Den store lille festivalen

Festspillene i Nord-Norge ble i år arrangert for 59. gang. Det er en godt etablert festival, og det er jo et eget sus over festspill. I år viste Harstad seg fra

sin beste side med festivalpublikum i midnattssol benket utenfor «sentralen», et festivaltelt som var satt opp ved brygga rett før man kommer til UiT og Kulturhuset. Det sies at årets festspill var mer folkelig, og det er ment positivt. Publikum møter et bredt spekter av musikkgenre, og scenekunst som i år primært speiler prosjekter fra det frie feltet i Norge. I tillegg har Pikene på Broen kuratert festspillutstillingen «Det gode liv», med en rekke kunstnere i stedet for å velge én festspillutstiller. Festspilldirektør Ragnhei∂ur Skuladottir, som startet sin periode som sjef med pandemi, jobber på flere plan samtidig. Det er mange festspillsatsninger som går parallelt, og jeg vil påstå at det er noe for enhver smak. Verdt å nevne er for eksempel satsningen på det yngre publikummet, «ungdommens festspill», siden 2020. Blant annet får alle under 13 år gratis billetter til alle eventer som ikke har aldersgrense. På noen av konsertene hvor det er 18-års grense får de til og med et eget innhegnet område. På den måten får også ungdommene med seg de kuleste konsertene på kveldstid. De nye og mer eksperimentelle prosjektene balanseres med konserter av for eksempel Ola Bremnes, Ane Brun og Thomas Dybdal. Mulig det er de som står for det som kan bli kalt «folkelig». Festspill-ledelsen jobber med å treffe både det yngre og eldre publikummet og kanskje er det «folkelige» heller å forstå som tilbud til en eldre generasjon publikum. Ungdomssatsningen var større i fjor forteller Ragnhi∂ur Skuladottir, men tilbakemeldingen var at ungdommene ble slitne, at det var for mye. Så i år har ungdommens festspill et noe kortere program. 

Kunsten å lytte

For meg var musikkprogrammet det som gav de største opplevelsene, kanskje fordi jeg har sett mange av scenekunstprosjektene før, slik som åpningsforestillingen fra Carte Blanche Birget, Ways to Deal, Ways to Heal av Elle Sofe Sara og Joar Nango (tidligere anmeldt i tidsskriftet: https://shakespearetidsskrift.no/2023/02/kroppsliggjorte-vitnesbyrd). Jeg tenker at dette var et godt valg av åpningsforestilling. Den er storslått og tematiserer en problematikk som slår rett inn i den nordnorske virkeligheten og diskusjonene som føres, aktualisert av Sannhets – og forsoningskommisjonens rapport som kom 1. juni i år. Jeg er ikke noen musikkanmelder, men prosjektet The Art of Listening med islandske Valgeir Sigur∂sson (elektronika), Elisabeth Klinck (violin) og den belgiske kontratenoren og regissøren Benjamin Abel Meirhaeghe, var en mektig lydopplevelse. De tre var på scenen i storsalen på kulturhuset, dessverre bare med halv full sal. Sigur∂sson fylte dette store rommet med en mektig lyd i sin lange solosekvens, og Klinck og Meirhaeghes samspill med ham var virkelig en kunst å lytte til. Meirhaeghes stemme har et vanvittig og overraskende spenn. Den andre store musikkopplevelsen jeg vil trekke frem var den samisk/svenske rapperen Maxida. Det er tøft, politisk og en ekstremt fengende blanding av gode tekster, tunge elektroniske beats og joik. Maxida bruker musikken aktivistisk for å tale samenes sak, noe som også hørtes ut som det traff mange i publikum. Overraskende var det likevel at publikum besto mest av 50+ og det manglet kanskje litt entusiasme fra salen, men Maxida kjørte likevel sitt sett overbevisende.

Arkeologi og blikking

Av scenekunst fikk jeg med meg Arkivet av Ingvild Isaksen som hadde undersøkt lag på lag med gammel historie og arkitektur i den gamle

Apotekergården i Harstad, fra et kroppslig og bevegelig ståsted. Hun og teamet av unge scenekunstnere har snakket med folk fra byen som på ulike tidspunkter har vært beboer, gjest eller jobbet i den gamle trebygningen. Researchen er grundig, men som performance-prosjekt og opplevelse for et flyktig publikum setter prosjektet ikke særlig dype spor. Blikk av Mine Nilay Yalcin (anmeldt her: https://shakespearetidsskrift.no/2022/03/velkommen-til-helvete) er også hentet til Harstad. Forestillingen har en strålende tett regi med fire helt presise utøvere som holder oss i publikum i et jerngrep. En veldig bra forestilling for ungdom (og deres lærere og foreldre) om ondskapen som kan utspille seg helt subtilt mellom jenter på ungdomsskolen. Skremmende for en som har et barn som snart skal starte i det helvetet som de fire skuespillerne selv kaller det.

Dans og identitet

Duoen Gianmaria Borzillo og Giovanfrancesco Giannini danset til techno beats på torget i en fascinerende stringent koreografi, basert på en gammel

Italiensk form for polka som nesten ingen lenger kan. De to mennene i forestillingen Save the Last Dance for Me, var et vakkert fremmedelement på torget nord for polarsirkelen. Andre som har gjort seg bemerket i det siste er det forholdsvis nyetablerte Kvääniteatter. Forestillingen Karhutanssi er produsert av Astrid Serine Hoel, som også er skuespiller i Kvääniteatter. Karhutanssi er en kvensk danseforestilling hvor tradisjonell dans møter samtidsdans og streetdance. Ensemblet er flerkulturelt og dyktige utøvere i hver sin genre. De samarbeider tett og fint i dialog i denne forestillingen. I tillegg til danserne er det tre musikere på scenen som innimellom agerer med i scenebildenes transformasjoner. Scenografien er enkel med et antall lange trestokker som brukes både til å skape rom, illustrerer objekter som for eksempel en åre, og de samles til en form for byggverk eller nett hvor bjørnen kan fanges. Bjørnen som symbol på kraft og mot er et gjennomgangstema. Dette er et modig nybrottsverk som diskuterer identitet gjennom å representere ulike dansestiler og leke med språk. Teksten som dreier seg om å lære språk, utveksle identitet gjennom ord, spilles over høyttalere. Denne teksten kunne med fordel vært sagt av danserne i rommet. På et tidspunkt forteller danserne kort om sine ulike bakgrunner og stemmene i rommet trekker oss nærmere enn de mer distanserte stemmene på voice-over. Forestillingen viser et spennende potensial, men trenger strammere dramaturgi/regi. Til sist spør en av stemmene om det nå er utviklet en egen kvensk dans. Dette spørsmålet er kanskje mindre interessant da vi lever i en tid hvor alle stiler og genre utvikler seg gjennom møter med hverandre, og det er nettopp disse møtene på tvers av kultur og uttrykk som er forestillingens styrke.

Mellom linjene

Jeg var i Harstad og på festspillene for første gang i år og dette er mine inntrykk fra festivalens første tre dager. Årets tema er «mellom linjene» og festspilldirektøren forteller at dette temaet er tenkt som en åpen invitasjon til publikum om å delta i kunsten med det mangfoldet som vi alle representerer. Mellom linjene kan tenkes som en vev, hvor vi vever sammen opplevelser på tvers hvor folk møtes i et mangfold av siktlinjer. Temaet er en invitasjon til å ta sjansen på å oppleve noe nytt. En stor del av festspillenes virksomhet er alle satsningene som går gjennom hele året. I tillegg til ungdomssatsningene har de to ungkunst-stipender, tre prosjekter med kunstnere fra nord støttes og utvikles gjennom en open call, det er «associate artists» som jobber gjennom 3 år – for tiden Sonia Hughes og Vivario Studios, og de har to profilkunstnere som jobber med et prosjekt over to år. To nye profilkunstnere for 2024-25 ble lansert denne uken og de er Tore Vagn Lid og Maret Anne Sara.

Men vi fikk også oppleve prosjektet til en av profilkunstnerne for 2022-23, Trygve Luktvasslimos spillefilmdebut Bitcoinbilen (den andre profilkunstneren i samme periode er Jørn Stubberud fra Mayhem, for tiden på turné), en musikal fra et nordnorsk lokalmiljø som får en stor forgylt bitcoinfabrikk plassert på kirkegården, rett ved siden av den gamle kirka. Det er rett og slett en kryptogruve som ikke er helt som andre gruver. Dette er en morsom og absurd kunstfilm som forhåpentligvis når ut til flere. Verdenspremieren under årets festspill var like glamorøs som filmpremierer skal være, og den forgylte bitcoinbilen (en Toyota Corolla) var på plass utenfor kinoen.

Aktuelle debatter

Jeg opplever festspillene i Harstad som en inkluderende festival. Den er tett og det foregår mye, heldigvis over et nokså begrenset geografisk areal. Fordelen med å ha festspill i en relativt liten by som Harstad, er at publikum stadig møtes og det er mulighet for nettopp å danne en midlertidig vev av relasjoner. Det er også et bredt debattprogram som bidrar til nettopp dette, og som er verd å nevne. Dagene jeg var til stede fulgte jeg diskusjonene rundt langbordet i sentralen/teltet hvor 6 personer inviteres til å starte en samtale om et gitt tema. Det er så åpent for andre å komme med sine innspill. Det dreide seg om hvordan Harstad kan leve opp til sitt slagord «Attraktiv hele livet» og hvordan å jobbe videre etter Sannhets- og Forsoningskommisjonens rapport. Journalist Arne O. Holm kjører en annen debattserie gjennom hele uken som han kaller High Noon. Også her ble konsekvensene av fornorskningspolitikken debattert med Elle Sofe Sara som hovedgjest. Det var også en spennende debatt om kunstens ansvar i en tid preget av store samfunnsomveltninger hvor Tore Vagn Lid stilte som hovedgjest. 

Tid til å balansere

I en tid som preges av klimautfordringer, krig i Europa og flyktningeproblematikk er min opplevelse at festspillene i Nord Norge tar utfordringene på alvor. Inntrykket er at de tenker primært kortreist kunst i den betydning at fokuset er på utvikling av norske, samiske, nordnorske, nordiske kunstnerskap heller enn å hente inn de store og dyre produksjonene fra resten av verden. Uten at disse konsekvent utelukkes heller hvis det kan forsvares å hente dem inn. Dette skaper tilhørighet, samhold og følelsen av å være med på nybrottsarbeid. Å drive festspill er definitivt en balansekunst. I en samtale med festspilldirektøren forteller hun at det nesten har gått inflasjon i antall arrangementer, at det har vært for mye og at de nå jobber med å redusere og fokusere. Gi de enkelte arrangementer mere tid og oppmerksomhet i prosessene og kunne ha grundigere faglig dialog med kunstnerne. Årets festspill som utspiller seg i Harstad nå har en funksjon i regionen til å løfte sentrale uttrykk og diskusjoner som er relevante der festspillene foregår. Jeg har helt klart lyst til å komme tilbake.

(Publisert 30.06.2023)