Den ubehagelige samtalen

Riksteatret og Heddadagene inviterte 12. juni til en samtale med tittelen «Påvirkning, inspirasjon, plagiat?». Arrangementet har bakgrunn i debatten som

Påvirkning, inspirasjon, plagiat?

Samtaleleder: Kai Johnsen.
Paneldeltagere: Valborg Frøysnes, Ole Johan Skjelbred og Hanne Tømta

Riksteatret under Heddadagene, 12. juni 2024

oppsto da Det Norske Teatret ble enige med Thalia Theater i Hamburg om å gi fra seg deler av billettinntektene fra forestillingen Moby Dick. Grunnen var at deler av forestillingen hadde for store likheter med en oppsetning av samme stykke på Thalia Theater i 2013. Morgenbladet var de første som skrev om saken, og teatersjef Erik Ulfsby sa blant annet at «det er et interessant skjønnsspørsmål hvor grensene mellom inspirasjon og for sterk inspirasjon går.» I etterkant er debatten blitt videreført med oppfølgingssaker, blant annet i Morgenbladet[1] , Klassekampen[2] og Shakespearetidsskriftet[3] .

Riksteateret og Heddadagene ønsket med sitt arrangement å løfte spørsmålet om grensedragning opp på et mer prinsipielt nivå, særlig med tanke på hvordan teaterfeltet skal forholde seg til problemstillingene framover. Ordstyrer Kai Johnsen gjorde dette tydelig allerede i innledningen. Arrangementet skulle være en samtale, ikke en debatt, og den skulle styre unna jus, enkeltnavn og enkeltforestillinger. Det ble heller ikke åpnet for bidrag fra salen.

«Brecht stjal som en ravn»

Johnsen innledet samtalen med et raskt historisk sveip som viste at utgangspunktet for debatten ikke er unikt. På 1600- og 1700-tallet skulle de unge malerne kopiere mesteren sin, og det var slik en selv ble maler. Først i overgangen fra opplysningstiden til romantikken – da kunsten gikk fra å være håndverk til å bli en selvstendig størrelse med egne institusjoner – kom ideen om det geniale individ. Med dette ble også originalitet viktig. Innenfor teateret finnes det en lang rekke eksempler på lån, tyverier og inspirasjoner – uten at grensene alltid er tydelige. De greske dramatikerne tok fortellingene sine fra berømte historikere, renessansen handlet om å gjenoppdage og gjenskape tidligere tider og Brecht – med Johnsens ord – «stjal som en ravn».

Ubehaget

Både paneldeltakerne og ordstyreren beskrev på hver sin måte et ubehag ved å gå inn i samtalen, og en ekstra nervøsitet knyttet til å delta i panelet. Temaet er ømfintlig, og det er enkelt å trå feil, eller enda verre, tråkke venner, kollegaer eller overordnede på tærne. Noe som kan få følger både personlig og profesjonelt. Det kan også fort bli et ubehag hos enkeltkunstnere når temaet kommer opp. Har jeg gjort noe lignende? Hvor bevisst har jeg vært på disse temaene selv? Samtidig understrekes det flere ganger hvor viktig samtalen er å ta og stå i. Både for feltet som sådan, men også for hvordan feltet framstår utad.

En konsekvens av ubehaget knytta til temaet kan være at den offentlige samtalen blir begrenset. Ole Johan Skjelbred oppfatter at det samla budskapet som har kommet fra teatrene har vært at de klarer seg bra, at det bare er å fortsette som før og at det ikke er behov for å snakke mer om temaet. Han bekymrer seg for at dette fører en viktig og prinsipiell samtale tilbake «til korridorene». Også Valborg Frøysnes nevnte innledningsvis at hun sa ja til å stille opp i panelet på tross av et ubehag fordi hun mener det er viktig å bidra til en åpen samtale på et overordnet plan for å unngå «hvisking og tisking». Vi snakker mindre sammen, og det svekker oss. Hun etterlyste en uenighetskultur hvor feltet kan krangle og være uenige med en solidaritet og raushet i bunn. Hanne Tømta pekte på sin side på genierklæring som et problem, og at det har oppstått en kultur for at kunsten med stor K ikke skal forklares og prates om. En konsekvens er at det er vanskelig å snakke tydelig om sitering, sampling og inspirasjon.

Står teateret ovenfor et omdømmeproblem? Johnsen pekte på at teaterets posisjon i dag i utgangspunktet er svekket, med Nationaltheatret som forfaller og et Oslo Nye som trues med nedleggelse. Hva gjør det for feltets posisjon hvis det kommer fram at det finnes en generell aksept for å resirkulere andre kunstneres virkemidler og innhold på en måte som kan oppfattes som stjeling? Her var særlig Skjelbred tydelig på at han savner en tydeligere respons. Uten å hevde at han selv kan si akkurat hvor grensene skal gå, etterspør han en tydelighet i feltet, på de store teatrene og blant dramaturgiatene. Det er nødvendig for teatrene å ta et redaktøransvar, dra noen linjer og sette grenser for hva som er greit og ikke.

Ensretting

Et annet tema samtalen var innom er hvor teateret i Norge henter inspirasjonen sin fra. Johnsen pekte på at det tyske teateret har fått en type hegemoni siden årtusenskiftet. Når en så enhetlig inspirasjonskilde kombineres med en bred aksept for bruk av de samme virkemidlene og formgrepene, fører det til ensretting? Skjelbred nevnte en nylig opplevelse fra en forestilling hvor åpningssekvensen hadde tydelige likheter med en forestilling fra Tyskland som han så for et par år siden. Han valgte å kontakte teatret angående dette, og fikk da et lengre svar som ble avsluttet med begrunnelsen at «alle låner». Dette er et utsagn som har blitt gjentatt i forskjellige former av teatersjefer, teatervitere og andre, også i vårens debatt. Men, spør Skjelbred, er dette noe vi står inne for og vil videreføre?

Ideen om at alle låner henger sammen med tanken om at alt allerede er gjort, som også er blitt nevnt flere ganger i vårens debatt. Et spørsmål jeg sitter igjen med etter samtalen er hva praksisen disse ideene begrunner fører til. Sitering og «import» av denne typen medfører en type kvalitetsgaranti og sikkerhet, siden virkemidlene og uttrykkene allerede er testet og prisbelønte. Samtidig, hva skjer da med viljen til risiko og nyskaping, og hva slags uttrykk går vi glipp av?

Veien videre

Plagieringsspørsmål har seilt opp i samfunnet i stor stil de siste årene, og nå har debatten også innhentet teateret. Det kan virke som at det har kommet uventa på mange. Kritikere føler seg lurt, det er lite fokus på det i utdanningsinstitusjonene og – kan det virke som – blant teatersjefene. Valborg Frøysnes pekte i hvert fall på at debatten har vært en stor vekker for henne, og at emnet i liten grad har vært i tankene hennes i det daglige arbeidet som teatersjef. Johnsen på sin side nevner at plagiering ikke var et tema på den tiden han underviste på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Debatten landet ikke på noen tydelige konklusjoner. Det er åpenbare utfordringer knyttet til påvirkning, inspirasjon og plagiat. Samtidig er sitering og sampling utvilsomt en viktig kilde til unge kunstneres opplæring, og til fornying og nye uttrykk. Den viktigste konklusjonen er at diskusjonen må tas videre, på flere nivåer og mer åpent i teaterfeltet.

(Publisert 13.06.2024)