Digitalt mot og overmot

Det ble tretten forestillinger samt samtaler i løpet av nesten tolv timer – det er et langt løp. Jeg hadde fokus på følgende

VÅRskjermFEST (1)

Kringkastet fra Rådstua, Tromsø, lørdag, 2. mai, 2020.

(Mesteparten av programmet kan strømmes på varscenefest.org.)

punkter i programmet: Coronadagbøkene, City Dwellers #8, Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) og Johnny Johnson and the Boi. Mer om disse senere. For først:

Digitalteatret har sin forløper
For lenge siden, en gang i forrige århundre, fantes noe som kaltes for fjernsynsteater. Dette var sendinger på lineært fjernsyn som fikk stor oppmerksomhet i sin samtid. Dels fordi Norge var et enkanalsland, med NRK som kongedømmets kanskje viktigste ikke-statsbærende institusjon, og dels fordi fjernsynsteatret ble et slags mobbeoffer, i satiren og kommentarene rundt lunsjbordene på arbeidsplassene en onsdags formiddag.
For Fjernsynsteatret ble vist på tirsdag, I objektivet sendt onsdags kveld, Detektimen fredagskvelden og Søndagsmatinéen – alt fra Sofokles til Colombo. Folk så faktisk det meste som ble vist den gangen, selv om de ikke likte det de så. Finsk fjernsynsteater ble et begrep for hvor traurige sendingene kunne være; Pekka og Liisa i en stue dypt i de finske skogene med alkohol og langsomme nærbilder på norske svart-hvite skjermer. Fjernsynsteatret var en del av NRKs samfunnsoppdrag, nemlig å formidle teaterkunst til hele landet. Selv langt fra teatersalongene i storbyene, i Kiberg og Førde og Søgne og Otta, kunne folk se Ødipus, Hedda Gabler og Dødsdansen, med kjente skuespillere i rollene. I dag regnes vel Bjørg og Arne Mykles Pompel og Pilt som ikonisk, Taxi og Helmer og Sigurdson ble populære krimserier. Mitt eget sterke inntrykk kom i 1976 med den italienske Den rasende Orlando.

Fjernsynsspill som begrep
Som ung student på teatervitenskap på begynnelsen av åttitallet, kjøpte jeg en bok på salg en gang, Einführung in die Analyse von Fernsehspielen, av Werner og Rose Waldmann. Selv om denne boken nå er blitt førti år gammel, dukket jeg ned i den igjen, for å se om det fantes overførbar kunnskap om fjernsynet som kunstform til dagens skjermkunst. Så la meg først presentere de ulike typene fjernsynspill, som de ble formulert i 1980: Som grunnlag legges hovedvekten på alle fiksjonelle spilleformer som blir kringkastet (til forskjell fra eksempelvis nyheter, idrett, debatt og underholdningssendinger).
På den ene siden finnes de ulike tekniske løsningene; direktesendinger og sendinger i opptak, studioproduserte sendinger og overføringer fra teaterscener, samt fjernsynsfilmer og kinofilmer. På den andre siden er det fjernsynet som medium, den lille skjermen, som gir både format til og begrensninger på produksjonen. Fjernsynspillet lente seg både på teater- og filmspråk, men måtte finne et bilde som passet alt fra et 12 tommers fjernsyn (liten tv) til 24 tommers (stor tv), på en svarthvit skjerm og etter hvert i farger. Så da sitter vi i følge Waldmann igjen med tre hovedtyper kringkastet spill: Fjernsynsspill (filmer for fjernsyn), teaterspill (fra studio eller scene) og filmspill (kringkastet kinofilm). Og dertil kommer målgrupper og resepsjon av uttrykket formildet på den todimensjonale skjermen, eksempelvis barnefjernsyn, populærfjernsyn (krim, drama) og det som kan kalles kunstfjernsyn.

Fra fjernsyn til skjerm
Fjernsynets ankomst ble i sin tid sett som kinoens død, slik internettet blir sett som fjernsynets død. I økende grad har selvvalgt strømming overtatt for lineære sendeflater. Fjernsynet er for gamlinger, sånn kontanter har blitt. Massekommunikasjonen har blitt demokratisert, der den enkelte kan dele ferdigproduksjoner eller egenproduksjoner på sosiale medier og egne eller delte nettportaler. Nasjonale allmennkringkastere og kommersielle kringkastere har kastet seg på det nye strømmeformatet i møte med kommersielle og globale strømmetjenester. Antall produksjoner i verden har økt betraktelig og tilbudet er enormt, og kommer fra alle verdens hjørner. Koreanske, indiske, brasilianske, polske serier og filmer, såvel som de angloamerikanske, er tilgjengelige for de fleste.

Vårskjermfestival som skjermspill
Med dette nye mediet blir den avlyste Vårscenefestivalen i Tromsø gjort om til en Vårskjermfestival, som en blanding mellom kringkastet og strømmet opplevelse. La meg først slå fast følgende premiss: Dette er ikke scenekunst. Det umiddelbart mellommenneskelige og tredimensjonale møtet mellom scene og sal er forlatt, til fordel for en ubesvart formidling på en todimensjonal flate. Selv om det var tilrettelagt for chat, som muliggjør kommentarer og tilsvar, ligger de utenfor bildet og uttrykket, som en egen strøm. Dette formatet er en skjermkunst, et skjermspill, et fjernsjå. Avstanden til eller det umiddelbare fraværet av publikum utgjør et vesentlig element i skjermspillet. Et par produksjoner åpnet for interaktivitet, og jeg forstår at den digitale interaktiviteten er et ønske om at gi en annen dimensjon, legge til muligheten for direkterespons til enveiskommunikasjonen som preger en digitalsending. Men jeg opplever den responsen som styrt av andre enn meg, for valgene jeg blir stilt ovenfor er så få og heller ikke mine.
Vårskjermfestivalen inneholdt både fjernsynspill og teaterspill, som definert over. Og det ble presentert av dyktige programledere og sendingen framsto som en teknisk godt gjennomført produksjon. At det oppsto tekniske problemer underveis hører med til enhver direktesending. De tekniske løsningene kunstnerne valgte for sine spant fra det nær improviserte og tilfeldige til kompetente produksjoner i lyd og bilde.

Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke)
Ensemblet Karawane presenterte sin sceneforestilling i en sterkt redusert filmisk utgave. En blanding av filmsnutter fra virkelige åsteder (som er med i sceneutgaven), studiobilder og et band som spiller i studio. Skjermspillet dreier seg rundt mennesker i bevegelse, som folk på vei til t-banen, demonstrasjoner og flyktninger på vandring. Tekstene vandrer også, i samklang med bildene, enten det er sangtekster eller leste tekster, og det rolige uttrykket står i kontrast til det ofte voldsomme innholdet. Det er noe meditativt-aktivistisk over det hele. Produksjonen er teknisk dyktig gjennomført, og med det, evner å formidle stoffet sitt på en måte som gir gjenklang på andre siden av skjermen; det er noe å undersøke i rommene mellom tekst, musikk og bilde.

Regi ved Chris Erichsen. Tekster av Anne Röde Hagnell, Chris Erichsen og Gunnar Ekelöf. Musikk av Jarl Einar Ottestad og Chris Erichsen. Medvirkende: Anette Röde Hagnell, Chris Erichsen, Jarl Einar Ottestad, Ali Djabbary, Agnar Ribe og Snorre Sjønøst Henriksen. Foto, lyd og klipp ved Lars Løberg Andersen, Jarl Einar Ottestad, Truls Hannemyr og Chris Erichsen.

Coronadagbøkene
De fem kunstnerne bak denne presentasjonen i fem deler, gjorde lyd- og bildeopptak av seg selv i samtaler med hverandre i perioden 16.-20. mars, mandag til fredag. Bildene er dels planlagte opptak av handlinger (bygge med tørkede stammer av Tromsøpalmen), innendørsbilder, dels bilder av samtaler de hadde. Inntrykket er at samtalene går temmelig improvisert av stabelen, med korte påstander, betenkninger og spørsmål, som memer. Med tanke på at opptakene er gjort bare noen dager etter nedstengningen, opplever jeg kommentarene som alt fra oppblåste, selvhøytidelige til uvesentlige: Korona er katarsis, korona er utestenging fra det offentlige rommet og protestmuligheter, korona er resignasjon og tilpasning, til småprat om sin egen frustrerte hverdag. Gruppen forsøker å veksle mellom det tilfeldige og det konstruerte, bildelagt med enkle visuelle effekter, uten at det gir noe til innholdet. Den delen som fungerte best er med fredag 20. mars, en ferdigskrevet tekst, en dialog rundt mellommenneskelige opplevelser og tanker, med bilder av interiør og utsikter fra vinduet.
Produksjon og medvirkende: Liv Hanne Haugen, Jon Tombre, Tale Næss, Lawrence Malstaf og Amund Sjølie Sveen.

City Dwellers #8
Dette prosjektet av Tale Næss er et forsøk på å overføre en rominstallasjon til en digitalinstallasjon. Presentasjonen under Vårskjermfestivalen ble den åttende versjonen av prosjektet hennes, City Dwellers.

Her gjør hun en serie byportretter i et mylder av bilder og stemmer. Til skjermfestivalen nå har hun gått tilbake til filmer fra Detroit 2017 og tekster hun har gjort til disse. Opprinnelig skulle dette altså vært en rominstallasjon, og det er selvfølgelig en stor avstand mellom det å være i et rom, omsluttet av seks flater, til å sitte foran én skjermflate med musen hånden. I den digitale utgaven velger man selv blant seksten lydlagte filmer med tale og musikk, og en sammenstilling av all tale i en lydfil. Ved å klikke på et bilde åpnes en film som man kan plassere hvorsomhelst på skjermen eller ha i fullskjerm. Lyden fra to filmer kan høres samtidig. Ved å åpne en tredje stenges lyden ute av en av de andre.
Jeg skulle gjerne vært i det rommet der originalen skulle vært. Den todimensjonale flaten yter dessverre ikke prosjektet rettferdighet for innholdet det forsøker å formidle. For meg blir dataopplevelsen mer en påminnelse av opplevelsen jeg ikke får.
City Dwellers #8 av Tale Næss.
Musikk av Kristoffer Lislegaard.
Stemmer: Jenny Svensson, Alexander Martinsen, Kai Johnsen, Silje Aker Johnsen, Karin Klouman Høiner, Rebekka Nilsson, Helle Bendixen, Lena Camilla Jensen, Annika Nyman, Torstein Bjørklund, Andrew Bentley og Marit Østbye.

Johnny Johnson and the Boi
Tilslutt det som for meg ble høydepunktet i skjermfestivalen, Kate Pendry og Ibrahim Fazlic, på direkten fra Vega scene i Oslo. Og jeg lurer på om grunnen til at det fungerte så bra, var at her fikk scenekunstnerne gjøre det de var best til: Spille på scenen. At produksjonen i tillegg var direktesendt fører til mye av den samme risikoen som finnes i en teaterforestilling: Det er mye som står på spill.
Johnny Johnson er en gjentakende karakter Kate Pendry har brukt i forestillinger over flere år. Skikkelsen er en mann fra arbeiderklassen, med sterke og skarpe kommentarer til det meste rundt seg, og som nå også er blitt middelaldrende. Boi er en ny skikkelse av Ibrahim Fazlic, basert på forestillingen Prty Lyf fra 2018. Boi er en outrert, burlesk skikkelse fra samfunnets halvmørke marginer. Møtet mellom disse to ble en eksplosjon av generasjonsforskjeller, smaksforskjeller, begrepsforskjeller, erfaringsforskjeller, i gjensidig konflikt og forståelse.
Jeg vil si at forestillingen er basert på monologene de to framfører, iblandet dialoger og refleksjoner rundt monologene. Og selvfølgelig litt populærmusikk og dansesteg. Boi kommer med ganske mørke betraktninger om korona, kjønn, seksualitet, om ønsker om sin utvikling som menneske, fra Boi til Man; Johnny snakket om erfaringer, minner, kjønn, seksualitet, og sin egen utvikling som menneske, fra boy til man, og forsøkte med det å løfte stemningen litte granne.
Det er å håpe at Johnny Johnson og Boi finner sammen igjen ved en senere anledning, for denne sammenstillingen tror jeg har stort potensiale. Jeg vil ha mer!
Av og med Kate Pendry og Ibrahim Fazlic.

En slags konklusjon
Det krever både mot og overmot for å gi seg løs på en direktesendt teaterfestival på kort varsel. Og det samtidig i hard konkurranse med digitalt overførte sceneforestillinger og konserter fra det lille hjemlandet og det store utlandet. Vårescenefestivalen i Tromsø skal ha all honnør for ikke å gi opp, selv om avlysningen ble uunngåelig. Resultatet ble av blandet kvalitet, i sine hybrider. Kanskje blir skjermspill en fullverdig kunstart en gang, når bare formatene og muligheten blir utprøvd nok. For det strømmetjenestene tilbyr er nøyaktig det samme formatet som fjernsynet – bare visningstidspunktet er forskjellig. Skjermspillet som festivalen tilbød peker tilbake mot en forlagt eller tilbakelagt eller utdatert kunstform: Fjernsynsteatret. Kanskje gammelt støv kan gi nye impulser til en ukjent framtid? (Publisert 06.05.2020)

Anmeldelser av andre festivalforestillinger finner du her:

Okkupasjonens fanger:http://shakespearetidsskrift.no/2020/02/vellykka-og-viktig-dokuteater

Døden kommer ikke med ljå:http://shakespearetidsskrift.no/2019/06/terrorteater-eller-eksistensiell...

Danseprogrammet i Vårskjermfest anmeldes som del 2.