Er storhetstiden til det verdenskjente kompaniet Rosas over?

For et par uker siden (22. juni, 2024) publiserte den belgiske avisen De Standaard en artikkel der de stiller spørsmål ved koreograf Anne Teresa De Keersmaekers evne til å lede eget kompani, Rosas (https://www.standaard.be/cnt/dmf20240621_96420789). De Keersmaeker har gjennom kompaniet sitt hatt en definerende innflytelse på europeisk samtidsdans helt siden Rosas ble grunnlagt i 1983. Basert på informasjon fra en intern rapport, og intervjuer med 21 tidligere ansatte i Rosas, hevder avisen at kompaniet skal ha store finansielle utfordringer, og et skadelig arbeidsmiljø der det som tenderer til «psykologiske overgrep» er blitt normalisert. Det vises også til at åtte profilerte dansere har forlatt kompaniet siden 2022, og at hele kompaniets lederteam, med unntak av De Keersmaeker selv, forlot kompaniet i løpet av en kort periode våren 2023.

Ifølge dansere og administrativt ansatte som journalist Charlotte De Somviele i De Standaard har snakket med, skal prøvesituasjonene ha vært preget av koreografens bruk av hersketeknikker. De Keersmaeker skal angivelig ha hatt for vane å daglig favorisere én danser mens hun grundig kritiserte en annen, for så å velge seg nye favoritter og hakkekyllinger dagen etter. Koreografen skal også regelmessig ha ydmyket dansere og andre ansatte foran sine kollegaer, behandlet dem som om de var hennes eiendeler, fått dem til å føle seg verdiløse, og kommet med nedlatende kommentarer om dansernes kropper.

Motsatte seg myndighetenes smittevern-tiltak og tok avstand fra vaksinering

Starten på kompaniets problemer synes, i følge De Standaard, å kunne dateres til korona-krisen – selv om en av de Rosas-ansatte som avisen siterer hevder at utfordringene knyttet til dansernes arbeidsmiljø langt fra er nye. De Keersmaekers uttalte vaksineskepsis, og hennes motvilje i forhold til å overholde gjeldende smitteregler (da disse la føringer for kompaniets mulighet til å jobbe og turnere), samt manglende empati ovenfor smittede utøvere, skal ha ført til en tilspisset situasjon mellom koreograf og dansere. Blant annet skal koreografen ifølge De Standaard ha uttalt at dansere som ble korona-syke kunne skylde dette på vaksinen, eller på dårlig kosthold. Dansernes klager til ledelsen over disse arbeidsforholdene, ble imøtekommet med ansettelsen av en ekstern konsulent, Aline Bauwens, som hadde i oppdrag å gjennomføre en arbeidsmiljø-undersøkelse blant de ansatte. Rapporten som undersøkelsen resulterte i, var nedslående. De Standaard skriver at rapporten, som er basert på intervjuer med 24 Rosas-ansatte, våren 2022, blant annet nevner følgende utfordringer:

«insufficient psychological safety in the workplace, transgressive behavior through language, hurtful remarks, subtle harassment and silent treatment, a culture of silence, a high mental and/or physical cost of working for Rosas, the feeling of not being heard by senior management, and involuntary complicity in an unhealthy work dynamic and atmosphere.»

Rapportens funn ble, ifølge De Standaard, fulgt opp av kompaniet ved hjelp av en handlingsplan for «psychosocial wellbeing», og etableringen av en horisontal lederstruktur rundt De Keersmaeker, høsten 2022. Hele denne ledergruppen på fire personer, forsvant imidlertid altså allerede våren 2023.

Alvorlighetsgraden i problemene som rapporten peker på, gjør det vanskelig å ikke spørre seg om Rosas arbeidsmiljø-utfordringer virkelig er av nyere dato. De økonomiske utfordringene nevnes av avisen som en mulig grunn til at situasjonen har tilspisset seg de seinere årene – kompaniet hadde i 2022 et underskudd på 400 000 euro (som tilsvarer rundt 4,5 millioner kroner). De Standaard nevner også holdningsendringer blant yngre utøvere i dansefeltet som en mulig grunn til at kompaniets utfordringer kommer i offentlighetens søkelys først nå. Som avisens kilder har påpekt, har dagens unge dansere andre forventninger til arbeidsmiljø, og en emosjonelt manipulerende og autoritær lederstil oppleves «increasingly difficult for a young generation of dancers who value safety, respect for physical and mental boundaries and consensus.» (De Standaard).

Ifølge dansekunstner og dansekritiker Martin Lervik, som selv har jobbet i Brüssel i flere år, har De Keersmaekers overskridende lederstil «alltid» vært et samtaleemne i dansemiljøet. Lervik kommenterer imidlertid at han ikke opplevde dette som unikt for arbeidsmiljøet i Rosas, ei heller Brüssel: «Det at anerkjente koreografer misbruker makt for å oppnå en bestemt atmosfære, et rom der dansere overpresterer i frykt for å gjøre feil eller å bli dagens syndebukk, vakte sjelden noe særlig oppsikt. Og det som foregikk i De Keersmaekers kompani ble dessuten som regel overskygget av «verre» fortellinger fra andre kompanier – fortellinger om sexisme og seksuell trakassering.»

Den seiglivede ideen om kunstnergeniet

Det at «psykologiske overgrep» og andre former for skadelige arbeidsmiljø har vært «hverdagskost» i dansefeltet, og dermed ikke utelukkende kan knyttes til enkeltpersoner og enkelthendelser, bekreftes av Shakespearetidsskriftets medarbeider Ilse Ghekiere, talskvinne for den belgiske organisasjonen Engagement, som var dypt involvert i prosessen med å bringe en annen belgisk stjernekoreograf, Jan Fabre, for retten. Holdningen som ligger til grunn og muliggjør denne formen for overskridende oppførsel, er ifølge Ghekiere «kulten rundt kunstnergeniene». Ghekiere kommenterer at når man leser De Standaards artikkel om De Keersmaeker, kan folk kanskje lure på hvorfor dansere vil fortsette å jobbe med koreografer som behandler dem så dårlig:

«Som danser i samtidsdans-feltet er det for det første vanskelig å finne en jobb der du får skikkelig betalt. Videre, og dette gjelder særlig i forhold til Rosas, har jeg observert noe jeg vil beskrive som et «giftig prestisje-kompleks». Mens dansere på den ene siden lider under giftige lederskap, får de en konstant bekreftelse fra verden utenfor på at de jobber med verdens beste koreografer. Det å ha Rosas som referanse på CV ’n din, tilsvarer stor suksess. Det er noe perverst ved det å bli en del av denne giftige prestisje-boblen: «it makes you, but it might also break you». Dansere kan ende opp med å forlate et slikt kompani traumatisert, samtidig som de har innkassert en stor faglig gevinst, sier Ghekiere.

I et intervju tidsskriftet tidligere har gjort med henne i forbindelse med Fabre-saken, trekker Ghekiere frem utfordringer knyttet til det at selv om konsekvensene av overgrepene som begås i slike arbeidsforhold ofte er svært store for danserne, er de rettslige konsekvensene sjelden store for de ansvarlige kunstneriske lederne. Det gjør det desto viktigere å diskutere hvordan dansefeltet selv – utøvere, kollegaer, produsenter, kuratorer og kunstneriske ledere – skal forholde seg til de ulike sakene. Ghekiere kommenterer i forbindelse med Fabres dom, at denne ikke setter en stopper for koreografens muligheter til å arbeide og turnere med kompaniet sitt. I De Keersmaekers tilfelle, stiller, ifølge en oppfølgingsartikkel i De Standaard 25. juni (https://www.standaard.be/cnt/dmf20240624_96942330), flere av Rosas faste samarbeidspartnere og spillesteder seg skeptiske til det å bruke kanselering av De Keersmaeker som strategi.

Om Rosas og De Keersmaeker kommer til å stå av den stormen de nå er inne i, og fortsette, med stadig nye ansatte, som om ingenting har hendt, må tiden vise. I mellomtiden burde nok dansefeltet fortsette samtalen om hvordan man kan skape et fagmiljø der det finnes gjensidig respekt både vertikalt og horisontalt – der det ikke lenger forventes at du pusher deg «until you brake» hvis du skal jobbe med «de beste», og der lidelse ikke er en del av oppskriften på god kunst.

(Publisert 04.07.2024)