Svar fra de urealistiske

Vi i Fagforbundet har kritisert scenekunstinstitusjonene for manglende involvering av fagforeningene når koronakrisen traff oss. Jeg oppfatter NTOs

innlegg 2. april slik at dette er urimelig og at vi heller burde rette skytset mot myndighetene. NTO og Fagforbundet har vært helt på linje når det gjelder de negative konsekvensene av myndighetenes reformiver, det være seg regionreformen eller den akk så lite treffsikre ABE-reformen. Men i dagens krisesituasjon holder det ikke bare å peke på andre. Støyen rundt tiltakene handler om virksomhetene, og den handler om ledelse.

God ledelse handler om å anerkjenne det asymmetriske maktforholdet, og å balansere dette gjennom å behandle innspill fra de du har makt over på en åpen og respektfull måte. Den norske modellen handler nettopp om at maktfordelingen i arbeidslivet tjener samfunnet.  Vi noterer oss at NTO hevder at alle er enige om at den norske modellen og balansen mellom partene i arbeidslivet er en uvurderlig byggekloss i det norske demokratiet. Samtidig opplever vi, her nederst i makthierarkiet, at invitasjonen til dialog kom fra arbeidsgiverne først etter at beslutningene var tatt. NTOs innlegg kan oppfattes som en befaling om å resignere og slutte rekkene fremfor en oppfordring til å løfte stemmen når arbeidsgivernes valg får negative konsekvenser for virksomhetene og de ansatte.

Avstand i virkelighetsforståelse

Nationaltheatrets teatersjef Hanne Tømta og NTOs direktør Morten Gjelten leses som at de omfattende permitteringene var det eneste rasjonelle handlingsalternativet i møte med påleggene fra myndighetene. Innleggene i debatten omkring permitteringene i de store scenekunstinstitusjonene tyder på at det er stor avstand mellom partenes virkelighetsforståelse. Videre styrker det vår bekymring for at fagforeningens forslag til løsninger ikke ble realitetsbehandlet av arbeidsgiverne, da vår inngang i situasjonen oppfattes som naiv og uansvarlig. 

Etter vår oppfatning har ledelsen i de store scenekunstinstitusjoner tilsidesatt enkle og åpenbare styringsmekanismer i arbeidslivet. Rasjonelle valg forutsetter at flest mulig alternativer er utredet og at konsekvensene er veid opp mot hverandre. Istedenfor å kartlegge handlingsalternativene i samarbeid med de ansattes organisasjoner har disse blitt presentert for en ferdig beslutning om hvordan situasjonen skulle mestres. Dermed er det ikke overraskende at de store scenekunstinstitusjonene virker så ensidige og handlingslammede i sin reaksjon på krisen vi befinner oss i. De gikk rett og slett glipp av muligheten å finne samlende og gode løsninger da de ikke inkluderte arbeidstakerorganisasjonene før beslutningene ble tatt. 

Bygger egenkapital

Fagforbundet ser at arbeidsgivere blant NTOs medlemmer med mindre økonomiske muskler klarer å opprettholde sysselsettingen gjennom krisen. Som Mette Brantzeg skriver i sitt innlegg 3. april: Man må legge seg i selen og tenke nytt på oppdraget, og på formidling av de immaterielle, kunstneriske verdiene. Vi mener det handler om genuin vilje og en forståelse av at samfunnsoppdraget rommer mer enn å fylle de fysiske salene. Disse virksomhetenes ledelse fortjener stor respekt for at de bruker unntaksperioden til å gå i dialog med de ansatte for å finne nye måter å fylle formålet. Samtidig er vi bekymret for konsekvensene. Vi er bekymret for at virksomhetene som ved en kraftanstrengelse holder hjulene i gang kan bli straffet ved tildelingene, siden de store institusjonene bygger egenkapital ved å skyve lønnskostnadene over på NAV. Permittering av ansatte skal tross alt være en siste utvei når alt annet er prøvd, ikke en markedsøkonomisk fasit. 

Eies ikke av ledelsen

Skattefinansierte scenekunstinstitusjoner eies ikke av ledelsen. De eies av det samfunnet som gir virksomhetene sitt mandat. Våre medlemmer har vel så mye eierskap til løsningene når krisen rammer som sine ledere, det er slik partsforholdet i arbeidslivet er ment å være. Som fagforening er vi sterkt bekymret for konsekvensene av valgene som er gjort, også fordi de treffer medarbeidernes levevilkår direkte. Før ansatte mister store deler av livsgrunnlaget hadde vi forventet at alle andre alternativer var grundig vurdert.  Vi savner ydmykhet fra arbeidsgiverne når de setter sine ansatte i en situasjon hvor de er redde for å miste hus og hjem. Dette er realiteten vår, dette er de sakene vi bistår i nå. 

Når vi kommer dit at krisen skal bearbeides håper vi NTO som interesseorganisasjon løfter diskusjonen, i alle fall internt, om hvilken type ledelse disse virksomhetene har behov for. Teatrenes eksistens er basert på at vi skal være demokratibyggende samfunnsaktører, da må dette også gjennomsyre alle aspekter av virksomhetens drift. På teatrene lager vi kunst, sammen. De ansatte på gulvet er fortsatt en del av en kollektiv tradisjon der man tror på samfunnsoppdraget og det å løfte i flokk, men avstanden til egne ledere synes å ha vokst seg uendelig stor. 

Hva krisen har lært oss så langt er at så lenge vi ikke møtes som likeverdige parter er vi dømt til å feile. Vi må begynne arbeidet med å finne tilbake til en felles virkelighetsforståelse. Kun da er vi i stand til å møte utfordringene som venter på oss.

Henriette Jevnaker, foreningsleder i Fagforbundet Teater og Scene.