Håp om at alt vil bli bedre

Det utspilles episoder av forskjellige familieoppgjør i Joël Pommerats prisbelønte Cet enfant (Dette barnet) fra 2006. I sin beskrivelse av

foreldre og barn-forhold er stykket en familiepsykologisk studie. Men i Oleh Melnyichuks versjon for Det transkarpatiske regionale teatret i Berehovo (Ukraina) får det en litt klovne- og slapstick-aktig tone. 

Livet en fille

Vi har den bedagelige og søvnige billettøren på togstasjonen, stedet hvor hoveddelen av handlingen foregår. Hun er dessuten sigarett- og godteriselger. Men her er også de som selger sine kropper: To horer har intense dialoger om kundene og deres oppførsel, og de prøver å legge an på en mann som viser seg å være obdusent. Her er også en datter med et meget komplisert forhold til sin mor, samt en far som i sin litt ensomme, forkomne tilværelse, som selger av småting fra en koffert, lever et omflakkende liv. Det viser seg at han egentlig leter etter datteren sin, for å skape noe som er et normalt forhold.
Obdusenten trekker en liten vogn ut av en vegg som er full av skap. Disse har tidligere tjent blant annet som togstasjonens oppbevaringsbokser og blir nå til kjølerom på et likhus. Innredningen er enkel, ser håndlaget ut. Obdusenten vil at noen skal identifisere liket. Det viser seg å være sønnen til en av horene. Den andre kvinnen melder seg, men sier at hun ikke kjenner igjen liket likevel. Liket er laget av en tøydukke som blir grotesk obdusert på scenen – tarmene som trekkes ut av kroppen, er laget av utstoppede sokker. Dette barnet viser en broket forsamling mennesker i et episodisk skuespill, med en brutal virkelighet utenfor de mer glamorøse strøk, den nye rikdommen som finnes, også i Ukraina. Alle ser ut til å vente på toget. Det ser aldri ut til å komme. Togskinnene er en stige lagt på scenegulvet. En brassbandtrio spiller for alle og ingen. Kunngjøringene i trakthøyttalerne om forsinkede og kansellerte tog er et konstant lydbilde.

Stykket viser den sosiopolitiske siden av virkeligheten, en trist og tung side, hvor ting ikke fungerer, og hvor livet er en fille. Å holde familien sammen er noe alle prøver å få til, uansett hvordan verden rundt dem ser ut. Alle sliter med å få hverdagen til å henge sammen, alle selger sine ting for å overleve. Alle venter på at livet skal starte igjen og folk ønsker å finne igjen sin splittede familie. Forestillingen uttrykker gjennomgående en følelse av et ønske om at alt skal bli bedre.

Et barn blir født – og så håpet
De sterkeste scenene er dem der en gravid kvinne går rundt på scenen og holder en monolog om sine forventninger til livet hun bærer under brystet. Hva skal barnet bli, hva vil det oppleve, hva skal hun gjøre som forelder for at det skal få et godt liv? Når hun endelig føder barnet, bak et enkelt oppsatt laken som deler scenen i to, med fumlete hjelp fra togets medpassasjerer som løper inn og ut mens de melder om fødselen til publikum, nekter det først å komme ut. Barnets fødsel gis en dimensjon av forløsning, som kan sammenliknes med en kommende, ny frelser. Håpet om et nytt liv og en ny virkelighet begynner i Dette barnet, virker det som at Pommerat, og denne oppsetningen vil si. 

At dette teatret fikk prisen som årets teaterforestilling, har trolig å gjøre med de forhåpninger som kunne knyttes til det nye regimet i Kyiv etter valget i 2019. Men med tanke på krigen, kunne dette gjestespillet på MITEM i Budapest, etter måneder med bombinger, oppleves som brennende aktuelt.

Et viktig gjestespill
–- Teatret turnerer bare nå, lokalene våre lånes ut til flyktninger fra andre deler av Ukraina. De bor der. Det er flyalarmer hele tiden i Berehovo, men så langt har ingen bomber blitt sluppet.

Undertegnede møter deler av ensemblet og stykkets regissør, Oleh Melnyichuk, i kantina til det ungarske Nasjonalteatret etter forestillingen i Budapest. Melnyichuks assistent tolker samtalen til engelsk, og det er han som informerer om teatrets tilstand. Samtalen er hakkete, ungarsk er mer vanlig enn engelsk når ungarsk-ukrainerne skal kommunisere, og det er mye å spørre om. Er det i det hele tatt mulig å konsentrere seg om å arbeide med teater i dagens situasjon? Assistenten forteller at gruppen kunne jobbe et par uker i Ungarn under MITEM, men at noen ble innkalt til militærtjeneste. En av det ungarske nasjonalteatrets egne oppsetninger er også avlyst, da flere av ukrainsk-ungarerne i produksjonen har blitt innkalt etter krigsutbruddet.
 

Regionalt teater av betydning

Berehovo ligger nær den ungarske grensen i det sørvestlige Ukraina, og er hovedstad for Transkarpatene, en region som har vært under flere land siden 1800-tallet. Polen, Østerrike-Ungarn, Tsjekkoslovakia, Sovjetunionen – og nå Ukraina. Grenseområdet er en fruktbar slette som grenser til fjellkjeden Karpatene, og med en stor ungarsktalende minoritet på nærmere 80. 000. Teatersjefen for det ungarske Nasjonalteatret, Attila Vidnyánsky, er selv født og oppvokst i regionen, og var med på å bygge teatret opp på 1990-tallet som dets kunstneriske leder. Derfor jobber det nå flere ungarsk-ukrainere ved Nasjonalteatret i Budapest. Vidnyánsky er utdannet i Kyiv, i likhet med kveldens regissør, Oleh Melnyichuk. Han var skuespiller på teatret i Berehovo under Vidnyánskys ledelse, og har regissert flere av teatrets oppsetninger.

– Det er en vanskelig situasjon akkurat nå, sier Melnyichuk, mens han tar noen intense drag av sin håndrullede sigarett: 

Jeg drar rett tilbake hjem til Kyiv etter dette gjestespillet. Alt er usikkert der. Jeg har en til dels internasjonal karriere som regissør, blant annet har jeg gjort en produksjon i Tyskland. Men nå vet egentlig ingen hva som vil skje. Vi er veldig stolte av forestillingen vår. Jeg har nylig laget Kamerat Napoleon (Animal Farm) av George Orwell i Berehovo, som også var en stor suksess.

Dette barnet av Joël Pommerat har gjestespilt i mange byer, både før pandemien og nå i vinter. Det er et turnéteater, Berehovos kommune er liten, med 23. 000 innbyggere. De spiller for andre ungarsktalende i regionen, og gjestespiller på forskjellige arenaer i Ungarn. Det ungarsktalende flertallet i Berehovo, eller Beregszász som det heter på ungarsk, gjør det mulig å spille på ungarsk hjemme, og i resten av Ukraina på ukrainsk. Teatret har en identitet som et flerspråklig minoritetsteater i en grenseregion mellom flere land. Man spiller mye internasjonal dramatikk. Melnyichuk forteller at de jobber i en bevisst «fattigslig» estetikk — dekoren til Dette barnet er laget av ensemblet selv, og hele forestillingen kan stues sammen i en varebil. Han liker denne måte å jobbe på, det virker som en del av hans identitet som regissør. Teatret skal være levende og nær publikummet sitt. Dette barnet ble i september 2021 kåret til beste ukrainske forestilling fra 2020. Ukraina holdt fanen høyt for teaterkunst under pandemien: 89 forskjellige forestillinger fra 2020 ble nominert til den nasjonale teaterprisen på den såkalte GRA Award-festivalen i Kyiv.

Problemer med gjestespill
Gjestespillet fra Berehovo er åpenbart viktig for Nasjonalteaterets MITEM-festival. Den ble avsluttet 8. mai, og var den åttende utgaven siden Attila Vidnyánsky initierte festivalen som nytilsatt sjef i 2013. I år mistet festivalen fire produksjoner på grunn av Ukraina-krigen, til slutt ble det 15 internasjonale gjestespill ved siden av de to ungarske. Festivalen har tradisjon for å være en visningsarena for både Russland, Ukraina og andre østeuropeiske land. 

Dette forteller András Kozma, som er dramaturg ved det ungarske Nasjonalteatret og ansvarlig for de russiske gjestespillene under MITEM-festivalen. Han har selv jobbet mye i St. Petersburg og i Moskva, blant andre med den kjente russiske regissøren og nestoren Anatolij Vasiljev (som siden 2020 dessuten, i en alder av 80 år, er ny leder for regiutdannelsen ved det ungarske, rekonstruerte universitetet SZFE). Kozmas eget arbeid med russisk teater, og som dramaturg i flere produksjoner av Attila Vidnyánsky, har preget festivalen gjennem en årrekke. Kozma ser det som et enormt tap ikke å kunne vise produksjoner fra scener som de har gamle bånd til. 

— Det er krigen som har gjort det umulig, Ungarn er jo en del av EU. 

Denne våren har András Kozma arbeidet som frivillig for å ta imot flyktninger i Ungarn, noe han også gjorde under krisen i 2016, da Ungarn var det landet som tok imot flest flyktninger fra Syria. Situasjonen er veldig annerledes nå, sier han, idag er det kvinner, barn og gamle som trenger hjelp til å ta seg videre, også for å komme seg til slektninger i andre land. I 2016 forårsaket de mange, unge mennene blant flyktingene store problemer, og Ungarn fikk urettmessig mye kritikk for ikke å ta dem imot. Det var mye vanskeligere på grunn av sikkerhetsrisikoen. Nå er store deler av Ungarn på bena for å hjelpe, uansett hva man mener om politikken, sier han.

András Kozma er en mann med sterkt engasjement for å hjelpe. De siste årene har vært preget av store sosiale motsetninger i Ungarn, dette er han meget bevisst på. Viktor Orbán vant valget i april, og sitter nå i sin 4. regjeringsperiode. For en annen del av kulturlivet, som Kozma ikke tilhører, var Orbáns seier en katastrofe. Men allikevel virker det som at ren medmenneskelighet er noe som forener. 

Forestillingen Sing, Lola, sing! fra Ivan Franko Nasjonale Akademiske Teater fra Kyiv, ble avlyst. Istedet arrangerte MITEM, i samarbeid med de ungarske kirkenes veldedighetsorganisasjon, en manifestasjon for Ukraina 24. april. Ivan Franko-teatret sendte samme dag en filmet versjon av en av sine siste produksjoner, den ukrainske nasjonaldramatikeren Ivan Karpenko-Karys De uheldige, som ble vist på Nasjonalteatrets hovedscene, men bare med ungarske undertekster. Kompaniet DAKH Daughters fra Kyiv flyktet i begynnelsen av krigen, men laget en scenekonsert, Ukrainian Fire, i Frankrike. De var på turné da de ble invitert den 24. april. DAKH Daughters er kjent i Skandinavia, og har blant annet opptrådt på Festspillene i Bergen.

Av de russiske gjestespillene, ble TODAY. 2016… fra Aleksandrinskijteatret i St. Petersburg strøket fra programmet helt på tampen. Den var regissert av teatrets sjef Valery Fokin. Den litauiske regissøren Rimas Tuminas oppsetning av Krig og fred fra Vakhtangovteatret i Moskva ble også innstilt. Dessuten uteble den latviske produksjonen av Oblomov, fra Riga Nye Teater, i regi av Alvis Hermanis. Han er en internasjonalt virksom regissør som har vært meget klar på ikke å støtte samarbeider med Russland i noen som helst form, ikke minst kan man lese om dette på hans Facebookside. Det spilte sikkert en rolle for beslutningen om å ikke komme. Derimot ble både Oskaras Korsunovas litauiske oppsetning av den russiske dramatikeren Ivan Vyrypajevs Delhi Dance fra Vilnius og Agata Duda-Gratz Between Lena’s Legs, or Death of The Virgin, fra Klaipedas dramatiske Teater i Litauen, vist på festivalen. 

Politiske markeringer
Disse teatre gjorde likevel, på slutten av forestillingene, kraftfulle og i Budapests kulturliv meget omtalte manifestasjoner, for Ukraina og mot Viktor Orbáns politikk. Det ble ikke nevnt i de offentlige, statlig finansierte mediene, men utelukkende i de alternative, og i sosiale medier. De mente at festivalen ikke tok tilstrekkelig avstand fra Russland. Klaipedateatret takket f.eks. ikke for applausene, skuespillerne ble i steden skutt ned av en maskingjeværssalve, mens man i Korsunovas forestilling markerte med en projeksjon med teksten: «Orbán, er du sikker?» sammen med årstallene 1956 og 2022, som refererte til den voldsomme Ungarn-revolten på femtitallet. Teatersjef Attila Vidnyánsky uttalte at den slags politiske manifestasjoner ikke var noe festivalen var et forum for, men at de selvfølgelig fikk si hva de ville, fra scenen.

(Publisert 08.06.2022)