Lola Arias – en kunstner for samfunnets usynlige

Norsk Shakespearetidsskrift traff Arias på Teaterfestivalen i Avignon, der Los Dias Afuera (The Days out There) hadde premiere i juli. 

Hva var den egentlige bakgrunnen for prosjektet?

– Prosjektet startet egentlig for over fem år siden da jeg besøkte et fengsel i forbindelse med visningen av en film jeg hadde laget som heter Theatre of War. Gjennom samtaler med noen av de innsatte, forsto jeg at de ønsket å uttrykke seg på andre måter enn de hadde mulighet for å gjøre i fengselet. Jeg startet derfor arbeidet med workshops og samtaler med de innsatte for å lage en film om forholdene i fengselet – før pandemien satte en stopper for alt. Siden det ikke lenger var mulig å komme inn i fengselet, bestemte vi oss for å forandre konseptet, filme i et nedlagt fengsel og å jobbe med tidligere innsatte. Underveis i dette arbeidet, begynte aktørene å spørre om hva som ville skje etter at filmen var ferdig, og jeg skjønte de hadde behov for å fortsette arbeidet. Samtidig fikk jeg en forespørsel fra Avignon, og dermed ble prosjektet todelt. En film med hovedvekt på forholdene i fengselet, og et teaterstykke med tematikken: Hva er utfordringene ved frihet? 

Sårbar fremtid

På hvilken måte gjenspeiler tittelen på stykket denne tematikken?

– Tittelen Los Dias Afuera er et omvendt speilbilde av det spørsmålet vi tenker oss at alle innsatte stiller seg, nemlig hvor mange dager de har igjen å sone. En nedtelling til frihet. Men i vårt tilfelle teller vi hvor mange dager hver enkelt har vært ute. En av aktørene fortalte meg at hun teller dagene i frihet fordi hun er redd for det som møter henne når hun kommer tilbake. Hver dag i frihet er en utfordring fordi du ikke får jobb på grunn av at du har kriminelt rulleblad, fordi du sliter for å venne deg til alt som har forandret seg siden du begynte soningen, eller fordi du ikke du vet hvordan du bruker en qr-kode. Noen ganger har du ikke noe hjem lenger fordi huset ditt er okkupert eller ødelagt, andre ganger er det slektningene dine som har solgt tingene dine for å betale for mat eller klær til barna dine, som de har passet på. Alt dette setter dem i en svært sårbar situasjon som gjør at hver eneste dag på utsiden blir en utfordring. Så prosjektet er en måte å ta tak i disse dagene og å gjøre dem meningsfulle ved å gjenopprette en balanse de kan leve med. Dette uttrykkes tydelig mot slutten av forestillingen, når en av protagonistene sier at hun håper at årene i fengsel vil oppleves fjernere og fjernere og at det til slutt ikke lenger vil gjøre vondt. Hvert nye år i frihet kan sees på som et bord på ei trebru som ett for ett vil føre henne over på den andre siden, selv om hun ikke vet hva som venter henne der. Og nettopp dette spørsmålet om fremtiden er selvsagt sentralt. Hva slags fremtid kan de se for seg? Hva slags fremtid er mulig etter så mange år i fengsel? 

Har prosjektet bidratt til å skape en konkret endring i aktørenes liv?

– For det første har de måttet ta stilling til en hel rekke nye ting. Det er som å være stengt inne i et kjøleskap over lengre tid og plutselig slippe ut. Noen åpner døren og med ett skal du kunne alt du ikke har hatt mulighet til å lære. Arbeidet har bestått i å hjelpe dem til å finne tilbake til dem selv, men i et forandret samfunn med nye regler. Vi har derfor hatt et stort team bestående av sosialarbeidere, psykologer og advokater som har bidratt til å bygge opp, ikke bare forestillingen, men også til en viss grad hver enkeltes menneskeverd. For å gi noen konkrete eksempler, betyr dette å opprette personnummer for trygdekassen, åpne en bankkonto, registrere sykeforsikring eller å ha en stabil inntekt. Alt dette trenger å være på plass for at vi skal kunne spille, men ingen av disse tingene blir tatt hånd om av staten. Det vi har gjort er en form for krasjtesting av sosial integrasjon. 

Det er seks protagonister i stykket, men titusener av andre kvinner sitter inne eller går usikre tider i møte når de kommer ut. På hvilken måte tror du at dette prosjektet kan bidra til å hjelpe dem?

– Jeg håper at filmen (RESA), som har blitt vist mange ganger rundt om i Argentina, og teaterstykket som hadde premiere i Buenos Aires før det kom til Avignon, kan bidra til å gjøre forholdene bedre. Enten som inspirasjon for de innsatte eller som en opplysende faktor for forskjellige beslutningstakere, enten det er politikere, advokater, dommere, institusjonsledere eller andre. Vi gjorde mye lobbyarbeid for å få disse til å komme å se stykket i håp om at de kan bidra til å bedre forholdene for de innsatte. Jeg tror jo selvfølgelig ikke at alt kan forandres ved hjelp av teater, men jeg tror at det enkelte ganger kan være lettere å formidle et budskap fra teaterscenen enn i en tale eller et dokument. Jeg har eksempler fra andre prosjekter som bl.a. Futureland (et science-fiction-stykke om og med migrantbarn) hvor jeg ble fortalt av aktivister og sosialarbeidere at den første gangen den tyske familieministeren hørte på dem var etter at hun hadde sett dette stykket. Jeg sier ikke at vi kan forandre verden over natta, men ved å vise at det er mulig å komme seg ut av en låst situasjon, tror jeg vi kan inspirere andre til å tenke at det kan være mulig for dem også. At ved å hjelpe seks av dem til et bedre liv, kan det være mulig for de andre å få et bedre liv, de også.

Når uttrykksformen er et politisk valg

Forestillingen handler om vold, frihetsberøvelse og urettferdighet, men domineres allikevel av humor, poesi og glede. Kan du si noe om valget av musikal som uttrykksform?

– Musikaler viser vanligvis vanskelig situasjoner i marginaliserte miljøer. Så ideen var å tilpasse denne spesielle genren til vår situasjon, men der vi ikke skulle bruke pene dansere og flinke musikere til å spille hovedrollene, men faktiske, marginaliserte protagonister i deres egne roller. Musikalformen gir oss muligheten til å oppleve dem som helter når de befinner seg i en forferdelig situasjon istedenfor at vi ser på dem som ofre for sin egen skjebne. Et eksempel er når Paola sier at hun hadde blitt utnyttet på grunn av at hun var irregulær arbeider og måtte jobbe 12 timer om dagen. Hun sovnet midt på dagen mens hun satt og sydde argentinske fotball t-skjorter under VM. I stykket begynner hun plutselig å synge mens hun sitter ved arbeidsbordet, noe som gjør at vi ikke bare ser henne fra en vinkel med fokus på undertrykkelsen, men at vi også ser kraften som bor i henne og hvor mye hun har å gi. Det hadde vært enkelt å vise dem som stigmatiserte ofre, men for meg er det en både politisk og estetisk beslutning å fokusere på potensialet, skjønnheten og mulighetene deres.

Forestillingen spilles på operaen i Avignon, en høykulturell scene med mange rike og ressurssterke tilskuere.

– Det var fantastisk for oss å få spille i operaen, i sentrum av teaterverdenen. Avignon-festivalen er en av de mest prestisjefylte teaterfestivalene i verden, og vi inntar operahuset med folk som har sittet i fengsel. Så dette er igjen veldig politisk fordi de ikke bare fortjener scenen, men også tilgangen til kultur. Vi sier alltid at alle skal ha tilgang til kultur, men sannheten er ingen av dem hadde vært på teater før de ble med på dette prosjektet. 

Konfrontasjoner med virkeligheten som drivkraft

Du jobber med film, dokumentar og teater… Hvordan forstår du hvilken form som passer best til hvert prosjekt?

– Jeg driver med teater. Du kan kalle det dokumentar-teater, re-enactment eller performance om du vil, for meg er det teater. Det er ikke så interessant for meg å definere hver enkelt form. I løpet av de siste 20 årene har jeg jobbet med folk som ikke nødvendigvis har noen erfaring med teater fra før, ofte med utgangspunkt i en bestemt tematikk eller etforskningsområde. Det som gjerne skjer, er at jeg blir konfrontert med noe som utløser en forskningsprosess som igjen ender opp i et prosjekt i en eller annen form. I dette tilfellet var det en filmfremvisning i et fengsel og reaksjonene til de innsatte. Dette er ganske symptomatisk for min arbeidsmåte, det å bli konfrontert med en viss virkelighet jeg ikke kan se bort fra, og som fører meg til neste prosjekt. De fleste prosjektene mine går over flere år og mesteparten av tiden har jeg ulike og parallelle undersøkelser gående samtidig.

Er du allerede i gang med det neste prosjektet ditt? 

– Ja, jeg har begynt på et nytt prosjekt, som foreløpig heter For 100 år siden, og som handler om da fascismen begynte å vokse i Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet. Prosjektet er knyttet til trusselen fra ytre høyre, som vi allerede kjenner til i Argentina, og som er en trussel for Europa nå. Utgangspunktet for prosjektet er den tyske utøveren og sexarbeideren Anita Berber (født i Leipzig 10. juni 1899 og død i Berlin 10. november 1928). På den tiden utfordret hun det etablerte ved å danse naken på scenen og fordi hun var åpent biseksuell. Jeg har med meg en kunstner i prosjektet som også er sexarbeider, og vi ønsker å åpne en dialog mellom de to kvinnene for å forske i hvordan Tyskland endret seg fra åpenheten på 20-tallet til fascismens ankomst. 

«En reddende engel»

Du er årets vinner av International Ibsen Award/Den internasjonale Ibsenprisen. Hva betyr denne prisen for deg som kunstner?

– Først må jeg si at nyheten om prisen kom på et tidspunkt da jeg virkelig slet med dette prosjektet. Den var derfor svært viktig for meg fordi den ga meg håp i en periode da jeg var virkelig desperat. Da vi begynte å jobbe med Los Dias Afuera, begynte jeg å lete etter finansiering og søkte om midler fra den tyske regjeringen. Men jeg fikk ikke tilskuddet jeg hadde håpet på! Jeg var desperat fordi jeg allerede hadde en produksjon på gang, jeg var i gang med forarbeidet til stykket, og hadde bare en tredjedel av budsjettet jeg trengte. Dette var i desember og i mars skulle prøvene starte. Med bare 1/3 av finansieringen klar, begynte jeg å få panikk fordi jeg visste at jeg ikke kunne snu. Jeg hadde en forpliktelse, ikke bare overfor Avignon-festivalen, men også overfor aktørene i stykket. Jeg fortalte dem at dette var noe vi skulle gjennomføre, at de ville bli betalt og at vi skulle få dette prosjektet på beina. Så jeg var svært, svært bekymret og veldig stresset, og på toppen av det hele ble Javier Milei valgt i desember. Dette medførte en umiddelbar stopp på alle statlige midler til kultur, og ingen kunne fortelle meg hvor mye penger de hadde i EU-budsjettet, og heller ikke hvor mye penger de kunne finansiere stykket med. Dette var altså situasjonen da en engel fra Norge kom dalende ned i skikkelse av Ingrid Lorentzen. Hun sa: det ser ut til at du har fått Ibsenprisen. Det gikk lang tid før jeg kunne ta dette innover meg, jeg hadde ikke engang hørt om prisen før. Ingrid Lorentzen forklarte at Peter Brook, Peter Handke og Forced Entertainment var blant de tidligere vinnerne. Det var en fullstendig wow-opplevelse for meg og svært overraskende. Jeg er bare den andre kvinnen i prisens historie og den første regissøren fra Latin-Amerika og den første prisvinneren som driver med ikke-fiksjon. På tross av at prisen tidligere har gått til utradisjonelle, og beundringsverdige kompanier som Forced Entertainment og Back-to-Back Theatre, står det som en modig avgjørelse. 

Ytre høyre har aldri hatt så stor oppslutning i Europa som nå. På hvilken måte kan en kunstner som deg selv kjempe mot fremveksten av høyreekstremismen?

– Vel, jeg deltar selvfølgelig i demonstrasjoner og arrangementer, men dette er et komplekst spørsmål. Ved å gjøre det jeg har gjort lenge nå, å få de rike landene til å finansiere kulturprosjekter i det landet jeg kommer fra, bidrar jeg til å støtte kunsten der den trenger å bli støttet. I tillegg er det viktig å være en del av diskusjonen og å være solidarisk med andre kunstnere som prøver å få ting til. Vi som har en mulighet til å uttrykke oss offentlig, må gjøre det for å gjøre folk oppmerksomme på situasjonen vi står overfor i Argentina. Jeg ser på dette prosjektet som en konkret handling, noe som gir inspirasjon og som viser at det er mulig å gjøre noe. Men for å si noe generelt om dagens situasjon, tenker jeg at vi har endt opp med å forsvare allerede ineffektive og prekære institusjoner i stedet for å prøve å skape noe nytt. Situasjonen er så vanskelig at den tvinger oss til å gå ut på gata for å kjempe for institusjoner som ikke fungerer lenger, mens vi heller burde tenke bedre og mer strategisk rundt hvordan vi skal kjempe på en mer effektiv måte. Vi ender opp med å være i en defensiv posisjon når vi egentlig burde være offensive. Jeg tror nøkkelen er direkte handling, og å skape andre måter å gjøre ting på, slik at vi kan inspirere til nye ideer, nye måter å leve og jobbe sammen på.