Om kulturell appropriasjon og kunstens ytringsrom

Angsten for kulturell appropriasjon brer om seg og truer med å lamme kunstneres ytringsrom. Folk som tilhører et bredt spekter av «identiteter» –  etnisiteter, nasjonaliteter, raser, kjønnskategorier og økonomiske klasser – oppfordres nå til å «eie sin erfaring», og betrakte andres forsøk på å delta i deres liv og tradisjoner i det virkelige livet eller i kunstproduksjon, som tyveri. Denne hyperfølsomheten kommer snart til et teater nær deg. For hvem er appropriatøren? Hvem antar andres stemmer, fortellinger og særegne uttrykk? Hvem bokstavelig talt legger ord i munnen på mennesker som er forskjellige fra seg en selv? Hvem går inn i hodet på fremmede for å projisere tanker og følelser inn i andre væremåter? Hvem samler på andre menneskers erfaringer og bruker dem i nye fortellinger for å konstruere hele verdener?

Det er kunstnerne.

Kunstnerisk frihet til å fremstille en erfaring som ikke er min egen er fundamental i all kunstnerisk virksomhet. Kunsten, og særlig teatret, er et forvandlingsrom hvor den Andre alltid er invitert inn, hvor man til og med kan oppleve å bli en annen i løpet av forestillingen. Teatret lever av fortellinger om den Andre. Det er derfor hårreisende dersom tradisjoner, kleskoder eller kulturell attributter som er knyttet til en minoritet eller marginal gruppe, skulle være denne gruppens eiendom. «Teatret er en hore», er en gammel saying. Vi kunstnere stjeler og låner fra alle kulturer, vi fråtser i lånte identiteter. Selvfølgelig gjør vi det. Det er en del av kunstens vilje til å tolke og speile verden å appropriere kulturuttrykk overalt.

Hva er kulturell appropriasjon?

Det er en stadig pågående kontrovers om hvorvidt British Museum og andre samlinger bør tilbakeføre kunstverk som ble innført eller stjålet fra tidligere kolonier. Men diskusjonen om ikke-materiell kulturell appropriasjon er mye vanskeligere, fordi den reiser spørsmål om minoriteters makt og avmakt i majoritetssamfunnet. Når mennesker definerer sin identitet i gruppetilhørigheter langs identitetsmarkører som krever spesiell beskyttelse fra majoritetssamfunnet, kalles det identitetspolitikk. Når en kunstner forteller, definerer, beskriver, representerer eller reproduserer andres bilder, historier, erfaringer eller drømmer, for egen anvendelse, kan man bli anklaget for kulturell appropriasjon. Det skjedde da maleren Dana Schutz ble invitert til å stille ut på 2017-biennalen på Whitney Museum i New York. Hendelsen er også omtalt i Valborg Frøysnes’ artikkel «Vanilje, Karamell, Sjokolade» i Norsk Shakespearetidsskrift nr 2/2018 (og på nettstedet*).

Kunstsensur på Whitney Museum

Verket het Open Casket, og var inspirert av et fotografi som ble tatt i 1955, og viste den 14 år gamle svarte gutten Emmett Till, som ble lynsjet til døde i Mississippi etter en falsk anklage. Emmetts mor insisterte den gangen på at sønnens kiste skulle være åpen under begravelsen, «så alle kan se hva de har gjort mot gutten min.» Et foto av guttens ansikt,  smadret til det ugjenkjennelige, var utgangspunktet for Schultz´maleri. Hun valgte å representere Emmett Tills historie ved å male guttens ansikt sterkt abstrahert, uten identifiserbare ansiktstrekk, kun som kaotiske fargeflater. Etter åpningen av utstillingen skrev en rekke afroamerikanske kunstnere et åpent brev til museet, hvor de forlangte at bildet ble tatt ned. En av dem, Hannah Black, krevde at verket måtte destrueres, med begrunnelsen at en hvit kunstner utnytter svart lidelse ved å stille den ut som underholdning, videre at ikke-svarte må akseptere at de aldri vil forstå afroamerikaneres erfaring av rasistisk vold. Og derfor eller ikke representere den.

Dana Schutz Open Casket

Det ble et voldsomt oppstyr i dagene som fulgte. Bildet ble blokkert av demonstranter, og kunstneren mottok trusler. For å møte protestene, arrangerte Whitney Museum en åpen debatt i museet om Schutz’ verk. I debatten stilte en kvinne i publikum spørsmålet til kunstneren: «How did YOU feel, as a white person, looking at this picture of a tortured black person? That would be interesting to see in your painting.» Hun syntes at Schutz burde tatt et oppgjør med sin egen hvithet i verket. Hun forteller altså kunstneren hva hun heller burde ha laget. Jeg synes kritikken var en fornærmelse mot Schutz’ kunstneriske intelligens. Jeg syns det er forstemmende at kunstnerens hudfarge er temaet, og ikke verket selv, som representasjon av Emmett Tills historie. Selv forklarte Schutz bakgrunnen for verket i et intervju med nettstedet Artnet: «Jeg laget dette maleriet i august 2016, etter en sommer som føltes som en unntakstilstand. Det var konstant masseskyting, rasistiske samlinger fylt med hatytringer og et økende antall mobilkameraopptak av uskyldige svarte menn som ble skutt av politiet. Fotografiet av Emmett Till føltes analogt med tiden: «det som var skjult ble nå avslørt. Emmett var Mamie Tills eneste sønn. Hun ønsket at sønnens død ikke bare skulle være hennes smerte, men Amerikas smerte.»

Kampen for representasjon

Så, hvem eier historien om lynsjingen av Emmett Till? Hvem kan gi, og hvem kan få moralsk tillatelse til å gi den kunstnerisk representasjon? Finnes det en uskreven kulturell opphavsrett til denne fortellingen, eller er det en universell fortelling om rasisme som tilhører alle?

Jeg prøver å forstå. Jeg tenker at appropriasjon av et fotografi for å lage et maleri ikke er problematisk i seg selv. Men når dette fotografiet er ikonisk og en sterk identitetsmarkør for en bestemt minoritetskulturs kollektive minne om systemisk undertrykkelse, blir det mye vanskeligere. Minoritetsgrupper krever oppreisning for historiske urettferdighet, og med rette kjemper undertrykte stemmer for økt representasjon i majoritetssamfunnet. Men hvis man hevder at den som har hudfarve x, ikke er i stand til å forstå den som har hudfarve y, er man etter min mening farlig godt på vei til å bli det som man hevder å kjempe imot. Det skal sies at jeg snakker og tenker som en hvit, privilegert europeer og universalist. Dominique Morisseau, dramatiker og skuespiller fra Detroit, med base i New York, sier i et intervju her i tidsskriftet (1/2016): «Jeg tror at ideen om «fargeblindhet» har vært ødeleggende. Det er løgnaktig å late som om at man ikke ser noe som man faktisk ser. Vi aksepterer ikke hverandres forskjellighet, fordi vi later som om forskjellene ikke eksisterer. Det er som å sette et lite plaster på et dypt sår.» Ja, USA er et multikulturelt og gjennomsegregert samfunn. Rasetilhørighet er en offisiell identitet i USA, det står i passet ditt. Når du leverer selvangivelsen, krysser du av for om du er Caucasian, Asian eller Black. Valborg Frøysnes spør i sin artikkel her i tidsskriftet, om det kanskje hadde vært bra om vi utviklet vårt eget språk rundt denne tematikken, og ikke bare overtok den amerikanske diskursen. Det tror jeg er en god idé.

Selv har jeg lært på skolen at raser ikke finnes, eller rettere, at det kun finnes én menneskerase, men mange etniske folkegrupper. Jeg har også lært at rasehygieneteoriene på 20- og 30-tallet fikk sin absolutt katastrofale konsekvens i holocaust og den systematiske utryddelsen av seks millioner jøder, sigøynere, homofile og andre «mindreverdige» folkegrupper i Europa. Vi mennesker kommer i mange kategorier, men la oss ikke overta «rase» som en av dem. 

Théâtre du Soleil og Kanata

Quebeq, Canada Juli 2018. Den kanadiske regissøren Robert Lepage arbeider med forberedelser til produksjonen Kanata (urfolkets navn på Canada, ordet betyr «landsby»), som han skal regissere for det franske teaterkompaniet Théâtre du Soleil. Hele teatrets kunstneriske ensemble skal delta i produksjonen, en multikulturell trupp av 32 skuespillere fra sju nasjonaliteter. Det er første gang kompaniets kunstneriske leder Ariane Mnouchkine ikke selv skal ha regien. Denne gangen har hun overlatt ansvaret til kanadiske Lepage, siden forestillingen skal handle om Canadas historie. Men et åpent brev i den kanadiske avisen Le Devoir, signert 30 representanter for den kanadiske urbefolkningen, setter en stopper for arbeidet. Brevet anklager Lepage og Mnouchkine for ikke å adressere undertrykkelsen av kanadiske urfolk. De skriver: «Et av de store problemene vi har i Canada, er å få respekt fra majoritetssamfunnet, også i den kunstneriske verden. Vår usynlighet i det offentlige rom, på scenen, hjelper oss ikke. Og denne usynligheten ser det ikke ut til at Mnouchkine og Mr. Lepage tar hensyn til, siden ingen medlemmer av våre nasjoner skal være en del av stykket. Vi ønsker ikke å sensurere noen. Det er ikke i våre mentaliteter og i vår måte å se verden på. Det vi ønsker er at våre talenter blir anerkjent, feiret i dag og i fremtiden, fordi VI ER. Noen av oss er blitt konsultert av produsentene av Kanata. Men vi tror at artister fra nasjonene våre gjerne vil feire sin stolthet på scenen i stykket».

           Mnouchkine og Lepage tar kritikken på største alvor. De inviterer underskriverne av brevet til en samtale som finner sted i Montreal sommeren 2018. Samtalen varer i fem timer. 30 urfolk-kunstnere deltar. Men det er for sent. En stor finansiell medprodusent fra New York trekker sin støtte til produksjonen i lys av demonstrasjonene i Montreal. Kanata legges ned.

           Den 5. september samme år kunngjør Ariane Mnouchkine at en forkortet versjon av Kanata skal realiseres. Forestillingen skal settes opp under høstfestivalen på Théâtre du Soleil, i Paris. Den nye tittelen på stykket er nå: Kanata – Épisode 1 – La Controverse (anmeldt av Tormod Carlsen i Norsk Shakespearetidsskrift 3-4/ 2018, og på nettstedet*). Det blir samtidig gjort kjent at direktør Robert Lepage vil fullføre sitt arbeid som regissør for oppsetningen som frivillig, uten å få betalt.

Mnouchkine publiserer senere et statement om kulturell appropriasjon på Théâtre du Soleil sin nettside. Her skriver hun:

«Kulturell appropriasjon» betyr ingenting for meg, fordi kulturer ikke kan være eiendom for noen. Kulturer kjenner ikke grenser fordi de nettopp ikke har noen kjente grenser, hverken i det geografiske rommet eller i tiden. Kulturer er ikke isolerte. Like lite som en bonde kan forhindre vinden i å blåse frøene over fra naboens avling, like lite kan mennesker, selv de mest isolerte, hevde at det finnes en definitiv renhet i en upåvirket kultur. Historiene om grupper, horder, klaner, stammer, etnisiteter, folk og nasjoner kan ikke patenteres, fordi de alle tilhører menneskehetens store historie. Det er denne historien som er kunstneres territorium. Kulturer, alle kulturer, er våre kilder, og på en eller annen måte er de alle hellige. Vi må drikke av kilden med respekt, og med takknemlighet, men vi kan ikke akseptere at det er forbudt for oss å nærme oss kilden. På den måten vil vi alle bli tvunget  tilbake til ørkenen. Det ville være en intellektuell, kunstnerisk og politisk skremmende regresjon. Teatret har dører og vinduer. Det forteller hele verden.»

Kanselleringskultur

Motsetningen i samfunnet mellom formell likhet og reell ulikhet, i en sosial orden som forener like rettigheter med ulike betingelser, legger grunnen for en rettferdig sosial harme. Men avmakten som undertrykte minoritetsgrupper føler i majoritetssamfunnet, slår i disse sakene ut i moralsk retthaveri med no-platforming som aktivistisk virkemiddel. Kanselleringskulturen brer om seg ved kunstinstitusjonene og universitetene i USA og Europa. Det er en kjent sak at amerikanske universiteter og kulturinstitusjoner er økonomisk avhengige av donasjoner fra organisasjoner og pengesterke privatpersoner. Derfor passer institusjonene godt på sitt omdømme. Å få klager og negativ offentlig omtale, særlig over så sensitive temaer som identitetspolitikk, kan bety å miste finansiering, akkurat slik det skjedde med Kanata. Den politiske korrektheten understøtter kapitalens grep på kulturen. Hvordan skal vi bekjempe en brutal og livsfiendtlig kapitalisme, når vi samtidig beskylder hverandre for rasisme og kulturelt tyveri?Den sosiale forandringen, den samlede, kollektive motstanden uteblir når alle kjemper ut fra egen identitet og gruppetilhørighet.                             

           Frykt og selvsensur siver inn i kulturlivet, redselen for å si noe feil brer om seg, fordi da kan man bli utestengt, kansellert, scenenektet. Og slik forblir vi innesperret i våre respektive kulturreservater. (Publisert 09.05.2021)

Kirsti Ladegaard er scenekunstner og driver Hollow Creature figurteater.

Kilder:

Whitney-hendelsen

Intervju med Dana Schutz i Artnet:

https://news.artnet.com/art-world/dana-schutz-responds-to-the-uproar-over-her-emmett-till-painting-900674

Lenke til debatten på Whitney Museum:

https://whitney.org/media/1493

Artikkel av Valborg Frøysnes:

http://shakespearetidsskrift.no/2018/08/vanilje-karamell-sjokolade

Kanata/Theatre du Soleil

Åpent brev til avisen Le Devoir:

https://www.ledevoir.com/opinion/libre-opinion/532406/encore-une-fois-l-...

Omtale av hendelsen i Critical Stages:

http://www.critical-stages.org/19/when-lepage-and-mnouchkine-collide-with-cultural-appropriation/

Mnouchkines statement :

https://www.theatre-du-soleil.fr/fr/a-lire/ariane-mnouchkine-les-cultures-ne-sont-les-proprietes-de-personne-4263

Anmeldelse av Kanata – The Controversy:

http://shakespearetidsskrift.no/2018/12/teater-med-offerlogikk

Caroline Fourest, Generation krænket, Forlaget Grønningen 2020