Kommunikativ samhandling

Et ungt og internasjonalt publikum blandet seg med oss vante publikumstravere i Bergen under avviklingen av årets Oktoberdans,

oktoberdans 2023

Batty Bwoy, av Harald Beharie, Bergen Kjøtt, 23. oktober

Dark Dynamite, av Rosalind Goldberg, Bergen Kjøtt, 26.oktober

J’ai pleuré avec les chiens (TIME, CREATION, DESTRUCTION) av Daina Ashbee, Studio USF, 23. oktober

La Caresse Du Coma ft. YOLO, av Anne Lise Le Gac, Studio USF, 20. oktober

Ensaio Para Uma Cartografia av Mónica Calle, Studio Bergen, 23. oktober

Realness: Luk Kreung, av Phitthaya Phaefuang (Sun), Studio Bergen, 26. oktober

REtransLATE, av Mirte Bogaert, Studio USF, 26. oktober

In-Betweenness, av Lisa Colette Bysheim, Bergen Kjøtt, 28. oktober

Medium, av Ingrid Fiksdal,Studio Bergen, 29. oktober

A Room by the Sea av Yeh Ming-Hwa, Bergen Kjøtt, 20. oktober

Please, please, please, av La Ribot/Monnier/Rodrigues, Studio Bergen, 28. oktober

den 14. i rekken. For det første samlet mastergradsstudenter for koreografi i Norden seg på The Nordic Coreographic Platform i løpet av tre dager under arrangementet Åpent STUDIO i BIT Teatergarasjens lokaler. Slik sørget Bergen Internasjonale Teater – BIT Teatergarasjen for at nettopp Bergen havnet på det mentale kartet til koreografistudenter fra Oslo, Stockholm, København og Helsinki.

For det andre samlet flere unge internasjonalt forankrede kritikere seg for å delta på den årlige skrivesamlingen til det europeiske dansemagasinet Springback Magazine. På «Springback Academy» kunne de møtes og diskutere forestillinger de hadde sett. Etter hvert drøftet de også utfordringer knyttet til å det å skulle skrive om dans – enten det dreier seg om å måtte bruke penn og tastatur til å reflektere fort før utgangen av den brede dagspressens stramme deadlines, eller tenke seg om over lengre tid og med større spalteplass, men da for langt smalere kulturtidskrift.

I tillegg inviterte den bergensbaserte kulturplattformen i.c.a.p. – som drives av Lisa Reynolds og Danja Burchard – til åpen frokostklubb på Hordaland Kunstnersenter. Der hadde de med seg den italienske teaterkritikeren Fransesco Chiaro, som for tiden bor og virker i Portugal. Sammen med dem var det åpent for alle som ville spise frokost og bare snakke om forestillingene man hadde sett.

Trygghet og tillit
Slike tiltak for å vedlikeholde samtalerommene er særdeles velkomne. At de er organisert av folk som er yngre enn meg gjør at de oppleves som noe utfordrende å være i. Jeg er en middelaldrende dame som ikke føler meg helt bekvem med å skulle tydeliggjøre om jeg oppfatter meg selv som en hun, han eller hen – kanskje mest fordi jeg gjerne vil unndra meg slike definisjoner. Samtidig, er det så nøye? Ung, gammel, kvinne, mann – eller noe annet. Nei, det er jo ikke det. Og jo, det er det. Men tåler jeg ikke å bli utfordret? Joda, det gjør jeg. Så da fikk jeg heller legge til et «hun, henne» i presentasjonsrunden. Resultatet ble at da jeg kom hjem, hadde jeg en fin samtale med egne barn, som i grunnen syntes at jeg hadde godt av den opplevelsen. Og hvis det var dette som skulle til for å skape et samtalerom preget av trygghet og tillit, så er det greit for meg at jeg på godt bergensvis beliter meg – altså følger spillereglene.

Rolig festivaltempo
Årets festival opplevdes ikke, i motsetning til tidligere festivaler, som overspekket med forestillinger. Tvert om var det lagt opp til at det skulle være mulig å se alle forestillingene uten å bli totalt utmattet. Også selv om man er en helt vanlig bergenser med et helt vanlig liv, hvor det forventes at man møter opp på jobb, selv om det er festival.

Eneste utfordringene en bergenser kunne oppleve, var selvsagt at den internasjonale dansefestivalen Oktoberdans foregikk på samme tid som Den Internasjonale Filmfestivalen i Bergen (BIFF). Så da måtte man stadig velge, dans eller film, film eller dans, eller litt film og litt dans. På min ønskeliste for fremtiden står en litt bedre samhandling mellom byens tilbydere av kultur.

Bredde i tid og rom

Programmet til Oktoberdans strakk seg i flere retninger. Det skjedde ved at festivalen viste eldre, etablerte produksjoner som har turnert på flere kontinenter, men også ved å vise arbeidene til yngre dansekunstnere, hvis arbeider fortsatt ligger i kim, er på vei eller akkurat har slått ut i full blomst.

Det gjorde det mulig å få med seg internasjonale størrelser som portugisiske Mónica Calles Ensaio Para Uma Cartografia, (Øvelser for en kartografi) på Studio Bergen, eller forestillingen Please Please Please, der La Ribot og Mathilde fremførte en tekst av Tiago Rodrigues. Men også samtidens nye dansekunstnere og koreografer tilhørende en norskforankret dansescene var det mulig å få med seg under festivalen, herunder Lisa Colette Bysheim, Rosalind Goldberg, Mirte Bogaert, Harald Beharie, Luk Kreung, Ingri Fiksdal, i tillegg til stemmer som franske Anne Lise Le Gac og Yeh Ming-Hwa fra Taiwan.

Flere krysningspunkter

I et så stort spenn med så varierte kunstnere er risikoen at programmet spriker for mye. Det skjedde ikke. I stedet finnes det flere måter så se forestillingene i lys av hverandre. For eksempel slo det meg at to så ulike kunstnerskap som Rosalind Goldberg og Harald Beharie likevel har det til felles at de tematiserer individets strev skapt av de forventninger og holdninger verden utenfor møter dem med. I Beharies tilfelle var ble uttrykket i forestillingen Batty Bwoy voldsomt, den nakne kroppen som undersøker homofobiens språk fremstår som eksplisitt smertefull. I Goldbergs forestilling Dark Dynamite møter vi et helt annet uttrykk, og her er det ikke eksplisitt vold fra samfunnet rundt som er tema. Men det begge har til felles er at de tar opp hvordan et individ kan internalisere aggresjonen, men også vennligheten det blir møtt med. Hos Goldberg fremstår sceneuttrykket som langt mindre seksualisert, og Tarje Eikanger Gullaksens scenografi peker mer hen mot et abstrakt, organisk rom, som nesten er klisjeaktig med sin lysende kule liggende i en deigete form. Danseren Sigrid Hirsch Kopperdahl oppleves til tider som selvdestruktiv og farlig, dels ved at øynene er sminket i sort, en kontrast til hennes lyse fremtoning. På et punkt får jeg følelsen av å se på den utrolig deprimerte tenåringsjenta som virrer rundt hjemme alene i joggedressen, drevet av mentale krefter som driver kroppen rundt, og hvor sang trenger seg gjennom strupehodet, noen ganger pent, andre ganger hvesende. I så måte presenterer Goldberg et individuelt strev som er mer mentalt og mindre kroppslig enn Beharie. Kreftene har en annen karakter, men de er like fullt smertefulle og voldsomme, om enn på en annen måte.

Kledd i den nakne kropp

I løpet av festivalen fikk vi oppleve flere forestillinger der danserne var nakne. En rask opptelling forteller meg at jeg overvar fire av dem. Det byr på utfordringer når man skal formidle til venner, familie og den generelle offentlighet hva man har opplevd. Det er som om deres kognitive skjema stivner. – Har du vært på «moderne nakendans» i dag også? Jeg merket at det ble krevende å formidle at selv om svaret er «ja», så kan jeg by på et lengre svar dersom det finnes tålmodighet på lyttersiden. Og det gjør det jo ikke alltid.

Men det er et langt strekk fra nakenheten hos de tolv kvinnene i Mònica Calles Øvelser til en kartografi der de tolv kvinnene tålmodig prøvde igjen og igjen å holde fokus mens de danset til lyden av Leonard Bernsteins orkesterprøver på «Bolero» av Ravel, til Daina Ashbees forestilling J’ai pleuré avec les chiens (TIME, CREATION, DESTRUCTION), der danserne utforsket forholdet mellom dyr og menneske, det feminine og det maskuline, natur og kultur – og der danserne bjeffet agressivt og svett mot oss, men også fikk oss til å kjenne oss igjen i oss selv.

I kontrast til disse to igjen kunne vi stille Harald Beharies allerede nevnte Batty Bwoy og Phittaya Phaefuangs Realness: Luk Kreung, som begge på hvert sitt vis kan sies å omhandle skeiv kultur, om enn igjen på svært ulike måter. For der Beharie kobler sitt utgangspunkt til Jamaica, tar Phittaya Phaeguang utgangspunkt i sin tilknytning til Thailand, selv om han i sin visning problematiserer sin identitet, blant annet ved å demonstrere hvor mange navn han kan ha, avhengig av sosial og geografisk kontekst. Phittaya Phaeguang er oppvokst i Norge, og har nok opplevd, slik mange med minoritetsbakgrunn, at navnet blir uttalt feil, eller med en forenklet forkortelse, for at samfunnet rundt skal klare å håndtere det. Her blir ikke bare jeg utfordret, men også det publikummet som utfordret meg i å reflektere over om jeg er en «hun/henne» eller en «de/dem» i å huske alle navnene og identitetsmarkørene man kan ha. Og også her tas den nakne kroppen i bruk, men kroppsbevegelsene i de ulike forestillingene er jo bærere av svært ulike betydninger, slik at de ulike formene for «nakendans» forteller så mye om bevegelsenes betydningsvalører at det snarere tilslører enn avdekker noe å plassere dem i samme kategori.

Bekledningens symbolikk

Ved å observere hvor mange ulike betydninger den nakne menneskekroppen faktisk kan ha, blir det også mulig å se at dersom danserne er ikledt kostymer som føyer seg inn i den til enhver tid rådende norm for påkledning, så fremstår de som nøytrale. Og da trekkes tilskuerens blikk mot andre forhold i forestillingen. Det skjer i forestillingen In-Betweeness, under Lisa Bysheims koreografi, der Lisa Bysheim og Max Wallmeier undersøker måter å forholde seg på, enten det er å lene seg på den andre, klatre over eller krype under den andres kropp, og hvor danserne fremstår som relativt likeverdige samtidig som de utfordrer hverandres fysiske overtak. Uttrykket fungerer nettopp fordi de i mindre grad fremstår som sitt kjønn – noe de ville ha gjort dersom de var nakne – og mer som enkelt, sortkledte mennesker. Noe annet skjer i forestillingen RETransLATE, som koreograf Mirte Bogart har ansvar for, men hvor hennes meddansere Yoh Morishita og Erlend Auestad Danielsen er bærere av kulturelle koder, som både kan forstås og misforstås, leses og fortolkes med utgangspunkt i dansernes identitet.

Slik lekes det med fortolkningsmuligheter, enten det er subtilt eller eksplisitt i mer outrerte, esoterisk rettede forestillinger så ulike som Anne Lise le Gacs forestilling La Caresse Du Coma ft.Yolo. Dette er en forestilling jeg ville ha forklart for en uvitende venn som en miks av HBO-serien om spahotellet The White Lotus, internettmemes og hjemmelaget heksebrygg, og hvor det interessante er hvordan utøverne gradvis bygger opp en tillitsrelasjon til publikum, slik at publikum våger seg ut i scenerommet og hvor noen til og med drikker av en drikk man ikke aner hva inneholder. Leken med det mystiske, ja nesten noe romantisk og dystert, foregår også i Ingri Fiksdals spøkelsesforestilling Medium. Der formidler spanske Núria Guiu ulike tider og dansetradisjoner akkompagnert av de mørktklingende dirredronene til Stephen O’Malleys/Sunn O))), som om det var en halloweenforestilling for oss som liker samtidsdans.

Dansekultur

Det hele festivalen evnet å formidle, var den store bredden i refleksjoner over dansekultur verden over. I tillegg til å være en vakker selvbiografi bidro Yeh Ming-Hwa fra Taiwan med ren folkeopplysning om forholdene for dansere i Taiwan og Kina i forestillingen A Room By The Sea. I de betongkjølige lokalene på Bergen Kjøtt lot hun oss selv velge hvor vi skulle stå eller gjerne bevege oss rundt i rommet, mens hun danset seg gjennom de ulike kunstretningene hun hadde blitt trent til å mestre fra hun som barn ble drillet i klassisk ballett og tradisjonell kinesisk dans til mer moderne og vestlige dansestiler. På samme måte var også tidligere nevnte Phittaya Phaeguang fra Thailand en introduksjon til ballroom- og voguekultur, men også den buddhistiske tradisjonens utforsking av det å bare gå, med fullt oppmerksomt nærvær. I så måte ble det slik at selv om man kunne like noen forestillinger bedre enn andre, så ga totaliteten i programmet mening, for den som hadde tid og energi til å investere i å følge hele festivalprogrammet. Det er mulig det er slik på de fleste festivaler, men for en som ikke lever av å reise rundt for å plukke talenter til neste festival, er det i alle fall tilfredsstillende at det er mulig å finne koblingspunkter, se sammenhenger og å kunne finne mening i å nøste i tråder.

Bla, bla, bla. Be good.

Under Oktoberdans ble det også satt av en hel dag til å samles for å minnes avdøde Sven Åge Birkeland, tidligere kunstnerisk leder ved BIT Teatergarasjen. På Hordaland Kunstnersenter ble det på dagtid laget en minneutstilling som kun var ment å stå én dag, men som fungerte så godt at den ble stående i to dager til. På kveldstid samlet man seg til baccalaomiddag, minnetaler og musikkinnslag fra fjern og nær. Her presenterte også BITs nye kunstneriske leder Tang Fu Kueng seg, men uten å ta større plass i rommet enn det som høvet seg.

Minnearrangementene hadde i tillegg til å være et møtested for folk med felles hukommelse en kunnskapsoverførende funksjon. Unge mennesker som ikke har oppholdt seg på Vestlandet har av naturlige årsaker ingen hukommelse om alt som har foregått i Bergen fra åtti-tallet og frem til i dag. I løpet av uken erfarte jeg at flere av de nye, unge deltakerne i dansefeltet – enten det var nordiske koreografistudenter eller europeiske kritikere, hadde fått en viss innsikt i Oktoberdans’ historie, som en del av Bergen Internasjonale Teater, slik at de ikke lenger sto utenfor den historiske konteksten. Dermed ble de også innforstått hver gang noen med et glimt i øyet sa: «Love the work. Bla, bla, bla. Bee good». For av og til gjelder det å verdsette alt snakket, alt som kan kategoriseres som bla, bla, bla, ikke fordi snakket gir mening, men fordi man ved å snakke etablerer kontakt, og skaper en kommunikativ samhandling.

Derfor var det passende at en av talene på festen der man kunne få minnes Birkeland tok utgangspunkt i dette «bla, bla, bla», som et konkret eksempel på hvor lite autoritetstro og sleivete Birkeland også kunne være. Portugisiske Tiago Rodrigues fortalte om hvordan Birkeland hadde levert en helt elendig presentasjon av Rodrigues kunstnerskap på en konferanse i St. Petersburg, ved at da det var hans tur til å holde foredrag, ordrett uttalte:
– Love the guy. Love the work. Bla, bla, bla. Bee good.

*

Se også Berit Einemo Frøyslands anmeldelse av Medium av Ingri Fiksdal, under årets Oktoberdans, her: https://shakespearetidsskrift.no/2022/10/magnetisk-sitatmaraton

(Publisert 18.11.2022)