Angélica Liddell og Isabelle Huppert til Stockholm

Angélica Liddel med en intim og kompromissløs forestilling der kjærlighet og død går hånd i hånd, og hvor Francis Bacon aldri er langt unna.

Scenen er hegnet av inn av lange, oransje scenetepper på begge kanter og i sin helhet omfavnet av en oransje glød. Bakerst på scenen er det tresperringer som på en tyrefekterarena, også oransje. Forestillingen åpner til lyden av en sirene, som fremkaller et voksende ubehag etter hvert som volumet øker. En høy, kraftig mann med langt svart hår og skjegg, kun ikledd et lilla skjørt, kommer inn på scenen med et titalls katter i bånd. Etter en kort stund går sceneteppet ned og opp igjen, og kattene har forsvunnet til fordel for en svart monolitt. Det første jeg tenker på er monolitten fra Kubricks Space Odyssey, men referansen kan like gjerne være muslimenes hellige sten Kaba. Når sceneteppet går ned og opp igjen for tredje gang, står mannen alene på scenen med et svart hestehode i hånden. Angelica Liddel, kledd i svart, kommer inn på scenen og setter seg ved et lite bord der det allerede står en flaske vin, et glass og en kurv med brød. Hun begynner å snakke mens hun sakte drikker et glass vin. På en lystavle over scenen leser vi Heysel, jeg elsker deg. Ifølge Angelica Liddel er det navnet på mannen hun elsker, men mange vil nok tenke på den tragiske fotballkampen mellom Juventus og Liverpool på Heysel fotballstadion i Belgia i 1985, da 39 supportere ble trampet i hjel etter at en sperring mellom supportere brast. I en tidligere forestilling husker vi at hun brukte drapene på Utøya for å illustrere ett av sine poenger, og det er vel ikke usannsynlig at Heysel er nok en provokasjon fra Liddel sin side og samtidig en påminnelse om at lidenskap og kjærlighet går side om side med døden – Liebestod. 

Okseslakt og skarifisering

Angélica Liddels teater er fysisk, og etter en sekvens der hun danser sittende, tar hun opp et barberblad og snitter opp knærne så blodet renner. Monologen veksler fra kjærlighetsdeklarasjoner til tyrefekting og lidenskap. Tidvis synger hun og noen ganger går sangen over i gutturale skrik som om sjelen hennes vrenges. Etter å ha kuttet seg opp, dypper hun brød i blodet for så å spise det. Det er ikke plass for hverken kompromisser eller mangel på helhet i Angélica Liddels teater. Når hun fortsetter å snakke, er det for å gå til frontalangrep på samfunnet som tillater middelmådighet og politisk korrekthet. 

«– Angélica, du ønsker å være Artaud på teaterscenen i Paris, du ønsker å være Fassbinder i hovedstaden, men alt det de vil er å fylle opp teatrene med funksjonærer, statister og teknikere med rettigheter og kontrakter.» 

Liddel skriker ut sitt raseri mot samfunnets hykleri, middelmådighet, feighet og alt som ikke er ren kjærlighet og lidenskap. Denne gangen tar hun utgangspunkt i Tristan og Isolde og livet til den spanske tyrefekteren Juan Belmonte som levde fra 1892 til 1962. Undertittelen – lukten av blod forlater aldri øynene mine – er en referanse til en linje fra Aischylos’ Agamemnon som Francis Bacon var besatt av. I en av scenene blir to oksesider senket fra scenetaket, også en referanse til Francis Bacon, som for øvrig malte flere motiver av tyrefekting etter å ha vært i Spania og Sør-Frankrike på slutten av 60-tallet, altså etter Juan Belmonte sin død. Disse referansene, stemningene og tablåene fungerer som en ramme rundt det sentrale i forestillingen, nemlig Liddel selv. Midt i malstrømmen av sterke inntrykk og visuelle opplevelser står hun i det med et fokus på den menneskelige tilværelsen. 

Innflytelsesrike pikker

Når hun skjærer seg, er dette sannsynligvis en referanse til spanske flagellanter i den katolske tradisjonen og til Liddels forhold til religionen. Det er en flom av ord som kastes og skrikes mot publikum kun avbrutt av visuelle intermessoer. Ingen andre scenekunstnere jeg har opplevd i Avignon har oppnådd et slikt uttrykk av poetisk raseri. Man kan være enig eller uenig med Angelica Liddel, men det er umulig å stille seg likegyldig til det hun sier. 

«De røde stolene på teateret er fylt med feminister, sopere og kunstnere, og en kultur der all spiritualitet skyves til side på sømmelighetens alter. Vi lever i et samfunn der man feter opp rettigheter slik man feter opp en gris. Franske skuespillerinner er sublime eksempler på tsjekhovske måker, som purker på trøffeljakt snuser de seg fram til innflytelsesrike pikker og hotellværelsenumre, de er protagonister for de siste reklamekampanjene, det være seg for høst- og vintermoten, for tampax, sminke, parfyme eller vesker. Litt Gucci her, litt Netflix der, litt Hollywood, noe Gallerie Laffayette og en dash musikkvideo.»

Denne salven mot skuespillerinner som kanskje kan oppfattes som et angrep på den politiske og sterile korrektheten ved #Metoo, er kraftig provoserende. Allikevel er det i alt Liddel sier eller skriker ut på scenen alltid noe sant og ofte noe usagt. Angelica Liddel stiller spørsmål rundt en form for akseptert middelmådighet, både på et kunstnerisk og et individuelt plan. Hvordan kan vi akseptere å leve uten lidenskap? Forestillingen vibrerer under intensiteten Liddel skaper, både følelsesmessig gjennom mektige og vakre og symbolsk sterke tablåer, som treffer oss på kroppen, og gjennom den personen hun er på scenen og styrken hun utstråler.

Camilla Eeg-Tverbakks anmeldelse av The Hisory of Korean Western Theatre, av Jaha Koo, finner du her: Et kolonialiserende vestlig teater 

 https://shakespearetidsskrift.no/nummer-4-2022

Forestillingen spilles på Bergmanfestivalen 31. oktober - 1. november

Theresa Benérs anmeldelse av Mary Said What She Said, i regi av Robert Wilson, og med Isabelle Huppert som Maria Stuart, finner du her