Nostalgi, kokain og push up-bher

Vi står på den velfriserte plenen utenfor et treetasjes hus i Bærum. Ut på husets tre verandaer, som på små teaterscener – stiller Karoline Petronella

brathouse

Ide og regi: Zoe Mæland Rodgers

Produsent: Simone Storm

Skuespillere og manus: Karoline Petronella Ulfsdatter Schau, Vivild Falk Berg, Camilla Klaudiussen, Zoe Mæland Rodgers og Marius Lien

Premiere i en privatbolig i Bærum 24. juli, sett 27. juli

Ulfsdatter Schau, Vivild Falk Berg og Camilla Klaudiussen seg og synger a capella utdrag av partylåter fra tidlig 2010-tall. Jeg kjenner ikke igjen noen av låtene, men det gjør tydeligvis publikum. Alle ser ut til å være 15-20 år yngre enn meg – like gamle som utøverne (altså i tjueårene/starten av tredveårene), og alle storskratter ved oppstarten av hver ny låt.

En fengende start! Men som anmelder må man virkelig skjerpe seg når man opplever seg mye på utsiden av målgruppa. Det gjør likevel ikke så mye, for tematikken i Brathouse er tidløs: Den grusomme og fantastiske tenåringstiden – og hvordan overskridende atferd i disse årene kan ta deg i mange ulike retninger.

Basseng og høytid

Det viser seg at de tre unge kvinnene er barndomsvenninner som nå møtes til mimrefest ved bassenget i hagen til Rebecca/Becca (Ulfsdatter Schau). Det er tydelig noen år siden de sist har vært samla, og Becca bedyrer rørt i en vittig tale at «De årlige poolpartyene vi pleide å ha regnes som en høytid for meg – på linje med jul og 17. mai».

Venninnene pludrer med fraser som pleier å falle i innledende faser av slike treff: «Det er alt for lenge siden!», «Gud, så koselig å ses igjen!», «Åh, du har klippet håret! Det kledde du.» Sara (Klaudiusen) har fått en kvinnelig samboer siden sist. Becca vil ikke snakke så mye om seg selv, men inntar en heller klovnete vertinnerolle. Dina (Falk Berg) drikker ikke. Det viser seg så klart at hun er gravid, og alle hviiiner av begeistring!

Veldig typisk og konformt, og dermed også nokså kjedelig å være vitne til. Men i den kjedelige skildringa ligger det også et slags mot. Manus er skrevet i fellesskap mellom alle utøverne i forestillinga, og de pynter ikke, forsøker ikke å gjøre samtalene mer interessante enn slike typisk er. Det pipler likevel fram hvor betydningsfulle slike sosiale ritualer er for oss.

Tornado

Snart forteller Becca en lang og innfløkt historie om noen femtenåringer hun møtte utenfor Vinmonopolet samme dag, noe som leder inn i mimring om hvordan de selv skaffet seg alkohol da de var på samme alder. Så inviteres publikum til å komme inn i huset. Og det er som å tråkke rett inn i en tornado!

For der inne er de tre unge kvinnene utvidet til en flokk på fire; Jenny (Zoe Rogers) som hørte til i den faste gjengen i tenårene, er også med. Og vi møter de fire som femtenåringer midt i en kaotisk hjemmefest. Ikledd voldsomme push-up bh’er og korte shortser, sminker de seg med tjukke lag av brunkrem, retter håret med rettetang, bøtter nedpå Smirnoff Ice og shotter vodka. Alt mens de roper til hverandre, danser utfordrende på bordet, videochatter seksualisert med fremmede menn på Chatroulette [1]– og snorter kokain.

Publikum sitter langs veggene, og skuespillerne er så utagerende i sitt spill at de skvetter Smirnoff over oss og vi ikke føler oss trygge for plutselig å få ei ungjente ramlende ned i fanget.

Farsfigur

Jeg opplever det ofte som at de fleste tenåringer er hyperaktive. Iallfall når de er i flokk, iallfall på fest. Utøverne i Brathouse pynter hverken på idiotien eller den problematiske atferden de femtenårige vestkantjentene i forestillinga utviser. På det beste gjenskaper de heller den vanvittige kraften som ligger i tenåringsvillskap.

Det er både sjokkerende og oppløftende å bevitne.

Inn i denne virvelvinden kommer Rebekkas far Morten. Marius Lien spiller ham som en i overkant velmenende omsorgsperson, som handler rusbrus til jentene og ler overbærende over alt de finner på. Han forsøker også å involvere seg gjennom å fortelle uinteressante anekdoter og flaue vitser.

Men ettersom rusen stiger hos jentene blir han utsatt for så obskøne handlinger fra dem at det er reint smertefullt å bevitne. Selv om man som forelder sjøl ikke kan skjønne hvorfor han ikke forlater situasjonen når jentene blir som mest seksuelt eksplisitte, og tøyer grensene for hva man kan si og gjøre i nærheten av en forelder, er det noe interessant ved det også. Han er iallfall en far som er hjemme og tilstede, og som får med seg hva datteren og venninnene faktisk holder på med.

Men man kan jo undre seg over hvorfor han ikke forsøker å begrense villskapen. I dette ligger mye av nerven i forestillinga. For hvor enkelt er det egentlig å dempe tenåringers overskridende atferd?

Sterkt og presist spill

En påfølgende scene utspiller seg når Becca og faren er alene hjemme. En samtale om hva de skal ha til middag, går via en prat om skolefraværet til datteren, og plutselig har det eskalert til at Becca reint fram terroriserer faren for å få et par sko hun ønsker seg! Et utrolig sterkt og presist spill av både Lien og Ulfsdatter Schau får oss til virkelig å kjenne på kroppen hvor sjukt vanskelig det er å forsøke å tøyle tenåringers ufornuft og ville desperasjon.

Men man skulle likevel ønske han hadde forsøkt hardere. I siste scene er venninnene tilbake ved bassengkanten som tjue-tredveåringer og filosoferer over hvor utsatte de faktisk var.

Fuckgirl

Flere har i det siste skrevet om hvordan mange nye forestillinger forma som intime teatermøter i rom utenfor teaterscenene når særlig det unge publikummet institusjonene sliter med å nå. Selv om det absolutt ikke er noe nytt ved fenomenet stedsspesifikke, intime teatermøter som sådan kan man kanskje enes om at det er en «sjanger» som har fått særlig unge publikummere til å oppsøke scenekunst i økende grad – spesielt i hovedstaden.

Regissør og skuespiller i Brathouse, Zoe Rodgers, har markert seg som sterk representant for denne typen forestillinger, blant annet fra Fuckgirl på Teater Innlandet og Spis de rike[2] på Cosmopolite, og skuespiller Camilla Klaudiussen har spilt i flere av Antiteatrets forestillinger. [3]

Usynlige

Men der flere av forestillingene av typen de siste årene har utforsket de direkte relasjonene med publikum[4], er det ikke noe særlig relasjonelt over spillet i Brathouse. I det store og hele er vi i publikum usynlige for utøverne – noe som minner om effekten til forestillingene til Goksøyr & Martens: Vi kommer tett på, men har likevel liten innvirkning på det som skjer – noe som skaper et særegent rom for refleksjon.

Denne effekten blir spesielt sterk i et parti midtveis i Brathouse, der vi får vandre fritt rundt i huset. Utøverne er befinner seg alene på hvert sitt rom. Sara sitter på et rotete jenterom med Bratz-dukker[5] strødd rundt seg, og ser seg i speilet mens hun forsøker ut forskjellige utfordrende positurer. Faren sitter duknakket på dobbeltsenga på sitt rom med en øl i hendene, mens han stirrer trist ut vinduet. Dina sitter i spaet i underetasjen mens hun gråtkvalt ringer foreldrene sine for å få dem til å hente henne fra festen.

Kun Jenny henvender seg direkte til oss. Hun drar oss inn på badet der hun forteller en hemmelighet som skal få betydning for hvordan vi forstår hennes skjebne som voksen.

En brat-kultur

Og det hele gjennomsyres altså av popkulturelle referanser, som Bratz-dukker, at jentene ser på Paradise Hotel og lytter til popikonet Nicki Minaj. Det er nennsomt gjort, men viser muligens hvilken innvirkning slikt har hatt på hvordan kvinner fra millenials-generasjonen forholder seg til verden. Brats-bevegelsen er ikke ny, men «på grunn av den britiske popartisten Charli XCXs hit-album «Brat» har begrepet tatt internett med storm denne sommeren. Ifølge artisten er «en brat» en jente som er «litt kaotisk og elsker å feste, og kanskje sier litt dumme ting noen ganger», skriver Klassekampen [6]. I sosiale medier er «brat» blitt en hedersbetegnelse, og nylig fikk Kamala Harris medvind da hun selv ble benevnt som en.

Men å være en brat kan altså også medføre risiko. Det viser seg at det ikke har gått så bra med den ene i flokken i Brathouse, noe som kunne opplevdes skjematisk. Men det hele reddes i land av det kompromissløse spillet og det friske formspråket. Jeg håper Brathouse får flere spilledatoer utover høsten.

(Publisert 28.07.2024)