Sjøgang i scenekunstfeltet

Buresund: Det var en gang en tid hvor etablerte scenekunstnere kunne følge sin lyst og trang til å jobbe sammen i et kunstnerisk kollektiv, og de ville reise fra hovedstaden og ut i distriktene og møte sitt publikum der folk bodde. Raskt skjønte kunstnerne at teatervirksomhet krevde mer enn dem selv, hvem skulle selge billettene, sette lyset, ordne turneene og alle de andre behovene som dukket opp? Så startet et godt forankret arbeid for å få politisk gjennomslag for forutsigbare økonomiske rammer, og vips fikk vi regionteatre.

Etter hvert fikk scenekunsten nye impulser, ofte fra utlandet og særlig innen dans skjedde det mye nytt og de frie gruppene oppsto. Underlig valg av begrep kanskje, dette kom jo ikke av at man ønsket frihet til å skape uten penger eller frihet til å slippe et administrativt og teknisk støtteapparat. Nei, man ønsket frihet til selv å bestemme hva man skulle gjøre, med hvem og hvordan, og dette passet dårlig sammen med de offentlige støttede teatrenes den gang mer «standardiserte» arbeidsform. Det hersket også en massiv enighet om hva teater var. Det litterære teatersynet var fremtredende, og alternative utøverteknikker nesten ukjente. Vi snakker nå 30 – 40 år tilbake.

Bratten: Jammen Inger, i dag er det da stort mangfold av kunstneriske uttrykksformer og produksjonsformer på våre offentlig støttede teatre?

Buresund: Ja, og nettopp derfor blir det så underlig å lese direktør for Norsk Teater og orkesterforening (NTO) Morten Gjeltens forsøk på igjen å skape den store forskjellen på scenekunsten «innenfor og utenfor». Jeg har vært oppriktig glad for at scenekunsten i mye større grad nå flyter mellom de før så stengte grensene. Jeg tror både scenekunsten og publikum tjener på det. Lurer derfor på hvorfor det nå igjen er så viktig å definere forskjellene?

Bratten: Ja, la oss se litt på dette behovet for å begrunne «et tydelig skille i forvaltningen mellom institusjoner og personlige kunstnerskap» slik NTO formulerer det i sitt høringsinnspill ved Stortingets behandling av statsbudsjettet og i sin kommentar, republisert i Norsk Shakespearetidsskrift (her).

Buresund: Ja, som om dette skal være den «eneste og riktige» måten å definere det norske scenekunstlandskapet på? Dette er jo ikke nye takter fra den kanten, men det er like stor grunn til å diskutere om denne definisjonen fortsatt gjelder? Kanskje ser vi nå en kamp om definisjonsmakten over fri scenekunst? Vi så jo nettopp 240 scenekunstnere og produsenter lage et felles opprop om sin engstelse for at midlene skulle legges utenom fondet. De fikk støtte fra blant andre NTO med begrunnelse om at det er viktig å forstå at frie etablerte kompanier er tuftet på personlige kunstnerskap og derfor hører hjemme i Kulturfondet og ikke på statsbudsjettet.

Bratten: Jeg tenker jo at personlige kunstnerskap støttes gjennom kunstnerstipendier, og at tilskuddsordningene støtter produksjoner i det frie feltet. Og at en ny ordning nå skal sikre driftsmessig langsiktighet og kontinuitet. Målet må jo være at man får gode produksjonsbetingelser uansett hvilke produksjonsmiljø man beveger seg i? Og vi ser jo nå hvordan økonomien strammes til i alle leire, teatre melder om formidable kutt og nedskjæringer, kompanier har måttet legge ned på grunn av mangel på finansiering. Publikumssvikten etter pandemien er en problemstilling, de internasjonale markedene er også annerledes etter pandemien, den såkalte effektiviseringsreformen (ABE-reformen, se bl.a. her,red. anm.) som regjeringen påstår å ha stoppet, fungerer i beste velgående, og ja, her kan man jo bare fortsette.

Egentlig har vi en dyp krise i feltet – hvor i alle fall en noenlunde sikker og forutsigbar økonomi og langsiktighet i produksjonsvilkårene er helt avgjørende.

Buresund: Var det ikke slik at i det gamle DTS, altså interesseorganisasjonen som ble lagt ned og endret til en stiftelse i 2008/09, definerte hvem som kunne være medlemmer? Det var jo en interesseorganisasjon, ikke en fagforening som for eksempel Norske Dansekunstnere (NoDa) og Norsk Skuespillerforbund (NSF). Mens disse tar vare på enkeltkunstnernes rettigheter, lå DTS sitt fokus på frie grupper, på kompanier, på produksjonsenhetene – de som hadde profesjonell kontinuerlig virksomhet med eget organisasjonsnummer og så videre?

Bratten: Jo, DTS fikk statsstøtte som er forankret i det arbeidet DTS gjør som kompetanse- og informasjonssenter, ikke som ren interesseorganisasjon. Husk på at DTS alltid blir invitert for å gi råd om tilskudd – strukturutvikling etc. Det ble slått fast i scenekunstmeldingen «Bak kulissene (2008)» at mottakere av fast statlig støtte måtte være en stiftelse eller et aksjeselskap. Forvaltningen av statsmidler kunne med andre ord ikke være en oppgave for et interessefellesskap med et årsmøte på toppen som i teorien kunne kuppe det hele. DTS hadde jo også fått forvaltningen av Utenriksdepartementets (UD) reisestøtte som den gang ble opprettet for det frie feltet fordi det var her internasjonaliseringen foregikk. Nå gjelder reisestøtteordningen hele scenekunstområdet. Vi hadde som kompetanse- og informasjonssenter også ulike rådgivende oppgaver for UD knyttet til det frie scenekunstfeltet. Og så skilte vi ut Scenekunstbruket som eget aksjeselskap. Dette er den enkle bakgrunnen for at DTS ble en stiftelse.

Buresund: DTS har jo heller aldri vært en arbeidsgiverforening. Nå er det jo også startet en diskusjon om behovet for en arbeidsgiverforening for fri scenekunst og her kan det jo ligge en anerkjennelse av profesjonaliteten i kompaniene som antagelig vil bidra til å minske avstanden til institusjonene også i forvaltningen. Det er jo en liten nøtt det der – det er ikke «bare bare» å få forhandlingsrett.

Bratten: Vi har jo en trepartsmodell i Norge, med arbeidsgiverforeninger som Spekter og Virke. Hvis flere meldte virksomheten sin inn i noen av de arbeidsgiverforeningene som har forhandlingsrett i dag, kan det være et skritt på veien mot f. eks. et tariffsystem for det frie feltet i den grad noe sånt er ønskelig. For ikke å snakke om styrking av kompanienes stilling i Den kulturelle Skolesekken.

Buresund: I Sverige har man jo Svensk Scenkonst som er arbeidsgiverforening for både institusjonene og de frie gruppene. Den modellen er såvidt jeg skjønner vanskelig å overføre til for eksempel NTO, slik organisasjonen er i dag? Jeg har også hørt fra flere at DTS ikke skal jobbe politisk?

Bratten: Det var et klart krav fra de scenekunstnerne/kompaniene som opprettet stiftelsen DTS at organisasjonen skulle fortsette å jobbe politisk. Det var et fullsatt årsmøte som la ned og stiftet DTS (skjedde to ganger – på et ordinært og et ekstraordinært årsmøte). De som deltok på årsmøtene ville at det politiske arbeidet som hadde fulgt med kompanifokuset i det gamle DTS skulle fortsette, selv om det rene representasjonselementet ble borte i stiftelsesformen. Det var viktig å opprettholde dialogen med feltet gjennom et åpent nettverk som la til rette for ordskifte og diskusjoner. Med tanke på dagens krevende situasjon for hele scenekunstfeltet, er det ikke bare en diskusjon om begreper og strategier, men også faktisk den politiske kampen om midler.

Og da tenker jeg det er viktig at kompanienes – produksjonsenhetenes – situasjon, slik også Norske Dansekunstnere og Norsk Skuespillerforbund er opptatt av, faktisk får all den backingen som trengs.

Buresund: Hør på dette: Når NTO nå understreker dette «separasjonsgrepet» i forvaltningen, så kan det være at en diskusjon om for eksempel fordelingspolitikken blir vanskelig å ta? Man legger altså opp til at det politiske ansvaret for scenekunsten i Norge innenfor ett område, institusjonene, alene er Stortinget og regjeringens direkte ansvar – der kravet om forutsigbare og langsiktige rammetilskudd rår og man har en direkte tilgang til Storting og regjering. Og så – innen fri scenekunst – der skal man forholde seg til finansiering og vilkår forvaltet innenfor Lov om Norsk kulturråd. Da har ikke denne delen av bransjen en direkte tilgang til Storting og regjering på samme måte som den andre delen av bransjen har. Det skaper jo også et slags demokratisk underskudd når tilgangen til makta er så forskjellig? Ut fra dette resonnementet, vil det det være vanskelig å tenke helhetlig på scenekunstfeltet. Man tilnærmer seg politisk to forvaltningsnivå, man kan lobbe på departementets samleposter så vel som for navngitte institusjoner og det frie feltet kan lobbe for Kulturrådet.

Bratten: Her er du jo inne på noe jeg virkelig håper blir diskutert videre, for innenfor Kulturrådets autonomi kan jo midler i prinsippet flyttes rundt, de friske millionene som i dag foreslås bevilget til etablerte kompanier kan, om noen år, flyttes rundt i fondspostene avhengig av det til enhver tid sittende Kulturråds visjon. Og det er jo også riktig at Kulturrådet og fondet skal ha sin frihet og slik sett være et autonomt system innrettet med tanke på å sikre armlengdes avstand fra politisk innblanding.

Buresund: Det er jo derfor det har vært så viktig å få med en forskrift som kan følge en ny ordning for etablerte kompanier, med en klar beskjed til kulturfondet som sikrer ordningen fremover. Fondet har jo en forskrift som sikrer innkjøpsordningen for litteratur, selv om det altså er faglig skjønn i litteraturutvalget som avgjør hvilke bøker som kjøpes inn. Forskriften sikrer rett og slett at vi har en innkjøpsordning, det er et politisk vedtak der, og det samme mener jeg bør skje for denne nye ordningen – en forskrift vil sikre at vi har en driftsinnrettet ordning for etablerte kompanier i fondet. Kanskje vi kan begynne å tørre å kalle en virksomhet som har eksistert i tjue år eller mer for en institusjon?

Bratten: Ved en slik forskrift utvides regjeringens og Stortingets politiske ansvar direkte for ordninger på det frie feltet, det vil altså ikke bare være Kulturrådets oppgave alene å sørge for det frie scenekunstfeltet. Etter mitt syn vil vi da i prinsippet få to adskilte forvaltningsfelt, slik NTO beskriver det, men som nettopp gjennom denne forhåpentligvis forskriftsbaserte ordningen for etablerte kompanier får et kryssende punkt. Dette punktet gir muligheten til å se helheten i feltet og skape den flyten mellom «innafor og uttafor» som du snakker så varmt om innledningsvis.

Buresund: Men hvis vi følger NTOs resonnement ut fra prinsippet om den gode hensikt, så kan man kanskje også tenke at ved å opprettholde scenekunstfeltet i to forvaltningsmessige nivåer så øker det sjansen for å styrke hele feltet? I og med at man kan arbeide for å få politisk gjennomslag for to forvaltningsnivå som i prinsippet ikke konkurrerer direkte med hverandre? En forskrift tilknyttet en ny ordning for etablerte kompanier innenfor fondet vil snarere forsterke enn forstyrre det!

Inger Buresund og Tove Bratten kommenterer scenekunst og aktuell debatt

Inger Buresund er tidligere daglig leder av Danse- og teatersentrum (1985-1992) og ny styreleder samme sted (2023-). Tove Bratten ledet Danse- og teatersentrum fra 1992 til 2021.

(Publisert 02. 11. 2023)