Orientering Sånafest

Sånafest er en internasjonal og ultralokal festival for nyskapende dans, teater og stedsbasert kunst i Son og Hølen, to små steder i Vestby, en liten

time sørøst for Oslo. Jeg er utkledd som orienteringsløper i et performativt orienteringskonsept, og skriver en tekst som er som ei steinrøys av parenteser (stein, tegn, begreper, kunst). Jeg orienterer kartet, og del 3 er kanskje mer oppfanging (O-begrep) av det jeg er sikker på å finne (kunst, fest, vei, elv, skog).  Hittil har vi for det meste vært i Son, men nå flyter Sånafest som den elven den er et par kilometer østover til Hølen (uttales Hørn). Der Son historisk sett er (den vulgære) havna er Hølen den staselige byen som ble rik på tømmer og sprit. Den er pakka med kulturhistoriske minner fra tilbake til middelalderen, og var i mange år Norges minste by, og et skatteparadis, i tillegg til det med spriten. Nå en pen og pittoresk landsby med mye kulturell kapital, utflytta Oslofolk (?), elv og Viadukt. 

Kunst uten vegger

Denne siste helga (24. – 26.) er bare Skøien Eftf (post 8, tidligere poståpneri, telefonsentral, kolonial) inne. Resten er ute, og mye er gjentagende. Det er lett å finne fram. Sånaelva renner tvers gjennom (blå strek), og det er ikke mange asfalterte gater (brun strek med svart kant). Hvis vi må ut på grusvei eller sykkelsti (svart strek) blir vi guidet. Det er vennlig, generøst, og tilgjengelig. Frivillige, ‘Noen fra kulturskolen’ (Ole Thomas, Silje), og ansatte (Mira, Jill) er alltid et eller annet sted i nærheten. 

Performance (Vandring) i Son, som var på brygga, garasjetak og på kolle ved skog (brun fylt sirkel, grønt) funker veldig bra mot heterotopi (vi/ de andre) og det marginale fremmede (samtidskunst, festival). Det kan være mer av det.

Hagefest (post 11) er mer av det, og kjente og ukjente i Son og Hølen har bestilt fest. Det er en ganske sær og rar liten fest, i en collage med saksofonist Jesse (Heckman), figurteater med Fiasko Kompaniet – Maria (Strand Renberg) og Livia (Hiselius) med Shiva (Shervez), og dans, humoristiske tekstplakater og sang med Ingrid (Berger Myhre) og Lasse (Passage). Konseptet er slik at de som bestiller Hagefest blir sin egen lille festival, og må ha (enkel) åpningstale, plakat og sitteplasser til publikum (venner, familie). Jeg ser den første, i en trang skråning av en fargerik natur-hage i Hølen (rødt hus, Strandvei 2), og den siste, på en flat åpen plen utenfor Cato-senteret i Son. Jeg tror de gjør åtte totalt. De kommer et lite kvarter før, velter ut av bilene, tar noen raske og intuitive avgjørelser, og setter i gang. Saksofonist i blå skinnende dress, dans med kuler, en oransje kålorm-lignende figur og et stort lilla stoff (vesen) flyter rundt og sier ‘jeg har sett hele verden, men det meste har jeg ikke sett’. Det er dans med klappstoler, lunt gitarspill og sang, i en fin og inkluderende stemning. Når hun ikke er oransje figur (kålorm) går Maria rundt og vanner plantene til folk, og festen har, som fester flest vært mer og mindre vellykka, men alltid bra og i helt fantastiske hager. 

Lyden av Viadukten ved post 10 (Hølen cafe) 

under post 7 (den gamle jernbanebrua, ledelinje, høyt over elva) er et interaktivt lydverk av ingeniørstudentene Hans Theodor (Johnsen) og Emil (Martens). Med egenutviklet programvare, mikrofon på bakken under brua, og kontaktmikrofoner på selve konstruksjonen får de den til å synge. Noen finner frekvenser som brua liker bedre enn andre, som for eksempel Øystein (Elle). Vi finner ut at den beste og egentlig eneste måten å oppleve det på er å slå armene rundt pendelpilarene (stålet) og klemme øret inntil. Det er mektige greier. Brua, som er anbefalt fredet, er 130,6 meter lang over 14 spenn. Denne gangen synger bare to av dem. Neste år blir det alle 14. 

På post 9 (Bruerparken, gult område) i det nye boligfeltet står en container som er åpen i begge ender, med blått tykt tau hengende tett i tett rundt, og trampoline som tak. Det er Bouncing Narratives av Roza (Moshtagi). Containeren står fint ute på den åpne grønne plenen ved de nye husene og kulturskolens sirkustelt. Det er ikke noe annet festival-estetisk der, så de står som to skulpturer. Vi ligger inni og utenfor, og ser gjennom nettingen på Gerd Kaisa (Vorren) og Trine Lise (Moe), og på himmelen. De har superkvinneaktige trikoter av Shiva (Shervez), og spretter (danser) til monoton og transeaktig lyd av Lykourgas (Porfyris). I programmet står det at forestillingen ‘balanserer på en fin linje mellom ren glede og traumefortellinger’. Jeg ser superkvinner som konsentrert og rytmisk prøver å lette og fly av gårde. De prøver hver for seg, med små og store hopp, samtidig og annenhver gang, og sammen, mens de holder rundt hverandre. Det er fint. Hår og frynser på kostymet blir mønstre på nettingen. Himmelen er blå med lette skyer på. 

På post 13 (nedlagte Såner Stasjon) står de femti høyttalerne til Fabrice (Moinet). De har stått på post 3 (Glenneparken), og sist jeg så dem var de inne i post 4 (Lerviks båtbyggeri). Høytalerne og Lerviks båtbyggeri kler hverandre (trevegger, tre-høyttalere). Det er ingen der når jeg kommer, og installasjonen fyller hele rommet, i en annen formasjon enn sist, som gir en annen lyd. De teller seg selv, lavt og innstendig, med Hurtigrute-tut og måkeskrik fra Stamsund (Fabrice bor der). På Såner stasjon er det fest, og mer en framvisning av hva femti høyttalere kan gjøre. Men de står fint plassert inni og utenfor den lille trebygningen (svart firkant) inntil den nye gangveien (svart strek) med gras og jorder rundt (gult).

Åpen klasse (bygd i bevegelse) skjer på post 6 (Hølen Torg). Det er kontaktimpro med Ama Camilla (Solgaard), danseklasse med Roza (Moshtagi) og Trine Lise (Moe) fra Bouncing Narratives, omgivelsesopplevelser med Ingvild (Isaksen) – A Space Journey, fysisk teater med Fiasko Kompaniet, danseklasse med Rosalind (Goldberg) fra The Field, og danseklasse med Ingrid (Berger Myhre). Jeg ser ikke noe av det. Det er fra 10 – 11, og jeg må spise frokost på hotellet og bade, og sykle på vei, til sjø, over elv (blå strek) og langs den, med hus (svarte firkanter), jorder (åpne gule områder), forbi et trist og illeluktende anlegg for kyllingoppdrett, høy bro (E6), inn mot Hølen med koller og hus på hver side, ei bru og ei bru til. Elva er vakker, spesielt i hølen (kulp, vannliljer, kantvegetasjon). Jeg ser ikke Wowen Land av Vanessa (Grasse) i Trollskogen (post 5) heller, som er en interaktiv workshop med et lydspor der publikum kan danse seg inn i landskapet i en opplevelse av økologi på en ‘mer-enn-menneskelig’ måte.  

Apropos menneskelig. Mias (Habib) Kordan 1,2 & 3 i skogen og på post 14 (Fløyåsen), ved gangvei omtrent midt mellom Viadukten og Såner stasjon er en ‘ekte’ stedsspesifikk (se Orientering 1 og 2). I del 1 står vi rundt ei glenne i skogen (grønn)) mens hun og utøverne Nina (Wollny), Judith (Arupa), Jean Baptiste (Baele) og Jassem (Hindi) er som ville dyr. Det er høy rytmisk musikk (Hindi), og de undersøker, smaker på, jokker og har seg med trær og luft, og innimellom lager de ‘avtrykk’ med en røykmaskin, som om den pakker inn noe. Noen sier (etterpå) at det er ubehagelig, og sterkt. Jeg har det boblende frydefullt. De har også trikoter på seg, hvitbeige med noe påsydd glitter og stæsj, og det minner om det året da skilandslaget hadde litt for tynne trikoter, og kroppshåret klistret seg til innsiden på Northug & co. Det er sånn her og. De har på forhånd samlet sammen skrap og skrot som bygda ikke trenger, som ligger delvis skjult og overgrodd, slik søppel blir når det har ligget en stund, og i del 2 driver de og bygger noen skranglete byggverk her og der, av faste og løse trær, greiner og diverse skrot, som vi går rundt og ser på der inne i skogen. Ikke noe av det de bygger blir særlig solid, og de tar det ned og prøver igjen. De ser ikke så solide ut selv heller, og ‘fryser’ i håpløse posisjoner, opp ned, hengende fra ‘huset’ sitt eller ei grein, og noen ganger kommer røykmaskinen og lager dette avtrykket, tåka eller omfavnelsen. Jeg tenker ‘rise and fall of mankind’, så når del tre på Fløyåsen antyder et bål, tenker jeg (banalt nok) at først er vi ville, så er det et forsøk på sivilisasjon, og så er vi allerede på heksebrenning og annen undergang. Dessverre blir det ikke bål, jeg tror ikke de fikk lov. De starter med et mye større, men like skranglete byggverk, som de tar fra hverandre, og det er mere roting med trær og skrot, og litt det samme som sist, i skogen, men jeg liker forsøket på å blåse liv i publikum gjennom noen gamle planker og stållister. I programmet står det at de ‘øver seg på noe uventa, at de bygger, danser, raver, bygger mer, bygger ned, vibrerer, bygger ut og forsvinner’. Det skal bygges et nytt boligfelt på Fløyåsen, og det har visst stått et staselig hus der før (skipsrederi, disponentbolig), så helt konkret er det kanskje (også) en kommentar til det.

På post 12 (Bommen gård) natt til lørdag klokka 00.30 ser vi The Field av Rosalind (Goldberg). Bommen gård er et lite småbruk, med hovedhus og låve, og med svære åpne jorder rundt. I det fjerne ser vi den nye Såner kirke etter den forrige som ble påtent av satanister i 1995. Det er lett tåke over åkrene. Jeg ser The Field for meg i selve åkeren, men de har rigget opp en platting med lys rundt hele. På scenen er Jens Jeffry (Trinidad), og det handler om ‘kroppens evne til å ta og gi form’. Han snurrer og snurrer på et flerfarget lag av salt på ei svart dansematte, i et kostyme som også skifter form. Jeg tror Sånafest hadde sett det for seg i åkeren. Å bytte ut platting, svart dansematte og salt med gras, jord og tåke. 

Egenproduserte og gjestespill. Nært og fjernt.

Det er ‘de nære ting’, og det er verden. Jeg skrev feil om det med tida, det er ikke bare på grunn av korona, Sånafest skalflyte langsomt, og det funker. Det meste funker faktisk på Sånafest, og det skriver jeg ikke fordi de betaler meg, eller kanskje jeg skriver det fordi jeg for en gangs skyld har tid og råd til å være på festival over tid. Men i forhold til ambisjoner og ting de selv sier og skriver at de ønsker å gjøre, ‘å være en elv’, å jobbe stedsspesifikt, med nye uttrykk, lokale og internasjonale samarbeid, det med det ultralokale (Sooninger, Hørninger) og det gjelder spesielt for de arbeidene som vises flere ganger eller strekker seg over tid, og er ute i landskapet, eller i nabolaget, eller din egen hage. Det er samsvar mellom teori og praksis. 

Jeg driver med orientering, men nå er jeg visst i gang med en slags konklusjon. Til tross for veldig løse rammer til tider, noe som kan gå ut over innholdet, så får de det til. Det er fast nok. ‘Vegg’ nok. Det er kjærlighet til stedet, på en inkluderende måte, og stedene er ikke kulisser, men et ‘hovedobjekt’, noe viktig i seg selv, selv om ikke alle gjestespill helt kommer i dialog. Sånafest klarer på en profesjonell og lun måte å ivareta både sted, kunstner og publikum, selv når stedet er en skog med mygg, eller en ås med jordveps. De kunne utviklet flere slike stedsspesifikke arbeider. De er flinke til det. På alminnelige, historiske eller spektakulære steder. Hjemme i landsbyen Hølen, eller i det litt mer fremmede Son. Eller inn i ‘harry’land enda lenger øst, på den andre sida av Osloveien (151) slik de kanskje skal gjøre neste år, når Mikkel er kunstnerisk leder.

Det de har co-produsert, som dansefilmen Why I Dance (24 min), i samarbeid med kunstnere i Rwanda, er gjort med den samme vare profesjonelle forståelsen av det stedsspesifikke. Vi får kontakt med ‘Rwanda’ (vår forståelse) og Rwanda (deres virkelighet i Kigali). Danserne, omgivelsene og det lille som sies klarer å trekke linjer bakover til folkemord og tap av familie, kolonialisering og storpolitikk, i tillegg til rytmen i lyd og klipp og den livsviktige dansen her og nå, og gleden over den. 

Hagefest er deres eget konsept. Det å sette sammen kunstnere som egentlig ikke kjenner hverandre med hager og folk som ikke kjenner dem, er smart, personlig og så løst i kantene at kunsten glir inn i den private festen og omvendt. Alle blir guidet inn i det på en veldig trygg måte, og det er lekent, åpent og utforskende. 

Jeg har glemt å skrive om Sånafest Hotline: Word of Mouth, som er en åpen (for alle) telefonlinje til Alice (Mackenzie) der du kan fortelle om et eller annet opplevd, hva som helst egentlig, og så skriver hun en spekulativ tekst basert på det, som Ingvild (kunstnerisk leder) lager plakater av og henger opp rundt omkring. Vi spekulerer. 

Jeg har heller ikke skrevet om post 8, Røttergården filmgalleri, i den gamle nedlagte butikken i Hølen. Der det startet (for min del), med ‘autentisk versus konstruert rot’ og Alf (Ollett) med bart. Rotet er litt konstruert, men det er greit. I selve butikken vises Sanddans, som er en annen video med det samme samarbeidet og den samme gjengen fra Rwanda. Det er et filmarkiv fra tidligere festivaler, noen kunstnersamtaler og Naboer om Sånafest. Why I Dance vises inne på et bakrom, og i kjølerommet vises Aquasonic – breaking the surface, en smakebit på neste års program, – en konsertforestilling med fem musikere som spiller egne komposisjoner eller ‘vann-verk’ i hvert sitt akvarium. Det låter veldig interessant. Bobler med lyd i. Av og til må de opp og puste, og da ser de ut som drukna katter, men under vann har de et fast grep om instrumentet mens hår og klær flyter rundt akkurat som Gul nøkkerose i Sånaelva. 

Lørdag er det høytidelig åpning av den nye gangveien eller Smålensbanen som den heter. Den ble nedlagt i 1996, og i mange år har ingen fått se utover landskapet fra Viadukten over Hølen (ledelinje), ikke før nå. Arrangementet er det Vestby kommune som har ansvar for, men den blonde Torgny Teisen med hockeysveis (alias Mikkel) er guide i et lite tog på hjul, som kjører med Tom Anders (Ap, ordfører i en mannsalder) og andre viktige folk, forbi Weaving in Progress på Såner Stasjon, parkour og annet med sommerskolen, Ole Thomas (kulturskolesjef) som opptrer med flammeblåsing, og inn på Viadukten høyt der oppe. Det er stor stas. Selv hanen galer. Mens festtaler og slikt skjer oppe på brua, der hovedbudskapet er at de er veldig glade og stolte (over at de ikke rev den), sitter Andreas, Ingvild og jeg i gresset utenfor Gamleskolen, som de vurderer å rive, selv om Sånafest har sagt (og søkt) om å få overta den. Jeg skriver en setning om at å rive eller ikke rive gamle vakre hus og bruer kan bli enten stor skam eller stor stolthet i framtida. Oppe på brua snakker de om at arbeidet med den har vært ‘som å spise en elefant’, men nå er det ‘Skyline New York’, sies det, og ‘plutselig får du en i fleisen, her kommer Torgny Teisen’ (sier Mikkel), og tut og kjør, toget drar. Fram og tilbake på den nye gangveien (svart strek) langs Smålensbanen. 

Noen få timer senere, i ni – ellevetida (teknisk mekk) kjører en lastebil med Goylem Space Klezmer på lasteplanet rundt omkring i (nesten) hele Hølen (post 15) med (nesten) hele Hølen dansende bak og resten (nesten) vinker fra terrasser og vinduer. Det er fest. Folk (Noen fra kommunen pluss fler) har medbrakt i kurv på armen, eller i lomma. Hei og hå og hildrande sommernatt. Dagen etter tar jeg båten (B21) hjem. Fløyta høres akkurat ut som Tyrannosaurus Rex.

       Ingvild (Holm), onsdag 30.6 klokka 18.55.