Teater som motstand

Helt nord på Vestbredden, i den palestinske flyktningleiren Jenin, ligger The Freedom Theatre, som siden 2006 har vært en

and Here I am

Av Hassan Abdulrazzak

Regi: Zoe Lafferty

Producer: Oliver King

Med Ahmed Tobasi

Nordic Black Theatre, 17. august 2023

teaterskole for palestinske barn og ungdommer. Ifølge UNRWA bor det over 23.000 mennesker i Jenin, og av dem er over 7.000 barn. Jenin har de høyeste arbeidsløshetstallene blant leirene på Vestbredden, og ble hardt rammet under den andre intifadaen (2002-2005). Ahmed Tobasi, The Freedom Theatres kunstneriske leder, var en av ungdommene som deltok i Jenin-slaget.

And Here I Am er skrevet av den britisk-irakiske dramatikeren Hassan Abdularazzak og forteller Tobasis egen historie. Den starter med hans oppvekst i Jenin, beretter om hans deltagelse i krigen, som førte til fire år i fengsel, og om hvordan The Freedom Theatre ble redningen da han kom ut som 21-åring. Senere flyktet Tobasi til Norge, hvor han bodde i fem år, før han tok avgjørelsen om å vende tilbake til Jenin. Dette er et slående vitnesbyrd fortalt av hovedpersonen selv.

Helt enkle virkemidler

Scenografien er skåret ned til minimum: Litt sand blir helt fra to flasker når ørkenen skal illuderes, litt vann skvettes i været, en spray med noe hvitt (kanskje vispet krem?) blir sprutet rundt og blåst opp med hårtørrer når den norske snøen skal med. Tobasi bygger et helt trommesett på scenen med noen plastkanner, en treplate og en kost, og på det spiller han faktisk dyktig i vei. Han bytter ofte klær, og det slår meg hvor velvalgte de er. Man får følelsen av at dette kan spilles når og hvor som helst, det eneste som trengs er å samle inn noen få, helt hverdagslige gjenstander. Leser man forestillingen ut ifra rekvisittene, blir man oppmerksom på at den har oppstått midt i en krigssone og spilles med det som er tilgjengelig. Men også at den lett kan reise rundt omkring.

Jeg funderer en del på hvem som er målgruppen: Er det et internasjonalt publikum eller er det lokal ungdom? Eller er det kanskje begge deler? Stykket er utvilsomt pedagogisk, det viser livskårene til barn og ungdom som vokser opp i en krigssone. Budskapet er også klart: Vil du yte motstand mot okkupasjonen og kjempe for friheten din, kan kunst/teater være mer effektivt enn maskingevær. Men det er ikke unyansert, også budskapet blir problematisert som muligens naivt, forskjellige stemmer får plass og forestillingen er absolutt ikke fordømmende mot dem som, som i likhet med Tobasi selv i sin ungdom, kaster seg ut i væpnet kamp. Det gjorde jo gutta i hjemmefronten også. Også de ble stemplet som terrorister av den tyske okkupasjonsmakten.

Frisk humor

Når jeg nå skriver, må jeg likevel konstant minne meg selv på om hvor morsom forestillingen faktisk er. Alvoret i situasjonen i Jenin preger oppfatningen min. Som om ikke ting var vanskelige nok fra før, stormet israelske styrker inn i flyktningleiren for under to måneder siden, i det Aftenposten beskrev som «den største militære aksjonen på Vestbredden på 20 år». Også The Freedom Theatre ble rammet, til tross for at den israelske hæren hevdet at angrepet var rettet mot «terrorist infrastruktur». Dette føles i forestillingen. Det er ikke første gang And Here I Am vises i Norge, Tobasi spilte den i Oslo i 2018, da han reiste verden rundt med monologen og ble tildelt prisen for beste forestilling i Sharm El Sheikh International Theatre Festival for Youth (2019). Men forestillingens forsvar for «kulturell motstand» blir enda mer oppsiksvekkende når det kommer fra lederen av en teaterskole som helt nylig har mistet en student i krigshandlinger og som har flere medarbeidere i fengsel.

Men så er det altså en komedie vi får, og morsom er den også. Både Tobasi og de andre personene han gir stemme til er godt karikert; også The Freedom Theatres legendariske grunnlegger, Juliano Mer Kamish. Tobasi får oss til å le av hvor cool han følte seg med en Kalashnikov i hendene, og av hvor håpløs han var til å kaste bomber. Men det er under beretningen om Norgesoppholdet at publikum ler mest. Tobasi forteller at han havnet på mottak i Rogna og hatet det umiddelbart. «Had I survived the bombs and bullets in Jenin to die in this horrible place?», spør han seg, og folk skrattler. Senere jubler de, når han forteller at han til slutt kom inn på Nordic Black Theatre og skaffet seg skuespillerutdanning. Det nærmeste pleier jo å berøre mest.

Dans og tapt ungdom

Jeg blir spesielt engasjert i fortellingen om fengselsoppholdet. Her kommer konfliktene mellom de forskjellige fraksjonene i den palestinske motstandskampen tydelig fram: «If a war starts», sier en av fangene, «we will kill each other while the Israelis watch». Men vi får også se Tobasi underholde medfangene sine med både dans og teater. Han snakker dessuten om sitt forhold til Dani, en ung jødisk fangevokter som er oppvokst i USA. Dani forteller Tobasi om festene han skal på, om jenter, dans og moro. «He makes me think of the life I should have had», sier Tobasi. «I like Dani. Hadn’t he been a jailor and I prisoner, we could have been the best of friends».

Tobasi er god på fysisk teater og han er en dyktig danser. Under beretningen om sine år i Nordic Black Theatre danser han ustanselig til teknomusikk: «There are artists at the school from all over the world. We perform in plays, we go to night clubs, we drink, we talk politics, we talk art. For twenty-three years, I was in this small box called Palestine and now I’m out and ready to eat the world». Og det er som jeg puster ut når jeg ser han danse, for er det ikke nettopp dette ungdom skal gjøre? Utdanne seg, utforske livet og ha det gøy? Og når Juliano Mer Kamish, lederen for The Freedom Theatre, ringer og vil at Tobasi skal komme hjem, er reaksjonen den eneste naturlige: «Is he crazy? I’m having too much fun to go back. Fuck you, Juliano! And fuck Palestine!»

Skandinavisk støtte

Men slik ble det altså ikke. Ahmed Tobasi er norsk statsborger og hadde bygget opp et godt liv i Norge. Likevel valgte han å vende tilbake. I 2011 ble Juliano Mer Kamish skutt foran teatret, og kort etter flyttet Tobasi tilbake til Jenin. Men han holder kontakten med Norge. Senest i mars i år deltok han på Human-festivalen i Oslo med lesningen av sitt stykke Revolusjonens løfte, og i april ble han tildelt Dramatikerforbundets solidaritetsstipend. Det kommer nok godt med. Det er jo åpenlyst at The Freedom Theatre er avhengig av utenlandsk støtte for å kunne drives videre. Prosjektet har faktisk fått nordisk støtte helt fra begynnelsen. Da Arna Mer Khamis, Julianos mor, mottok den svenske prisen The Right Livelihood Award i 1993, brukte hun pengene til å bygge The Stone Theatre, forløperen til The Freedom Theatre. Det er virkelig verdt å ta en titt på Arna’s Children, dokumentarfilmen om hvordan hun og sønnen fikk barn og ungdom til å spille teater i Jenin i 1980-åra.

I 2020 tok Tobasi over som kunstnerisk leder for The Freedom Theatre, men i løpet av august har han spilt And Here I Am på Karlsøy, i Trondheim og Oslo. Og det er mye å lære av historien hans, den viser at ungdoms frustrasjon og posttraumatiske lidelser kan bli lindret og kanalisert av å spille teater. Dette får meg til å tenke på ungdommer her hjemme. I fjor ble forestillingen Dette livet eller det neste, som handler om en Syriafarer fra Østfold, vist som en del av Den kulturelle skolesekken (DKS). Ville ikke en norskspråklig versjon av And Here I Am også passet ypperlig inn der? Det var faktisk fullt hus på Nordic Black under forestillingen, og det var mange ungdommer til stede.

(Publisert 21.08.2023)