Sett Dem, Manders, dette blir langt

Dette har skjedd. Jeg ble i oktober 2015 opptatt i doktorgradsprogrammet til Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), avdeling

Teaterhøgskolen i faget scenetekst. Doktorgradsprogrammet inngikk i Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU), som elleve utdanningsinstitusjoner den gang var en del av, deriblant Norges musikkhøgskole, Universitetet i Agder, Kunsthøgskolen i Bergen, NTNU og altså KHiO. Før jeg ble ferdig, fikk KHiO status som vitenskapelig høyskole og mulighet til å uteksaminere kandidater med graden ph.d. Forskrift om graden philosophiae doctor (ph.d.) i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo trådte i kraft i februar 2018, og jeg ble overført til den nye ordningen. I april 2019 innleverte jeg arbeidet To scenetekster. Med en kommentar til bedømmelse. En bedømmelseskomité kom i september 2019 med en delt innstilling der et flertall mente at arbeidet kunne forsvares offentlig gjennom en disputas, mens et mindretall mente at arbeidet burde underkjennes. Flertallets syn ble lagt til grunn, og dato for disputas ble satt til 13. januar 2020. Bedømmelseskomiteen bestod  av regissør og professor ved Teaterhøgskolen Runar Hodne (komitéleder), dramaturg og dramatiker Jacob Hirdwall og forfatter og cand.philol. Merete Morken Andersen. Sistnevnte utgjorde mindretallet i komiteens innstilling. Disputasen ble godkjent samme dag som den ble holdt. Samme kveld publiserte Norsk Shakespearetidsskrift andreopponent Morken Andersens innlegg på sine nettsider. Fra før av har jeg en doktorgrad fra Universitetet i Oslo med et arbeid om Brecht.

Disputasen var ikke spesielt minnerik. Jeg holdt først en innledning der jeg blant annet påpekte at mitt fag, iallfall i denne settingen, er scenetekst, og for det andre forklarte at mitt bidrag til faget, iallfall i og med dette spesifikke doktorgradsarbeidet, er utforming av replikker, nærmere bestemt hvordan tradisjonell normativ stilistikk kan gjøre dem bedre, eksemplifisert gjennom scenetekstene Stemmer fra Israel (skuespill, 2018) og Walter Benjamins død i Portbou (libretto, 2017). Etter en pause fulgte førsteopponent Hirdwalls merknader og spørsmål som jeg besvarte så godt jeg kunne, med presiseringer fra både Hirdwall og meg. Deretter fulgte andreopponent Morken Andersens innlegg, som først og fremst var veldig langt. Komitéleder Hodne fikk henne til å hoppe over noen avsnitt underveis. Så fikk jeg sjansen til å svare, men jeg visste sant å si ikke hvor jeg skulle begynne. Noen egentlig diskusjon fant ikke sted under disputasen, selv om jeg fant samtalen med Hirdwall konstruktiv og mer dialogisk enn det jeg tror publikum gjorde.

Merete Morken Andersen har hovedfag i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen og er i dag ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge. Innlegget som hun har skrevet, holdt og publisert, fortjener en respons, og når den ikke er kommet tidligere, skyldes det simpelthen at jeg ikke har klart det, til tross for at jeg har forsøkt flere ganger. Tittelen «Sett Dem, Manders, dette blir langt» er hentet fra regissør Catrine Telles slik betitlede artikkel i Kristin Søhoel (red.), Før teppet går opp, Solum Forlag 1988.

Ifølge Merete Morken Andersen forholder jeg meg «i minimal grad […] til etikken i det ved som en som [sic] bedriver kunstnerisk utvikling på høyeste internasjonale nivå, er forpliktet på, ifølge rammeverket». Jeg skjønner at det er en grov beskyldning, men ikke hva den går ut på. Et rammeverk er ifølge Det Norske Akademis ordbok (naob.no) et «sett av generelle regler», mens Morken Andersen åpenbart sikter til spesifikke regler som hun mener at jeg ikke har overholdt. Kanskje hun tenker på kvalifikasjonsrammeverket? Hva er – i så fall – et kvalifikasjonsrammeverk?

I Norge har vi et «nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring», leser vi på regjeringen.no. Rammeverket (settet med generelle regler) beskriver ferdigheter som en person kan forvente å tilegne seg på et bestemt stadium i studieløpet, for eksempel en bachelor eller en master. Rammeverket er inndelt i åtte nivåer, og hvert nivå beskriver i generelle vendinger ulike læringsmål. Beskrivelsene på de ulike nivåene kan fremstå som intetsigende når de leses hver for seg; eksempelvis skal en person med vitnemål fra tiårig grunnskole (nivå 2) ha «grunnleggende kunnskap om det å lære å lære» (nokut.no). Beskrivelsene blir mer opplysende når vi leser på tvers av nivåene: Mens en person med vitnemål fra videregående opplæring (nivå 4B) skal ha «kunnskap om ulike læringsstrategier og kan anvende dem i egen læring», skal en person med fullført doktorgrad (nivå 8) kunne «bidra til utvikling av ny kunnskap, nye teorier, metoder, fortolkninger og dokumentasjonsformer innenfor fagområdet». Læringsmålene presenteres av og til i matriser med tre rader og tre rekker, der radene angir tre kategorier: kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Slike matriser gjør det enkelt å sammenligne ulike kompetanser, så vel på hvert enkelt nivå som på tvers av dem, jf. ovenfor om tilegnelse av ny kunnskap på nivåene 2, 4B og 8. Kompetansemålene i kvalifikasjonsrammeverket må imidlertid presiseres før de kan inngå i en studieplan for et gitt fag, nærmere bestemt i det som kalles en læringsutbyttebeskrivelse. Mens kvalifikasjonsrammeverket sier at en student på nivå 6.2 (bachelor) etter endt studium skal ha «bred kunnskap om sentrale temaer, teorier, problemstillinger, prosesser, verktøy og metoder innenfor fagområdet» (min uth.), skal en kandidat med fullført bachelor i skuespillerfag ved Teaterhøgskolen ifølge studieplanen «ha bred kunnskap om kunstens, teatrets og skuespillerens rolle i fortid og nåtid» (khio.no; min uth.). Det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket inngår i et europeisk samarbeid som skal fremme borgeres mobilitet mellom EØS- og EU-land: I teorien skal en slovener (for eksempel) kunne ta en bachelor i kjemi ved et universitet i Belgia, deretter en master i samme fag ved et universitet i Portugal, og til slutt få jobb som kjemilærer ved en videregående skole i Norge. Det overordnede rammeverket kalles The European Qualifications Framework (EQF) og «acts as a translation device», leser vi på euterp.eu, «to make national qualifications more readable across Europe, promoting workers’ and learners’ mobility between countries and facilitating their lifelong learning». Selv har jeg hatt erfaring med kvalifikasjonsrammeverket ved tre anledninger: To ganger var jeg oppnevnt som sakkyndig for NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) i saker om godkjenning av nye studier på bachelornivå, og en gang satt jeg som stipendiatrepresentant i et utvalg som prøvde å presisere formuleringene i rammeverkets matrise for nivå 8 slik at de kunne danne en læringsutbyttebeskrivelse for stipendiatprogrammet på Kunsthøgskolen i Oslo. Læringsutbyttebeskrivelsen er en bro, kan vi si, mellom kvalifikasjonsrammeverkets abstrakte verden med nivåer og matriser, og det praktiske innholdet på det enkelte fag.

Når Merete Morken Andersen mener at jeg kun i minimal grad forholder meg til «etikken i det ved som en som [sic] bedriver kunstnerisk utvikling på høyeste internasjonale nivå, er forpliktet på, ifølge rammeverket», skal vi altså ha in mente at jeg ikke er i direkte kontakt med noe rammeverk overhodet. I kvalifikasjonsrammeverket leser vi riktig nok at at en kandidat på nivå 8 (ph.d.) skal kunne «drive forskning og faglig og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå», mens vi i studieplanen for Doktorgradsprogram i kunstnerisk utviklingsarbeid på KHiO ser at jeg etter endt studium skal kunne «utøve kunstnerisk praksis på høyt internasjonalt nivå». Hva gjelder det høye internasjonale nivået, som hos Morken Andersen sågar er blitt til «høyeste internasjonale nivå», gir det knapt mening med mindre det leses i sammenheng med beskrivelser på andre nivåer i kvalifikasjonsrammeverket, for eksempel nivå 7:

Nivå 7 (master): «[kandidaten] kan bruke relevante metoder for forskning og faglig og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid på en selvstendig måte»

Nivå 8 (ph.d.): «[kandidaten] kan drive forskning og faglig og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå»

Vesentlig for nivå 7 er at studenten kan arbeide selvstendig. Vesentlig for nivå 8 er at stipendiaten ikke bare kan arbeide selvstendig, men også kan bringe arbeidet ut til andre. Uttrykket «høyt internasjonalt nivå» kan være direkte misvisende for en nordist som gransker norske gårdsnavn, eller en jurist som spesialiserer seg på norsk arverett, men det er ikke så ille som det høres ut. Nivå 7: arbeide selvstendig; nivå 8: vende seg mot verden. Merete Morken Andersen, som har hovedfag (nivå 7), men ikke doktorgrad (nivå 8), vil helt sikkert finne det nyttig å sette seg inn i hva kvalifikasjonsrammeverket sier og ikke sier.

Hva har dette med etiske spørsmål å gjøre? Neimen om jeg vet. Men anklagen er altså at jeg kun i minimal grad forholder meg til «etikken i det ved som en som [sic] bedriver kunstnerisk utvikling på høyeste internasjonale nivå, er forpliktet på, ifølge rammeverket».

Merete Morken Andersen kan selvsagt mene hva hun vil om hva som helst, men som vi har sett, krever det plass å kunne slå fast at hva nå enn anklagen går ut på, er den ikke forankret i «rammeverket» (settet med generelle regler). Det finnes riktig nok et ord som ligner, og som hun kanskje har tenkt på (hvem vet), nemlig «regelverk» (sett med spesifikke regler). Har jeg brutt en rettsregel i en lov som har med etikk og høyskoler å gjøre? Nytt stikkord: forskningsetikkloven.

Forskningsetikken har en lang historie, og den såkalte Sudbø-saken fra 2006, som avslørte at lege og tannlege Jon Sudbø hadde fabrikkert dataene som lå til grunn for en artikkel publisert i The Lancet, bidro til at den etter hvert ble gjenstand for en egen lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven). Etikkom.no, nettsidene til De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK), har 11. oktober 2017 en artikkel om loven der vi blant annet kan lese at det finnes forskningsetiske komiteer for alle fagområder. Det var jeg ikke klar over, ei heller at komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har vært virksom helt siden 1990. Interessant nok nevnes ikke kunstnerisk utviklingsarbeid i forskningsetikkloven (eller i artikkelen om den på etikkom.no), selv om forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid nå skal være likestilt i lovverket. Fra artikkelen merker vi oss likevel at «brudd på forskningsetiske normer kan regnes som uredelighet», for det virker som om Morken Andersen prøver å si at jeg har opptrådt uredelig i de aktuelle arbeidene, altså i Stemmer fra Israel (skuespill) og/eller i Walter Benjamins død i Portbou (libretto) og/eller i kommentaren som ledsaget de to scenetekstene, og som altså forsøkte å vise hvordan tradisjonell normativ stilistikk (gammeldagse norsklærertips) kan gjøre replikker enklere, klarere eller simpelthen bedre for skuespillerne som står på scenen med dem.

Det er prisverdig at Merete Morken Andersen ønsker å belegge sine anklager mot meg. Hun har åpenbart funnet frem til forskrift om graden philosophiae doctor (ph.d.) i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo (korttittel på Lovdata: forskrift om graden ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo), der etiske standarder, problemstillinger og krav faktisk blir nevnt et par ganger, om enn bare i forbifarten. At «kandidaten bør få veiledning i etiske spørsmål» (§ 8-2), er vel de fleste enige i. Paragrafen Morken Andersen har kikket på, er § 11-1 (Krav til det kunstneriske doktorgradsresultatet), der vi får vite at «det kunstneriske doktorgradsresultatet skal være et selvstendig kunstnerisk utviklingsarbeid som oppfyller internasjonale standarder med hensyn til nivå og etiske krav innen fagområdet», jf. merknadene ovenfor om forskjeller mellom nivå 7 og nivå 8. Som leserne allerede har gjettet, er det vanskelig å si noe fornuftig om de internasjonale standardene med hensyn til etiske krav innen faget scenetekst siden slike internasjonale standarder ikke eksisterer. Problemet er for så vidt velkjent; i NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler (regjeringen.no) foreslås det at formålet med universiteter og høyskoler skal være å «frembringe og spre ny kunnskap basert på vitenskapelige og kunstneriske metoder i tråd med internasjonale standarder» (kap. 1), mens FEK i et høringssvar «stiller spørsmål om hvilke standarder dette er. Internasjonale standarder er et uklart begrep som kan omfatte ‘fra alt til ingenting’» (etikkom.no). Det er ikke jeg som finner på at «internasjonale standarder» er et uklart begrep.

Merete Morken Andersen lar seg ikke distrahere av dette. Tvert imot lister hun i avsnittet «Kravene fra lovverket» opp en rekke krav for å (her med interpolert nummerering av meg):

slå fast at den som har vært gjennom en forskningsprosess på ph.d-nivå her ved KhiO, og har presentert sitt resultat, ifølge regelverket skal […] ha fulgt [1] «internasjonale standarder med hensyn til nivå og etiske krav innen fagområdet», ha [2] «identifisert og anvendt relevante strategier og metoder», og [3] «plassert arbeidet i en faglig sammenheng». Videre skal du ha [4] «artikulert og formidlet komplekse sammenhenger mellom komponentene i arbeidet», og [5] «utfordret fagfeltets tradisjoner og tilført nye spørsmål med høy faglig aktualitet.» Men hva som er fagområdet er jo i ditt tilfelle altså ikke enkelt å avgrense.

Sitat [1] er en korrekt avskrift av deler av § 11-1, skjønt det er doktorgradsresultatet (se ovenfor), ikke kandidaten som skal oppfylle de internasjonale standardene, som altså ikke eksisterer. Verre blir det med sitat [2]. Frasen «identifisert og anvendt relevante strategier og metoder» gir bare ett treff på Google (11.9.2020), nemlig Morken Andersens innlegg, og i forskriften (korttittel på Lovdata: forskrift om graden ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo) får vi ingen treff når vi søker på «strategi», men når vi leter litt mer, finner vi i på khio.no en match, iallfall nesten, i læringsutbyttebeskrivelsen i Studieplan for doktorgradsprogram i kunstnerisk utviklingsarbeid. Etter endt studium skal kandidaten nemlig kunne «identifisere og anvende relevante strategier og metoder i et kunstnerisk utviklingsarbeid». Som nevnt ovenfor er læringsutbyttebeskrivelsen en slags bro mellom kvalifikasjonsrammeverkets abstrakte verden med nivåer og matriser (på den ene side) og det praktiske innholdet på det enkelte fag (på den annen side), og en studieplan som skal favne alle ulike prosjekter på de mange avdelingene på KHiO, må nødvendigvis bli vag. Det er forresten god praksis å sitere korrekt, ja, hvordan kan vi ellers sitere noe? Vi ser det samme i punkt [3], hvor hun skriver at jeg «ifølge regelverket [skal ha] ‘plassert arbeidet i en faglig sammenheng’». Også her gir Google kun ett treff, nemlig Merete Morken Andersens innlegg. I forskriften står det ingenting om noen «faglig sammenheng». I nevnte læringsutbyttebeskrivelse finner vi imidlertid at kandidaten etter endt studium skal kunne «plassere et kunstnerisk utviklingsarbeid i en faglig sammenheng». Meningen er for så vidt den samme, men det Morken Andersen angir som et sitat, er ikke et sitat, og det er heller ikke hentet fra «lovverket», slik overskriften «Kravene fra lovverket» bærer bud om. Hva med sitat [4], at jeg må ha «artikulert og formidlet komplekse sammenhenger mellom komponentene i arbeidet»? Også denne frasen gir kun ett treff, nemlig Morken Andersens innlegg, og kilden er igjen læringsutbyttebeskrivelsen, som sier at kandidaten etter endt studium skal kunne «artikulere og formidle komplekse sammenhenger mellom komponentene i et kunstnerisk utviklingsarbeid». Heller ikke denne gang er «sitatet» hentet fra «lovverket». Det samme gjelder «sitat» [5], der jeg «ifølge regelverket [skal ha] ‘utfordret fagfeltets tradisjoner og tilført nye spørsmål med høy faglig aktualitet’», som igjen gir kun ett treff på Google, nemlig Merete Morken Andersens innlegg, og som igjen viser seg å være en omskrivning av noe vi finner i læringutbyttebeskrivelsen, som sier at kandidaten etter endt studium skal kunne «utfordre fagfeltets tradisjoner og praksis, og tilføre nye spørsmål med høy faglig aktualitet». At Merete Morken Andersen feilsiterer med overlegg, kan det ikke være tvil om, og problemet med denne formen for sitatfusk er at «sitatene» gis en vekt de ikke har; overskriften «Kravene fra lovverket» gir et løfte til leseren om at det som står i sitattegn, faktisk stammer fra lovverket. For øvrig kan det virke som en ubetydelig detalj at Merete Morken Andersen endrer verbtempus når hun «siterer», men forskjellen mellom «[skal ha] utfordret fagfeltets tradisjoner» (i «sitatet») og «[skal kunne] utfordre fagfeltets tradisjoner» (i kilden) viser at hun ikke forstår hvilken funksjon disse beskrivelsene har: De lover ikke at kandidaten har gjennomført en bestemt aktivitet («[skal ha] utfordret»); snarere forteller de kandidaten hvilke ferdigheter han eller hun kan forvente å kunne ta med seg inn i tiden som kommer («[skal kunne] utfordre»). For øvrig kan det understrekes at slike svevende fraser gir best mening først når de sees i lys av kvalifikasjonsrammeverket og den grunnleggende ideen om livslang læring: Mellom grunnskole og yrkeslivet finner vi et studieløp inndelt i åtte nivåer, men høyere utdanning er ikke den eneste måten å lære på, og en doktorgrad er uansett bare et skritt på den livslange veien. Like fullt er det oppsiktsvekkende at Merete Morken Andersen trekker frem ideen om å utfordre fagfeltets tradisjoner uten å reflektere over hvorvidt doktorgradsarbeidet To scenetekster. Med en kommentar utfordrer fagfeltets tradisjoner. Hun strever da også med å forstå at fagfeltet i mitt tilfelle er faget scenetekst («hva som er fagområdet er jo i ditt tilfelle altså ikke enkelt å avgrense.»).

Merete Morken Andersens innlegg er slett ikke verst så fremt forventningene er lave nok, men det er vanskelig å stille opp et fornuftig forsvar mot det hun skriver. Vi har allerede sett at norminstansen hun appellerer til, er vage formuleringer i en studieplan, til tross for at hun presenterer dem som «Kravene fra lovverket». Men hva er det i min praksis (doktorgradsresultatet) som hun reagerer på? Dette blir emnet for neste etappe.

Merete Morken Andersen er opptatt av å «få øye på blindsonen i arbeidet». Om jeg forstår henne rett, vil vi få øye på blindsonen dersom vi både lurer på hvilke spørsmål som blir stilt i arbeidet, og hvilke spørsmål som ikke blir stilt i arbeidet, men mest det siste:

Hvilke spørsmål er blitt stilt i dette arbeidet? Og hvilke spørsmål er ikke blitt stilt? Hvordan har de spørsmålene som ikke ble stilt, påvirket resultatet? Å spørre slik handler om å få øye på blindsonen i arbeidet[.]

En blindsone defineres på naob.no som «sone, område (bakover til siden) som en fører, sjåfør ikke kan se i speilene». Til venstre kan det være en annen bil, til høyre kan det være en syklist. Det er fristende å påpeke at det ikke nødvendigvis er noe som helst i blindsonen, samt at det som måtte være der, ikke nødvendigvis befinner seg i blindsonen gjennom hele kjøreturen.

Om jeg forstår Merete Morken Andersen rett, er det særlig i skuespillet Stemmer fra Israel at spørsmål som ikke blir stilt, har påvirket resultatet (og i negativ retning, får vi anta). Stemmer fra Israel, utgitt i 2017 og sendt på NRK Radioteatret i 2018, viderebringer israelske soldaters vitnesbyrd om overgrep mot palestinere, nedtegnet og faktasjekket av den israelske organisasjonen Breaking the Silence og publisert så vel online som i deres bokutgivelse Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, 2000–2010 (2012). Jeg har tatt for lett på det, mener Merete Morken Andersen:

Når det gjelder etikk, syns jeg at noe av blindsonen i arbeidet ditt handler om det at du ser ut til å stole fullt på at organisasjonen Breaking the Silence har tatt hensyn til alt som er nødvendig for å tilfredsstille de kravene jeg har nevnt, og som du altså må forholde deg til.

Kravene hun har nevnt, er «kravene fra lovverket», som altså ikke er krav fra noe lovverk, men vage beskrivelser av hva en doktorgradskandidat kan forvente å lære i løpet av studiet. Her må jeg gi Merete Morken Andersen rett, for følgende spørsmål har simpelthen ikke falt meg inn: Har Breaking the Silence (i Israel) tatt hensyn til alt som er nødvendig for å tilfredsstille de vage beskrivelsene av hva en doktorgradskandidat (i Norge) kan forvente å lære i løpet av studiet? 

At jeg ikke har stilt dette spørsmålet, har påvirket resultatet (i negativ retning). Men hvordan? Merete Morken Andersen har vært i kontakt med Breaking the Silence, som har fortalt henne at de

arbeider journalistisk. Men journalistikken har jo nettopp en rekke etiske krav til sitt arbeid dersom man skal holde en god faglig standard. Her i landet er disse formulert i Vær varsom-plakaten og det fins en regulering gjennom at de som føler seg krenket, har mulighet for å sende inn klage til Norsk presseforbund, som for øvrig nylig har levert en rapport om forholdet til  kilder. Jeg skal ikke gå inn på detaljene i dette. Men jeg vil gjerne høre hva du tenker om det som har å gjøre med kildekritikk, og med tilsvarsretten i forbindelse med Stemmer fra Israel.

Hvorvidt det er dekkende å si at Breaking the Silence arbeider journalistisk, er enda et spørsmål som jeg ikke har stilt. Når det gjelder «de som føler seg krenket», altså personer på høyresiden i israelsk politikk som mener at Breaking the Silence ikke bør publisere slike vitnesbyrd om ugjerninger mot palestinerne, og/eller veteraner som har fortalt det de har opplevd til Breaking the Silence, men som i ettertid naturligvis (alt er mulig) kan føle seg krenket av at Breaking the Silence publiserer vitnesbyrdene (selv om de vet at formålet med å nedtegne vitnesbyrdene er å publisere dem), og/eller palestinerne (ja, hva med dem?), så kan de, om jeg forstår Morken Andersen rett, «sende inn klage til Norsk presseforbund». Hva gjør Norsk Presseforbund når de mottar klager fra utlandet? Der har vi enda et spørsmål som jeg ikke har stilt, men det er nærliggende å anta at Norsk Presseforbund, om de skulle motta en klage fra utlandet, vil videresende den til Pressens Faglige Utvalg, iallfall hvis klagen har noe med Vær Varsom-plakaten å gjøre. Eller kanskje hun ser for seg at israelere som føler seg krenket, kan sende en klage til en israelsk variant av Pressens Faglige Utvalg og/eller at palestinere som føler seg krenket, enten kan sende en klage til en palestinsk variant av Pressens Faglige Utvalg, eller at også de må sende klagen til en israelsk instans. Merete Morken Andersen vil dessverre ikke «gå inn på detaljene i dette». Tvert imot ønsker hun å vite hva jeg tenker om kildekritikk (!) og «tilsvarsretten i forbindelse med Stemmer fra Israel». Det ligger i kortene at hva jeg enn har å si om kildekritikk og tilsvarsrett, så er konklusjonen den samme, nemlig at jeg kun i minimal grad forholder meg til «etikken i det ved som en som [sic] bedriver kunstnerisk utvikling på høyeste internasjonale nivå, er forpliktet på, ifølge rammeverket», altså læringsutbyttebeskrivelsen.

Jeg skriver dette svaret til andreopponent Merete Morken Andersens innlegg i håp om at studenter og stipendiater ved KHiO orker å lese begge tekster. Det hun skriver, er oppsiktsvekkende med tanke på at hun ifølge nettsidene til Universitetet i Sørøst-Norge blant annet er faglig ansvarlig for emnet «Retorikk og debatt» på et masterstudium i faglitterær skriving, og at kunstnerisk utviklingsarbeid står oppført som et av hennes kompetansefelter.

Men altså: en liten etappe med kildekritikk og tilsvarsrett. Kildekritikk er ifølge naob.no «kritisk undersøkelse av kilders opphav og sannhetsverdi». Ut over å påpeke at det er en velkjent strategi blant proisraelere å så tvil om sannhetsgehalten i de mange rapportene om israeleres ugjerninger, er det i vår sammenheng interessant at Merete Morken Andersen selv ikke uttrykker noen tvil om at vitnesbyrdene som jeg viderebringer, er sanne. Heller ikke proisraelske Med Israel for fred (MIFF) uttrykker noen tvil om sannhetsgehalten i dem, jf. Conrad Myrlands artikkel «NRK valgte å lage radioteater av fjorårets giftigste tekst mot Israel» på miff.no, selv om Myrland avslutningsvis skriver at «løgnbildene til Breaking the Silence har i sannhet vært effektive». Og heller ikke på Verdibørsen 23. juni 2018, der Midtøsten-forsker Marte Heian-Engdal, feltprest Are Eidhamar og professor i filosofi Arne Johan Vetlesen i et 56 minutter langt program tok for seg stykket og overgrepene mot palestinerne, ble det uttrykt noen tvil om vitnesbyrdenes sannhetsgehalt, så vidt jeg husker.

Merete Morken Andersen sier forresten ikke at jeg bestemt skulle ha fordypet meg i kildekritikk; hun bare spør: «Har du selv ansvar for på en måte å starte fra scratch, og kritisk granske kildene og måten de er blitt samlet inn, redigert og formidlet på?» Dette lar hun henge i luften en stund, før hun, med henvisning til «kravene fra lovverket» (læringsutbyttebeskrivelsen), konkluderer at jeg ikke har gjort det hun mener at jeg absolutt burde ha gjort, og dermed finner det paradoksalt (!) at jeg kun i minimal grad har forholdt meg til «etikken i det ved som en som [sic] bedriver kunstnerisk utvikling på høyeste internasjonale nivå, er forpliktet på, ifølge rammeverket». Det er slitsomt å diskutere Merete Morken Andersens innlegg, siden det er en grøt av uklare beskyldninger og implisitte konklusjoner, sitatfusk og henvisninger til internasjonale standarder som ikke finnes. Hva jeg tenker om tilsvarsretten? Egentlig ingenting. Hvis jeg hadde arbeidet i en avis, ville jeg ha sendt Merete Morken Andersens forvirrede innlegg videre til nærmeste leder og sagt meg ferdig med saken.

Når Merete Morken Andersen antyder at jeg har opptrådt uredelig eller uetisk, kan det legges til at Breaking the Silence ikke er av den oppfatning (så vidt jeg vet), og heller ikke NRK Radioteatret (så vidt jeg vet). To veiledere har fulgt mitt arbeid tett (en fra Teaterhøgskolen og en fra Nordeuropa-Institut ved Humboldt-universitetet i Berlin), og ingen av dem har uttrykt bekymring for at mitt arbeid er eller kan oppfattes som uredelig på noe vis. Det samme gjelder daværende forskningsleder ved KHiO Trond Lossius. Underveis i arbeidet fikk jeg god, grundig og regelmessig feedback fra kolleger. Etikk var aldri et tema. Ingen av dem som anmeldte stykket, hverken i bokform eller som radioteater, mente at jeg hadde gjort noe klanderverdig, selv om forfatter Karin Moe i Klassekampen 4. november 2017 mente at boken var «skrudd verkelegheitslitteratur», hva hun nå enn måtte legge i det. I en anmerkning til bokutgivelsen redegjør jeg for metodiske forutsetninger og valg underveis. Et anhang (appendiks) til kommentardelen inkluderer et snaue 30 sider langt dokument som jeg sendte til min kontakt i Breaking the Silence, og som er en svært detaljert gjennomgang av min måte å arbeide på. «I have no problems with this», svarte han.

Merete Morken Andersen har hovedsakelig fire høner å plukke med meg, hvorav de to første er (1) det hun kaller metode og (2) det hun kaller etikk. Så vidt jeg kan se, skjelner hun ikke mellom det hun kaller metode og det hun kaller etikk, men mener bestemt eller kanskje ikke at jeg burde ha søkt råd hos en etisk komité siden jeg «gjør bruk av og påvirker levende menneskers liv», samtidig som hun åpner for at det kanskje ikke er «mulig å forestille seg et slikt krav stilt til en scenetekstforfatter». De resterende to høner er:

3. Klarspråk

4. Fagfeller

Aller først: Jeg nevner ikke klarspråk på noe sted i doktorgradsresultatet; hverken i skuespillet Stemmer fra Israel eller i librettoen Walter Benjamins død i Portbou eller i den ledsagende kommentaren. Derimot skriver jeg at «siktemålet med kommentarene til Stemmer fra Israel […] er å formidle til leseren hvordan jeg har brukt innsikter fra den normative [stilistikken] (stillære) til å forme replikkene», mens «siktemålet med kommentarene til Walter Benjamins død i Portbou[…] er å formidle hvordan en libretto kan oppstå når dramatikeren har liten erfaring med musikk, men stor interesse for å skrive enkelt, klart [og] effektivt» (s. 6 f.). Det jeg skriver om de to scenetekstene, er altså ment som eksempler på hvordan replikker kan formes, og innebærer selvsagt ingen forventning om at alle, innenfor og utenfor faget scenetekst, skal tenke likt som meg. Det er merkelig at Merete Morken Andersen, som har hovedfag i litteraturvitenskap, ikke evner å forstå dette.

Det er uklart hva «klarspråk» betyr. Språkrådet definerer «klarspråk» dels som «korrekt, klart og brukertilpasset språk i tekster fra det offentlige» (sprakradet.no), dels med henvisning til en internasjonal definisjon av «plain language», som Plain Language Association International (PLAIN) definerer slik: «A communication is in plain language if its wording, structure, and design are so clear that the intended audience can easily find what they need, understand what they find, and use that information.» (plainlanguagenetwork.org). Merk at sistnevnte definisjon favner videre enn tekster fra det offentlige – og videre enn tekster som sådan. (En «communication» kan for eksempel være en videosnutt om bord på et fly.) Og merk at «plain language» også kan være relevant for grupper med særlige språkbehov, for eksempel dyslektikere eller innvandrere. «Plain language» inkluderer bruk av punktoppstillinger (punktlister), illustrasjoner og annet for å gjøre tekster lettere å forstå, og er således et annet felt enn mitt (tradisjonelle norsklærertips), selv om her finnes mye felles tankegods. Avisen Klar Tale har forresten 30-årsjubileum i år; de annonserer med «stor skrift og enkelt språk» (klartale.no).

Merk for øvrig også at Luthers oversettelse av Bibelen til tysk gjorde det «easier for ‘simple people’ to understand what [Luther] was teaching» (engelsk Wikipedia). «The common individual would thus be given the right to have a mind, spirit and opinion, to exist not as an economic functionary but as subject to complex and conflicting aspirations and motives.» Arven fra Luther ser vi i definisjonen av «plain language» ovenfor.

Like fullt står Merete Morken Andersen fast at «også [klarspråket] har sin blindsone». Dessuten:

I tidligere tider foregikk disputasen på latin, og den handlet i høyeste grad om språk og fremstillingsmåte: den var en retorisk øvelse i slagferdighet, ordkløveri og skarpsindighet som vanlige folk ikke var invitert til. Og om de hadde vært, hadde de ikke kunnet følge med på det som ble sagt. Språket var kanskje klarspråk, men klarspråket var utilgjengelig for de fleste.

Jeg frykter at Merete Morken Andersen står nokså alene med sin oppfatning av at noe som er «utilgjengelig for de fleste», fortjener merkelappen «klarspråk». Relevant i vår sammenheng er uansett at hun har gått glipp av det vesentlige. I kommentardelen til mitt doktorgradsprosjekt (s. 5) skriver jeg at:

Siktemålet med kommentarene til Stemmer fra Israel […] er å formidle til leseren hvordan jeg har brukt innsikter fra den normative [stilistikken] (stillære) til å forme replikkene. I Stemmer fra Israel forsøker jeg å skrive enkelt, klart og effektivt, og i kommentarene forsøker jeg å vise hvordan.

Det er altså replikkunsten jeg konsentrerer meg om, ikke alt mulig annet. Scenetekstfaget er nytt på Teaterhøgskolen og har ikke rukket å bli inndelt inn i ulike disipliner, men tradisjonelt finnes det en hel rekke av dem, deriblant fabelkonstruksjon, persontegning – og utforming av replikker. Det utfordrer muligens «fagfeltets tradisjoner» å bringe normativ stilistikk (stillære) inn i en diskusjon om utforming av replikker i en scenetekst, men i så fall i tråd med læringsutbyttebeskrivelsen (se ovenfor), og for så vidt også i tråd med forskriften (korttittel på Lovdata: Forskrift om graden ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo), som i § 11-1 sier at at «kunstutøvelsen [skal] følges av en eksplisitt refleksjon som ved presentasjon av prosjektet gjør det mulig for andre å ta del i den arbeidsmåten og innsikten som det kunstneriske utviklingsarbeidet genererer». Stikkord: mulig for andre å ta del i arbeidsmåten. Hvem disse andre er, presiserer jeg i innledningen til kommentaren (refleksjonen):

Mens Stemmer fra Israel og Walter Benjamins død i Portbou er kunstverker som i prinsippet henvender seg til alle, er refleksjonen et mer fagspesifikt arbeid som forsøker å formidle egne erfaringer til kolleger innen scenetekstfeltet, samt kolleger i den bredere kretsen av utøvere innen kunstnerisk utviklingsarbeid (s. 5).

Stikkord: formidling av egne erfaringer. Dette er viktig også i et forskningsperspektiv: Kunstnerisk utviklingsarbeid på en vitenskapelig høyskole, som Kunsthøgskolen i Oslo nå har fått status som, er ikke det samme som tradisjonell forskning, men en dramatikers kommentarer til egne verker kan selvsagt ha en verdi for andre forfattere, filologer og lesere generelt; Goethes samtaler med sin venn Johann Peter Eckermann er inspirerende lesning, hans korrespondanse med Schiller like så. Kommentardelen (refleksjonen) i mitt doktorarbeid inneholder også et to og et halvt sider langt avsnitt med «Kritikk av en intellektuell kultur» (s. 111–113), men «min kritikk av den intellektuelle kulturen ved Kunsthøgskolen i Oslo er dessverre vag og generell» (s. 113). Lite å hente der, altså, skjønt anbefalingen til slutt like fullt er: «Kunsthøgskolen i Oslo bør oppmuntre stipendiatene til å skrive enkelt og klart» (sst.). Å råde ikke-forfattere (billedkunstnere, skuespillere, dansere osv.) til å skrive enkelt og klart, er for øvrig ikke mer mystisk enn å råde en forfatter til å gjøre det enkelt for seg når han eller hun beveger seg inn i en fremmed disiplin (når han eller hun eksempelvis skal finne illustrasjoner til egen tekst). Det er altså ikke riktig som Merete Morken Andersen skriver, at «du setter deg selv og din egen klarspråk-ideologi opp som et alternativ for hva kunstnere bør benytte når de skal presentere og reflektere om sin kunst». Jeg forsøker å vise hvordan gammeldagse skrivetips («sett subjekt og verbal langt til venstre i setningen») kan gjøre replikkene i et skuespill tettere, klarere, bedre. De fleste forstår at mine erfaringer ikke nødvendigvis vil være relevante for alle dramatikere. Min kritikk av den intellektuelle kulturen ved KHiO er forresten relevant først og fremst som en praktisk respons fra en av denne utdanningsinstitusjonens stipendiater. Uten respons fra studenter, stipendiater og lærere kan institusjonen vanskelig vite om det er noe den kan gjøre bedre.

Merete Morken Andersen får ikke helt tak i dette, for ikke bare er jeg uredelig, men også en slags moderne fascist (!). Hun sier det ikke direkte, men i og med at jeg skriver en libretto om Walter Benjamins død i Portbou, får det

en litt underlig klang når du setter deg selv og din egen klarspråk-ideologi opp som et alternativ for hva kunstnere bør benytte når de skal presentere og reflektere om sin kunst. Særlig når det er Benjamin du skriver om.

Men hvorfor det? Jo,

en av de viktigste oppgavene som disse tenkerne [i den kritiske tradisjonen etter Frankfurterskolens kritiske teori, som Walter Benjamin altså var en viktig bidragsyter til,] ga seg selv, var å forstå hva det var som gjorde at fascismen og nazismen som de den gangen på 1930- og 40-tallet så vokse frem rundt seg på alle kanter, og som altså til slutt bevirket Benjamins død i Portbou i 1940, fikk grobunn. Ett av aspektene ved det totalitære samfunnet som de undersøkte […], var nettopp den instrumentelle fornuften som klarspråket må sies å kunne representere […]. Det er altså vanskelig å fri seg fra det faktum at dekonstruksjonen av den instrumentelle fornuft og dekonstruksjonen av klarspråket har noen tydelige paralleller.

Nei, hun sier det ikke direkte. Snarere lar hun det henge i luften at det hefter et eller annet ved meg som «har noen tydelige paralleller» til «fascismen og nazismen». Riktig nok har Merete Morken Andersen en bisarr forståelse av hva klarspråk («plain language») er. Riktig nok er det et fornuftig prinsipp i et moderne demokrati at lover og regler er lesbareslik at alle borgere, uansett forutsetninger, kan forstå dem. Riktig nok er hensikten med mine kommentarer til Stemmer fra Israel som nevnt – igjen og igjen! – «å formidle til leseren hvordan jeg har brukt innsikter fra den normative [stilistikken] (stillære) til å forme replikkene». Og riktig nok mener jeg, på et mer generelt plan, at det kan være lurt for de fleste av oss å bruke et enkelt språk, slik at andre forstår hva vi mener. Men fascist? Jeg?

Den siste høna har med mine kolleger å gjøre. Iallfall må vi anta at det er dem Merete Morken Andersen sikter til i og med sitt punkt

4. Fagfeller: Ansvaret for dialogen i feltet

Igjen er det snakk om et bastant krav uten forankring, nærmere bestemt

hvordan du forholder deg til det at faktum at forskere som er underlagt regelverket for denne institusjonen ikke kun kan suge alt fra eget bryst, men er forpliktet til å forholde seg til sine fagfellers bidrag til feltet.

Aller først det Merete Morken Andersen kaller et faktum, altså at «forskere som er underlagt regelverket for denne institusjonen ikke kun kan suge alt fra eget bryst […].» Forskere finnes, og «denne institusjonen» (KHiO) finnes, men det finnes ikke forskere på KHiO. På KHiO finner vi hovedsakelig administrativt ansatte, kunstnere i undervisningsstillinger, og stipendiater engasjert i kunstnerisk utviklingsarbeid. Regelverket (settet med spesifikke regler) som hun sikter til, er som nevnt studieplanen (generelle retningslinjer). Antall forskere ved KHiO som er «underlagt» studieplanen for Doktorgradsprogram i kunstnerisk utviklingsarbeid, er altså 0. Med «suge av (sitt) eget bryst» antar jeg at hun mener noe à la «finne ut, nå frem til ved selvstendig tenkning eller arbeid; lære av personlig erfaring, studium e.l.» (naob.no), jf. mitt stikkord ovenfor: formidle egne erfaringer. Jeg har ikke funnet omtalt – noe sted – et krav om å «forholde seg til sine fagfellers bidrag til feltet», selv om «fagfeller» omtales flere ganger i studieplanen, hovedsakelig i forbindelse med formidling av «fagstoff til fagfeller». Vi finner også at «det kunstneriske doktorgradsarbeidet utvikles i dialog med fagfeller innen kunstfeltet» (altså ikke fagfellers bidrag til feltet), men denne setningen må selvfølgelig leses i sammenheng med de to påfølgende, nemlig at «kandidaten [utvikler i løpet av tre år] sitt doktorgradsarbeid i et kritisk perspektiv slik at det vil bidra til fagfeltets utvikling», og «emnet [det kunstneriske doktorgradsarbeidet] skal bidra til å utvikle kandidatens kunstneriske autonomi og integritet». Stikkord: formidle fagstoff, bidra til fagets utvikling, kandidatens kunstneriske autonomi og integritet. Dette er selvsagt vage siktemål, og slik må det være i en studieplan som skal favne alle slags prosjekter på KHiOs seks ulike og svært forskjellige avdelinger. En passant merker vi oss at Merete Morken Andersen ikke på noe tidspunkt vurderer om jeg har tilført faget scenetekst noe, for eksempel om replikkene i Stemmer fra Israel er klare og enkle å forstå, eller om hun er enig med meg i følgende: «Teaterhøgskolen bør ha librettoskriving som en integrert del av scenetekstfaget», jf. kommentardelen (refleksjonen), s. 113.

Merete Morken Andersen synes ute av stand til å skjelne mellom forskere og forskning (på den ene side) og kunstnere og kunstnerisk utviklingsarbeid (på den annen side), selv om hun har høy utdannelse (hovedfag), underviser på et universitet (i retorikk og debatt) og ifølge dette universitetets nettsider er særlig kompetent til å vurdere kunstnerisk utviklingsarbeid. Men det kan ikke forhindre oss fra å se på det hun skriver:

Et grunnprinsipp i all forskning er at man skal sette seg inn i hva andre driver med på det samme feltet. Det er som regel der man starter; med å redegjøre for hva som allerede har vært gjort, og hva som foregår på feltet for øyeblikket. Man stiller seg midt i feltet, og ser seg rundt. Og så går man i dialog med det og de man syns peker seg ut.

Jeg vet ikke hvor hun har sitt «grunnprinsipp» fra, men som sagt: Det er slett ikke så verst, det hun skriver, for dersom prosjektet To scenetekster. Med en kommentar hadde vært et tradisjonelt forskningsprosjekt (noe det ikke er), eksempelvis en analyse av replikkunstens historie eller en mer empirisk rettet studie av genren moderne norsk libretto, ville det ha vært en god idé å se hva andre har tenkt om saken. Likevel er det høyst interessant når hun skriver:

Det er som regel der man starter; med å redegjøre for hva som allerede har vært gjort […].

Jeg har inntrykk av at det er typisk for masterstudenter å tenke slik, og jeg husker det som et krav på så vel mellomfag som hovedfag den gang jeg var student, at vi skulle starte med å redegjøre for hva andre hadde skrevet og ment. Selv om dette altså – NB! – bare er et inntrykk jeg sitter igjen med, vil jeg si at spranget fra kvalifikasjonsrammeverkets nivå 7 (master) til nivå 8 (ph.d.) nettopp ligger i evnen til å fri seg fra et innbilt krav om å redegjøre for hva andre mener og tenker. Lesere flest er ikke interessert i å teste min evne til å «redegjøre for hva som allerede har vært gjort». Snarere vil de vite hva jeg har å si, om noe overhodet. Studier på nivå 7 kan i det hele tatt sees som en modningsreise fra «å redegjøre for hva som allerede har vært gjort» til det som ovenfor var stikkordet: selvstendighet. Likeledes kan nivå 8 sees som en modningsreise fra selvstendighet til stikkordet ovenfor: vende seg ut mot verden. (Man trenger selvsagt ikke en doktorgrad for å bli moden.) Typisk for nivå 7 er vel også studentens bekymring over formelle rammer, hvor lang eller kort masteroppgaven skal være, hvordan veilederen vil ha noteapparatet og så videre. Har jeg husket å nevne veilederen min og det han har skrevet? Merete Morken Andersen lar det henge i luften at jeg burde ha nevnt professor i litteraturvitenskap Arild Linneberg uten å reflektere over hvorvidt han har kjennskap til det jeg skriver om (replikker i skuespill, samtidslibretto). Interesserte anbefales å kikke på en foredragsserie på YouTube fra universitetet i Chicago kalt «Leadership Lab: Writing Training», særlig det første foredraget i serien: «The Craft of Writing Effectively».

Dette forhindrer selvsagt ikke Merete Morken Andersen fra å finne det 

overraskende at du i din refleksjon ikke har vist at du i større grad har forholdt deg til kollegers omfattende bidrag til scenetekstfeltet, men ser ut til å foretrekke å suge det meste fra eget bryst. Det gjelder for eksempel de andre stipendiatene og lærerne her ved KhiO, og det de har jobbet med parallelt med deg. Din kollega, stipendiaten Tale Næss, som også snart skal disputere, har for eksempel parallelt med deg jobbet med det som har å gjøre med teatrets mulighet for å skape forandring, med dialog, fellesskap, politikk og etikk.

Å «være i dialog med fagfeller» er forresten nettopp det vi stipendiater regelmessig var da vi deltok på nasjonale og internasjonale konferanser, kalt «Artistic Research Forum», der vi – blant annet – fremla våre prosjekter for hverandre og for andre deltagere fra inn- og utland. Jeg så aldri Merete Morken Andersen på noen av disse samlingene, enda hun altså skal være spesielt kompetent til å vurdere prosjekter i kunstnerisk utviklingsarbeid. Når hun åpenbart mener at jeg burde ha «forholdt meg til» det som «[de andre stipendiatene og lærerne her ved KhiO] har jobbet med parallelt med deg», er det så absurd at det knapt er til å fatte. På Blindern, da jeg var stipendiat der, skrev jeg om Brecht, mens én kollega skrev om René Char, en annen om fantasylitteratur i India (og så videre). Ingen av oss ble noen gang instruert til å «forholde oss til» hverandres prosjekter i de avhandlingene som vi endte opp med. Merete Morken Andersen har åpenbart ganske ville ideer om hva som skjer på et universitet, enda hun selv er tilknyttet ett. Hun hadde forventet at jeg «forholdt meg til» min dramatiker- og stipendiatkollega Tale Næss’ arbeid, til tross for at Tale Næss, ifølge Morken Andersen, har «jobbet med det som har å gjøre med teatrets mulighet for å skape forandring, med dialog, fellesskap, politikk og etikk», altså noe ganske annet enn det som prosjektet To scenetekster. Med en kommentar konsentrerer seg om, jf. ovenfor. På side 5 i kommentardelen (refleksjonen) skriver jeg forresten at «kommentarene [til Stemmer fra Israel] kan sees som en partner til [professor på Teaterhøgskolen] Lars Erik Holter (red.), Skuespillerens arbeid med tekst (2017)». Da jeg disputerte på Blindern, viste hverken førsteopponenten (fra Tyskland) eller andreopponenten (fra Irland) noen interesse for studieplaner eller andre irrelevante ting. Dessuten skriver jeg faktisk en del om den tradisjonen mine scenetekster står i, og litteraturlistens 52 verker (s. 191–193) viser hvem jeg står i gjeld til.

Konklusjon

Det er for så vidt helt greit at Merete Morken Andersen ikke makter å gi en scenetekstfaglig begrunnet bedømmelse av prosjektet To scenetekster. Med en kommentar, til tross for at dette var hennes eneste oppgave som opponent. Det skuffer meg at hun presenterer som «kravene fra lovverket» noe som viser seg å være vage og generelle beskrivelser i en studieplan. Det skuffer meg at hun lar det henge i luften at jeg er uredelig når hun ikke evner å argumentere for det. Det skuffer meg at hun lar det henge i luften at jeg har en «klarspråk-ideologi» med «noen tydelige paralleller» til «fascismen og nazismen» når hun ikke evner å argumentere for det. Men jeg blir oppgitt når hun lar det henge i luften at jeg ikke setter pris på mine kollegers bidrag. I løpet av stipendiatperioden hadde jeg blant annet flere inspirerende samtaler med typograf og stipendiatkollega Ane Thon Knutsen om lesbarhet. Mine veiledere, Jesper Halle (KHiO) og Stefanie von Schnurbein (Humboldt), vet hvor fruktbare kranglene våre var. At Trond Lossius ikke lenger er forskningsleder ved KHiO, er et stort tap for institusjonen.

Jeg mottok vitnemål fra KHiO 8. september. Det er datert 17. april.

Oslo, 11. september 2020

Edit 21. september: Catrine Telles artikkel stod ikke i antologien Før teppet går opp, som jeg så skråsikkert hevder ovenfor, men i tidsskriftet Ergo (Solum Forlag), nr. 3, 1988, s. 232–240. Men tittelen var i det minste riktig. Takk til Eli Bangstad og Cathrine Telle. Glimrende tittel. F.I.

(Publisert 26.09.2020. Oppdatert bilde, 29.09.2020)