekke.

Artiklene i Morgenbladet har vist at det er store uenigheter innad i det norske teater- og fagmiljøet, og det kan virke vanskelig å trekke et klart skille mellom kopiering og inspirasjon innenfor regi. Vi kontaktet Irina Eidsvold-Tøien, som er professor på BI, med opphavsrett som spesiale. 

Eidsvold-Tøien er utdannet som skuespiller, før hun valgte å studere juss. I dag er hun professor på BI med opphavsrett som spesiale. Hun skrev sin PhD om «Skapende, utøvendes kunstnere», der hun fastholdt at utøvende kunstnere, som skuespillere og dansere, ikke bare fremfører åndsverk, men er skapende kunstnere på linje med andre opphavere. Hun hevder at de utøvende skaper en fortolkning av verket som skal fremføres, og at de gjennom dette innfrir vilkårene for originalitet og opphavsrett og at også internasjonale forpliktelser som EU-retten og Bernkonvensjonen underbygger at de har krav på opphavsrett og en annen beskyttelse enn de har i dag. 

– Det som har slått meg i debatten i Morgenbladet, er at man ikke skiller mellom regi og scenografi, sier Eidsvold-Tøien, som vi snakker med på telefon i pinsen.   

Det har du nok rett i. Men for å starte i det enkle. Hvis en forestilling bruker et bilde av Picasso eller et musikkstykke, så er det greie kjøreregler i forhold til klarering av opphavsrett (TONO osv.). Men regi er jo en slags sammenføyende kunstart, hvor man benytter mange elementer. Noen ganger kan de være enkle å identifisere – særlig hvis det dreier seg om lån fra andre kunstarter, som musikk og billedkunst – men det kan være vanskeligere å påvise kopiering når det gjelder virkemidler som jo med rette kan sies å tilhøre en felles verktøykasse, slik som konfetti eller lysgirlandere?  

–  Ut ifra den teaterbakgrunnen jeg har, vil jeg si at regi er en overordnet analyse av hva en forestilling skal handle om. Dette resulterer så i en rekke valg som også får betydning for de andre involverte kunstnerne. Ikke fordi jeg mener at de andre er underordnet, og at det er et slags hierarki, men etter min erfaring, er det sånn at analysen av en forestilling ligger hos regissøren, og at de andre kunstnerne innenfor prosjektet farges av denne analysen, og jobber innenfor denne rammen og denne konseptuelle forståelsen. Ut ifra de eksemplene som ble gjengitt i Morgenbladet, har jeg tenkt at det var scenografier som var det egentlige tema. Så det manglet en juridisk sondring, som jeg hadde ønsket at artiklene skulle artikulere. Det gjelder både forskjellen mellom regi og scenografi, og forskjellen mellom idé og uttrykk. 

Uttrykk og ideer

Og «uttrykk» er et nøkkelbegrep innen opphavsrett?

– «Uttrykket» er essensen i opphavsretten og forplikter til en viktig grenseoppgang mot ideen. Det er måten ideen kommer til uttrykk som er beskyttet innenfor opphavsretten. For eksempel i en dom fra 70-tallet der den danske designeren og arkitekten Hans Wegner hadde fått ideen om å lage et kaffebord som også var et sybord. Det var ikke ulovlig å lage et annet kaffe/sybord, men ulovlig å kopiere de originale trekkene i Hans Wegners forfinete uttrykk. Det gjorde at kopien som en norsk møbelsnekker hadde gjort i sybordet «Bjørg» gikk fri. Spørsmålet er derfor, er det å bruke konfetti en idé, eller er det i dette tilfellet selve uttrykket? Kommer analysen til uttrykk på en så «lik» måte at man får den samme opplevelsen av forestillingen som man hadde da man så den andre forestillingen? Det er altså det uttrykte som på en måte er opphavsrettens kjerne, og da vil forestillingen og aktørenes frie, kreative valg være det opphavsrettslig vesentlige. Disse kan komme til uttrykk på flere måter, for en regissør bruker jo flere kunstneriske verktøy for å uttrykke sin regi, og her kommer skuespilleren inn, og her kommer scenografen og musikken inn. Regien fratar ikke de andre kunstnerne sin egenart, for i rammen av en regi, må skuespillerne og scenografen stå ansvarlige for bruk av virkemidler som andre kunstnere har laget en form av, og da står jo man i fare for å plagiere andres formuttrykk. 

     Så uavhengig av om regien går fri, kan scenografien bli rammet, dersom utgangspunktet for valgene til scenografen er en annens uttrykk. 

Til det du sier om ideer, betyr det at man er fri til å rappe enkeltelementer som er brukt i en annen sammenheng? Slik som hvite campingstoler, som ble innført av Bert Neumann på Volksbühne i Berlin, men som mange i dag neppe vet hvor kommer fra. Og det samme kan man kanskje si om «ready mates» som konfetti og lysgirlandere?

– Ja egentlig; så sant det er ideen om å bruke konfetti som regn, eller vann som gulv, og ikke et helhetlig bilde eller uttrykk. Men etter å ha sett bildene med lysgirlandere i Morgenbladet fikk jeg en umiddelbar opplevelse av at helheten var mer fremtredende enn om lysgirlanderne bare var et element. Det gikk på avstanden mellom dem, symmetrien, og som fikk det til å virke som om uttrykket var veldig likt. Mens bruken av konfetti fremsto mer som en idé. Men det er jo dette man må problematisere.

I Morgenbladet sa professor Jon Refsdal Moe at det vesentlige er om noe er blitt en klisjé. Men om noe oppleves som uoriginal eller forslitt; enten det gjelder konfetti, hvite campingstoler, eller musikkvalg, så går det mer på  krav til integritet og å respektere kollegers arbeid. 

– Litt enkelt sagt, foreligger det krenkelse dersom uttrykket til den som blir påstått å plagiere gir den samme kunstneriske opplevelsen som forelegget, altså originalen. Og så har du en rekke former for bevis – som at du må bevise at den som har kopiert har hatt tilgang til det opprinnelige verket. Men der er man ganske pragmatisk. I norsk rett, er det i hvert fall sånn at hvis en forestilling er fremført, en låt er spilt på radioen, eller en bok er utgitt, så er det – selv om vedkommende påstår at han aldri sett eller hørt dette – er det presumpsjon for at vedkommende har hatt tilgang. Så dersom man sier at man får den samme kunstneriske opplevelsen, så må man på en måte spole tilbake til hva det er som skaper dette uttrykket, er det regien, eller er det scenografien? Eller er det et fellesverk hvor man ikke klarer å skjelne mellom scenografi og regi? Det er ganske sjeldent, vil jeg si. Scenografi er veldig konkret, og regi er mer et analytisk rammeverk som skal sette noen retningslinjer og som bruker de andre virkemidlene til teatret for å få til en gjennomgående helhet. 

Tysk og norsk opphavsrett

Når Det Norske har gått med på at det skal stå at forestillingen er inspirert av oppsetningen på Thalia Theater, så er det et ganske vagt begrep. For det er jo lov å være inspirert? Det er ikke det samme som å kopiere. Men når teatret samtidig har blitt enig om å avstå en del av inntektene for billettsalget, så er det jo noe annet?

– Jeg vil jo si at så fort man er villig til å betale i en sånn situasjon, så ligger det en erkjennelse eller aksept av at man har trådt et annet verk for nære. 

Ja, for da er det kopi eller plagiat.

– Ja. Eller det kan være en bearbeidelse. For det er heller ikke lov å bearbeide noe uten samtykke. En bearbeidelse ligger også innenfor eneretten. Hvis noen skal oversette en forfatters arbeid til et annet språk, så må de ha tillatelse, og det samme gjelder hvis det foregår en form for bearbeidelse i regi eller scenografi. I forbindelse med Moby Dick-oppsetningen er det reist et krav fordi forestillingen på Thalia Theater har vært utgangspunkt for den skapende innsatsen. Forestillingen på Thalia er lagt til grunn for hvordan den skapende prosessen kommer til uttrykk. Da virker det som en erkjennelse  gjennom betalingen. Man kunne også kalt det en betaling for en lisens til å bruke visse elementer. 

Ifølge Morgenbladet har Antú Romero Nunes, den tyske regissøren, ikke ønsket å kommentere saken. Men er det en forskjell mellom Tyskland og Norge ved at det i Tyskland er produsenten, altså Thalia Theater, som har opphavsretten, mens det i Norge ville være kunstneren?

– Jeg har en Masterstudent som skriver om teaterprodusent-rettigheter. Og i forbindelse med det, var det en kollega av oss som mente at det var feil at det foreligger produsentrettigheter for teatrene i Tyskland. Så det er jeg usikker på. På den andre siden, så er det jo Det Norske Teatret som betaler, og ikke regissøren eller scenografen, så her er det på en måte en form for gråsone i begge land, virker det som.

Lite miljø

Det blir kanskje først et problem dersom arbeidet til en regissør eller scenograf blir «kopiert» på samme teater av noen andre kunstnere. Kjenner du til noen eksempler på noe slikt?

– Jeg kjenner til flere saker, ikke bare på regi, men også på scenografi. Det som er utfordringen i et lite teaterland som Norge er at de kunstneriske aktørene er redde for å si ifra hvis de mener noen andre har krenket deres rettigheter. De kan bli sett på som vanskelige eller kranglefanter, og det kan bety færre jobber. Jeg kjenner til flere eksempler på dette gjennom mitt arbeid som advokat for Creo (jeg jobber 20% som advokat for Creo). 

           Jeg tror det er en økt bevissthet på teaterfeltet om at det er grenseoppganger og at man må ha større varsomhet, og ikke tråkke andres prestasjoner for nære. Jeg tror at den økte bevisstheten blant annet handler om fagforeninger som tar vare på kunstnerne og deres rettigheter. Det er et så bittelite miljø at kunstnerne er redd for å bli uglesett hvis de sier at dette grepet egentlig er mitt. Det er vanskelig, men jeg synes ikke det er greit at man gjør det uten å kildehenvise, uten å betale. Uten å informere, uten å spørre. Og jeg tror man hadde kommet langt ved å si, at du, dette likte jeg kjempegodt. Kan vi få bruke det, lisensiere det? Altså, man kommer langt ved å kildehenvise. 

Sitatretten

Jeg har sett forestillinger hvor man bruker mange sitater fra andre, og lander på riktig side. Hvor jeg oppfatter det som en gest, ikke som kopi, eller tilsnikelse. Så hvordan skjelner man mellom sitat og plagiat?

– Nei, det – du kan si at de som gjenkjenner gesten og det opprinnelige verket som siteres, de vil forstå det, mens det går hus forbi hos andre. Så derfor tenker jeg at hvis man skriver det i programmet, så er man innafor, fordi det i loven foreligger en plikt til å kildehenvise innenfor god skikk hvis man siterer.

For det er jo lov til å sitere!

– Sitatretten er gitt av ytringsfrihetsmessige årsaker, så det skal jo på en måte bidra til å øke forståelsen av noe, det skal ikke være snylting, men settes inn i en kontekst. Du kan si at kravet til et sitat, er at det skal inn i en problematiserende kontekst.

(Publisert 22.05.2024. 

Navnerettelse, til Antú Romero Nunes, 23.05.2024. Hør også vår podcast med Nunes i samtale med Runar Hodne her. Red.