TOTALTEATERET ANNO 2024

Hotel Pro Formas nye forestilling, basert på Carl Fredrik Hills (1849–1911) bilder fra tida etter sammenbruddet i 1878 og den påfølgende tilværelsen som schizofren, men uavbrutt skapende, er en begivenhet av de sjeldne i nordisk, for ikke å si europeisk, scenekunst. Hotellets gjester er denne gang Blixa Bargeld og Vokalensemblet IKI, som synger til musikk av Nils Frahm. Resultatet er blitt et dypt gripende, vondvakkert totalteater. 

DEN SVENSKE MALEREN Carl Fredrik Hill planla å sende inn atten store malerier til

verdensutstillingen i Paris i 1878. Han skrev i et brev hjem, at dette ville gjøre ham til «den bäst och rikast representerade landskapsmålaren i världen», og han tenkte å male kunsthistoriens blåeste himmel – men så gikk han fra forstanden, mistet grepet om virkeligheten, fikk hørselshallusinasjoner, følte seg forfulgt, gikk inn i en psykose, ble schizofren. En god venn fulgte ham til en privatklinikk for mentalt syke. Han var 28 år, og slik slutter den første fasen i hans kunstneriske virke. Den andre fasen begynte i 1883, da hans tilstand var såpass stabil at han kunne flytte til barndomshjemmet, hvor han ble tatt hånd om av mora og søsteren Hedda inntil døden inntraff 28 år seinere, i 1911.

Rutinen i disse årene var enkel: Hill fikk to tegneark etter frokost og to nye ark etter lunsj. Ved dagens slutt arkiverte Hedda tegningene etter å ha tilintetgjort de mest obscøne – men hun må etter datidas forhold ha vært ganske frisinnet, for mange seksuelt eksplisitte og kjønnsambivalente tegninger slapp gjennom sensuren. Hill tegnet vanligvis med blekk, blyant eller pastellkritt, men malte også noen akvareller i gull- og sølvfarger. Han led ofte under papirmangelen: Fire daglige ark var for lite når tegnemanien grep ham, som den ofte gjorde, og det er muligens derfor noen verk ble tegnet på gråpapir eller manuskriptarkene til faren, som var professor i matematikk. I det siste tilfellet tegnet han tilsynelatende uberørt av de sirlige formlene, som om han stadig jobbet med blanke ark.

Arbeidene fra sykdomstida ble offentlig kjent på 1920-tallet, og i 1931 donerte søsteren over to tusen tegninger til Malmö Museum. Disse urolige verdensbildene inspirerte mange yngre kunstnere, det er for eksempel vanskelig å forestille seg Kai Fjells tegninger fra nittenførtitallet – illustrasjonene til Walt Whitman, Arthur Rimbaud og Per Arneberg – uten innflytelsen fra Hill. Den store Hill-utstillingen på Munchmuseet vinteren 1979 gjorde et uutslettelig inntrykk på undertegnede, og blant direkte Hill-influerte verk bør nevnes Lars Noréns Kung Mej och andra dikter fra 1973.

1973 var også året da den 28 år gamle tekstilkunsteren Kirsten Dehlholm så Robert Wilsons tolv timer lange The Life and Times of Joseph Stalin på Det Ny Teater i København. Her fikk hun øynene opp for en ny teaterform – som kanskje kan kalles postdramatisk, kanskje ikke. I 1978 stiftet hun, sammen med Per Flink Basse, Billedstofteater. Fram til nedleggelsen i 1985 produserte Billedstofteater 25 forestillinger, de eneste jeg fikk med meg var Gås i 1983 og Transsibirien i 1984; nesten sjokkartet konsekvente, men også svært gåtefulle, kunstverk. (1) Det gåtefulle kan ha uante virkninger, ved at de uforståelige bildene griper oss og blir noe vi lever videre med i all vår tid, enten det er de 24 gjessene som kaklet mellom kunstverkene på den danske høstutstillingen, eller de transsibirske roerne på stedet hvil i sine romaskiner. Poul Borum oppsummerte galant i Rainer Maria Rilkes ånd: «Billedstofteatret laver teater, der forandrer ens liv.»

I 1985 grunnla Kirsten Dehlholm, sammen med Willie Flindt (som dengang kom fra et flerårig Nô-studium i Japan), Hotel Pro Forma. Samme år arrangerte de, i samarbeid med Cecilie Løveid, et kurs for unge dramatikere i Bergen. Her var jeg en av deltakerne, og året etter – før Flindt forlot hotellet – ble arbeidet videreført i en forestilling sammen med studenter ved Kunstakademiet. 

Her scenedebuterte jeg sammen med blant annet Ragnar Hovland, Rune Belsvik, Ingeborg Norshus, Tone Avenstroup og Geir Gulliksen. Alle var kledt i eksotiske bunader, innleid fra BUL, noe som ga et enhetlig uttrykk til de ulike tekstene og tablåene vi måtte operere innafor. Det var en av lærdommene fra Robert Wilson, at sceniske bilder kan komponeres i et annet spor enn det tekstlige forløpet.

TIDLIG PÅ HØSTEN 2023 annonserte Hotel Pro Forma Flammenwerfer (Flammekaster): en ny forestilling om Carl Fredrik Hill, med Blixa Bargeld som solist og komponist, samt verker av Nils Frahm og vokalensemblet IKI. 

Jeg kjøpte umiddelbart billett til premieren i Malmö, 8. mars 2024.

Flammenwerfer spilles også i København og Århus høsten 2024, men det var for lenge å vente.

Hvorfor slikt hastverk?

Jeg opplevde flere av Hotel Pro Formas tidlige mesterverk, men nå hadde jeg ikke sett dem på noen år og altfor mye var gått meg hus forbi. Hotellet ombygges fra prosjekt til prosjekt, alt etter tema og samarbeidspartnere, og jeg hadde kun sett kortere videoklipp av de siste produksjonene. I forberedelsen til Flammenwerfer fikk jeg tilsendt Vimeolenker til hele forestillinger, og selv på min dataskjerm gjorde de et mektig inntrykk. Aller mest gripende var Amduat. En iltmaskine fra 2021; en forestilling om døden. (2) Amduat er tittelen på den gammelegyptiske teksten om solas reise gjennom nattemørket, og i forestillingen åpner gudenes fargesterke solprosesjon et nytt tolkningsrom for en ung mann som følger sin far inn i døden på forscenen. Den gamle myten blir levendegjort, uten at noe som helst blir forklart, og dette beriker den moderne, grå sykehusdøden med fantastisk presisjon i knivskarpe tekstutdrag fra en roman av Harald Voetmann.

Både i Amduat og Gilgamesh fra 2019 var det antikke ideologier som ble scenisk gjenopplivet. 

Nå gjaldt det noe helt annet.

Nå handlet det om det aller mest sårbare: et menneske som innbiller seg ting, som ikke kan stole på sine egne sansninger, som hører stemmer og/eller ser syner som ikke finner sted i virkeligheten vi ellers kan enes om – men i dette tilfellet, et menneske som faktisk er i stand til å kommunisere denne galskapen, som det kalles, til og med til oss som lever mer enn hundre år etterpå.

Hills dypt visjonære kunst gjorde som sagt et uutslettelig inntrykk på meg allerede i 1979.

FORESTILLINGEN BEGYNNER med en frimerkestor projeksjon som vokser ganske langsomt mens koret skygger inn fra venstre. Projeksjonen vokser til den fyller hele bakgrunnen med Hills bilde av dom siste människorna: To gylne krølltopper, den ene lettere kjønnsambivalent, står arm i arm, nakne på et like gyllent skjær i marineblått hav under skummende himler. Dette er et av hans mest kjente bilder. 

Foran bildet står de fem koristene og synger, til Nils Frahms lavmælt bevegende musikk, en tekst skrevet og arrangert av Marie Dahl.

Sangteksten vises høyt oppe, den er saklig og renskåret, det er lett å følge med: De synger om nevrologiske forstyrrelser i hjernen, forstyrrelser som ikke har én enkelt årsak, men som kalles psykose.

De synger så vakkert at det er til å grine av.

Under koret legger Nils Frahms harmonier en intens, nesten snikende, melankoli.

Deretter blir det månelyst på scenen.

Blixa Bargeld kommer inn fra høyre – han drar litt på det ene beinet og kommer alltid inn fra høyre. Svartkledt og tungt øyelokkbeglitret synger han:

    Seit Beginn dieses Planeten

    hat sich der Himmel niemals wiederholt.

Dette betyr at himmelen aldri har gjentatt seg selv siden planetens begynnelse. Det oversettes til engelsk over scenen, men neste vers synges på engelsk:

    The clouds don’t make mistakes.

    No repetition.

Mot slutten av forestillingen skal denne sangens mening få en ironisk snert, men det som går rett i hjerterota er Bargelds usannsynlig følsomme modulering av det glassklare utsagnet, kombinert med elegansen i de ørsmå håndbevegelsene, som når koret brått dirigeres til å bevege seg rundt på scenen: Sangen flyter over i det fysiske rommet og blir kroppslig, den ene uttrykksformen stopper ikke innafor sine egne grenser, musikken stanses ut med kroppene i rommet, og det paradoksale er at denne ganske duknakkede 65-åringen dominerer scenen like ydmykt, som en Vermeer-aktig kordame bak ham feier scenen diskré, men like dominant.

Balansen i scenebildet er så veldig at det ville tippet over, hvis ikke disse verdensmestrene i virkemidler hadde finstemt det hele litt diffust.

Blixa Bargeld har siden 1980 vært primus motor i Einstürzende Neubauten, han er komponist, sanger og tekstforfatter, godt kjent for sitt tjue år lange samarbeid med Nick Cave. Nå står han her i flere lag av den sinnssykes kunst – for Hillstrekene projiseres både foran og bak – og han synger om alskens terapiformer: laksativ detox, tvangsjakke, varmt bad, kalddusj, svingstolrotasjon til pasienten besvimer, opium, insulinsjokk, lobotomi. 

Bildene skifter til skittengul og bronsegul psykose. Lyden blir stadig mer hissende.

Scenen brenner med ren, kunstnerisk ild.

Det vi ser er paddeflatt og brådypt.

Jesper Kongshaug er lysmesteren og det er sant som jeg sier: Vi befinner oss nå under overflaten i den syke kunstnerens papirark, for selv om streker på et ark vanligvis beveger seg i to dimensjoner har de her fått dybde og sang.

Så enkelt er det.

Så rent og gjennomskuelig, så ektefølt og uproblematisk – men det er kanskje nettopp her sinnssykdommen oppstår, idet noen sansninger får dimensjoner de ellers ikke har. Eller noe dødt blir plutselig levende.

Koret står som kalde statuer, men åpner munnen og synger klokkeklart, varmt.

Det flate blir så dypt at jeg kjenner suget i magen.

Vi er så langt fra det himmelblå som det går an å komme.

Alt brenner, som Buddha sa.

Men Buddha var ikke gal.

I alle fall ikke da han holdt branntalen.

Så blir det plutselig flatt igjen – flatt og svart/hvitt.

Det hele klapper sammen.

Koret dreies rundt på flatscenen som i H. C. Andersens skyggeteater.

Blixa Bargeld synger noe om et kjøkkenkor, hvor kaffekoppen dirigerer de andre kjøkkenredskapene – brødkurv, sukkerkopp og fløtemugge – i en sang full av menneskeforakt; for sånn vil disse tingene synge om deg i all evighet.

Men er det ikke koret som synger dette?

I ettertid må jeg innrømme at jeg husker feil, men at det kanskje ikke spiller noen rolle.

Så sterk er angsten.

Skriket går gjennom marg og bein, det gjør mer og mer vondt desto mer sordinert Blixa Bargeld skriker inn i mikrofonen. Over ham glir tegninger av tett sammenfiltrede, nakne menneskekropper med altfor mange ansikter, enda flere øyne og lange, sammenfiltrede fingre. Koret synger «Halbe Mensch», en Einstürzende-låt fra 1985: 

    Halve menneske, halve menneske 

    gå videre i alle retninger

    vi har satt opp sannheter for deg

    (…)

    slapp av

    de tar seg av deg

    et syn for guder

    alt godt fra mannen med ljåen

    (…)    

Det senkes et ovalt, loddrett vannspeil.

På et tidspunkt kan jeg telle åtte korister, selv om jeg vet at det bare er fem på scenen.

Etterpå husker jeg ikke hva som skjer før to av dem stiger opp i neonblå kjoler, som de kaster ned i svære kjegler, det er som om de løftes opp på pidestaller inni kjolene. Scenografen Henrik Vibskov har designet disse kjolene så de kan vokse, sveve, svelle ut og skifte farge under forestillingen. Dette gir en sinnssyk magi. Nå blir de to koristene stående og duppe opp og ned i noen apokalyptiske tanker, det vil si i bunnen av fossefallet til Carl Fredrik Hill.

Det blir personlighetsforandringer.

Som sagt hendte det at Hill bare hadde innpakningspapir – gråpapir – å tegne på.

Nå beveges vi inn i motiver fra disse intense gråpapirtegningene.

De vibrerende, nakne skikkelsene beveger seg mellom klassiske søyler på papiret, men når tre kritthvitt lysende, florlette søyler senkes ned på scenen blir rommet igjen usikkert.

Vi får en erotomani i iskaldt lys med hvisk og pust og kroppslig tåke.

Et vulvalys, tenker jeg, med horn, men dette er helt feil tanke.

Jeg ville aldri tenkt på vulva som noe kaldt.

Likevel er det et vulvalys.

Og vannspeilet senkes igjen – nå som et himmelspeil.

Kanskje speilet blir til en måne.

Og kanskje en av koristene blir stående fastfrosset i et skrik som en annen baconpave.

Det er i alle fall en hund som bjeffer.

Og noe som blir gjentatt.

Og noe enestående som tar slutt.

OMTRENT SÅNN husker jeg det etterpå. 

Forestillingen varte i en time og tjue minutter.

Det er umulig å rive seg løs.

Hvordan kan noe så vondt bli så øredøvende vakkert?

Det mest iøynefallende er det vi ikke ser.

Det avgjørende er kanskje beslutningen om å stole på formen, på uttrykkskraften, på tilpasningen til scenerommet og ikke minst på samspillet mellom de forskjellige aktørene som jobber på eller bak eller over/under scenen, og som alle setter hverandre i scene.

Blixa Bargeld opptrer som han alltid gjør, i sin svarte dress.

Vokalensemblet IKI er mer teatralt tablåisert, både i kostyme og i positurer. Med en slik kontrast mellom aktørene kunne det lett tenkes at han ene, han med glitteret på øynene, er den som forestiller kunstneren Carl Fredrik Hill, og i så fall kunne IKI-damene vært en slags fornuftens, for ikke å si snusfornuftens, stemme.

Dette skjer gudskjelov ikke.

Vi beveger oss på et annet abstraksjonsnivå, som samtidig er mye mer konkret, og i mine øyne mer menneskelig: Det er materialet som snakker gjennom alle seks. Materialet er en sinnssykdom, men det er også en normalitet, og denne forestillingen rører seg sømløst mellom de to eksistensformene: gal eller normal.

Vi reflekteres i materialet, alle sammen.

Dette skjer i form av musikk, bilder, bevegelse.

Musikken fra Nils Frahms All Melody (2018) og Music for Animals (2022) er valgt av Marie Dahl, som også har forfattet eller redigert tekstene som det suverene Vokalensemblet IKI synger, og som beveger seg fra kliniske beskrivelser til mer subjektivt fargede fragmenter skrevet av schizofrene.

Vokalensemblet, Blixa Bargeld, Nils Frahms musikk, scenografien og kostymene, lyssettingen og videoarbeidet med Hillprojeksjoner – alt dette er individuelle bidrag som hver for seg kan betraktes som noe av det ypperste som finner sted på verdens scener i dag, men som her gis et ekstra løft og som kanskje ikke hadde funnet sted uten dette ekstra løftet opp i den helheten som er Pro Formas hotell og som altså er et prosjekt som nå går i sitt førtiende år og som, mer enn noen annen avantgardekunst jeg kjenner, skaper et stadig mer renset og konsentrert uttrykk for de menneskelige variabler og eksistensielle grunnvilkår.

Jeg håper mange tar turen til Århus eller København til høsten.

1. For korte beskrivelser, se Billedstofteaters presentasjon på https://www.billedstofteater.dk/

2.  Kort presentasjon her: https://www.hotelproforma.dk/project/amduat-2023/