En realistisk kommentar

Skuespiller Espen Klouman Høiner, informasjonssjef Ida Michalsen og markeds- og kommunikasjonssjef Thine Sletbakk Bugge er enige om at vi må

forberede oss på en kulturell kuldeperiode. Det er bra for oss å diskutere problemene våre åpent, og godt at flere enn kunstnerne melder seg på.

Det eksisterer spenninger mellom de av oss som skaper kunsten, og de som har som jobb å få publikum inn i salene.

Den ene parten skal jakte på det ukjente mens den andre har som oppgave å selge skinnet før bjørnen er skutt. Markedsavdelingene har solid erfaring for at en god prosent av billettene må være solgt før premieren. Vi som skal skape noe originalt kan føle oss forstyrret av at de som har ansvar for salget leter etter det gjenkjennelige som kan trygge publikum til å kjøpe billett. Det kan påvirke den kunstneriske prosessen at noen beskriver med høystemte ord det vi ennå ikke har funnet språk til. Før scenografen har rukket å famle seg frem mot forestillingens unike form, tekstur og materiale, henger det en 7x7 meters plakat på teatrets fasade som brenner seg inn som en visuell forventning på publikums netthinne. Arbeidsmiljøet i ensemblet blir påvirket når markedsavdelingene ser seg tvunget til å promotere de kjente skuespillerne sterkere enn resten av gruppa. Vi som er i prosess blir skremt av at det vi bare så vidt aner konturene av, bys frem som et allerede ferdig produkt. Anmelderne påpeker ofte hvis det er dissonans mellom materialet teatrene produserer om prosjektet, og selve den ferdige forestillingen – og siden omtalen av forestillingen lages før prøveperioden i det hele tatt har startet, kan kunstnerne føle seg bundet av innholdet i teatrenes lanseringer.

Den største felles utfordringen ligger i at ikke bare må teatrene selge skinnet før bjørnen er skutt, men skinnet selges til så veldig høy pris. Hadde prisen vært lavere, ville publikum kanskje akseptert at forestillingen var litt annerledes enn forventet.

Nå som vinteren nærmer seg bør politikere og styrene legge mer vekt på teatrenes publikumstall enn på egeninntekten – teater bør være et fellesgode som er tilgjengelig for hele befolkningen – og hvis det er direkte billig å få seg en teaterbillett, trenger ikke markedsavdelingene konkurrere så hardt med det øvrige underholdningstilbudet. På samme måte som bibliotekene ikke bruker særlig mye kraft på å reklamere for bøkene sine. Da får de friere hender til å løfte frem de ekte, unike kvalitetene i godt teater.

Når det gjelder maktforholdet i de interessekonfliktene både jeg og Klouman Høiner har beskrevet, må en huske at markedsavdelingene i stor grad består av fast ansatte, mens mange av kunstnerne av tungtveiende grunner er gjester på institusjonene. Markeds- og informasjonssjefene er gjerne del av ledergruppa, de har kanaler for å legge fram sitt perspektiv og sine forslag til løsninger og har som alle fast ansatte tilgang på bedriftsdemokratiet. Jeg er overbevist om at de fleste som arbeider ved teatrene er oppriktig glad i vår felles kunstform, men jeg tror det kan være vanskelig for en fast ansatt å forestille seg hvor mange ganger i løpet av en arbeidsdag en frilanser får veiledning fra alle avdelinger ved teatret om hvordan «vi gjør det her hos oss». Både Klouman Høiner og markeds- og informasjonssjefene bekjenner seg til Det Norske Kulturlivet, men når kulda setter inn kan en, etter erfaringene fra pandemien, likevel bekymre seg for at noen er mer «oss» enn andre på de norske institusjonene – da er det godt å vite at Klouman Høiner har en varm busk å sove under i vinter.

(Publisert 15.09.2022)