Kulturpolitikken og forvaltningsnivåene

Det kan virke som kunst- og kulturpolitikken er i stabilt sideleie for tiden, og at lite står på spill i kommune og fylkestingsvalget 11. september. Mange kommuner er rammet av akutte problemer knyttet til flomsikring og beredskap mot naturkatastrofer, og lokal håndtering av viktige, nasjonale saker som strømforsyning, klima og miljø, og mottak av flyktninger fra Ukraina-krigen, overskygger de fleste lokale og regionale kulturspørsmål.

Problemene på kulturfeltet er derfor tilsynelatende de samme som alltid, eller i hvert fall som sist, ved kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Det handler om hvor mye som blir igjen, når alt det viktige er gjort. Meg bekjent er det ingen kulturpolitisk enkeltsak som noe sted hisser befolkningen opp tilstrekkelig til å kaste en ordfører eller til å virkelig velge motsatt side, i forhold til forrige valg. Korriger meg om jeg tar feil. Det som mest beveger stemmene er, og vil alltid være, eiendomsskatten og fysiske plasseringer av vår tids påtvungne kollektive onder: vindturbiner, kraftledninger, flyktingmottak og offentlig byråkrati. I neste rekke kommer uavklarte spørsmål som splitter kommuner, men som er nasjonale saker: Politireformen og regionreformen. Hvem bryr seg om kulturen? Kunsten? Noen er vi jo…

Den kulturpolitiske agendaen, høsten 2023

Mange kulturpolitiske stridsspørsmål denne høsten kjennes velbrukte og evige, noe som også kom frem på Arendalsuka: Her var det panel i regi av Norsk Filminstitutt (NFI) om film og kunstnerisk frihet, et panel om kunstnerøkonomi i regi av Kunstsentrene i Norge (KiN), og flere arrangementer med fokus på barn og unges kulturtilbud.

Mer lokalt og konkret presenterte Bergen kommune et KS-initiert storbynettverk for kultur, der Bergen, Bodø, Bærum, Drammen, Fredrikstad, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø var med. Her var også et initiativ fra Stavanger kommune i samarbeid med Rogaland Teater og Museum Stavanger, om den lokale og regionale kunstens infrastruktur. Konkret handlet det om et utbyggingsprosjekt som kunne sikre «kulturopplevelser av høy kvalitet til befolkningen, (og) ta vare på kulturarven og bidra til å oppfylle egne, publikums og kulturpolitiske forventninger til våre institusjoner.» Kunstutdanning og kunst i skolen ble brakt på banen av bl.a. KHiO og Norsk kulturskoleråd. Stavanger kommune problematiserte også hvordan store hendelser som f.eks. et byjubileum kunne brukes til å bygge identitet og tilhørighet. Ikke uventet kom også den regionale filmpolitikkens rolle opp, i det FilmReg, Filmkraft Rogaland og (igjen) Stavanger kommune undret seg over at kun 115 mill. av 1,1 milliard blir delt ut via de regionale fond og sentre. Resten går via Norsk filminstitutt (NFI). Kulturdirektoratet satte tilsvarende en bjelle på budsjettsauen med å invitere til et bredt anlagt panel om offentlige prioriteringer og stille de store spørsmålene om hvilke effekter en kommunesatsing på kultur kan ha?:

Kan kulturen bidra til å fremme demokrati og gi vern mot autoritære krefter?

Kan den også ha gode effekter på andre områder som f.eks. helse og forebygging av kriminalitet?

Agder universitet ønsket også debatt om kunstdebattene i Kristiansand, som de har fått overdoser av, og universitetet hadde tatt initiativ til arrangementer om kunstnerisk utviklingsarbeid og medskaping, likeverd og kollektive kunstneriske prosesser og scenekompaniet Gatelangs. Den store nyheten for mange var imidlertid Laila B., som fikk forhåndsomtale via et intervju i Morgenbladet uka før. Ikke mye nytt derfra, må man kunne si, men hun beviser, kanskje mest for seg selv, at selv om man har sonet og blitt plassert i vår nære, politiske histories raritetskabinett, kan man stå oppreist og fortsatt virke i samfunnet. Å kuratere henne på Munken er likevel ikke blant Morten Traaviks beste ideer.

Valget i 2023

Valget i år er egentlig en interessant mulighet til å observere om regionreformen kan få noe å si, i den korte perioden den nå kan virke til å mobilisere kulturpolitisk samarbeid på tvers av kommunegrensene. Som kjent ble de sammenslåtte fylkene Viken, Vestfold og Telemark og Troms og Finnmark vedtatt oppløst 14. juni 2022. Oppløsningen trer i kraft fra 1. januar 2024, og når vi stemmer i september velges altså nye representanter til de 3 fylkestingene i Viken (Akershus, Buskerud og Østfold), samt til Vestfold, Telemark, Troms og Finnmark. Det følger av Prop. 113LS (2021–2022) at valg til fylkesting og kommunestyre i 2023 skal gjennomføres som om delingen allerede er gjennomført, som om de allerede eksisterte. Men det er skjedd mye på fløyene i den lokale mobiliseringen med nye lister og partiallianser: 18 partier stiller til valg i Akershus, 16 i Buskerud, Østfold, Troms og Vestfold, og 15 i Finnmark og Telemark, med betydelige regionale forskjeller. De store partiene går naturligvis igjen, og om man tilhører kunstfeltet og lar valg av parti preges av det, vil man snart oppdage at det sentrale skillet går som i nasjonalpolitikken mellom de to regjeringsalternativene rundt Høyre og Arbeiderpartiet. De såkalte støttepartiene til de dominerende regjeringspartiene veksler posisjoner i enkeltsaker, og er ikke helt til å stole på verken i regional- eller i rikspolitikken. Solbergregjeringens kulturpolitikk syntes for eksempel å endre seg og bli mer proaktiv, i dialog med feltets aktører, da Venstre kom i regjering og besatte kultur ministerposten (Trine Skei Grande og Abid Raja). I 2023 valgte også Venstre og KrF å stille seg bak bokloven, sammen med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV. Den klassiske motsetningen i den nasjonale kulturpolitikken går derfor mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden, og de andre partiene på den andre.

I kommuner og fylkesting kan imidlertid representanter fra små partier og lokale lister komme til å gjøre kulturpolitikken mer uforutsigbar. Hvilke lokale saker kan det få innvirkning på? I Oslo er filmpolitikken interessant å følge, i og med at Oslo har økt sin eierandel og posisjon i Viken filmsenter og kan tenkes å ha interesser av å skape synergier mellom Oslo Filmfond og Viken. Viken filmsenter vil ventelig bestå, som et samarbeidsprosjekt mellom de gjenoppståtte fylkene, men plasseringen i Drammen kan bli gjenstand for nye forhandlinger. Og om det blir blått flertall i bystyret, kan det tenkes at Høyre må lene seg på mer kulturkritiske partier.

Storbyenes planer og prioriteringer

I hovedstaden dominerer ellers de nasjonale kunstinstitusjonene, og sett fra de øvrige regionene er de statlige overføringene allerede sterkt forfordelt i favør Oslo. For de som bor i Oslo kjennes imidlertid denne forestillingen om forfordelingen og inntrykket av Oslo som evig nasjonalt prioritert, uansett om det er sant eller ikke, som et vedvarende lavtrykk for stimuleringsmidler og såkornsmidler til å skape ny kunst og kultur. Den store, pulserende byen blir ikke tilstrekkelig utnyttet til å lage synergier og sterke fagmiljøer, hevdes det.[1] Det lille landet må erkjenne at de har store byer, som likevel er små. Det er potensialer her å utvikle videre, spesielt innen scenekunst og film. Og hva med oppussingen av Nationaltheatret? Skal den ikke snart i gang før alt raser sammen? Ifølge den grundige gjennomgangen av saken rundt rehabilitering av teatret i Norsk Shakespeartidsskrift nr. 2-3 2023 forventes det at det går ytterligere 10 år, før noe nytt og rehabilitert kan stå ferdig. Kan huset kollapse, spørres det, og det er alarmklokker, ikke pause-over-signal som kanskje ringer for publikum, neste gang du er der.[2]

I storbyenes plandokumenter er det ord som nyskaping og kreativitet som dominerer, og man aner betydningen av at næringsliv og kulturliv kan samarbeide om å dra byene fremover, gjøre dem mer internasjonalt relevante og høyne aktiviteten i kunstlivet og kvaliteten på kunstproduksjonen. I Bergen er f.eks. festivaler, biennaler og kunstsentre plottet inn i satsningsplaner, og arealplaner og rehabiliteringsplaner av kulturbygg står på listene. Bibliotekene går igjen som satsningsområde mange steder, mens det frie scenekunstfeltet, eller den prosjektfinansierte scenekunsten, som den også omtales som i Solbergregjeringens strategidokument,[3] bare unntaksvis er nevnt som viktig for fremtidige satsninger og virkemidler. Flere partier og kommuner enn de store byene bør se om de skal programfeste tiltak som skal styrke det frie scenekunstfeltet, og se om de kan ha flere ambisjoner og virkemidler overfor kunstnere, arenaer og alternative scener. Leser man partienes programmer blir forskjellene i partienes verdimessige posisjoner synlig i måten virkemidler foreslås. Høyre vil i sitt alternative budsjett for 2023 foreslå en ny tilskuddsordning gjennom Kulturrådet som sikrer etablerte scenekunstkompanier kontinuitet. Forøvrig er det et tydelig fokus på kulturtilbudet til barn og unge, som bringer den kulturpolitiske ballen til Høyre inn i kunnskapspolitikkens skolegård, med Kulturtanken og DKS som fremtredende institusjoner. Arbeiderpartiet, som fikk gaveforsterkningsordningen fjernet i 2022, fokuserer på et nytt «kulturløft, der de statlige midlene i større grad enn i dag, kommer hele landet til gode og der kulturens andel av statsbudsjettet igjen gradvis økes til én prosent». Blant 23 konkrete punkter som de skal gjennomføre, dukker både kunstnerøkonomi, regionale kultur- og filmfond, teater og scenekunsten opp. Et eget punkt nevner at de vil «styrke museene med vekt på formidling og faglig utvikling, i tillegg til å styrke scenekunsten over hele landet ved å styrke institusjonene og satse på det frie feltet.» Fremskrittspartiet på sin side vil også prioritere barn og unge, men er aller tydeligst på at de vil øke institusjoners og aktørers egenfinansiering og «…kutte statlig kulturbyråkrati ved å legge ned Kulturrådet og Norsk Filminstitutt og flytte ansvarsområder og ressurser dit de hører hjemme, i hendene på kulturfeltet selv». Hva som menes med «ansvarsområde», hvem dette «selvet» er, og hvordan man skal nå det, er ikke nærmere forklart.

I de store byene finnes også kommunale planer og strategier som reflekterer de politiske konstellasjonene fra forrige valg.[4] Her står det opplagt noe på spill i det kommende valget, og om man er interessert i lokal kulturpolitikk bør man sjekke hva partiene og personene på valg faktisk mener om smått og stort. Skal de foreliggende planene videreføres? Om man leter i de lokale partiprogrammene kan det mangle på konkrete ideer mht. hva som kan gjøres. Et godt innspill kan være at kommunene tar større ansvar for den nasjonale kulturpolitikken, og ser på rollefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Tydeligere lokale ambisjoner og tiltak vil hjelpe. For eksempel kan de 11 regionale kompetansesentrene for dans og scenekunst styrkes med regionale og kommunale midler, og ditto mht. kommunenes dekningsbidrag til kostnader og produksjoner ved de fire programmerende scenene for scenekunst. Også de fem regionoperaene og de seks distriktsoperaene vi har i dette landstrakte landet er spleiselag mellom stat, fylke og kommuner. Her er det gjerne også amatører og frivillige som trekkes inn for å få det til å gå rundt, og kommunene bør ha spesiell omtanke for dem. Også når det gjelder samisk teater og Teater Manu, som riktignok er på statsbudsjettene, kan kommuner og fylkesting bry seg mer. Til sist må nevnes de som den nasjonale strategien omtaler som «enkeltkunstnere og kompani» og som «…etablerer små verksemder med heilårsdrift». Hva kan gjøres lokalt her? Det er kjent at ordningene med Kunstnerskapsstøtte og prosjektstøtten fra Kulturrådet er sprengt, og at konkurransen om midlene har økt. Kan flere kommuner og fylkeskommuner tre støttende til?

Organisasjonenes roller
Kommunene har neppe helt glemt kulturpolitikken, men den er ofte utvannet med næringspolitiske og innovasjonsrettet retorikk. KS og kunstnerorganisasjonene, spesielt de store som CREO og NTO, arbeider utrettelig opp mot kommunene, og Norsk kunstforum utviklet også en sjekkliste for kommune- og fylkestingsvalg på bakgrunn av den første kulturloven.[5] Noe forskning finnes også, bl.a. en KS-initiert rapport fra analysebyrået Oxford Research i 2021, som peker i litt ulike retninger. De fant på den ene siden at kommunene og de lokale politikerne stort sett var fornøyd med sine kulturpolitiske tiltak. Men flesteparten manglet tydelige retningsvalg og ambisjoner, og oppkoblingen til de nasjonale kulturpolitiske målene var mangelfull. Armlengde ble i og for seg ikke sett som noe problem, og rapporten anbefaler KS å bistå kommunene i å utvikle den kommunale kulturpolitikken, med forståelse for motsetningen mellom å vektlegge kunstens egenverdi og kunstens mulighet til å innfri næringspolitiske, identitetspolitiske og/eller velferdspolitiske mål.

Forslaget til revidert kulturlov har vært ute på høring, og blir ventelig vedtatt til høsten. Som mange har argumentert for har lovforslaget tatt inn et punkt om armlengde. Det må vi komme tilbake til, for det er et begrep det står strid om, og som inngår i en større diskusjon om kunstnerisk frihet, ytringsfrihet, makt, politikk og kunst. Kort kan det nevnes at den svenske debatten fikk fart da forskere fra Kulturministeriets utredningsavdeling Kulturanalys slapp rapporten om «Så fri är konsten». Mens rapporten balanserte mellom to hovedfunn, tok politikere på høyresiden raskt tak i at det ble bedt om opplysninger om hvordan søkere til filmfondet og kulturrådet løste utfordringer med likestilling og mangfold. Debatten startet med å nærmest fastslå at kunsten i Sverige var ufri. Det andre hovedfunnet i rapporten var at det egentlig var de regionale og lokale forvaltningsnivåene som ble oppfattet som mest problematiske av kunstnerne. Vi har noe av det samme i Norge, med utfordringer regionalt og lokalt og filmfeltet som spesielt utsatt. Men i Norge er departementet ennå ikke avkrevd en uavhengig undersøkelse av kunstnerisk frihet. Enn så lenge er det også Ytringsfrihetskommisjonens påpekning av at det kan være kunstfeltet selv, som er den «skyldige» mht. i størst grad å påvirke kunstnerisk frihet og ytringsfrihet, som gjelder. Uansett, og som det svenske eksempelet viser, er det ikke sikkert at forskningsresultater kan endre politikeres forutinntatte posisjoner om kunst og statlige støtteordninger. Men det kan være verdt å forsøke, for i mangelen av uhildet forskning skapes det stadig uro rundt de fagfellestyrte ordningene som er ment å sikre armlengde-prinsippet i praksis.

Godt valg!

(Publisert 28.08.2023)