Depressivt, eksplosivt

Evridpides’ Medea er basert på myten om trollkvinnen og moren Medea som i hevn og desperasjon tar livet av sine egne barn. Stykket har fascinert

medea

Av Evripides

Oversatt av Erik Bystad

Bearbeidet av Tatu Hämäläinen

Regi og romkonsept: Tatu Hämäläinen

Romkonsept, lys- og kostymedesign: Phillip Isaksen

Komponist og musiker: Tatu Rönkkö

Maskedesign: Paavo Halonen

Premiere på Teatret Vårt, Molde, 10. februar 2024

teaterpublikummere siden det ble satt opp for første gang for snart 2500 år siden. Men det gis ikke ved dørene når Teatret Vårt nå setter opp den kanskje mest spilte av alle de greske tragediene

Når vi kommer inn i salen tumler skuespillerne rundt i et slags restlager av Fretex-klær oppe på et 20 cm høyt sceneplatå. De kler av og på seg capser, duker, hettegensere, slitte dressjakker og boblekåper, tilsynelatende etter innfall. Alle mumler lavt. Litt bak på scenen henger et blast plastikkforheng. En skarp stripe av hvitt lys trenger gjennom forhenget og tjukke lag av scenerøyk. Klær og scenegulv er holdt i grått-svart-beige.

Det er altså ikke et kongehus fra antikken, men et nokså trøstesløst landskap regissør Tatu Hämäläinen har skapt sammen med lysdesigner og scenograf Phillip Isaksen og musiker Tatu Rönkkö – samme trio som samarbeidet på Heddaprisnominerte Scener for et ekteskap på samme teater (anmeldt for tidsskriftet av Willy Walder i 2021 her.)

Intimt

Snart har skuespillerne valgt hvert sitt antrekk fra haugen, hvor alle plaggene er slitte, myke og lett oversized – slikt man gjerne går i hjemme når man ikke gidder bry seg. Lys, scenografi og kostymer leder slik tankene mot noe oppgitt og lett deprimert. Det skaper en effektfull kontrast til de voldsomme emosjonene som snart skal ta fyr foran oss på scenen.

Når publikum har falt til ro, aner vi at utøvernes mumling er prologen til fortellinga om den forsmådde og desperate Medea. Men det er nesten som om de mest snakker til seg sjøl, slik man kan gjøre når man snubler alene rundt fordypet i grublerier. Eller som om det hele er en form for stream of conciousness. Vi lener oss fram på stolsetene for å få tak i det som oppleves som personlige bekjennelser. Det føles intimt, men vi får ikke med oss alt som blir sagt. Hva det hele handler om, og hvem som er hvem i denne oppsetninga er det lenge vanskelig å orientere seg i.

Bak plastikkforhenget hører vi stadig mer inntrengende og forpinte skrik, akkompagnert av dype drønn fra ei basstromme.

Irrasjonell og kompleks

Så blir det stille. Skrikene vi har hørt, går over i lave replikker av en kvinnestemme. Vi ser lenge bare omrisset av skuespiller Sara Fellman mens hun framfører Medeas første ulykkelige monolog: «Av alt som lever og ånder på jorden – er ikke vi kvinner skapt til størst elendighet?»

At vi bare så vidt kan skimte henne bak det blasse forhenget forsterker fornemmelsen av noe depressivt. I tillegg skaper det et faktisk skille mellom Medea og de andre på scenen, som understreker utenforskapet hennes. Samtidig som Medea får vite om mannen Jasons svik – at han vil gifte seg med kongsdatteren Glauke – blir hun nemlig også landsforvist.

Fellmans stemme er så klokkeklart oppmikket at vi får med oss hvert pust, hvert sukk, hver dreining i stemmen. Det er et godt grep, for hun er virkelig en stemmeskuespiller av rang. Gjennom en rekke forestillinger på Grusomhetens teater og de siste årene på Teatret Vårt har hun kanskje først og fremst utmerket seg med en særegen fysisk-ekspressiv spillestil, rett som det er rent absurd akrobatisk, alltid utført med presis timing. Når vi nå først og fremst får møte henne gjennom stemmen, imponerer hun på et nytt nivå.

Medea er kjent som en av de mest komplekse karakterene i teaterhistorien. Hun kan oppleves irrasjonell og det kan være vanskelig å få tak på de egentlige motivene hennes, der Evripides i løpet av dramaet kaster oss rundt i hennes lidenskap, raseri og desperasjon. Men når Fellman hvisker, hveser, nynner og hulker fram Medeas innerste tanker, og det bare er stemmen som dominerer i rommet – er det som vi kommer på innsiden av hennes plagede sinn. Og det er som at hun i det uutgrunnelige blir ekstra menneskelig.

Syntetiske knirk

Dette understøttes av det øvrige lydbildet. I det siste har man kunnet oppleve en god del teaterforestillinger med liveframførte perkusjon- og elektroniske komposisjoner, der musikerne gjerne er sentrale i scenebildet. Ofte med hamrende filtkøller på tammene og basstromma. Ikke minst har dette blitt benyttet som sentralt grep i flere av Johannes Holmen Dahls senere forestillinger. Det kan nesten oppleves litt forslitt.

Men selv om Tatu Rönkkös komposisjoner til denne Medea-oppsetningen er tidstypisk ulmende og illevarslende, er det en nennsomhet over framføringa som gjør at det ikke blir for insisterende. Også lange partier i forestillinga er helt frie for musikk, der nyansene i alle skuespillernes stemmer er svært talende. I tillegg får detaljer som knirk fra kostymenes syntetiske stoff stort resonansrom i de stille partiene, noe som skaper tekstur i lydbildet og liksom drar oss ned på jorda.

Forvirra

Så drar det hele seg til midtveis. Fellman kommer fram foran forhenget, men ansiktet er fortsatt skjult av hettens, hårets eller hendenes skygge. Nå er det trollkvinne-siden av Medea som får spillerom, i en sjamanistisk seanse med leire, ild, blod, scenerøyk og kraftig tromming. Det hele er så voldsomt at det balanserer hårfint mot det karikerte.

Men så kommer heldigvis et nytt skifte i siste del, før drapene begås. Her avdekker Medea sitt bare ansikt, sterkt opplyst av hvitt scenelys. Det oppleves som en barnligere, mer søkende side av henne – eller kanskje også psykotisk? I disse scenene utviser hun både sterk ømhet mot barna, men også en klarhet i udåden hun skal begå.

«Fordi det er så mange ting i livet som ikke lar seg forklare, er mytene umistelige når det gjelder å utvide vår viten om det menneskelige mulige. Om hvor mye et menneske kan romme. Dermed også Medea.» skriver Jan Kjærstad i programteksten til forestillinga på Teatret Vårt. De mange forskjellige posisjonene Fellman inntar som Medea kan oppleves lett skjematiske, men skaper til sammen et mangslungent portrett av den forvirra, fortvilte, forsvarsløse og farlige hovedpersonen.

Skrekkelig

Sentralt på scenen er også Medeas to barn, på premieren spilt av Boye Mørck Heiberg og Lilja Mariell Høyer Berge. De representerer med sin blotte tilstedeværelse noe lyst og uskyldsrent i det dunkle universet. Ammen (Johanna Mørck) pusler rolig rundt dem. Torbjørn Eriksen viser gjennom små detaljer i spillet — ertende blunk og ei faderlig støttende hand – hvilket varmt forhold Jason har til barna. Og når ungene er sammen med moren, avslører hennes lysere toneleie kjærligheten hun føler for dem.

Det hele gjør vår visshet om hva som skal skje enda mer fryktinngytende. For det er få ting som opprører oss mer, som setter oss mer ut, enn fortellinger om foreldre som dreper sine egne barn. Når spenningen drar seg til mot slutten, midt i en litt kaotisk scene, sitter unge Boye Mørck Heiberg rolig og møter tillitsfullt blikket til oss i salen. Uten å si noe. Det er noe engleaktig over det hele, og det søkker i meg.

Spytter

Med alle familiedrapene som har skjedd i Norge bare siden jul, er temaet barnedrap dessverre igjen høyaktuelt. Hämäläinen adresserer ikke direkte denne delen av det norske nyhetsbildet, men lar oss heller gå tett på hva som kan drive noen til slikt. Medeas ugjerninger er ofte lest som en hevn over patriarkatet. Men jeg opplever at denne oppsetninga fokuserer på det mer allmennmenneskelige: Hvem vi kan bli til bare vi blir utsatte og desperate nok?

Spesielt skapes denne muligheten for identifikasjon gjennom Sara Fellmans tolkning. Veldig mange av oss har vært gjennom en helt vanlig skilsmisse eller opplevd å bli forrådt, en eller annen gang. Når Fellman som Medea skriker i desperasjon: «Jeg sverget dyrt og hellig, jeg bandt meg til ham, til Jason. Jeg spytter på ham! Jeg vil se ham dø, ham og den piken — jeg vil se dem smurt utover et gulv», oppleves det gjenkjennelig. Dette er fantasier og følelser mange har hatt. Selv om de fleste av oss heldigvis ikke agerer på fantasiene, lar Fellman oss komme tettere på kraften som ligger i dem – og gjør det slik vanskeligere å se Medea som bare et monster.

Forbryter/offer

Videre vet jeg ikke om det er alle bildene og fortellingene fra den pågående katastrofen i Midtøsten som virker inn på tolkningen min, men når Fellman som Medea fortviler over sin posisjon som rettighetsløs og desperat flyktning er det svært lett å lese det inn i slik folk har det på Gaza nå.

Så: Selv om det gjennomgående insisterende alvoret og mørket beveger seg hårfint mot det karikerte, er Teatret Vårts Medea en sterk utforsking av både forbryter- og offersiden av hovedpersonen, og hvordan de ikke trenger å være motsetninger.

(Publisert 16.02.2024)