Kammerherre Alvings asyl i Moskva

At Ibsens skuespill er gjenstand for uendelig mange forskjellige former for eksperimenter, dekonstruksjoner og omskrivninger, er ingen nyhet. Men de amerikanske regissørene Viktor Carinha og Mia Zanettes publikumssuksess med Gengangere som en slags ”site-specific-installation-multiperformance”-teater i en gammel herskapelig villa sentralt i Moskva, hører så avgjort til de mer innovative og vellykkede forsøkene som er gjort i denne retning. Villaen har 50 rom, og det hele er innredet som en fiktiv herskapsvilla fra 1920-årene. Atten skuespillere deltar hver kveld. Så mange kreves når Ibsens fem karakterer er dublert; det er altså to versjoner av hver, hvor én av dem er taus, og framfører sin rolle gjennom fysiske uttrykk, uten bruk av ord. I tillegg deltar personer som hos Ibsen kun er omtalt, så som kammerherre Alving og tjenestepiken Johanna, samt alle de andre tjenerne som man her har antatt at familien Alving har holdt seg med (for er det ikke litt underlig at alt arbeidet med å holde denne storgården skulle forestås av stakkars Regine alene?). Alle rom i huset brukes under forestillingen, og handlingen spilles simultant, slik at publikum og skuespillere vandrer rundt i huset, hvor Ibsens historie utspiller seg – i tillegg til andre scener, noen av dem omtalt hos Ibsen, noen implisert, andre skapt av det kunstneriske teamet bak oppsetningen – før publikum og skuespillere så til slutt samles for å få se hvordan det hele (kanskje) ender, framstilt i symbolsk form.

Før forestillingen begynner, samles publikum i baren som ligger i husets kjeller. Her er det mørkt og røykfullt, og det spilles tidsriktig jazz. Det vi senere forstår er snekker Engstrand, kan her iakttas mens han tar seg en god dram. Så slippes publikum inn i puljer på ti, vi går inn i et mystisk rom ledsaget av en kvinnelig seremonimester, som instruerer oss i reglementet: det er forbudt å snakke sammen, ta med seg ting fra huset, ha mobiltelfonen på – og alle må ha på seg hver sin blanke, hvite maske som dekker hele ansiktet. Man kan berøre alt, åpne dører, skuffer og skap, men må respektere skuespillernes bevegelsesfrihet. Inne i huset er det vakter som kan gi assistanse hvis noen føler seg uvel eller trenger noe: de har på seg svarte masker. VIP-gjestene – som har betalt enda mer for de allerede dyre billettene, og som får noen privilegier – bærer grønne masker. Også publikum erfarer altså et klasseskille. Om man trenger en pause underveis kan man gå ned i baren og ta seg en drink. En effekt av maskene er at tilskuerne blir anonymisert og fremmede for hverandre, men også isolert i sin egen opplevelse av spillet – slik gir denne oppsetningen opphav til radikalt forskjellige og mangfoldige opplevelser av det hele.

De eneste inne i huset som ikke er maskert er altså skuespillerne. Og skuespillerne er usedvanlig godt trent i såkalt ”flow control”, de beveger seg ubesværet mellom tilskuerne, og om noen står i veien blir de behendig flyttet på. Huset har også en rekke hemmelige ganger og dører, og det er umulig for publikum å henge seg på én skuespiller – hvis man følger etter én, vil man før eller senere bli stående alene ett eller annet sted uten å vite hvor ”karakteren” har blitt av. Det hele foregår på fire plan i villaen, og det er en slags vertikal inndeling av huset; i kjelleren er baren, i første etasje holder tjenerne på med sitt, men Manders har også et slags bønnerom her, i andre etasje er det stuer og noen andre rom, samt et lite kapell, i tredje etasje er kaptein Alvings rom, Osvalds atelier, og en mer mørkeloftsaktig sal i dunkel belysning samt en bekmørk labyrint. Huset har også en liten sykestue, innredet slik at den også kan se ut som et lite turturkammer.

Man vil altså bare kunne se et utvalg av det som skjer under forestillingen, og selv om man kommer igjen mange ganger (som en del tilskuere også gjør), tviler jeg på at man vil kunne få noe helhetsgrep eller følelse av å ha sett det hele. Forestillingen er imidlertid ikke rent kaos. Man følger for eksempel et kronologisk prinsipp – til en viss grad i det minste. I og med Ibsens retrospektive teknikk, inneholder Gengangere en rekke sprang i tid, dvs. i den fortalte historien. Det som ellers bare blir antydet eller gjenfortalt hos Ibsen, kan man få se her – for eksempel hva som ”faktisk” skjedde mellom Kaptein Alving og Johanna. Og i den måten dette spilles ut, legges det opp til at dette kanskje ikke bare var et sedvanlig overgrep fra en fullstendig korrumpert embetsmann, for det ser ut til å ha vært følelser i spill for den godeste kammerherren; kanskje var det dette som var hans store kjærlighet? Men forøvrig er den ville kapteinen, som raser svettende rundt i huset med forrevne klær, husets onde ånd. Ikke minst hjemsøker han (den tause) Helene Alving. Hun ser for meg ut til å være den eneste av karakterene – på ”nåtidsplanet” – som kan se ham, men hun kan ikke uttrykke sin angst språklig. Han dukker for eksempel opp under den ulidelige middagen de inntar ved overgangen mellom første og andre akt hos Ibsen, etter at Manders og fru Alving har hørt de avslørende lydene fra Osvald og Regine i naborommet. ”Parret fra blomsterværelset – går igen” sier fru Alving sjokkert hos Ibsen, og her kan vi se det selv: Vi kan stå i ett rom og se scenen mellom Manders og fru Alving, og så ta et par skritt inn i naborommet og se hva Osvald og Regine faktisk driver med der inne.

Tidlig i forestillingen ligger Osvald og sover i sengen sin, og de som kikker under sengen vil se at hans tause dobbeltgjenger ligger der, i samme stilling. Slike fordoblinger er det en rekke av – vi ser de to fru Alvingene sitte og sminke seg, gre håret osv. mens hun gjør seg klar til å ta imot Manders. Det skaper unektelig en uhyggelig stemning, og det blir enda mer uttrykksfullt når enkelte sentrale scener også fordobles – i nøyaktig speilet oppstilling spilles scenen hvor fru Alving forteller ”sannheten” til Osvald og Regine, og så sier at de står fritt til å bestemme selv hva de vil gjøre, nå som de vet at de er halvsøsken. Da kan vi se én talt versjon av scenen, og noen meter borte, symmetrisk vendt bort, som baksiden av et speil, kan vi se den samme scenen, men som pantomime, uten replikker.

Jeg slapp inn i første pulje og var dermed inne i handlingen i mer enn tre timer, og det var en fysisk påkjenning, i tillegg til de mange sterke følelsesmessige inntrykkene. Isolasjonen man føler bak masken, bidrar også til det uhyggelige preget – det er ikke uten grunn av forestillingen har 18-årsgrense, og at man advarer gravide, epileptiske eller klaustrofobe mennesker mot å gå. Etter forestillingen kan man i baren bearbeide opplevelsen, og få høre om alt det man selv har gått glipp av – så du orgien? Nei.

At Ibsens skuespill er gjenstand for uendelig mange forskjellige former for eksperimenter, dekonstruksjoner og omskrivninger, er ingen nyhet. Men de amerikanske regissørene Viktor Carinha og Mia Zanettes publikumssuksess med Gengangere som en slags ”site-specific-installation-multiperformance”-teater i en gammel herskapelig villa sentralt i Moskva, hører så avgjort til de mer innovative og vellykkede forsøkene som er gjort i denne retning. Villaen har 50 rom, og det hele er innredet som en fiktiv herskapsvilla fra 1920-årene. Atten skuespillere deltar hver kveld. Så mange kreves når Ibsens fem karakterer er dublert; det er altså to versjoner av hver, hvor én av dem er taus, og framfører sin rolle gjennom fysiske uttrykk, uten bruk av ord. I tillegg deltar personer som hos Ibsen kun er omtalt, så som kammerherre Alving og tjenestepiken Johanna, samt alle de andre tjenerne som man her har antatt at familien Alving har holdt seg med (for er det ikke litt underlig at alt arbeidet med å holde denne storgården skulle forestås av stakkars Regine alene?). Alle rom i huset brukes under forestillingen, og handlingen spilles simultant, slik at publikum og skuespillere vandrer rundt i huset, hvor Ibsens historie utspiller seg – i tillegg til andre scener, noen av dem omtalt hos Ibsen, noen implisert, andre skapt av det kunstneriske teamet bak oppsetningen – før publikum og skuespillere så til slutt samles for å få se hvordan det hele (kanskje) ender, framstilt i symbolsk form.

Før forestillingen begynner, samles publikum i baren som ligger i husets kjeller. Her er det mørkt og røykfullt, og det spilles tidsriktig jazz. Det vi senere forstår er snekker Engstrand, kan her iakttas mens han tar seg en god dram. Så slippes publikum inn i puljer på ti, vi går inn i et mystisk rom ledsaget av en kvinnelig seremonimester, som instruerer oss i reglementet: det er forbudt å snakke sammen, ta med seg ting fra huset, ha mobiltelfonen på – og alle må ha på seg hver sin blanke, hvite maske som dekker hele ansiktet. Man kan berøre alt, åpne dører, skuffer og skap, men må respektere skuespillernes bevegelsesfrihet. Inne i huset er det vakter som kan gi assistanse hvis noen føler seg uvel eller trenger noe: de har på seg svarte masker. VIP-gjestene – som har betalt enda mer for de allerede dyre billettene, og som får noen privilegier – bærer grønne masker. Også publikum erfarer altså et klasseskille. Om man trenger en pause underveis kan man gå ned i baren og ta seg en drink. En effekt av maskene er at tilskuerne blir anonymisert og fremmede for hverandre, men også isolert i sin egen opplevelse av spillet – slik gir denne oppsetningen opphav til radikalt forskjellige og mangfoldige opplevelser av det hele.

De eneste inne i huset som ikke er maskert er altså skuespillerne. Og skuespillerne er usedvanlig godt trent i såkalt ”flow control”, de beveger seg ubesværet mellom tilskuerne, og om noen står i veien blir de behendig flyttet på. Huset har også en rekke hemmelige ganger og dører, og det er umulig for publikum å henge seg på én skuespiller – hvis man følger etter én, vil man før eller senere bli stående alene ett eller annet sted uten å vite hvor ”karakteren” har blitt av. Det hele foregår på fire plan i villaen, og det er en slags vertikal inndeling av huset; i kjelleren er baren, i første etasje holder tjenerne på med sitt, men Manders har også et slags bønnerom her, i andre etasje er det stuer og noen andre rom, samt et lite kapell, i tredje etasje er kaptein Alvings rom, Osvalds atelier, og en mer mørkeloftsaktig sal i dunkel belysning samt en bekmørk labyrint. Huset har også en liten sykestue, innredet slik at den også kan se ut som et lite turturkammer.

Man vil altså bare kunne se et utvalg av det som skjer under forestillingen, og selv om man kommer igjen mange ganger (som en del tilskuere også gjør), tviler jeg på at man vil kunne få noe helhetsgrep eller følelse av å ha sett det hele. Forestillingen er imidlertid ikke rent kaos. Man følger for eksempel et kronologisk prinsipp – til en viss grad i det minste. I og med Ibsens retrospektive teknikk, inneholder Gengangere en rekke sprang i tid, dvs. i den fortalte historien. Det som ellers bare blir antydet eller gjenfortalt hos Ibsen, kan man få se her – for eksempel hva som ”faktisk” skjedde mellom Kaptein Alving og Johanna. Og i den måten dette spilles ut, legges det opp til at dette kanskje ikke bare var et sedvanlig overgrep fra en fullstendig korrumpert embetsmann, for det ser ut til å ha vært følelser i spill for den godeste kammerherren; kanskje var det dette som var hans store kjærlighet? Men forøvrig er den ville kapteinen, som raser svettende rundt i huset med forrevne klær, husets onde ånd. Ikke minst hjemsøker han (den tause) Helene Alving. Hun ser for meg ut til å være den eneste av karakterene – på ”nåtidsplanet” – som kan se ham, men hun kan ikke uttrykke sin angst språklig. Han dukker for eksempel opp under den ulidelige middagen de inntar ved overgangen mellom første og andre akt hos Ibsen, etter at Manders og fru Alving har hørt de avslørende lydene fra Osvald og Regine i naborommet. ”Parret fra blomsterværelset – går igen” sier fru Alving sjokkert hos Ibsen, og her kan vi se det selv: Vi kan stå i ett rom og se scenen mellom Manders og fru Alving, og så ta et par skritt inn i naborommet og se hva Osvald og Regine faktisk driver med der inne.

Tidlig i forestillingen ligger Osvald og sover i sengen sin, og de som kikker under sengen vil se at hans tause dobbeltgjenger ligger der, i samme stilling. Slike fordoblinger er det en rekke av – vi ser de to fru Alvingene sitte og sminke seg, gre håret osv. mens hun gjør seg klar til å ta imot Manders. Det skaper unektelig en uhyggelig stemning, og det blir enda mer uttrykksfullt når enkelte sentrale scener også fordobles – i nøyaktig speilet oppstilling spilles scenen hvor fru Alving forteller ”sannheten” til Osvald og Regine, og så sier at de står fritt til å bestemme selv hva de vil gjøre, nå som de vet at de er halvsøsken. Da kan vi se én talt versjon av scenen, og noen meter borte, symmetrisk vendt bort, som baksiden av et speil, kan vi se den samme scenen, men som pantomime, uten replikker.

Jeg slapp inn i første pulje og var dermed inne i handlingen i mer enn tre timer, og det var en fysisk påkjenning, i tillegg til de mange sterke følelsesmessige inntrykkene. Isolasjonen man føler bak masken, bidrar også til det uhyggelige preget – det er ikke uten grunn av forestillingen har 18-årsgrense, og at man advarer gravide, epileptiske eller klaustrofobe mennesker mot å gå. Etter forestillingen kan man i baren bearbeide opplevelsen, og få høre om alt det man selv har gått glipp av – så du orgien? Nei.

Måsen