En smak av tid

Jeg ser for meg et minne fra tiden da jeg fremdeles bodde i Brüssel. Det var en tidlig søndag morgen, og jeg vandret gjennom gatene da jeg så en eldre mann sittende i en plastikkstol, ved et plastikkbord, utenfor et gatekjøkken (en frituur). Mannen, som må ha vært rundt 70 år gammel, satt helt alene, lent over en haug med pommes frittes, dekket av ketsjup og majones. Han minnet meg om faren min: Dårlig holdning, en kropp forsømt i flere tiår. Det er for tidlig for fet mat, tenkte jeg, men gatekjøkkenet hadde nettopp åpnet – han var nok dagens første kunde. Det var noe med denne situasjonen som fikk meg til å bli kvalm: Kombinasjonen av den herjede mannen, kroppen som gav seg over til tidens tann, plastmaterialet som så vidt greide å holde den ensomme situasjonen sammen. 

Rektangel

Ensomhet kan være kvalmende, men også underlig poetisk. UNDER, som er en ny forestilling av koreograf Sølvi Edvardsen, tar for seg poesien i det ensomme. Forestillingen synes også å ville grave seg inn under den menneskelige overflaten: gå «under», for å si det sånn. Mens vi er på vei inn i scenerommet, ser vi en danser, Cecilie Lindeman Steen, som sitter på en båtformet skulptur. Hun har lukkede øyne og hendene foldet i fanget, som om hun kontemplerer eller mediterer. Så begynner forestillingen, og en video projiseres på scenerommets bakvegg. Det er høst, og skogens løv er farget i stereotypiske, varme høstfarger: røde, oransje og gul. En årstid er ikke et meteorologisk fenomen, men en følelse. Dette leste jeg forrige uke i Om utregning av romfang II, den andre av syv bøker i en serie, skrevet av den danske forfatteren Solvej Balle, som forresten vant Nordisk råds litteraturpris i 2022. Mens jeg ser Lindeman Steen på skjermen, kledd i en tung, svart kåpe, vandrende gjennom dette høstlandskapet, greier jeg ikke å slutte å tenke på Balles protagonist, en kvinne som er fanget i tiden, og som må gjenleve den 18. november om og om igjen. Jeg tenker også på hvordan også jeg har kjent på ensomheten hennes, fysisk til og med, og hvordan det forvirrer meg at jeg ikke skjønner hvor gammel hun er. 

Samtidig, på skjermen, finner Lindeman Steen en benk og setter seg ned. Et nærbilde viser at hun har øynene lukket. Så kutter vi (så kuttes det) fra bildet, tilbake til scenen. Skulpturen Lindeman Steen sitter på er ikke lengre en skulptur, men et objekt som refererer til en benk i en parallell verden. Ikke noe treverk eller varme høstfarger her, bare glass og stål: kalde materialer som står ut i sin ensomhet i det svakt opplyste, sterile rommet. En skinnende dansematte skaper et rektangel under den rektangulære skulpturen, plassert på den rektangulære scenen. I denne lukkede sceneverdenen, ser vi Lindeman Steen bevege seg oppå og rundt den benklignende skulpturen på mangfoldige måter. Hun begynner frontalt, med et tomt og trist ansiktsuttrykk, nesten som om hun skal etterligne en Pierrot-aktig figur. Kledd i mørkegrå t-skjorte og bukse, med form og stoff som ligner på det arbeidere på små private klinikker har på seg, ser vi Lindeman Steens snøhvite armer og hender virvle gjennom lufta. Gestene minner meg om tegnspråk, men også pantomime og orkester-dirigering. Det er som om Lindeman Steen former og dirigerer rommet rundt seg, samtidig som hun uttrykker et slags mislykket forsøk på å kommunisere. Fra scenens venstre hjørne, spiller Bjørg Lewis cello, akkompagnert av en forhåndsinnspilt komposisjon av Åsmund Feidje. Ensemblet skaper en leken atmosfære, samtidig som det driver dramaturgien fremover ved å introdusere nye kapitler ved hjelp av nye musikalske temaer. Idet jeg hører noen høye spøkelsesaktige stemmer i musikken, og ser den skinnende overflaten reflekteres i taket og skygger av Lindeman Steens bevegelser på sideveggene, begynner jeg plutselig å tenke på at ordet «under» også kan bety «et under».

Old School

I dag er det ganske sjeldent å se dans eller koreografi som utelukkende fokuserer på én følelse eller sinnsstemning. Jeg kan ikke si akkurat hvorfor, men på en måte tenker jeg på dette som en inngang (metode) fra en annen tid: en tid der det fremdeles fantes allmenne følelser, der vi trodde på en fellesmenneskelig tilstand, der vi insisterte på at det fantes et «senter». Denne følelsen av «other-timeness», som jeg antar vi kan kalle modernistisk eller bare old-school, gir gjenklang ikke bare i scenebildet og koreografiens estetikk, men også i bevegelsesmaterialet. For selv om UNDER har en bred palett når det kommer til det fysiske uttrykket, og muliggjør mange ulike poetiske lesninger av kvinnen-på-benken temaet, føles dansens stille virtuositet nesten bisarr, som om den kommer fra en annen tid. En tid der man ikke skulle høre danseren, ikke engang pusten hennes

Jeg er klar over at dette sikkert høres ut som en klassisk generasjonsbasert kritikk, men jeg er genuint nysgjerrig på hvorfor vi opplever kunst som aktuell eller uaktuell, tidsriktig og trendy eller i «utakt» med tiden og utrendy, som anakronistisk eller ikke, og så videre. Av den grunn synes jeg det er fasinerende å se dansekunstnere vise arbeider seint i karrieren, og observere hvordan de, bare ved å være til stede, blir et avtrykk av «sin tid». 

Dører

I et intervju med Danseinformasjonen* i forbindelse med premieren på UNDER, forteller Sølvi Edvardsen at hun har vært interessert i form, både som innhold og uttrykk, helt siden midten av 80-tallet. I UNDER, forklarer hun, ville hun arbeide med ensomhet for å peke på den økte tilstedeværelsen av maskiner og skjermer i dagens samfunn. Hun snakker om utenforskap, isolasjon og hvordan det påvirker både unge og gamle, og at det ikke alltid har vært sånn. Edvardsen vet dette fordi hun selv var et barn på 50-tallet, en tid der både mennesker og meldinger fremdeles måtte «gå gjennom dørene» for å starte en samtale. 

Kommentaren hennes får meg til å le: den er morsom og «spot on». Samtidig føles den enkle forklaringen nesten for enkel ut. For selv om det gir mening å dele verden i ung og gammel, enkel og komplisert, virker det, for meg, også viktig å anerkjenne at opplevelsen av ensomhet avhenger av en hel rekke faktorer, som alder, bakgrunn, og hvor på planeten du bor. Den sosiale isolasjonen som en norsk-født pensjonist, som nettopp har mistet sin partner opplever, kan ikke helt sammenlignes med den til en Oslo-tenåring, med familie som migrerte fra det globale sør, som igjen skiller seg fra den til en «incel», som sprer voldelige og kvinnefiendtlige kommentarer på nettet. Disse er rett nok alle ulike variasjoner av ensomhet, men det de har til felles er noe mer komplekst enn «for mange maskiner, for mange skjermer». 

En særlig form for ensomhet 

UNDER refererer likevel til en særlig form for ensomhet, og jeg lurer på hvorfor samtalen rundt (om) forestillingen prøver å unngå denne, nemlig relasjonen mellom ensomhet og aldring. Å se forestillingen fikk meg til å ville snakke om redselen for å bli gammel alene. Den fikk meg til å ville snakke om (hvorfor) kjernefamiliene som begynte å bo adskilt fra sine aldrende foreldre. Den fikk meg til å ville snakke om det å bo i land hvor velferdssystemet tar rollen som omsorgsperson, noe som gir mange av oss, særlig kvinner i sin beste alder, muligheten til å «bry oss» mindre om andre. Den fikk meg til å ville snakke om konsekvensene av dette systemet, og hvordan de eldre blir bosatt sammen andre eldre, selv om studier sier at separasjon er skadelig. Den fikk meg til å ville snakke om noe en venn fortalte meg her om dagen; når du som dame kommer i sekstiårene, sa hun, «Er det som om 

Ensomhet har ikke kjønn eller alder eller etnisitet eller klasse, men disse elementene påvirker hvordan ensomheten kommer til uttrykk. Og her stopper tankestrømmen min. Argumentet sakker farten mens jeg skriver dette, og jeg føler meg plutselig hyperbevisst på alle de måtene jeg kan være formet av min egen tid. Her er jeg, og jeg slenger analyser og identitetspolitikk over arbeidet til en koreograf fra en helt annen generasjon. Som om jeg liksom vet bedre, som om jeg liksom har rett. Som en dansepedagog i 70-årnene sa til meg for ikke lenge siden, etter å ha hørt meg «rante» i vei om livet mitt: «Dere (les: unge) gjør alltid ting så kompliserte. Hvorfor?»

Tip Tap Tip Tap

Sølvi Edvardsen sies å være en av Norges best kjente koreografer. Siden hun startet som danser og koreograf i Collage midt på 80-tallet, og senere skapte sine egne arbeider som koreograf for Dansekompaniet, Nasjonalballetten, Carte Blanche, Oslo Danse Ensemble og Festspillene i Bergen, har hun bygget en imponerende oeuvre. Det samme gjelder for danser Lindeman Steen, som har hatt en prominent rolle i dansefeltet i flere tiår, og som for øyeblikket jobber som programmør for PRODA, en organisasjon som tilbyr daglig trening for profesjonelle dansere. UNDER er forresten ikke det første samarbeidet mellom disse to «grande dames» av norsk dans. For 25 år siden koreograferte Edvardsen en annen solo med Lindeman Steen, SORT VASE. Dessverre har jeg ikke fått sett opptak av denne forestillingen, alt jeg fant var noen svart-hvitt fotografier på internett. Bildene viser Lindeman Steens fleksible kropp komme opp av en svart vase, som om den var en blomst. Igjen, en annen tid. 

I UNDER kan vi lene oss tilbake i teatersetene, tappe inn i kunsthistoriske skift og bli vitne til hvordan en insisterende forpliktelse til ens kunstuttrykk skaper, men også forvirrer, hva vi oppfatter som vår tids smak (hva som er tidsriktig). Og dette fordi Norge, bemerkelsesverdig nok, er et av de få stedene i verden hvor middelaldrende dansekunstnere faktisk kan skape seg en karriere. Og er det ikke deilig å få en pause, i hvert fall innimellom, fra det nye og det hippe? Å få mulighet til å tappe inn i en tid der det å skape dansekunst ikke handlet om å skrive den perfektet søknaden, eller å komme opp med skinnende ideer som er komplekse på en interessant måte, men også sexy og salgbare, hvor du ikke møtte konkurranse på alle fronter, inkludert fra deg selv, og hvor du kunne kjempe for din kunstform (dans!) med optimisme og håp. Jeg vil heller tenke på Lindeman Steens føtter, enn å tenke på dagens akselerasjon og overmetning. Det er et øyeblikk der føttene hennes går tip tap, tip tap – det er så lekent og så skarpt. Jeg ser føttene hennes danse på den skinnende dansematten, og jeg blir dratt inn i sporene etter tiår med dans. Føtter som er slitt inn i en form, men likevel fulle av glede og en følelse av å være levende. Et par føtter jeg også ønsker meg, en dag om noen år. 

*https://danseinfo.no/intervjuer/bevegelse-er-mitt-egentlige-morsmal-intervju-med-solvi-edvardsen-av-margrete-kvalbein/

(Anmeldelsen ble først publisert på engelsk, se: shakespearetidsskrift.no 29.01.2024, red.anm.)