Forløsende pustebesvær

Regissør og dramatiker Trine Falch i Susie Wang er en mester i med fingerspissfølelse å sette alvor og fjas sammen i en oppkvikkende symbiose. For

heavy breathers

Tekst, regi: Trine Falch

Scenografi: Bo Krister Wallström

Lyd, musikk: Martin Langlie

Lys: Phillip Isaksen

Spesialeffekter: Fanney Antonsdottir

Sceneteknikk: Simen Ulvestad, Oscar Solløs

Språkkonsulent: Sarah Valentine

Produsent: Bo Krister Wallström

Black Box Teater, premiere 13. juni, spilles til 21. juni 2024

eksempel hvordan man kan gi hverdagslige oppheng et apokalyptisk bakteppe:

Figurene i Heavy Breathers snakker mye om søket etter den perfekte parkeringsplassen. Når verden er overbefolket, er jo en god parkeringsplass hard valuta!

Sterilt

Susie Wang har skapt en helt egen sjanger i teaterverdenen, og er berømmet for sin egenartete miks av horror, psykologi, B-filmklisjeer, fortettede og forstyrrende sceneuniverser. Også internasjonalt har de vakt oppmerksomhet de siste årene,[1] og man merker en summende forventningsfull stemning hos publikum på den helt utsolgte premieren til Heavy Breathers.

Alle kompaniets forestillinger har vært kammerspill, der hele handlinga har funnet sted i ett rom – i et museumsrom (Mumiebrun, 2018), utenfor et feriehus (Licht und Liebe, 2020), i en hotellobby (Burnt Toast, 2020) eller i et leireverksted (The Look, 2022). Slik er det også i denne sjette fra kompaniets hånd. Heavy Breathers utspiller seg i et sterilt kjellerrom. Bo Krister Wallströms scenografi består av hvite, glatte vegger, og mykt og lyst vegg-til-vegg-teppe. Et stativ med hvite gymballer midt i rommet. Langs veggen er det stablet sammenrullede lysebrune yogamatter. Her er det ingen vinduer, bare en jerndør og enorme ventilasjonsrør.

Ned trappa og inn i yogasalen kommer Sheila (Mona Solhaug), Skyler (Julie Solberg) og Zoe (Selome Emnetu) vaggende. De er alle høygravide, kledd i trøyer og korte shortser, og pludrer lavt: «Oh, my god, Skyler, you’re so big!», «What a lovely outfit, Sheila.», «Yes, I only wear pastels these days», og så videre. (Ja, den affekterte amerikansk-engelsken fra for eksempel Burnt Toast er her tilbake som scenespråk.)

Hadde det ikke vært for de tre skuespillernes anstrengte ansiktsuttrykk – som om de desperat forsøker å holde angsten skjult bak de høflige smilene – hadde det hele vært uutholdelig idyllisk.

Det affekterte i samspillet gir også frampek om at dette hvite rommet, den kontrollerte, yogamyke stemninga, og all den bare huden til skuespillerne så klart snart må smusses til på et eller annet vis. Det hele er liksom for uskyldig til å kunne vare, noe som er et typisk trekk i horror-fortellinger.[2]

New Age-svada

Men først skal vi gjennom en ganske klassisk yogatime.

Skyler tar farvel med mannen sin etter at han har bedt om å få låne kredittkortet hennes. Sheila er lei seg fordi hennes mann er på forretningsreise i Kina, og dermed ikke være med henne på kurset. Men Zoe er så heldig å ha med sin partner Clay (Phillip Isaksen) som – i overkant ivrig – deltaker på kurset.

Så ankommer Dr. Jack (Kim Atle Hansen) med et håndkle rundt livet. Det viser seg at han er instruktøren for barselyoga-kurset vi skjønner de tre damene har fulgt gjennom hele svangerskapet. At de typiske frasene slike instruktører kommer med er lagt i munnen på en mann, tydeliggjør hvor latterlige de kan være. For eksempel: Etter at de vordende mødrene har delt sine bekymringer rundt den nært forestående fødselen, kan Dr. Jack for eksempel si overbærende: «If we trust our bodies, mother nature will guide us through this sacred journey». For alle i publikum som har vært med på en fødsel eller flere blir denne New Age-svadaen ekstra provoserende når det kommer fra en mann. «Our bodies», du liksom.

Agg

Jeg er vanligvis ikke så fan av å understreke de biologiske forskjellene mellom kvinner og menn når det kommer til fødsler og småbarnsliv. Jeg synes det litt for ofte brukes som et argument for at det er «naturlig» at kvinner bør være mer hjemme med barn enn menn, det er så reaksjonært.

Men Susie Wang får meg faktisk til å bli med på agg mot mennene i settingen. Både yogainstruktøren og fødepartneren Clay er så involverte at de tydelig tror de vet like bra som kvinner hvordan det oppleves å gå gravid og føde. Og når én av kvinnene forteller om en opplevelse med serieorgasmer, hevder de to mennene hardnakket at nei, slike fenomener finnes ikke, de er bare en myte!

Det er jo provoserende arrogant. Og samtidig utrolig komisk!

Uten å røpe for mye må mannsfigurene etter hvert bite i seg all den enerverende mansplaninga.

Hyperventilering

Alle de tre vordende mødrene har typisk «høygravid kroppsspråk». Og det er tydelig hvilken status det er å ha med en partner som kan hjelpe deg opp og ned av yogamatta, som da bare Zoe har her, og som hun ikke helt klarer å skjule hvor fornøyd hun er med.

Dr. Jack instruerer kursdeltakerne gjennom forskjellige pusteøvelser, i økter som får ta så lang scenisk tid som slike ville hatt i en virkelig yogatime. For eksempel skal de tre høygravide ligge på ryggen og gjøre dype pust, noe som i virkeligheten er omtrent umulig å få til i denne tilstanden. Det er så smart gjort, for ubehaget smitter over på oss i publikum.

Og ganske snart blir det for mye for Skyler. Først forsøker hun å skjule hostene som framtvinger seg, men etter hvert går det over i hyperventilering. Dr. Jack klarer etter hvert å tvinge henne ut av angstanfallet, hvorpå hun fortviler: «I’m such a bad breather». «Being a bad breather doesn’t mean that you are a bad person.» svarer Dr. Jack liksom trøstende, men fortsatt mest nedlatende.

Mesterlig

Og saaakte fortsetter idyllen i yogastudioet å sprekke opp, underbygget av Martin Langlies illevarslende industrielle musikk. Det viser seg blant annet at Sheila, som er hele fem og en halv uke på overtid (hohoi!), ikke bærer på en vanlig baby.

Alle skuespillerne i forestillinga har utsøkt komisk timing, men måten Mona Solhaug får fram sorgen, forvirringa, stoltheten og desperasjonen til Sheila på med kun ørsmå rykninger med øynene eller presist plasserte stryk over magen, er mesterlig gjort.

Inferno

Så: Fantasifulle og skrekkinngytende fødselsscener har blitt ett av Susie Wangs kjennemerker, men denne i Heavy Breathers tar kaka. Siste del av forestillinga er et inferno av orgasmer (jepp – i serie!), giftig røyk, hevn fra en høyere makt, originalt figurspill og en makeløs messiasfødsel.

På underlig vis klarer Susie Wang å si noe presist om kulten rundt reproduksjon, om klimakrise, om kjønnskamp og om religiøsitet på én gang. Og det i et dypt originalt, viltvoksende – men samtidig stringent – scenespråk. Det er inderlig, komisk og tankevekkende hele veien.

Og når vi går ut av salen på Black Box teater har vi vært med på mer enn én forløsning – blant annet utløst av en god parkeringsplass.

(Publisert 16.06.2024).

Fotnoter: