Karakterdrap og politiske angrep

Det var ikke mye igjen av vennskapet, smilefjesene og tommel opp-etikettene da tidligere FrP-statsråd og Laila

Bertheussens eks-venninne, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, avga sin forklaring i tingretten onsdag 23. september. Noen ville karakterisert hennes uttalelser som «å kaste Bertheussen under bussen», andre vil kalle det et karakterdrap. Uansett hvordan du betrakter det hun sa, bidro karakteristikkene hun ga av tiltalte Laila Bertheussen sterkt til å styrke aktoratets sak.

Ingvil Smines Tybring-Gjedde sa at hun følte seg dolket i ryggen av Laila Bertheussen. (Jeg bruker hennes fulle navn bare i ingressen, begrunnet med respekt for hennes egen forklaring andre dag i retten, da hun innledet med «Jeg heter Laila og er fra Lødingen.») Det er liten tvil om at Tybring-Gjedde, tidligere statssekretær og statsråd i Solberg-regjeringen, tror at Bertheussen står bak truslene mot «de øverste statsmakter». Men ekteparets vitnemål dreide seg om mer enn tiltalen mot Bertheussen og trusselbrevet ekteparet Tybring-Gjedde hadde mottatt.

Snakket for meningheten

Vitnemålene deres var like mye ment å være en oppvisning for menigheten på ytre høyre fløy, som et ledd i en politisk markering der Ways of Seeing fortsatt representerer fienden. Det til tross for at Ingvil Smines Tybring-Gjedde var veldig påpasselig med å påpeke at hun satte ytringsfriheten meget høyt.

Den tidligere samfunns- og beredskapsministeren hadde flere ting hun ville ha frem da hun vitnet i tingretten. Både hun og ektemannen Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP, gjentok løgnen om at teaterteamet hadde filmet «inn gjennom soveromsvinduet deres», at de hadde overvåket dem i ni måneder, og at de hadde kalt dem «purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter», som det heter i stykket. Problemet er bare det at dette er del av en poetisk tekst (av den afro-karibiske poeten Aimé Césaire (1913-2008) red. anm.) som i stykket fremføres i en generell sammenheng. Ordene blir ikke knyttet til noen enkeltpersoner. Men det kunne jo ikke de to ektefellene vite, for ingen av dem har sett teaterstykket Ways of Seeing. De forholder seg kun til det andre har fortalt dem. Som tiltalte Laila Bertheussen. Og som kulturredaktør Mode Steinkjer påpeker om daværende justisminister Tor Mikkel Wara i en kommentarartikkel denne uken, – «Noen stor teateranmelder blir han (les: de) neppe.» (Dagsavisen 22. september 2020).

Ingvil Smines Tybring-Gjedde fortalte at hun ganske raskt merket at noe var galt ved Laila Bertheussens måte å reagere på da truslene ble stadig flere. Hun hadde fått sympati for Tor Mikkel Waras samboer, og inviterte henne inn i en lukket Messenger-gruppe da hun uttrykte sin bekymring for innholdet i teaterstykket Ways of Seeing, som hadde hatt premiere på Black Box teater i Oslo 21. november 2018. Stykket søker å kartlegge «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn.» (Sitat fra beskrivelsen av stykket på Black Box teaters hjemmeside.) Begge de to kvinnenes ektefeller, både Tor Mikkel Wara og Christian Tybring-Gjedde, blir nevnt med navn i teaterstykket. Ingen av kvinnene blir nevnt i stykket.

Tøys og fjas

Ingvil Smines Tybring-Gjedde gjentok Laila Bertheussens påstand om at Messenger-gruppen var en venninnechat med kakeoppskrifter og masse tøys og fjas. Men det er ikke til å komme bort fra at dette var en gruppe mektige kvinner som, blant andre, bestod av Per Sandbergs ekskone, tidligere statssekretær Line Miriam Sandberg, og Rita Karlsen, daglig leder og en av de mer profilerte skribentene på det ytterliggående nettstedet Human Rights Service/HRS. Og de utvekslet opplysninger, meninger og bekymringer rundt Ways of Seeing.

Etter hvert som truslene eskalerte reagerte Ingvil Smines Tybring-Gjedde på Laila Bertheussens reaksjoner. Selv fortalte hun om den lammende frykten hun opplevde da hun og ektemannen Christian fikk et trusselbrev 5. februar 2019. Det minnet dem om tidligere situasjoner da de var blitt «forfulgt i mediene». Da påstandene om «snikfilming» i Ways of Seeing (et begrep som ikke er helt presist, siden boligene som vises frem i teaterstykket, ifølge teaterteamet, er filmet fra offentlig grunn/vei) ble hun sykemeldt. Det hadde skjedd også tidligere, og på ett tidspunkt rømte de landet for å søke tilflukt hos venner i Danmark. I motsetning til Laila Bertheussen, som fant overvåkningen som fulgte med ektemannens statsrådjobb svært irriterende, var Ingvil Smines Tybring-Gjedde veldig glad for den ekstra sikkerheten de fikk da hun ble utnevnt til samfunns- og beredskapsminister 22. januar 2019.

Politiet rykket ut

I likhet med tiltalte, hadde Ingvil Smines Tybring-Gjedde utløst alarmen i boligen ved flere anledninger. Ved ett tilfelle hadde hun glemt å lukke døren til balkongen da hun fulgte en venninne hjem klokken halv to om natten. Den hadde blåst opp, og politiet stod utenfor da hun kom hjem. Hun fant det betryggende at politiet insisterte på å gjennomsøke leiligheten før hun slapp inn igjen: – Da jeg utløste skallsikringen var det politiet som rykket ut. Jeg kunne ikke ringe og si beklager, de rykket alltid ut og gjennomsøkte leiligheten. Det var fordi jeg kunne være i en gisselsituasjon og bli truet til å si at alt er greit, fortalte hun. Laila Bertheussen motsatte seg politiets ønske om mer video-overvåkning, og hun koblet ut kameraene ved flere anledninger.

I motsetning til Bertheussen var Ingvil Smines Tybring-Gjedde veldig fornøyd med politiets responstid når alarmen var blitt utløst ved et uhell, og hun skrøt av samarbeidet med både PST (Politiets Sikkerhetstjeneste) og sikkerhetsfirmaet som installerte og hadde ansvaret for alarmsystemet i boligen. Hun skjønte heller ikke hvordan Laila Bertheussen hadde kunnet kjede seg mens politiet gjennomsøkte boligen deres etter at det var funnet et mystisk pulver (som viste seg å være ufarlig) i Wara og Bertheussens postkasse.

Hjemme til middag

Trusselbrevet kom bare to uker etter at Ingvil Smines Tybring-Gjedde var blitt utnevnt til minister. Hun opplevde at det var stor forskjell på å være statssekretær og statsråd, ikke minst med hensyn til sikkerhetsoppfølgingen. Hun priste friheten og likheten vi har i Norge, men fortalte hvordan følelsene kom veltende opp da trusselbrevet ankom 5. februar. Ikke minst fordi noen nå visste hvor de bodde. Det ble tidlig kjent at teaterteamet hadde vist feil hus i Ways of Seeing, så de kunne umulig vite adressen. Men Laila Bertheussen hadde vært hjemme hos Ingvil Smines Tybring-Gjedde til middag dagen før de mottok trusselbrevet, 4. februar. I retten fortalte Tybring-Gjedde hvordan trusselen invaderte privatlivet: At hun la seg på alle fire og sjekket under bilen, og etter hvert sluttet hun å bruke den. Bevegelsesfriheten ble «klart begrenset».

Da overvåkningen av samboerparet Wara og Bertheussens hus ble forsterket etter den første trusselsituasjonen, reagerte Ingvil Smines Tybring-Gjedde på hvordan Laila Bertheussen forholdt seg til dette. Hun var mer opptatt av at huset hennes var blitt filmet i en teaterforestilling enn av truslene og hærverket mot huset. Ingvil Smines Tybring-Gjedde gikk langt i å uttrykke sin mistanke mot tiltalte. I avhør har hun sagt at hun syntes Laila Bertheussen «virker gira, litt ADHD-aktig», noe hun bekreftet i retten. Hun reagerte blant annet på at Laila Bertheussen delte opplysninger om scenekunstnernes private forhold, som adresser, inntekt og familieforhold i Messenger-gruppen. Det inkluderte dødsannonsen til regissør Pia Maria Rolls ektemann. Da Ingvil Smines Tybring-Gjedde inviterte venninnen Laila Bertheussen hjem til seg på middag, var det «for å fortelle at hun ikke er alene i dette her.» I retten fortalte hun at hun lå på knærne psykisk etter trusselsituasjonen. «Jeg opplevde kanskje at hun (Laila Bertheussen, journ.anm.) ikke virket like hjelpeløs som meg.» sa hun i retten.

At Laila Bertheussen ikke er hjelpeløs ble vi vitne til etter at Ingvil Smines Tybring-Gjedde var ferdig med sitt vitnemål. Tiltalte hadde fulgt vitnemålet via videolenke på et siderom, og hun hadde tydeligvis reagert på vitnets avvisning av at det var hun som hadde videreformidlet (eller «lekket») bildet av taggingen på bilen til pressen. Tybring-Gjedde sa at hun «(…) følte hun (Laila Bertheussen, journ.anm.) spilte på to hester.» Hun sa også at «Jeg synes det var snodig at hun ba meg sende bilder videre når hun allerede hadde sendt dem selv til Rita Karlsen i nettstedet Human Rights Service.» Da pausen var over kom tiltalte inn i rettssalen for å avgi forklaring. Hun hadde sjekket loggen og sa at hun er overbevist om at bildet av bilen fra den 6. desember er sendt videre av Ingvil Smines Tybring-Gjedde.

Kritiserte pressen

Både Ingvil Smines Tybring-Gjedde og Christian Tybring-Gjedde benyttet sjansen til å lange ut mot pressen og PST (Politiets sikkerhetstjeneste). Og Ingvil Smines Tybring-Gjedde gjorde hva hun kunne for å bagatellisere samrøret i den mye omtalte Messenger-gruppen, der hun og hennes ytre-høyre-venninner inviterte inn Laila Bertheussen da bråket rundt teaterstykket Ways of Seeing ble kjent. I likhet med Bertheussen kalte hun samtalene for tull og fjas, og motsatte seg på det sterkeste at de var en gruppe kvinner med stor makt og innflytelse. Gradvis ble Ingvil Smines Tybring-Gjedde mindre og mindre deltagende i gruppen. Hun reagerte på at Laila Bertheussen var så rolig, samtidig som intensiteten på alt som ble gjort bare ble sterkere. Gradvis gikk det opp for henne at tiltalte faktisk mente det de andre tullet med: – Det var skremmende da hun kartla folkene bak Ways of Seeing. Hendelsene skjedde bare hos dem, ikke hos noen av de andre som var omtalt i stykket. Og så var det det at hun ikke var redd, at hun kjedet seg da politiet var inne i huset. Hun ville ikke ha tiltak når det var henne det skjedde med. Alt dette bekymret Ingvil Smines Tybring-Gjedde.

Ekteparet Tybring-Gjedde hadde forberedt seg godt, og de fremførte hvert sitt engasjerte innlegg. Angrepene på pressen var blant det mer interessante, blant annet på grunn av lekkasjene i Filter nyheter av private meldinger fra Messenger-gruppen. – Denne saken viser jo at det er en god del samrøre. De lekkede meldingene som er blitt trykket, som var innhentet av PST og som ikke er en del av saken ­– noen har fått tak i dem. Hvor går skillet mellom offentligheten og privatlivet? Hun sa også: – Det må være lov å være privat og bare være Ingvil, sa hun til pressen etter at rettssaken var over. Til det er det bare én ting å bemerke: Når du sier ja til å sitte i regjeringen og påtar deg rollen som en av nasjonens fremste tillitsvalgte, da er du i den rollen 24 timer i døgnet, syv dager i uken.

Slik formulerte Ingvil Smines Tybring-Gjedde seg da hun holdt pressehoff utenfor rettssalen etter at dagens rettsforhandlinger var over. Hun var meget bevisst på å prise ytringsfriheten, og hun påpekte at hun ikke mistenkte teaterfolkene for å stå bak trusselhandlingene. Ansvaret for det er det bare dem som har utført handlingene som er ansvarlig for, sa hun.

Falsk kritikk

For meg hørtes det hult ut, ikke minst fordi ektemannen har vært blant anførerne i kritikken mot Ways of Seeing. Christian Tybring-Gjedde brukte sin offentlige Facebook-side til å spre påstander om en av skuespillerne i forestillingen, Sara Baban, med blant annet ordlyd om at dette var «takken» for at Norge tok imot kvoteflyktninger. I tillegg kom han med påstander om Baban som slett ikke stemte. I retten gjentok Ingvil Smines Tybring-Gjedde påstanden om at samme Baban hadde hatt et profilbilde av seg selv med maskingevær. Dette hadde ektemannen bidratt til å henge henne ut for. Hun fortalte riktig nok at hun hadde funnet ut at bildet skuespilleren viste var en hyllest til kvinnene fra Rojava som kjempet mot IS. Det hører også med til saken at Oslo FrP fremmet et forslag i bystyret om å fjerne støtten til Black Box teater. Forslaget fikk ikke flertall, men viste at sentrale lokalpolitikere i Norges største by på ramme alvor mente at de skal kunne bestemme (eller «ta ansvar for», som Tone Ims Larsen, konstituert leder for Oslo FrP sa i en debatt på Vega Scene 1. mars 2019) hva som er god og dårlig, lovlig og ulovlig kunst. (Sitat fra: http://shakespearetidsskrift.no/2019/03/ways-seeing-eller-hvem-skal-bestemme-hva-vi-ser#_ftnref7)

Saken mot Laila Bertheussen har så langt vist at nettverkene Ways of Seeing søkte å avdekke er høyst reelle. Samrøret mellom Fremskrittspartiets kjernegruppe og mediene på ytre høyre er sterkere enn noen gang, og motsetningene i norsk politikk blir bare større og større. Statsministeren har fortsatt ikke beklaget sin pinlige korreks av folkene bak teaterstykket. Jeg må minne (meg selv og andre) om at Laila Bertheussen er uskyldig inntil hun eventuelt blir dømt. Men uavhengig av manglende DNA- og fingeravtrykksbevis er indisiekjeden så sterk at den politiske fremtiden ser dyster ut. Dette har skjedd, og uansett hvem som står bak er denne saken et symptom på et stadig hardere klima. Saken er oppstått som et resultat av at enkelte politiske grupperinger er blitt mektige, samtidig som enkeltpersoner i dette miljøet føler seg presset opp i et hjørne. Det er en kombinasjon som ikke fører til noe godt. (Publisert 24.09.2020)

Lars Elton har sett Ways of Seeing, og var selv til stede i rettssalen de to første dagene, tirsdag 8. og onsdag 9. september 2020, og igjen onsdag 23. september. Teksten er basert på hans egne notater. Han har også brukt NRK, NTB, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen og VG som kilder, både for løpende referat fra rettssaken og som supplerende kilder for historikk og sitater.