Fremragende skuespillerprestasjoner

Det kjennes ikke som en veldig original og fremoverlent programmering å sette opp Lazarus av David Bowie og Enda Walsh som gjorde

lazarus

Av David Bowie/Enda Walsh.

Basert på The Man Who Fell to Earth av Walter Tevis, oversatt av Frode Grytten.

Regissør: Stefan Larsson

Scenograf: Sven Haraldsson

Lysdesigner: Torben Lendorph Christensen

Filmregi: Andrea Grettve

Kostymedesigner: Ane Aasheim

Originale orkesteringer og arrangement: Henry Hey

Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt

Regiassistent: Katrine Lunde Mackenzie

Musikere:

Frank Hovland, Helge Lilletvedt, Heidi Kvelvane, Jan Kåre Hystad, Marie Kristin Dale, Steinar Krokstad og Tommy Haltbakk

Den Nationale Scene, hovedscenen, 22. april 2022

suksess på Det Norske Teatret så sent som i 2019.

Musikalen hadde urpremiere i New York i desember 2015, ikke lenge etterpå døde David Bowie. I forestillingen flettes hans sanger seg sammen i en historie om nettopp en udødelig mann. Musikalen spinner videre på fortellingen om Thomas Newton i romanen The man who fell to earth av Walter Tevis, og det var Bowie selv som spilte Newton i filmatiseringen av romanen fra 1976.

Futuristisk og fortettet

Akkurat som versjonen i Oslo benytter regissør og teatersjef Stefan Larsson seg av film og lerret. Det gjorde han også da han i fjor regisserte Kirsebærhagen av Tsjekhov. Men der jeg tidligere har tatt til orde for at overdreven bruk av tekniske virkemidler skaper en distanse til skuespillerne på scenen og at norske teater har lidd av en dille på filming i sanntid på scenen, må jeg innrømme det løfter denne oppsetningen på et unikt vis. Fortetter og intensiverer.

Faktisk har jeg aldri sett det fungere så godt som nå. Omtrent halve forestillingen utspiller seg på et heldekkende lerret langt fremme på scenen. Vi følger skuespillerne tett opp i ansiktene og flere leverer det beste jeg har sett dem i. Når lerret på et tidspunkt omtrent faller og blir om til et gjennomsiktig bobbynett som gjør at publikum kan se både det fysiske spillet på scenen og på lerret, samtidig, skaper det noen enormt fine scenebilder. Det gir også en ekstra dimensjon til selve teksten som jo nettopp handler om hva som er virkelig og ikke virkelig, her får publikum plutselig to ulike vinkler å se fra. Dessuten har den klaustrofobiske leiligheten mye av spillet utspiller seg i, blitt en fantastisk installasjon i seg selv som snurrer rundt. Futuristisk og funksjonelt på samme tid. Som en egen planet av en teatermaskin som snus rundt og rundt og underbygger teatertekstens fokus på verdensrommet, stjerner og planeter. Her har scenograf Sven Haraldsson overgått seg selv.

Forvirrete sjeler

Forestillingen handler altså Thomas Newton, mesterlig spilt av Bjørn Willberg Andersen. Han er fanget i en verden han ikke kommer fra og sliter med å komme seg hjem. Han er forfyllet, og grensene mellom fantasi og virkelighet er visket vekk. Willberg Andersen får frem Newtons lengsler og forvirring nydelig. Rundt i leiligheten hans dukker andre mer eller mindre forvirrede sjeler opp, ofte med ønske om å hjelpe ham, men uten kraft til å klare det. Forestillingen har dialog på norsk, mens sangene til David Bowie er på engelsk. Det fører jo naturligvis til noen brudd og overganger, men som man aksepterer overraskende lett allikevel.

Ensemblet fremfører særegne versjoner av blant annet «Lazarus», «Where Are We Now», «Absolute Beginners», «Heroes» og «Life on Mars». Sistnevnte fremført aldeles nydelig av Ameli Isungset Agbota som gjør et sårbart portrett av jenta som svever et sted mellom liv og død, drøm og virkelighet.

Snodige stemninger

Musikalsk er også forestillingen imponerende og bandet låter tett og samspilt. Det trehodede, forførende trollet bestående av Mari Lerberg Fossum, Lykke Kristine Moen og Elise Berg-Hansen, som korer, gir fylde til lydbildet og en forstyrrende marerittfølelse på scenen.

Kristian Berg Jåtten er en skuespiller som ser ut til å vokse ørlite grann med hver rolle han gjør på Den Nationale Scene, og likedan i Lazarus. Han spiller den grenseoverskridende Valentine med gjennomført, avslappet kulhet og forstyrrende utstråling. Lazarus består av så mange snodige stemninger og personligheter, og det er som David Bowies mange personligheter, stiler og alter egoer, skinner gjennom. Det er dessuten herlig med noen nye fjes på scenen, og vokalprestasjonene til ensemblet er jevnt over veldig gode.

Selve rammefortellingen i Lazarus er kanskje ikke den aller mest spennende, men dette oppleves mer som det er en forestilling som skal kjennes, ikke nødvendigvis forstås. Som en elegant, surrealistisk, drømmelignende musikkvideo, der alle virkemidler går opp i en nøye planlagt og høyere enhet, og mot en storslått avsluttning.

Det stormer på Den Nationale Scene og rundt sjef Stefan Larsson for tiden. Det er anklager om fryktkultur og en fraværende sjef. Med Lazarus viser i det minste Larsson at han er en langt bedre kunster og regissør enn personalsjef.

(Publisert 24.04.2022)

Se også anmeldelse av Det Norske Teatrets opssetning, 2019:

http://shakespearetidsskrift.no/2019/05/proteinpiller-fansen

Og anmeldelse fra Schauspielhaus Hamburg, 2018:

http://shakespearetidsskrift.no/2019/04/tonsaker-lazarus-pa-deutsches-sc...