Laila Bertheussen funnet skyldig

I denne kommentaren til rettssaken mot Laila Bertheussen i Oslo tinghus, minner Ragnhild Freng Dale om at Ways of Seeing ble misforstått med overlegg av aktører langt ute på høyresiden og i miljøet rundt FrP, og at et narrativ skapt av dem dominerte offentlighetens oppfattelse av forestillingen. Hva kan vi lære av det som skjedde, hvor også kunstnerorganisasjonene nølte med å komme på banen? I sin opptreden i retten viste Laila Bertheussens vesker (!) at hun har en avansert forståelse av at tekster og bilders flertydighet. Hennes forsvarer John Chr. Elden prosederte derimot på at alle (også kunstneriske) ytringer skal tolkes bokstavelig. Slik forestillingens tittel Ways of Seeing spiller på, er dette en kamp om perspektiver og makt som ikke er over selv

etter at dommen har falt.

«Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. Iblant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: Purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter.»

Ordene er hentet fra en scene i Ways of Seeing, og ble lest opp i Oslo tingrett av advokat John Chr. Elden i den mye omtalte rettssaken mot Laila Bertheussen. Bertheussen er tiltalt for brudd på Straffelovens §115, «angrep på de høyeste statsorganers virksomhet», for ved bruk av blant annet trusler å ha sørget for at det var en fare for å hindre eller påvirke

arbeidet til tre samfunnstopper: hennes egen samboer og daværende justisminister Tor Mikkel Wara, daværende beredskapsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde og hennes mann og stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Rettssaken gikk over ti uker i Oslo tingrett, ti uker som best kan beskrives som et rettssalsdrama for delvis åpen scene, i en tid hvor kulturlivet holdt stengt mens retten var åpen for et lite, heldig publikum på noen-og-førti interesserte som fikk tildelt plass i den ellers så romslige rettssal 250.  

Gjennom ti uker har aktoratet har bygget opp sin sak rundt at Bertheussens motiv for å iscenesette angrep mot sitt eget og Waras hus var et ønske om å ramme kunstnerne bak forestillingen. De iscenesatte angrepene, politianmeldelsen av kunstnerne, og trusselbrevene til Wara og Tybring-Gjedde var gjort slik at det skulle se ut som noen utenforstående, tilknyttet forestillingen eller dens innhold, stod bak. 

I like lang tid har Elden gjort sitt for å trekke den store mengden indisier i tvil, og for å bevise for retten at Bertheussen ikke kan stå bak alt hun er anklaget for. Foruten politiets eksperter og ulike øyenvitner, har selvsagt Bertheussen selv, Tor Mikkel Wara, Christian og Ingvil Smines Tybring-Gjedde forklart seg, samt scenekunstner og regissøren av Ways of Seeing, Pia Maria Roll. 

Makt og sirkus

Hva skal vi i scenekunstfeltet ta med oss fra disse ti ukene, hvor mediehusene har produsert en overflod av direktereferat, analyser og karakteristikker av tiltalte og vitner? Hva er igjen å si, når Bertheussen har fått så mye oppmerksomhet at andre aktører som har bidratt til å true kunstens frihet og kunstnerne bak forestillingen har havnet fullstendig utenfor søkelyset? Nettopp det. For der rettssalen følger rettens språk, logikk, og historiefortelling, bør vi rette søkelys ikke bare mot det som handler om skyld og uskyld i rettslig forstand, men om mennesker og makt. 

La oss derfor se litt på forklaringen til Pia Maria Roll, som i vitneboksen redegjorde for hvordan rights.no(bloggen til Human Righs Service) grep fatt i Aftenpostens anmeldelse av teaterstykket i 2018, hvor anmelderen hadde diskutert forholdet mellom fiksjon og fakta og skrevet om «venstreradikale» scenekunstnere som gjemte seg i tujahekken og grøftekanten.[1] HRS grep fatt i dette, og under overskriften «Dette er farlig», intervjuet Rita Karlsen i HRS daværende statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde.[2] Hun reagerte kraftig på det hun ble fortalt om teaterstykket, og signaliserte at hun hadde «tatt det videre i systemet». Dagen etter delte hennes mann, stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde denne artikkelen på sin Facebook-vegg. Han navnga skuespiller Sara Baban og satte henne i forbindelse med potensiell terror. Dette var starten på en rekke trusler Baban mottok, samtidig som det skapte det narrativet som ble hengende i månedsvis; at kunstnerne hadde «snikfilmet» og at dette var ulovlig. Disse anklagene ble tidlig tilbakevist av kunstnerne, men ble hengende ved omtalen av WoS frem til pågripelsen av Bertheussen, og til en viss grad også etterpå.

Om å misforstå med vilje

Her kan vi gå tilbake til Elden og spørsmålet om markedsføringen av stykket, som han kalte det: for det forsvarsadvokaten ville vite, var ikke hvor denne teksten kom fra eller hvilken sammenheng den var presentert i. Han var ikke interessert i referansen til poeten Aimé Césaire, som scenekunstnerne har hentet teksten fra, eller hvorvidt dette sitatet ble lest opp utenfor de filmede husene. Det sentrale for Elden var ikke bildetolkning eller forståelse av metaforer, men at de hadde inkludert denne teksten i markedsføringen av stykket på Black Box sine hjemmesider. Han ville vite hva Roll og hennes samarbeidspartnere ville at de som fikk husfasadene sine vist frem skulle føle på bakgrunn av en slik tekst? Til NRK senere sa han at de hadde markedsført seg med at de hadde gjort skjulte opptak, og at han ikke kunne forholde seg til hvorvidt dette var sant eller ikke – det var ikke hans oppgave. 

Elden vil lese dem bokstavelig, fordi det tjener hans klient best. Det finnes knapt et sidestykke til denne hendelsen i norsk rettshistorie, om en da ikke ser etter paralleller til protestene mot Guds grønne enger på 1930-tallet, hvor et planlagt teaterstykke på Nationaltheatret ble forsøkt stanset gjennom beskyldninger om krenkelser i religiøs forstand, eller den rettslige forfølgelsen av Jens Bjørneboe, etter utgivelsen av den angivelig ”utuktige” romanen Uten en tråd, i 1967. I Ways of Seeing må anklagene om krenkelser, først og fremst forstås som en strategi for å distrahere fra det stykket egentlig handler om: å snu blikket, se på makta. Se på de som bestemmer og som skaper narrativene som former så mye av samfunnet, særlig for dem av oss som ikke tilhører majoriteten. 

I Ways of Seeing-kontroversen er det også anstendighet, etikk og moral som anføres av stykkets motstandere, med tilhørende narrativ om at kunstnerne har angrepet privatlivets fred, navngitt politikere som omtales som rasister, og fremmet konspirasjonsteorier om nettverk på høyresiden. Disse beskyldningene forplantet seg helt til toppen av det politiske Norge: justisminister Wara skrev at Black Box teater var ”moralsk konkurs”[3], noe han antydet at han fremdeles mente under forklaringen sin i retten (selv om vi nå får tro han har lært seg forskjellen på institusjonene og aktørene i det frie feltet). Statsminister Erna Solberg mente WoS hadde ”gjort det tøffere å være politiker” i Norge,[4] og hun har siden nektet å si unnskyld selv om det har blitt åpenbart at denne beskyldningen er grunnløs. Det hele burde være pinlig for både statsministeren og andre som har formulert lignende kritikker – for det de i realiteten har gjort, er å tro på det narrativet som HRS drev frem, og som fikk feste seg i perioden fra november 2018 til mars 2019 – et narrativ som misforstod bildene i stykket med vilje. 

Makten i offerrollen

HRS tok i bruk strategier de behersker svært godt: å spinne på uttalelser, sitater tatt ut av kontekst, bevisst provoserende uttalelser og intervjuer, overskrifter med store bokstaver. Som vi kjenner til fra bevisførselen i rettssal 250, var ikke dette noe de gjorde uavhengig av Bertheussen selv. I tiden mellom stykkets premiere og Bertheussens pågripelse gikk det en rekke chatmeldinger mellom Bertheussen, Smines Tybring-Gjedde, HRS-leder Rita Karlsen og andre FrP-kvinner. Disse ble publisert av Filter Nyheter, og kan leses i sin helhet på deres nettsider. [5] Her kommer det frem at Bertheussen fikk hjelp av de andre kvinnene i chatgruppen til å forfatte sine utspill i offentligheten – inkludert VG-kronikken 1. desember, hvor hun fremstilte seg selv som offer, som syk, og som mor til to barn – en anklage om at WoS hengte henne og familien ut da de snakket om justisministeren på scenen.[6]

En lignende anførsel ble bragt opp av daværende leder i Oslo FrP, Tone Ims Larsen, men da på vegne av andre FrPere. I en debatt på Vega Scene 1. mars 2019, framholdt hun at stykket også hadde eksponert huset til Kent Andersen, og at hun var bekymret for hans to små barn og deres sikkerhet – barn som ikke var nevnt i eller kjent i ordskiftet rundt forestillingen, før hun brakte dem inn, og dermed skapte flere ofre. Det var også Oslo FrP med Ims Larsen i spissen som foreslo både i bystyret og i FrPs Stortingsgruppe, at støtten til Black Box teater måtte opphøre fordi de hadde vist stykket, og at det samme burde gjelde den kommunale støtten til Vega Scene, som hadde vist det på nytt.  

Kombinasjonen av å iscenesette offerroller, anklager om uanstendighet, og et narrativ fra ytre høyre-kanalen HRS som fikk feste i media, er en strategi det er verdt å notere seg . Når vi nå i ettertid har fått eksponert så mye om hvordan narrativet ble til, får også den tvilen som var så utbredt vinteren 2018/19 en annen alvorlighetsgrad. En rekke mediehus publiserte artikler som insinuerte at scenekunstnerne bak Ways of Seeing hadde et direkte eller indirekte ansvar for angrepene mot Wara og Tybring-Gjeddene. Det viser seg nå at beskyldningen ikke var noe de hadde tenkt seg frem til selv – tvert imot, det var noe de (uforvarende, får vi tro) plukket opp fra disse andre kanalene, og fra en kontrovers som bevisst var skapt av de som var motstandere av stykket og de temaene det ville undersøke. I samme tidsrom nølte de store scenekunstinstitusjonene og -organisasjonene med å komme på banen, og lot en liten gruppe scenekunstnere stå alene i stormen, uten kommunikasjonsrådgivere eller mektige personer i ryggen. Med det vi nå vet bør vi ikke bare spørre hvordan det kunne skje, men hvordan kunstfeltet skal respondere når noe lignende skjer igjen. 

Lærdommer for fremtiden

Det er her Eldens utspørring blir interessant, for det er verdt å huske på hvorfor han spør som han spør. Elden er advokat for siktede. Når han forsøker å overbevise retten om at det som står i en kunstnerisk programtekst skal oppfattes bokstavelig, eller i det minste kan oppfattes sånn av dem som fikk hjemmene sine filmet, bør vi spisse ørene – for det er det samme som med overlegg ble misforstått av HRS og Bertheussens støttespillere i FrP, som ville fjerne støtten til stykket. Rolls svar til advokaten understreker dette: «Hvis vi skal leve i et samfunn hvor folk ikke forstår bilder, så blir det farlig. Ikke bare for kunstnere, men for absolutt alle andre også.»  

Ekstra interessant blir også Eldens hang til bokstavelig tolkning når den ses i sammenheng med veskene hans klient har hatt med seg i retten. Nesten hver gang hun har vist seg i retten har hun kommet med tvetydige budskap om skyld og uskyld via – nettopp – bilder, metaforer, og emojis trykket på tøynett. Det minner oss om at denne iscenesettelsen av hendelser, om nå Bertheussen blir funnet skyldig eller ikke, har handlet om bilder, om enn på en helt annen måte enn det WoS har gjort. 

Det viktigste kunstfeltet og samfunnet forøvrig kan gjøre for å ruste seg for fremtiden, er å huske på at bilder og narrativ ikke oppstår fra intet; de skapes. Og hvem som skaper dem, er aldri et nøytralt spørsmål. Derfor betyr det noe hvordan pressen dekket Ways of Seeing. Det betyr noe at ulike maktpersoner offentlig og i chatgrupper på Messenger diskuterte hvordan de skulle bruke sin makt mot en ytring de ikke likte. Og det betyr noe hvordan vi responderer på dette – hvorvidt oppmerksomheten vår svinner når støvet har lagt seg etter mediesirkuset i rettssal 250, eller om vi fortsetter å følge med på hvordan de bruker makten sin videre. 

Tilstede på tilhørerbenken ti uker til ende, var to av skuespillerne i WoS, Sara Baban og Hanan Benammar. I forlengelsen av bildet de tegnet av seg selv i forestillingen har de fortsatt å lytte og observere, og plassert kroppene sine så nært det som har utspilt seg i rettssalen som mulig. De har vært tilstede og sett på når mennesker med makt, og mennesker som har hatt makt, har forklart og forsvart seg selv eller andre, samtidig som de har levert stikk mot nettopp dem, kunstnerne, underveis. Dette er ikke en prosess som er over, men to år etter at det hele startet, var det flere som lyttet sammen med dem under rettssakens gang. Det ligger mye lærdom i akkurat det.  

Kommentaren bygger på og utvider en kommentar som ble lagt ut på nettsidene til Shakespearetidsskriftet 14.10.2020. Forfatteren var tilstede i rettssalen i uke 40 og 42, og fulgte ellers saken gjennom direkteoverføringer av de delene som ble sendt fra Oslo Tingrett, samt mediedekning i ulike medier og direktereferat på nrk.no og vg.no