Tyskerne tar fram sparekniven
Det er ikke bare i Norge det kuttes i kulturbudsjettene. I Tyskland truer store sparetiltak det kulturelle mangfoldet over hele landet, skriver Eivind Haugland.
Publisert
Sist oppdatert
I sommer la den tyske bundesregjeringen fram statsbudsjettet for 2025. Selv om den totale potten til
Opprop
Opprop fra Deutsche Bühnenverein, i norsk oversettelse, her
kunst og kultur øker, står det frie kunstfeltet overfor massive kutt. Blant annet foreslås det å kutte kraftig i budsjettet til Tysklands svar på Kulturrådet – Bundeskulturfond. Fra en bevilgning på totalt 34,3 millioner euro i 2024 er fondet bare tilgodesett med 18 millioner euro for 2025, hvorav 10 millioner euro tas fra avsetningene til fri scenekunst. I tillegg foreslår bundesregjeringen å kutte overføringene til de programmerende scenene (FFT Düsseldorf, HAU Hebbel am Ufer i Berlin, HELLERAU – Europäisches Zentrum der Künste i Dresden, Kampnagel i Hamburg, Künstler*innenhaus Mousonturm i Frankfurt am Main, PACT Zollverein i Essen og tanzhaus nrw i Düsseldorf) fullstendig, som i 2024 beløper seg til 5 millioner euro. I tråd med det føderalistiske systemet finansieres de aller fleste teatrene i Tyskland på delstats- og lokalt nivå, og ikke over statsbudsjettet, men tilskuddet fra de nasjonale myndighetene ble opprettet i 2016 som et svar på et behov i feltet. I motsetning til ensembleteatrene fungerer de programmerende scenene og det frie feltet nemlig i stor grad grenseoverskridende, både nasjonalt og internasjonalt. Overføringen fra bundesregjeringen, som altså kommer i tillegg til midlene fra lokale og regionale myndigheter, har dermed bidratt til å gjøre de programmerende scenene finansielt mer robuste, og styrket nasjonale og internasjonale samarbeid. Kort sagt har synergieffektene som har oppstått gitt mer og bedre kunst for pengene og fått feltet til å blomstre.
Dobbelt kutt
Bundesregjeringen foreslår altså å kutte både i det frie feltets produksjonsmidler og programmeringsbudsjett. Dermed rammes det frie scenekunstfeltet to ganger, noe som gjør situasjonen enda mer prekær. De foreslåtte kuttene kommer i tillegg uten forvarsel, det var ingenting som tydet på at noe sånt var i vente. Snarere tvert imot, i samråd med myndighetene hadde det tyske Kulturrådet akkurat opprettet nye programposter, og signalene til de programmerende scenene var at subsidiene kom til å ligge på samme nivå fremover og at de kunne planlegge deretter. Da kuttene ble kjent fikk altså statsministeren for kultur, Claudia Roth fra De Grønne, som hele tiden har understreket betydningen av et sterkt kunstfelt, et forklaringsproblem. Protestene over hele landet var store, og en underskriftskampanje med tittelen «An der freien Kunst zu sparen, kostet zu viel!» (Å spare i det frie feltet er dyrt!) samlet over 36.000 underskrifter.
Gjeldsstopp tvinger fram sparetiltak
Kuttene er en direkte konsekvens av en dom i forfatningsdomstolen i Karlsruhe fra november i fjor. De konservative opposisjonspartiene CDU og CSU hadde klaget inn bundesregjeringen til domstolen fordi de hadde omdisponert koronamidler til et klimainvesteringsfond, noe de ifølge den tyske grunnloven ikke hadde mulighet til. I 2009 lovfestet Merkel-regjeringen nemlig en såkalt gjeldsstopp (Schuldenbremse), som begrenser myndighetene på delstats- og nasjonalt nivå sine muligheter til å ta opp nye lån de ikke får dekket inn i budsjettene sine. Hensikten var å unngå at den samlede gjeldsbyrden etter hvert økte så mye at staten ville være ute av stand til å betjene lånene sine. Unntak gjelder kun for finanskriser og naturkatastrofer, noe koronamidlene falt innunder. Å bruke disse midlene til å finansiere andre tiltak enn det de var tiltenkt, er imidlertid i strid med grunnloven. Dermed gav domstolen opposisjonspartiene rett, og bundesregjeringen satt til slutt igjen med et minus på 17 milliarder euro som de måtte dekke inn på andre måter.
Både De Grønne og SPD, partiet til kansler Olav Scholz, er motstandere av gjeldsstoppen, som de mener forhindrer muligheten til å foreta nødvendige investeringer på for eksempel klimafeltet. Fordi de regjerer i koalisjon med det liberale partiet FDP, som har finansministeren og som blokkerer enhver diskusjon om opphevelse av regelen, er det imidlertid ikke noen annen måte å dekke inn underskuddet på enn gjennom kutt i alle sektorer. Og fordi tunge institusjoner på kulturfeltet som Stiftung Preußischer Kulturbesitz og Deutsche Welle får økte tilskudd for å dekke inn tarifføkninger og nødvendige renoveringsarbeider, er det igjen det frie kunstfeltet og andre mindre tiltak som blir salderingspost.
Berlin må spare ti prosent
Dessverre er ikke de foreslåtte kuttene på nasjonalt nivå enden på visa. For også særlig byer og kommuner har en anstrengt økonomi etter korona, og det får konsekvenser. Størst oppsikt har budsjettutkastet til sentrumsbyrådet i Berlin vekket. Etter at kultursenator Joe Chialo fra det konservative CDU i april uttalte at «de fete årene er over» og kunngjorde kutt på to prosent over hele fjøla, må kulturfeltet for 2025 og 2026 nå spare 110 til 150 millioner euro hvert år. Dette tilsvarer et kutt på ti prosent og får konsekvenser for både det frie feltet og kulturinstitusjonene. Lenge så det ut til at dette til og med ville føre til oppussingsstopp og nedleggelse av Komische Oper, men operaen – som er ett av tre operahus i byen – har nå fått forsikringer om at oppussingen og fremtiden er sikret (i hvert fall for denne gang). Allerede det første kuttforslaget på to prosent vakte sterke reaksjoner da det kom. Etter at det nyeste forslaget på ti prosent ble kjent, har feltet mobilisert som aldri før. En underskriftskampanje som understreker betydningen av Berlin som kulturby, har i skrivende stund over 72.000 underskrifter. Teaterinstitusjonene argumenterer for at kuttene vil bety minst en halvering av antall nyproduksjoner i 2025, da produksjonsmidlene uansett bare utgjør 15-20 prosent av totalbudsjettene. Færre produksjoner betyr også mindre billettinntekter, og selv om de offentlig eide teatrene til en viss grad er sikret mot å gå konkurs, kan det få alvorlige økonomiske konsekvenser for privateide teatre som Schaubühne.
Köln og München strammer livreima
Berlin er imidlertid ikke alene om å innføre sparetiltak. Mens Køln har kunngjort 17 prosent eller 2,4 millioner euro mindre til det frie kunstfeltet for 2025, ble det nylig kjent at også de kommunale teatrene i München, Kammerspiele og Volkstheater, kan vente seg store kutt i subsidiene til neste år. For å få budsjettet i balanse må byen kutte i alle sektorer, men mens kulturbudsjettet utgjør tre prosent eller 280 millioner euro av totalbudsjettet på 8,8 milliarder euro, må kulturfeltet bidra med sparetiltak tilsvarende ni prosent eller 16,8 millioner euro. Av dette beløper Kammerspiele og Volkstheater sine andeler seg til henholdsvis 6,2 og 2,9 millioner euro, som igjen tilsvarer omtrent 15 prosent av deres respektive budsjetter. I tillegg har begge teatrene heller ikke blitt kompensert for lønnsvekst de siste årene, så i realiteten har de vært på sparekurs en stund allerede. Mens teatersjefene ved de to teatrene, Barbara Mundel og Christian Stückl, i et intervju i Süddeutsche Zeitung 14. oktober forsøkte å tydeliggjøre hvilke katastrofale virkninger dette vil ha for driften deres, da det dermed ikke vil være midler til annet enn faste kostnader, ba den partiløse kulturbyråden Anton Biebl dem om å roe seg ned og foreslo i samme slengen at de kan begynne å spare i scenografibudsjettene. At denne budsjettposten ikke utgjør mer enn til sammen 500.000 euro årlig hos Volkstheater, eller at slike kutt også vil gå utover scenografene og yrkesgruppene som jobber i verkstedene, har han tydeligvis ikke reflektert så nøye over.
Klare paralleller til situasjonen i Norge
De ulike debattene i Tyskland har i grunn mange paralleller til situasjonene ved Oslo Nye Teater og Teater Ibsen samt kuttet i kunstnerstipendene i Bergen. Mens politikerne argumenterer med at trange budsjetter gjør at alle må bidra med sitt, viser de samtidig at de har lite kunnskap om teaterdrift og hvordan kunstfeltet fungerer. Kuttene kommer overraskende og på kort varsel, noe som går utover inngåtte avtaler og teatrenes behov for lange planleggingshorisonter. Det er også liten forståelse for at det som i den store sammenhengen fremstår som relativt små kutt kan utrette stor skade og fjerne livsgrunnlaget til mange kunstnere. Samtidig bekrefter det hvor utsatt det tyske kulturfeltet er for kutt i trange tider, da det er en såkalt frivillig tjeneste, og ikke noe politikerne er lovpålagt å tilby. I Tyskland skaper kulturkutt i en tid der ytre høyre er på fremmarsj i tillegg en ekstra grunn til bekymring (hvilke konsekvenser valgseieren til det høyreradikale og nasjonalistiske partiet AfD i delstatsvalgene i Sachsen og Thüringen vil ha for særlig det frie kunstfeltet er fortsatt i det blå), og mye av argumentasjonen til kulturfeltet mot de foreslåtte kuttene handler da også om kunst og kultur som demokratiets skanse mot fascismen. Eller som den sveitsiske regissøren og festivalsjefen Milo Rau formulerte det i sin tale ved åpningen av verdenskongressen til ITI, det internasjonale teaterinstituttet, i september: «Der politikken svikter er det bare kunsten som kan komme oss til unnsetning».
Kunstfeltet i Tyskland er heldigvis godt forankret i offentligheten og kommer fortsatt enn så lenge til å være solid finansiert sammenliknet med mange andre land, uansett hvilken utgang de forskjellige budsjettforhandlingene får. De sammenfallende kuttforslagene representerer likevel et foruroligende tegn i tiden, som kan få varig ødeleggende konsekvenser for et unikt kultur- og teaterlandskap.
Eivind Haugland er dramaturg og skribent og anmelder for Norsk Shakespearetidsskrift.
