Fransk glede!

Det har blitt noen år siden siste besøk på teater i Paris. Satans Corona. Jeg kan kjenne forventningen som har bygget seg gradvis opp foran denne reisen. Føler meg rett og slett litt høytidsstemt, spaserende gjennom det 6. arrondissement på vei mot en av frankofoniens aller viktigste arenaer, Théâtre de l’Odéon, mellom Luxembourgparken i sør og Boulevard de St. Germain i nord. Dette er faktisk en begivenhet! Etter suksessombrust verdenspremiere på Det Norske Teatrets Hovedscene (regi: Johannes Holmen Dahl), spilles nå Arne Lygres siste stykke på den sagnomsuste hovedscenen på Théâtre de l’Odéon. Og det er på ingen måte noen hvem-som-helst som setter opp. Stéphane Braunschweig, Odéonteatrets egen sjef, mangeårig samarbeidspartner med Lygre både i Frankrike og Tyskland (og i disse dager på vei til Stockholm og Dramaten for å sette opp det samme stykket også der), går i bresjen for det hele og garanterer både for kvalitet, soliditet og prestisje. Ikke engang Jon Fosse nådde vel helt hit. Jo, han har blitt spilt på svært viktige scener i det parisiske teater, og regissørene har vært mer enn legendariske Patrice Chéreau og Claude Régy (begge nå avdøde). Men Odéonteatrets Hovedscene i regi av teatersjefen selv? Ja, uansett, dette er definitivt en begivenhet!

Jeg kjenner det kribler litt i hele kroppen idet jeg runder hjørnet av Rue de Médicis og ankommer teatret, fra baksiden. Kan høre gjenklangen og et slags ekko av mine egne skritt på denne så parisiske lysebrune polerte marmoren som omkranser teatret. Som alltid helt tett innpå viktige franske institusjoner, kjenner jeg også en ganske så brutal og distinkt slående stank av piss. Og, ja, der rundt hjørnet, langs med balustraden, like før kunstnerinngangen, ligger de, uteliggerne. Litt spredt, kanskje en 4-5 stykker. Små klumper i ulltepper eller soveposer, oppå kartongen. Det virker som de sover alle sammen.

Idet jeg runder det siste hjørnet på nedsiden, kommer jeg ut på Place de L’Ódéon. En av de vakreste i byen, som en soliscenesatt hovedscene i seg selv, med det staselige teatret i nyklassisistisk stil fra 1819 i fonden. Jeg registrerer, på nytt, mange flere av graffitiene, sprayet på elektrisitetsverkets grønngrå koblingsbokser, med støtte til den «terror»- og livstidsdømte kurdiske frihetshelten Abdullah Öcalan. Helt på toppen av teatret vaier, i den lette høstbrisen, tre flagg: Frankrikes, EUs, og det ukrainske. 3 x 3 frihet, likhet og brorskap liksom. Det er som vanlig på disse kanter et ganske stort sikkerhetsoppbud med diverse kontroller ved sperringene fremfor teatret. Rett bakenfor sikkerhetskontrollen venter representanter for de streikende fagforeningene. Teatret er rammet av teknikerstreik, derfor var bl.a. gårsdagens forestilling avlyst. Høflig tilbys jeg en liten pamflett som forklarer bakgrunnen for streiken. Der kan man lese at lønningene innenfor denne delen av teatersektoren har minsket med 10 % de siste 10 årene. Foran selve hovedinngangen, på toppen av den majestetiske trappen, snur jeg meg rundt, ser utover, og tenker: Dette, dette, disse ulike og talende menneskelige symbolene, monumentene og ytringene – er jammen et konsentrat av verden av i dag!

Under gullbuen

Inne i den vakre salongen, idet jeg vises mot orkesterplassenes beste seter, gjenfinner jeg med glede det lave, litt forventningsfulle, brusende sorlet av publikumskollektivets småprat, en hilsen til venner, naboer og kolleger, eller petit-raffinerte diskusjoner om søndagslunsjens ulike høydepunkter. Salen fylles etter hvert opp til litt under trekvart full. En ganske hastig improvisert «publikumsundersøkelse» tilsier at gjennomsnittsalderen befinner seg på  omkring 66+. Det er riktig nok en søndagsmatinéforestilling, og det liker de eldre svært godt (mindre farlig å bevege seg utendørs osv.), men jeg tenker allikevel: Stor, stor takk, dere vestlige, kultiverte, vennlige, kjære eldre segmentet av det opplyste borgerskapet – som fortsatt holder denne delen av vår teaterkunst levende! Jeg kjenner rett og slett varmen ved å være innlemmet i denne kollektive kroppen av kultiverte og erfarne teatergjengere.

Det finnes ikke noe sceneteppe. Møtepunktet mellom kunsten og livet er nesten visket bort. Vi sitter og ser inn på en helt tom hovedscene, uten noen form for inndekning. Teatrets egen sortmalte scenekropp omkranser spilleplassen. Scenegulvet er dekket av nedfallent løv i vakre rød-gule høstfarger. Midt på scenen står en svært lang parkbenk. Gullbuen, imposant, rammer det hele inn. Jeg føler et øyeblikk at jeg skal bivåne en eller annen tysk Tsjekhov-forestilling i ca. 1995. Men jeg føler meg gradvis også litt som en publikummer i det førrevolusjonære St. Petersburg, stirrende inn på fremstillingen av Lygres kirkegård.

Inn på scenen nærmest slentrer Mor og Datter, ganske alminnelig kledd. Stillhet. De stiller seg opp, nesten som en flørt med teaterkonvensjonen fra omkring det herrens år 1819, og snakker delvis frontalt. De to møtes etter en tids adskillelse, snakker om denne kirkegården hvor Mor en dag vil stedes til hvile, om Datterens liv der i utlandet. De er høflige, dis, fortrolige, og veltalende. Det er litt Thomas Bernhardsk, men etter noen forsonlige glass med tørr hvitvin. Vi møter en slags minimalistisk-realistisk spillestil farget av før-opplysningstidens retoriske og stilisert-emosjonelle teatergester. De tegner et kart over et familieliv, den snart ankommende sønnen/broren, samliv, fortid og nåtid. Det eneste som bryter denne sublime konversasjonen omkring intimitet-eksistensialitet er en kort passus om klasseskille. Den kjennes som en pussig anakronisme i all denne skjønne veltalenheten om sammenhenger mellom trivialitet og skjebne, ekteskap og hverdag, forventning og skuffelse. Om kjærlighet egentlig. Det hele kjennes sant, relevant, vakkert og en smule gripende. Det er brilliant spilt, og ikke minst Moren (Virginie Colemyn) har en rytmisert letthet og en omskiftelig, ytterst presis energi som peker mot en stor skuespiller. Regissør Braunschweig får dem til å flytte seg rundt på scenen akkurat når det trengs, det fremstår lett, uanstrengt, presist og sublimt.

Inn kommer en enslig Nabo, og utvikler en motvillig passiar med de to første. Hans gravide Ekskone ankommer. I skjæringspunktene mellom et opphevet tid-rom og en reell situasjon på scenen (lyttende Mor og Datter kan høre hva det andre paret sier). Naboen, litt mer av en velstående type, raser frådende over et svik (en setning fra Ekskone som falt uheldig ut for flere år siden), som han mener å ha vært utsatt for. En klassisk, nesten stand-up-avansert, scene om kjærlighetens vanskelige irrganger – hvor bagateller og tilfeldigheter kan få livsavgjørende betydning. Det er sant, vondt, og til dels morsomt. Det er synd på menneskene! Det virker ikke som disse lysende figurantene, etter hvert en kvartett-blir til septett, i ganske så fortrolig samtale om livets vakreste blindsoner, har noe arbeid, bekymringer ut over det relasjonstilknyttede, eller noe liv i noen egentlig eksisterende verden. Homo-arnelygricus.

Fin du siécle

Jeg tenker at dette kanskje er Lygres beste teatertekst så langt. Det er fritt for «konstruksjon», som hvert fall undertegnende synes har heftet litt ved Lygres tidligere stykker. Det er en sjangerlekende fuge, og rommer spillbart rett-frem livsvisdom og sympati med menneskene. Etter hvert tenker jeg, mens jeg opplever hvor selvfølgelig disse flotte, franske skuespillerne bruker, undersøker, flørter med, og anvender Lygres dialoger – dette er jo faen meg et fransk stykke! Han fanger så intenst presis denne veltalende, sofistikerte, sensuelle og vakre, franske samværsformen. Minnene mine pendler tilbake til de beste av franske søndagslunsjer jeg har fått være med på i en eller annen storfamiliær setting. Jeg tenker at Lygre kanskje er en slags pop-up-katolikk. Han og hans skuespillere her på scenen i Paris risser opp en finstemt fuge av livsnær og kjærtegnende berøring med livets iboende tomhet og samtidige ensomhet.

En ny trio har kommet inn på scenen, Enke og to Farløse. De diskuterer en nært forestående begravelse av en ektemann/far. De flettes etter hvert elegant og sømløst inn i de andres samtaler. Her snakker de alle samme språk, et lite kollektiv av fremmede og nærstående møtes på en kirkegård en ettermiddag, snakkende som et individualisert kor. Og dette snakket er nesten guddommelig innlevd i sine egne og de andres livsløp, lengsler og utfordringer. Jeg føler meg, igjen, hensatt til en St. Petersburgsk, eller kanskje helst Parisisk, fin du siécle-stemning. Her sitter vi alle og skravler sofistikert og innforstått mens verden der ute syder av utfordringer og rop om å bli hørt, sett og tatt på alvor. Det er faktisk ganske stort teater. Arne Lygre og hans unike medspillere skaper en presis teatral boble som svever rundt i et slags uendelig tomt, sort hull, under gullbuen. Det er veldig rart. Samtidig er det vakkert og dypt berørende. Helt på slutten av del 1 ankommer den ventede homofile sønnen, Et jeg. Han kommer for å ta farvel. Han skal bli borte. Han vil, som han sier, prøve å finne et sted hvor han «bare er».

Fulle franskmenn

Til andre del fjernes benken for åpen scene, et spisebord med stoler og en hjørnesofa ankommer. En bakvegg heises ned fra snoreloftet, og bygger en slags åpen kjøkken-stueløsning, litt fabrikk-chic. Braunschweig er slett ingen feiging. Han har både scenografi og med-oversettelse til denne franske premieren. I andre del slår det meg at han neppe er noen betydelig scenograf. Den stuen vi nå ser inn i er litt rett frem. Den gir ikke meg noen annen følelse enn at vi er i en stue på teatret. Ikke lenger noen fin-du-siecle, ikke lenger noe vakkert-eksistensielt tomrom på vestkantens avsidesliggende kirkegårder. Jeg føler meg hensatt til teatret, og ser opp på en ikke veldig god scenografi.

Men det gjør egentlig ikke så mye. I andre akt spiller alle nye roller. Vi er på bursdagsbesøk hos den bortkommende sønnens samboer, Et annet jeg. Naboer og familiemedlemmer strømmer ustanselig på. Det er aperitifftid, og selvfølgelig må man hjelpe den forlatte med å prøve å forstå hva og hvorfor «verden» er som den er. Skuespillerne ser ut til å nyte å kunne vise frem andre sider av sitt sofistikerte karakterarbeid. Det kommer ikke mat på bordet, og da blir man etter hvert ganske full av alle aperitiffene. Det blir et slags fjelebodsteater av rimelig fulle, veltalende, vakre og sofistikerte franskmenn og -kvinner som taler om kjærlighet, nærhet og savn. Ekser, søsken, ukjente, nyforelskede, mødre til både herværende og bortkommende sønner – alle er en slags diger klump av menneskelighet. Det er nummeret før løstenner. Når samboerens mor (igjen Mme Colemyn) ankommer, ravende full, brilliant velspillende, koker det hele langsomt og elegant ut som på en spiker. Hvorfor vi (jo, jeg skjønner hvorfor de der oppe på scenen skal bruke en hel akt på det) skal interessere oss så intenst for hva som har skjedd med den bortkomne homofile samboer, sønn, bror og venn – skjønner jeg faktisk ikke. Han driver sikkert fortsatt på med å prøve å finne ut om han kan finne et sted hvor han «bare er». Men noe annet fletter seg gradvis frem mot tydelighet. Denne biten handler, slik jeg opplever det her og nå, om de små fellesskapene vi bygger i livene våre. Det som gjør at vi holder ut all vår kjærlighetssorg, alt kiv og sårbarhet, vår fortvilelse og vår lengsel etter større mening. Vi gjør det sammen. Lykkeligst er de som faktisk kan utholde dette sammen med i hvert fall noen få likesinnede. Takke faen at man har hyggelige og empatiske naboer, liksom. Det er veldig vakkert.

Samhold er vakkert

Applausen er forbausende spak og ikke langvarig. Jeg tenker at det ikke er fordi publikum på noen måte misbilliger det de har opplevd. Snarere er det vel et resultat av at forestillingens mer enn to timer uten pause kan kjennes litt utmattende. Vi har alle nå sett en ganske god stund på ganske mange ganske fulle franskmenn. Men kanskje en liten følelse av ettertenksom lykkefølelse hindrer klappingen fra å nærme seg noen form for ekstase. Applausen er dannet (gud bedre!), innforstått, og fremstår kanskje en liten smule uinteressert. Som om publikum muligens kjenner på et ønske om å bli litt mer rykket ut av sin verden.

Det skal være en diskusjon av et eller annet slag etter forestillingen. Jeg kjenner ikke noe behov for å høre mer avansert fransk samtalekunst. Jeg har i aller beste forstand fått det jeg kanskje kunne tro jeg trenger. Vil helt absolutt ha et glass provencalsk rosé på en av de mange fortausrestaurantene i det vakre 6. arrondissement. Vil kjenne en siste rest av tidlig-høstens varmende solnedgang mot vest før turen igjen skal vendes mot Oslo. På gåturen bortover Rue Racine mot dette glasset, passerer jeg igjen uteliggerne under Odéonteatrets vakre balustrader. Flokken har blitt litt større nå, det ser fortsatt ut som de alle sover eller hviler seg. De har klumpet seg enda litt mer sammen. Jeg tenker at samhold er vakkert og godt. Gir oss gnist til livsflammen, til å holde ut. Roséen smaker akkurat som jeg hadde forestilt meg den. Fullkommen. Jeg ser meg fornøyd rundt, øyner solens nedadgående kurve der oppe på himmelen, smatter så vidt hørbart av lykkefølelse, og tenker, mens jeg ser meg rundt: Er ikke livet vakkert, dere?