Forbrytelse og straff

Hovedforhandlingene i Bertheussen-saken er ferdige, og i morgen, 21. oktober, begynner prosedyrene. Det betyr at all

informasjon som aktorat og forsvarere mener kan være relevant for å oppnå en rettferdig dom er lagt på bordet. Nå er tiden inne for at partene skal presentere hver sin fortelling om hva som egentlig har hendt med utgangspunkt i – og dokumentasjon fra – dette materialet. Det var først og fremst disse avsluttende presentasjonene jeg så fram til da jeg begynte å følge min første rettssak live, og ikke seks uker med framlegging av tørre

fakta i en offentlig bygning. Men da hovedforhandlingene ble avsluttet på fredag med en snedig plassert prosedyre-forsmak fra forsvarsadvokat Elden skjønte jeg hvor mye jeg kom til å savne dagene med formelle og saklige jurister, politifolk, eksperter og vitner.

Fram til denne saken hadde jeg et vagt og negativt forhold til juss som en form for kjedelig vitenskap basert på et detaljert og rigid lovverk, praktisert av regelryttere med uoppnåelige drømmer om medlemskap i Mensa. Men jeg tok feil. Allerede etter lunsj første dag følte jeg meg godt på plass, både i den nydelige og smart innrettede bygningen, i selve saken, og som en uunnværlig deltaker i prosjektet Norge. Publikumsgalleriet, der jeg har søkt om plass uke for uke, ligger skulder mot skulder og på samme nivå som området der rettens medlemmer og pressen sitter (unntatt de fem dommerne som har en drøy halvmeters opphøyning), og når jeg stiller meg i kø for å kjøpe kaffe og kanelbolle i pausene står jeg mellom kappekledde folk fra forsvar og aktorat. Her praktiseres omtrent de samme hilsereglene som gjelder i Marka; man nikker og smiler med stram og smal munn når man støter på en eller to, men blir det for mange personer involvert er det bare de skikkelig lokalkjente som tar seg friheten med å nikke generelt til høyre og venstre. 

Inne i rettssalen vekket bevisframleggingens dramaturgi for alvor min nyvunne fascinasjon for juss. Vår hverdag er gjennomsyret av markedsføringens sprudlende, fikse formuleringer og snuskete salgsretorikk, mens vitnene i rettssalen er under ed for å snakke sannferdig, og legger gjerne fram sine fortellinger i jevnt tempo, stabilt volum, flat dramaturgi og avslutter uten behov for å skape forventninger om en ny sesong. 

… kjedelig, kjedelig, kjedelig, kjedelig, sensasjon, kjedelig, revolusjon, katastrofe, kjedelig, ferdig.

Vi blir ganske enkelt ikke fortalt når vi skal reagere og hvordan vi burde gjøre det. Ikke en eneste hevet pekefinger eller et blunkende øye forteller oss at dette var et ekstremt viktig poeng (bortsett fra muligens språkekspert Sylfest Lomheim), og vi blir nødt til å følge med hele tiden. Og det gjør vi. Intenst.

Da kan en tre timer lang beskrivelse av trykketeknikker for frimerkehefter plutselig bli årets kuleste thriller. Sammen med den dobbelt så lange utredningen om en printer av trusselbrev-typen som tiltalte helt hadde glemt både innkjøp, installasjon, bruk, avinstallasjon og vraking av. Eller høydepunktet i den over ni timer lange videoen rundt bilbrannen, der tiltaltes bevegelser, interaksjon med mobiltelefonen, varslingsanlegget og en datamaskin i minuttene rundt brannstart blir kartlagt med en direkte uhyggelig nøyaktighet. Vi kan nærmest følge henne sekund for sekund fram til det brenner friskt i baksetet, ytterdøra lukkes, overvåkningskameraet blir skrudd på igjen, hun forflytter seg opp i andre etasje og setter mobilen til ladning. Eller det kan være korte vitnemål, som da Tor Mikkel Wara i sin avsluttende opptreden gjorde det klart at han, Norges tidligere justisminister, hadde landet på en tidslinje og forklaringsrekke som var helt synkron med sin samboer angående de mystiske fotsporene i snøen bilbrann-natta (som etterforskerne først fikk høre om da våren var kommet).

Innholdet kan altså være eksplosivt – på flere måter – til tross for monoton framføring og dramaturgi. Og selv om denne saken selvfølgelig handler om tiltalen mot Laila Bertheussen, så bringer den flere andre problemstillinger fram i lyset. For eksempel får vi grundig dokumentert en omfattende overvåkning av tiltalte; noe vi åpenbart alle kan bli eller blir utsatt for, både frivillig og ufrivillig. Forestillingen Ways of Seeing har som kjent sitt eget kapittel i denne fortellingen; både når det gjelder Bertheussens falske narrativ som store deler av media frontet, og etter hvert også avsløringen av nettverket hun opererte innenfor. Men det mest alvorlige, juridisk sett, må likevel være hvordan statssekretær/statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde bidro til Bertheussens PR-konspirasjon mot teatergruppa, satte henne i kontakt med Rita Karlsen i Human Rights Service, og oppfordret venninnen til å få sin mann, justisministeren, til å «få statsadvokaten til å vurdere alle juridiske aspekt ved dette!!!!» Etter at tre ministre deretter kritiserte forstillingen og statsadvokaten faktisk tok ut tiltale mot fire av personene bak oppsetningen må det jo undersøkes om det foreligger brudd på et grunnleggende statsrettslig prinsipp. En sak som tysk og fransk presse later til å vie større interesse enn den norske. I denne omgang var det i hvert fall interessant å se herr og fru Tybring-Gjedde innta scenen med en helt enestående blanding av fresende arroganse og dyp selvmedlidenhet. De tviholdt på løgnene om forestillingen, blant annet at de var blitt filmet og overvåket i månedsvis (selv om huset deres aldri ble filmet overhodet), nektet å svare på ubehagelige spørsmål og kastet sine venner og sin partifelle under bussen i håp om fjerne en ripe eller to i lakken på sin egen smadra fasade. 

Det er mye å lære om både høyrepopulismens verdier og FrPs kultur i denne saken.

Bevisframleggingen har inneholdt et utrolig omfattende materiale, og det er umulig for media å bringe fullstendige referater. Dekningen vil nødvendigvis bli ladet av hvilke opplysninger som blir plukket ut, hvilke fortolkninger disse utdragene gis og hvilke overskrifter og ingresser de presenteres med. Det som publiseres blir også ofte preget av allerede etablerte, kanskje tidligere publiserte oppfatninger, som i denne saken altså inneholder noen helt spesielt seiglivede vrangforestillinger siden HRS fikk lov å fungere som stifinner for norske media.

Mengden av informasjon blir også et problem for offentligheten, og for den vanlige interesserte medborger. Tre timer med frimerkeheftetrykketeknikk er først og fremst fascinerende fordi så mye av det som presenteres faktisk er relevant, og man litt etter litt skjønner hvor mange usannsynlige tilfeldigheter som må klaffe for at frimerkene ikke skal komme fra tiltaltes hefte. Og tre timer som ender med en solid magefølelse er langt mer klargjørende enn den hyppig refererte konklusjonen «etter all sannsynlighet.» 

Både omfanget av disse vitnemålene, innblikket i den systematikken de er innsamlet med og aktors framleggelse og årvåkne utspørring ville påvirket meg om jeg hadde vært meddommer og skulle «vurdere bevisbyrden». Og det er altså det som nå skal gjøres før avgjørelsene om forbrytelse og straff blir tatt.

Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker, ikke tiltalte som skal bevise sin uskyld. Det finnes fire straffbarhetsvilkår som forenklet sagt handler om at det: 1.) Er gjort noe som faktisk er ulovlig. 2.) At det ikke har skjedd i nødverge. 3.) At det må foreligge subjektiv skyld, altså at tiltalte forstår at det er ulovlig. 4.) Tiltalte må ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Et bærende prinsipp er at man skal «dømmes av likemenn», og hvis det foreligger «rimelig tvil» skal man frikjennes. 

 Og «rimelig tvil» kommer til å bli et sentralt begrep i dagene som kommer. I rettspraksisen omtales dette også som «praktisk» og «forstandig og fornuftig» tvil. Som da står i motsetning til «teoretisk» eller «oppkonstruert tvil» som gjerne etterstreber 100 % sikkerhet. Noe som i veldig mange tilfeller er umulig å oppnå, også når det ender med fellende dom. Det heter at retten skal foreta en totalvurdering av alle de bevisene som er framlagt, inkludert vektlegging av bevisførsel omkring tiltaltes personlighet. Som vel er det vi i dagligtale kaller «troverdighet».

Alt som ble lagt fram under hovedforhandlingene er bevis. Den utbredte misforståelsen at det i retten finnes et skille mellom bevis og indisier er altså feil, og det er også oppfatningen om at det trengs et «fellende bevis» for å få noen dømt i straffesaker. Det er jo nettopp denne avgjørelsen som retten må ta ut fra en helhetsvurdering av akkurat denne saken – basert på alle relevante, tilgjengelige bevis, både de åpenbart viktige og de mer perifere. 

Men først altså prosedyrene, og de to fortellingene. Som advokat Elden ga oss et par velregisserte smakebiter av da hovedforhandlingene ble avsluttet. Som nest siste post hadde han plassert den ekstra vitneforklaringen fra forhenværende justisminister Wara om de mystiske sporene i snøen som verken politiets etterforskere eller hundepatrulje hadde observert. Wara kunne nå fortelle at han hadde sett sporene med det blotte øye fra grillterrassen da politiet var dratt og hans samboer hadde pekt på dem, men han kunne ikke forklare hvorfor de begge hadde glemt dette viktige beviset på mulig uskyld i flere uker. Og helt til slutt leste Elden høyt fra Aftenpostens notoriske anmeldelse av Ways of Seeing, der blant annet sammenligningen med Rote Armee Fraktion finnes. Så selv om hovedforhandlingene avslørte hvordan det falske narrativet om forestillingen ble skapt, og dermed brakte de seiglivede mytene fram i et lys de ikke tålte, så finnes det altså fremdeles minst to versjoner av denne fortellingen. Og nå har Elden igjen dempet lyset, begynt å mane fram en nyttig fiende i tussmørket og skumle fotspor i den smeltede snøen. Snart kommer Laila fra Lødingen ut på scenen hans igjen. (Publisert 20.10.2020. Kommentaren er også publisert på forfatterens hjemmeside.)

Referanse, Süddeutsche Zeitung:

https://www.sueddeutsche.de/panorama/norwegen-minister-partnerin-prozess...