René Pollesch blir ny teatersjef på Volksbühne

Tyske aviser lekket nyheten om ansettelsen av René Pollesch allerede tirsdag, men det ble først bekreftet under en pressekonferanse i Rote Salon på Volksbühne i går. Da Berlins kultursenator Klaus Lederer (Die Linke) redegjorde for ansettelsen av René Pollesch, var det med en ordlyd om at den sosiale organismen Volksbühne skulle dyrkes som et ensemble- og repertoarteater. Det henspiller på ett av de heteste temaene i Volksbühne-debatten, etter det ulykksalige veivalget med å ansette kuratoren Chris Dercon, som hadde som program å gjøre Volksbühne til en internasjonal gjestespillscene eller festivalhus. I sammenhengen er det verdt å nevne at Dercon, som ble tvunget til å gå av i april i fjor, selv forsøkte å knytte Pollesch til seg som skuespillsjef på Volksbühne, under løftet «I will make you famous».
Utsagnet ble tungen på vektskålen; da det også var tydelig at Dercon bare kjente arbeidene til Pollesch fra sosiale medier som Youtube.

I motsetning til i Norge, er det ikke styret ved de enkelte teatrene som ansetter teatersjefen, men politikerne. Beslutningen om å ansette René Pollesch er følgelig tatt av den nåværende kultursenatoren i Berlin, Klaus Lederer. Men det er ikke et overraskende trekk, slik det fremgår av Dercons mislykkede forsøk på å knytte Pollesch til seg. For som en av de mest profilerte regissørene under Castorfs sjefstid, har Pollesch lenge vært en både samlende og opplagt kandidat. Når det likevel har drøyt så lenge, har det vært nærliggende å tro at Pollesch ikke har ønsket å ta på seg den utvilsomt utfordrende oppgaven med å gjenoppbygge Volksbühne, og stillheten som uttrykk for at det pågikk en intens jakt etter en teatersjef med tilstrekkelig integritet til å ta over etter Castorf.

Ida Müller blir ny husdesigner
Under pressekonferansen onsdag fremgikk det at Pollesch har brukt mye tid på å sondere og knytte til seg kunstnere. Blant de mest gledelige overraskelsene, er det at Vegard Vinge og Ida Müller vil inngå i et arbeidsfellesskap, sammen med skuespilleren Martin Wuttke. Men i tillegg til at de skal produsere et par forestillinger pr år, kunne Pollesch avsløre at Ida Müller er ansatt som ny sjefsscenograf/ husdesigner. Et om mulig enda mer prestisjefylt oppdrag, i lys av at hun overtar etter legendariske Bert Neumann (d. 2015).

Da Ida Müller og Vegard Vinge skrev en nekrolog over Neumann her i tidsskriftet, viste de at han var en kunstner de beundrer grenseløst. At dene beundringen var gjensidig, gikk fram av intervjuet Frank Raddatz gjorde med Bert Neumann like før han døde (publisert i den samme utgaven av tidsskriftet, nr 4 2015).
Som nordmann er fristende å slå seg for brystet, all den tid Vinge og Müllers banebrytende Ibsensaga ble påbegynt i Oslo med Et dukkehjem på Hausmania, noen år før de for alvor ble kjent gjennom maratonoppsetningen av Vildanden i Bergen. Men nettopp nå under Heddadagene, er det betimelig å minne om at Vinge og Müller ubegripelig nok aldri har blitt tildelt Heddaprisen. Ikke engang for beste scenografi !, og ti lross for at de ble nominert for andre gang så sent som i fjor for scenografien til PaniniBoysRoom fra Sentralbadet i Bergen. I et intervju med Frank Castorf samme sommer, utpekte han Vinge og Müller som kandidater til å overta på Volksbühne, samtidig som han avviste alle spekulasjoner om at han var rede til å ta over Volksbühne igjen: Han var for gammel. Men etter at ansettelsen av Pollesch ble kjent, vil det selvfølgelig være mange som ønsker seg Castorf tilbake som regssør på Volksbühne. Da jeg så hans siste oppsetning, Galileo Galilei på Berliner Ensemble, sammen med en gruppe studenter fra Oslo, merket jeg hvor begrensende denne settingen virket i forhold til å introdusere dem for Castorf.

Post-dramatisk ny start
René Pollesch, som er født i 1962, mangler erfaring med å drive et stort teater, men tilhører som nevnt de mest fremtredende Volksbühne-regissørene fra Castorfs tid. Han var også kunstnerisk leder for anneksscenen Prater i Prenzlauer Berg, som ble kompani Vinge/Müllers base senere. I følge avisreferatene fra pressekonferansen, hvor Pollesch leste en manifestliknende tekst, er det imidlertid først og fremst som dramatiker han ser seg kallet til å ta over det legendariske teatret: Berlin mangler et teaterhus som blir ledet av en dramatiker, fremholdt Pollesch, som presiserte at det for impliserte en bestemt arbeidsmåte eller -praksis. «Det postdramatiske teatret, som jeg hører til de viktigste forkjemperne for, er egentlig Brecht-dramatikk uten Brecht.»
Denne uttalelsen gjør det nærliggende å minne om at René Pollesch har bakgrunn som student ved Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen. Et institutt som ble grunnlagt av den nylig avdøde, polske teaterforskeren Andrzej Wirth, som oppfant begrepet «post-dramatisk teater» før det ble re-lansert i tittelen til Hans-Thies Lehmanns bok (1998). I Wirths studier av Brechts teaterteorier la han tyngdepunktet på de tidlige lærestykkene, men med støtte i at Brecht, ikke lenge før han døde, ble spurt (av Manfred Wekwerth, senere teatersjef på BE) om hvordan han så for seg fremtidens teater, og Brecht svarte med å henvise til Die Massnahme, som et stykke som var skrevet for et teater uten publikum. Noe Pollesch på sin side også har fremholdt som et ideal.

Ut med regissørene!
Under pressekonferansen lovet Pollesch at han kom til å åpne Volksbühne for den frie scenekunsten. Deriblant kompaniet som okkuperte teatret i en hel uke, høsten 2016, på begynnelsen av Dercons sjefstid, og Pollesch på pressekonferansen omtalte som «Sisters & Brothers in Crime». Han fremholdt at teatret ville baseres på autonome arbeidsfellesskap mellom flere kunstnere, kunstnere som vel og merke ikke tenker «hermetisk» på autonomibegrepet, og som gjør det mulig å skape teater som ikke underkaster seg regissørens overherredømme: «Autoren und Schauspieler machen das Theater. Die Regisseure muss man weglassen.» Det siste lyder uvegerlig litt paradoksalt, i og med at Pollesch er like kjent som regissør, og stykkene hans nettopp ikke er «autonome» verk, som han tillater andre regissører å iscenesette. Pollesch’ stykker er tilgjengelige i bokform, men blir utviklet i samarbeid med skuespillerteamet som medvirker i den aktuelle produksjonen, hvor det ofte er umulig å skille mellom dem og det de gjør på scenen.
René Pollesch har direkte eller indirekte vært en av sin generasjons mest toneangivende scenekunstnere, etter at han for alvor ble kjent gjennom formatet serieteater på Prater, og med forestillinger som i flukt med Andrzej Wirths ideer om postdramatisk eller post-brechtiansk teater, erstattet meningsfylt (dramatisk) dialog med et teksttilfang fra nåtidige diskurser. Prater-trilogien bar samtidig scenograf Bert Neumans umiskjennelige signatur, og sto i høyeste grad i gjeld til personlighetsskuespillere som Sophie Rois, for bare å nevne én av d tidligere Volksbühne-skuespillerne som vil inngå i ensemblet når Pollsech overtar i 2021. (Publisert 13.06.2019. Korrigert sitat samme kveld).

Relaterte saker:

Fra et intervju med Frank Castorf:

http://shakespearetidsskrift.no/2018/07/frekk-og-frank

OM Volksbühne-filmen Partisan: http://shakespearetidsskrift.no/2018/05/gjengi-25-ar-pa-130-minutter

Om Chris Dercons vekst og fall, i Luftslottet Nye Volksbühne. Mai 2017. http://shakespearetidsskrift.no/2018/05/luftslottet-nye-volksbuhne

Samt temautgvane av Norsk Shakespearetidsskrift om Bert Neuman (4 2016) og sjeftsskiftet på Volksbühne (2-3 2016), og en rekke eldre artikle i arkive.