Premiere uten tilskuere

Brecht/ Weills Tolvskillingsoperaen er betegnet som den største overnatta-suksessen i det 20 århundrets tyske teater, og stykket

Relaterte saker

Brecht, høsten 2020

Theersa Benér om Sigrid Strøm Reibos oppsenting av Mutter Courage, Det kgl. teater:

http://shakespearetidsskrift.no/2020/11/kriget-som-en-evighetsmaskin

Elin Lindberg om Johannes Holmen Dahls oppsetning av Den kaukasiske krittringen:

http://shakespearetidsskrift.no/2020/10/de-godes-evangelium

regnes fortsatt som en publikumsmagnet. Men på Det Norske Teatret har publikum foreløpig ikke lov til å komme.

– Dette må være en av de merkeligste premierene i hele teaterhistorien. Ønsker dere å komme i Guinnes’ rekordbok (he-he)?

– Ja, det var en underlig kveld, men en viktig kveld. Etter allerede å ha fått stoppet produksjonen en gang i vår, lå det noe fandenivoldsk i det å denne gangen stå løpet ut – mot alle odds.

– Hvordan gikk premieren? Det vil si, hvordan kan dere vurdere hvordan «det gikk« dersom det ikke kom reaksjoner fra salen?

– Målestokken er jo nødt til å bli oss selv, men vi – i denne sammenhengen – er temmelig mange og inkluderer også et fullt orkester, visuelle kunstnere med flere, så tomt i scenerommet blir det jo ikke. Personlig er jeg veldig glad for denne kvelden som jeg opplevde som konsentrert og engasjert.

Brechts ideer

– Siden dette er Brecht, er det nærliggende å huske på at han i sine senere år snakket om fremtidens teater som et teater uten publikum…?! Dette er jo noe blant annet René Pollesch har vært opptatt av. Men hva mente Brecht med det, og har det noen overføringsverdi på situasjonen i dag, med nedstengte saler, under korona?

– Dette har jeg grublet mye på i det siste, og i går ble jeg sikrere; tanken om et lærestykke, et teater uten publikum, betyr jo strengt tatt å anerkjenne at teater finner sted i samspillet mellom aktivt tenkende og handlende mennesker i et rom. Publikum, som i det klassiske/tradisjonelle teatret normalt var og er den mest «passive», er jo alltid og allerede medskapende, så jeg forstår lærestykke-tanken fra den sene Brecht i retning av å nettopp få synliggjort, utvidet og ansvarliggjort dette aktive ved eksplisitt å gi alle i rommet konkrete medskapende roller. Det var dette jeg også var opptatt av da vi satte opp lærestykket Die Massnahme i Bergen og Salzburg i 2007/8.

Tolvskillingsoperaen er jo ikke et lærestykke i utgangspunktet. Men det at vi – fra scenen – snakker og synger til «ingen», gjør likefullt dette handlende og medskapende nivået enda mer følbart. For når det sosiale i møtet med publikum var borte i går, ble også det kollektive i selve kunstnergruppen – det å helt og fullt være avhengig av hverandre – desto viktigere og synligere. Fraværet, savnet av, ble på en måte et skjerpet nærvær og en påminner om teater som noe dypest sett sosialt og kollektivt.

En røverhistorie

– Det er ikke lenge siden Tolvskillingsoperaen ble spilt på Det Norske. Da gikk Mackie og co i lusekofter i siste scene (eller under applausen), med en henspilling på rettssaken etter NOKAS-ranet. Det er kanskje ikke det mest radikale aktualiseringsgrep man kan tenke seg, men trenger man egentlig å aktualisere Tolvskillingsopereaen?

– For meg er Tolvskillingsoperaen først og fremst en røverhistorie – et realt eventyr. Men det et filosofisk eventyr, og ikke minst er det et musikalsk radikalt tenkt material, hvor emosjonalitet, parodi, idioti og refleksjon kan spilles ut samtidig. Jeg tror ikke noe er evig aktuelt, men har, sammen med veldig dyktige medskapere, heller forsøkt å jakte på – og forfølge – det jeg ser som potente vinduer, ikke bare inn mot nåtid, men også ut mot nær framtid. Derfor synger og snakker mer eller mindre smarte avatarer og apparater med i castet, og derfor fortelles eventyret uten bowlerhatter, men i et samspill mellom dukker og mennesker i et fjell-lignende slettelandskap hvor prisen på tilgang til snø allerede har blitt høy, og hvor man skal temmelig langt opp for å få adgang til det som en gang var felles eiendom.

– Gleder meg til å se. Men hvorfor kunne dere ikke strømme premieren i går?

– Det er forbudt på grunn av rettighetshaverne il Brecht/Weill!

Vi kontakter også Kjersti Dalseide, som er en av skuespillerne i Tolvskilingsoperaen, der hun bekler rollen som Polly. Den unge kvinnen Mackie Kniven gifter seg med, og datter av Londons«tiggerkonge».

– Hvem kom på ideen med å spille for tom sal, og hvordan ble det mottatt?

– Etter nedstengningen var det først spørsmål om vi i det hele tatt fikk arbeide mer. Men da vi skjønte at vi fortsatt kunne gå på jobb, var alle veldig interessert i å få prosessen i mål, og forrige mandag sa Erik (Ulfsby) og Tore at vi skulle kalle det premiere og spille for tom sal.

– For min del, så var det å få til innspurtsfølelsen, når ting skrur seg til, som var viktigst. Og jeg kjente meg nervøs (latter), sånn som man pleier å bli. Det satt jo noen i salen, Erik, Tore og Kyrre (Bjørkås, scenograf. Journ. anm.).

– Har man en fornemmelse av om det «gikk bra» uten publikum?

– Det blir litt andre parametere. Man spiller for hverandre, på en måte, spiller for medspillerne. Og det er jo et stort lag. Det kommer til å bli en veldig spennende og annen opplevelse når vi møter publikum. Men jeg fikk en følelse av at det er ting man kan skjerpe seg på, stramme inn, forholdet til teksten, osv. Det kjentes som om det gikk bedre i går enn på generalprøven, slik man forestiller seg at det skal være på en premiere.

– Andre parametere, sier du: Er det noe de tilfører av verdi?

– I selve oppkjøringen har jeg kanskje klart å beholde en ro i større grad. Man mister masse ved at man ikke får møte publikum, men vi har kanskje klart å beholde mer av en lekenhet, og nervøsiteten har ikke tatt sånn overhånd som den kan gjøre. Vi har klart å arbeide mer konkret med handlinga.

– Utfordrer dere hverandre mer også, som skuespillere?

– Akkurat denne prosessen, og det å arbeide med Tore, handler veldig mye om teknikk. Det er ganske mange lag, og mye nok å utfordres av! (latter). Når omstendighetene er som de er i denne rare tida, er jeg glad for at vi ikke er sendt hjem, men at vi har blitt og jobba.

– Det du sier, trekker en linje tilbake til vårparten, da det var permitteringer. Å holde hjulene i gang, kan gjøres på flere måter?

– Akkurat.

Ensemble-spill

– Hva har vært morsomst? Du spiller Polly, og «Sjørøver-Jennys sang» er jo nærmest en «To be or not to be», med tanke på berømte tolkninger, som Lotte Lenya osv.?

– Nei, jeg har ikke tenkt så mye på det, akkurat… (latter)

– Jeg kom på det nå (latter)

– Jeg er glad for å ha jobba med Tore Vagn Lid, som er ekstremt engasjert og godt forberedt. Han har jo et forhold til hvert komma i den teksten, og det har ikke jeg. Og han er veldig interessert i, og utfordrer oss på, min eller vår holdning til teksten, og at den endrer seg dag for dag. Det har vært inspirerende, gøy og vanskelig, på en god måte.

– Det er virkelig et ensemble-arbeid, fortsetter Kjersti Dalseide: Hver lille ting spiller en rolle i historien, hvert instrument, hver avatar. Og det å lytte til alt som foregår, både i orkester, på video og hverandre, ikke bare å synge, gjør det komplekst og veldig spennende. Det har Tore svært veldig opptatt av. Man står ikke alene og forteller historien.

– Er det veldig annerledes musikk-arrangementer enn man er vant til?

– Nei, for det er jo mange rettighetshavere inne i bildet her. Det er noe man må forholde seg veldig strengt til.

(Publisert 15.11.2020, oppdatert 16.11.2020)