Vegard Vinge og Ida Müller avslår sjefsstilling på Volksbühne

I begynnelsen av oktober (06.10.) omtalte vi nyheten om at Vegard Vinge og Ida Müller skulle overta ledelsen ved Volksbühne i Berlin, som første gang ble omtalt av berlin-avisa Der Tagesspiegel («Befreiungsschlag an der Volksbühne: Vegard Vinge und Ida Müller übernehmen die Leitung», 04.10.24). Saken ble på det tidspunktet videreformidlet og kommentert i en rekke tyske aviser og medier, selv om forhandlingene ikke var bekreftet av Volksbühne eller senatet for kultur. Det dreide seg om et treårig interrimverv, som kultursenator Joe Chialo i mai i år kunngjorde at ville komme forut for en langsiktig sjefsansettelse. 

Først litt om bakgrunnen for kultursenatets forhandlinger med Vinge og Müller, før vi kommer til reaksjonene på avslaget. Til slutt har vi innhentet kommentarer fra Erik Ulfsby og Kjersti Horn, angående samarbeidet mellom Vinge/Müller og Det Norske Teatret.

Veivalg for Volksbühne

Thomas Irmer, som er teaterkritiker i bl.a. herværende tidsskrift og redaktør for tidsskriftet Teater der Zeit, antok at lekkasjen kunne komme fra Senatets administrasjon, men kanskje mer sannsynlig være en intern lekkasje fra Volksbühne.

– At det foreligger planer om å skrive en kontrakt med Vegard Vinge og Ida Müller – som etterfølgere til René Pollesch, som døde i februar, er en svært god nyhet, sa Irmer den gangen. Han utdypet at avgjørelsen Berlins kultursenator, Joe Chialo (CDU) sto overfor, var knyttet til to mulige veivalg. For det første, spørsmålet om hvordan man skal videreføre tradisjonen til Volksbühne, som har vært det viktigste teatret i Tyskland de siste 30 årene. Men som også står i en tradisjonslinje som går tilbake til Piscator på 1920-tallet og Benno Besson på 70-tallet:

 – Og med kunstnere som Florentina Holzinger med seg på laget, kan Vinge/Müller videreføre denne linjen på en måte som er dimensjonert for nåtiden. Det ville være en organisk form for fornyelse og kontinuitet, ifølge Irmer. 

– Det andre alternativet, som blir mye diskutert, er et totalt brudd med tradisjonen, og da gjerne basert på en overbevisning om at Castorf-epoken ikke kan gjentas, og at dens avslutning i og med ansettelsen av Chris Dercon var innledningen til en katastrofal periode*. I den forbindelse er ideen om at teatret skal benyttes som et nasjonalt hus for dans brakt på bane, samt å satse på en videreutvikling av den østtyske tradisjonen, ved at Volksbühne får en kunstnerisk leder fra Øst-Europa, slik Simon Strauß har gått inn for i FAZ. 

– Men et så totalt brudd svarer ikke til forventningene, i hvert fall ikke i teatermiljøet, som regner med en slags organisk kontinuitet for fornyelse av teatrets egne ressurser, sa Irmer. Han poengterte at Vinge/Müller har en historie som er tett knyttet til teatret og at de har jobbet der tidligere.

Årsak: Nedskjæringer

Men i går (03.12.24) ble det altså kjent at Vegard Vinge og Ida Müller har avslått Joe Chialos forespørsel om å lede Volksbühne gjennom interrimsperioden, fra mai 2025 til mai 2027. Denne gangen kom lekkasjen fra Berliner Zeitung, som siterer fra et brev som ble forelagt de ansatte mandag, fra konstituert teatersjef Celina Nicolay. Det skal ha vært flere grunner til avslaget, men «Til syvende og sist var nok den avgjørende faktoren at de personene de ønsket å ha med seg ikke er tilgjengelige på kort varsel, og de aktuelle budsjettkuttene, som skaper en usikker situasjon for perioden fram til sommeren 2027», skriver Berliner Zeitung, og tilføyer at de to kunstnerne, ifølge brevet, har brukt lang tid på å vurdere tilbudet og at de ikke har tatt lett på avlysningen.

I den konkurrerende avisen Der Tagesspiegel skriver Rüdiger Schaper (som var først ute angående ansettelsen tidligere i høst), at Vinge og Müllers avslag til Volksbühne også er et slag mot kultursenator Chialo. «Vinge og Müller vil ikke overta sjefsstillingen. Ikke å undres over: Berlin avskrekker», lyder ingressen til artikkelen (03.12.24).

Avslaget blir i stor grad satt i sammenheng med de drastiske budsjettkuttene i Berlin. Disse rammer både institusjonsteatrene og fri scenekunst.Volksbühne, som har et budsjett på 20 millioner euro, må for eksempel spare 2 millioner. Det utgjør omtrent det teatret har til disposisjon for kunstnerisk produksjon. 90 prosent av de faste kostnadene går vanligvis til personale og drift (til nedskjæringene i Berlin og Tyskland, se kommentar av Eivind Haugland her).

Peer Gynt

Den gode nyheten, er at Berlin kan se frem til den planlagte oppsetningen av Peer Gynt, som på tross av avslaget skal vises på Volksbühnes hovedscene neste sesong.

I Berliner Zeitung berømmer Ulrich Seidler Joe Chialo for å ha «utvist mot, men kanskje også en god del anelsesløshet i en kunstfiendtlig tid.» Samtidig påpeker han at Volksbühne lenge har vært i krise, og at det er mange hull i repertoaret. Og nå er det altså Peer Gynt, som er delvis finansiert med midler fra Norge, som skal tette hullene i Berlin.

Kultursenator Joe Chialo svarte på lekkasjen med en kort uttalelse tirsdag ettermiddag, hvor han beklaget avslaget til Müller og Vinge. «På grunn av deres kontroversielle kunst kunne de vært en berikelse for Volksbühne og for byen. Jeg er sikker på at de vil fortsette å være aktive med kunstneriske prosjekter her», skriver han og fremholder at det er mange årsaker til avlysningen, og at det ikke hovedsakelig handler om økonomi: «Jeg kjenner ikke til noen direkte sammenheng mellom avlysningen og de nødvendige innsparingstiltakene.»

Vegard Ving og Ida Müller ønsker ikke å kommentere bakgrunnen for avslaget til Joe Chialo overfor Norsk Shakespearetidsskrift, og har heller ikke uttalt seg til tysk presse om teatersjefstillingen siden nyheten om forhandlingene 5. september.

Hva skjedde på Det Norske?

Etter at det ble kjent av kunstnerduoen var tiltenkt stillingen som kunstnerisk sjef på Volksbühne, kontaktet vi teatersjef Erik Ulfsby, som knyttet dem til seg i 2020/21, med en intensjon om at de skulle lage tre samproduksjoner på Det Norske Teatret: apropos til den kommende oppsetningen av Peer Gynt på Volksbühnes hovedscene. 

Bare to av de planlagte prosjektene er blitt gjennomført, Hedda Gabler, i 2022, og Byggmeister Solness høsten 2023. Hva er årsaken til at den tredje forestillingen, som skulle iscenesettes på hovedscenen høsten 2024, likevel ikke står på programmet? 

– Det er riktig at vi hadde en felles ambisjon om å få til en tredje forestilling sammen, og at den skulle være på Hovedscenen nå i høst. Vi håpet lenge det skulle la seg gjøre, men dessverre kom vi ikke i mål. 

Det Norske Teatret får 80 prosent av inntektene fra hovedscenen, og vi er der, i langt større grad enn på de andre scenene, avhengige av et samspill mellom flere forestillinger for å få det til å gå rundt. Vi spiller også for barn på ettermiddagstid, som en vesentlig del av teatrets identitet. Til tross for visse praktiske, økonomiske og tekniske begrensinger har vi hatt en lang rekke store og ambisiøse forstillinger der, med flere av verdens ledende regissører. Ambisjonen var altså å kunne utvide denne rekken med en Vinge/Müller-forestilling i storformat. Vi arbeidet med dette for øye fram til et stykke utpå vårparten. Da kom Vegard og Ida til meg med konklusjonen om at de dessverre ikke så at deres planer lot seg gjennomføre innenfor den rammen vi kunne tilby dem. Det synes jeg var veldig synd, men jeg har også stor respekt for beslutningen deres. Jeg fryder meg over at de nå får anledning til å bruke hele Volksbuhne som arena for sitt store kunstnerskap!

Hvordan vil du beskrive samarbeidet mellom Det Norske Teatret og Vinge/Müller?

– Samarbeidet var både inspirerende og utfordrende for oss. Vi var nok i for liten grad forberedt på, og rigget for, å ta imot kunstnere med en så annen måte å arbeide på enn den vi ellers møter. Det må vi ta lærdom av. Verken avtaleverk eller tekniske ressurser er dimensjonert for produksjoner i dette formatet, og det var naturligvis utfordrende for oss. Samtidig er jeg stolt over hva vi fikk til, og over alle medarbeidere som strakk seg langt for lykkes. For det var jo også et inspirerende samarbeid for oss. Den sterke kunstneriske dedikasjonen deres gjør inntrykk, og bidrar til å løfte blikket vårt. Så tross utfordringene, og at vi ikke fikk til Hovedscene-forestillingen, så er jeg glad for at vi fikk til et samarbeid om Hedda og Byggmeisteren. Jeg har også personlig satt stor pris på kontakten med Vegard og Ida. 

Har Det Norske forsømt seg i forhold til hvilken ressurs de representerer/ kunne vært for teatret?

– Jeg hadde gjerne sett at samarbeidet kunne fortsatt, det ville vært berikende både for DNT og for norsk teater. Samtidig er det også slik at vi står i en annen tradisjon enn f eks Volksbuhne. Vi har et annet oppdrag og andre typer forventninger til vår virksomhet, og må forsøke etter beste evne å balansere mange hensyn. Jeg ser likefullt mange institusjoner som stadig utvider sitt estetiske perspektiv, og jeg håper tendensen vi har sett i det siste med mer samarbeid med et bredt kunstfelt kan fortsette.

Kjersti Horn: Det hadde vært stas!

Ved samme anledning, altså i begynnelsen av september i år stilte vi påtroppende teatersjef Kjersti Horn noen spørsmål om et eventuelt videre samarbeid med Vinge og Müller. Også Kjersti Horn svarer på mail:

«Jeg har egentlig nettopp blitt kjent med Vegard og Ida og vi har en veldig fin dialog som jeg setter stor pris på. Hva fremtiden vil bringe av muligheter for samarbeid vet jeg ikke, men jeg setter stor pris på dem som kunstnere og mennesker og håper på å kunne fortsette å prate og bli klokere sammen med dem også i framtida. Alle på Det Norske Teatret er veldig stolte av at de har vært en del av vårt teater og det de fikk til sammen med oss i Ulfsby sin periode. Det hadde så klart vært stas om det gikk an å få til mer sammen. Håper på det!» 

Hvorvidt dette har fornyet aktualitet nå etter avslaget i Berlin, får tiden vise. Kjersti Horn og Erik Ulfsby uttalte seg 07.09.2024. Vinge og Müller har studio på Økern og bor i Oslo. 

Publisert 04.12.2024, rettet 19.45