Ukrainske teaterdager

  – Arrangementet har blitt mer omfattende enn jeg hadde tenkt, men det føles riktig, sier Harald Thompson Rosenstrøm, som vi møter over en kopp kaffe på Litteraturhuset i Oslo. I de senere årene har vi hatt jevnlig kontakt på grunn av festivalen Vabaduse i Narva i Estland, der Rosenstrøm har vært med på å legge det kunstneriske programmet. Han er utdannet som skuespiller ved Kunstnerteatret i Moskva, der han studerte under Kirill Serebrennikov, som han har medvirket i flere av produksjonene til. Nå er han bosatt i Norge, samtidig som han han er involvert i ulike internasjonale teaterprosjekt. Det var gjennom arbeidet med festivalen og teatret Vaba Lava i Narva at Rosenstrøm kom i kontakt med kollegaer i Ukraina, som igjen førte til at han tok initiativet til «Historier fra Ukraina», som arrangeres i samarbeid med Nationaltheatret.

«Historier fra Ukraina» introduserer tre unge dramatikere, som allerede har gjort seg bemerket utenfor Ukraina. Det blir sceniske lesninger av tre skuespill, hvor Velg den bedre versjonen av Natalia Blok er det eneste som er skrevet etter – og som en direkte respons på – fullskalainvasjonen i 2022. Stykket hadde urpremiere på teaterfestivalen i Narva i fjor høst, og ble anmeldt av Melanie Fieldseth NST nummer 4 2023 (festivalrapport her). Harald Thompson Rosenstrøm deltok i castingen til produksjonen i Kyiv i fjor vår, og forteller at han under oppholdet fikk inntrykk av at stykket er ganske unikt ved å behandle dette temaet såpass direkte.

   – Man trenger tid for å få disse historiene til å sette seg, sier han, og forklarer at mange sa at det er vanskelig å skrive nå, og at man trenger mer tid. Derfor falt valget av de to andre stykkene som blir lest på Nationaltheatret på tekster som er skrevet før 2022. Moren av Gorkij er et stykke av Lena Ljagusjonkova, som regnes som en av de ledende dramatikerne i Ukraina. Det er utformet som en dialog mellom to kvinner, som seg imellom forteller historien til en tredje kvinne. Hun fungerer som et ironisk speil på den selvoppofrende moren i Maxim Gorkijs roman. Stykket utspiller seg i en øst-ukrainsk småby preget av sosial nød, fattigdom og kriminalitet, i en desillusjonert etterkrigstid opp mot konfliktene etter årtusenskiftet. 

Det tredje stykket, Dårlige veier av Natalia Vorhozbit, har blitt filmatisert, og ble allerede i april 2022 presentert under et solidaritetsarrangement på Royal Court i London (les omtalen i tidsskriftet til Johanne Elster Hanson her).

 – Og så er det Velg den bedre versjonen, eller Chose a better version, som er helt nytt og som gir et annet perspektiv, fortsetter Rosenstrøm. 

Når arrangementet har blitt mer omfattende enn jeg tenkte, så handler det jo ikke minst om at Ukraina har falt litt i skyggen av en annen konflikt, og at det kjentes viktig å gi plass til politiske innlegg. Det vil være en dramatikersamtale etter lesningen av Moren av Gorkij, med Per Christian Selmer-Anderssen som moderator på fredag. Andre dag inneholder et foredrag om den politiske situasjonen av Arve Hansen, som sitter i Helsingforskomiteen. Foredraget følges opp av samtaler og debatt. 

Har du jobbet fram dette prosjektet i Ukraina?

 – Nei, dette har jeg kun gjort fra Norge. Men det startet jo med at jeg hadde en periode som kurator for Vaba Lava-teatret i Narva i Estland. Der skulle jeg jobbe med castingen til Velg den bedre versjonen, som førte meg til Kyiv. Det var spesielt å være der borte. Man kommer svært nært på det. Det som oppleves som viktige forestillinger i Europa er ikke nødvendigvis det som de ønsker å spille der, fordi kulturen har en annen rolle nå. Det er andre historier som fortelles. Kanskje flere komedier? Men det er det som jeg synes er interessant og som jeg ønsker at skal bli løftet fram på Nationaltheatret. 

Derfor er vi glade for å ha med oss noen som bor i Ukraina nå. Folk som er aktive, og som har innsikt i hvordan teatret, dramatikken og kulturen utvikler seg. Olga Bajbak, som er en viktig teaterpersonlighet i Ukraina, skal for eksempel komme til samtalen, og det er spennende, fordi jeg tror at det hjelpe oss med å få et større innblikk i hvordan det er å være kunstner der nå. 

Du har bakgrunn som skuespiller i Russland, der du studerte på MXAT, eller Kunstnerteatrets studentskole?

– Ja, jeg har studert i Russland, og det er en viktig og stor del av meg. Derfor har det vært viktig å gjøre noe på dette temaet. Både i forhold til kolleger og venner, men selvfølgelig også fordi jeg har vært nødt til å tenke gjennom mitt eget forhold til Russland. Det samme gjelder kollegaene som jeg ble kjent med i Ukraina. 

Du hadde Kirill Serebrennikov som hovedlærer, og ble skuespiller i truppen hans, først i Plattform-prosjektet og senere ved Gogol-senteret. 

– Ja, jeg hadde ham som hovedlærer, og han ville jo at vi skulle ut og jobbe og komme i gang. Så vi spilte forestillinger hele tiden, også utenfor instituttet.

Kan du si noe om hva som karakteriserer ham som lærer og regissør?

– Skolen ligger jo under teatret til Stanislavskij, så utdanningen var Stanislavskij-basert. Men han ville også at vi skulle arbeide mer fysisk og musikalsk. Han ville ha skuespillere som kunne jobbe i ulike retninger, fordi han mente av man trenger en bred inngang i dag. Som regissør er han utrolig versibel, hvis man kan bruke et slikt ord. Han er teaterregissør, men også film- og operaregissør, og har et utrolig vidt spekter. Han blander forskjellige språk og forskjellige sjangre. Jeg opplevde ham som en av få regissører som utvikler seg fra forestilling til forestilling.

Men i denne sammenhengen er det også et poeng å få frem at han var en regissør som var kontroversiell fordi han tok opp tema som homoseksualitet i sine oppsetninger, og som i flere år ble satt i husarrest i sin leilighet i Moskva. Gogol-sentret ble avhendet, eller stengt, som det ledende teatret det var under hans sjefstid. Nå lever han i Vesten.

– Joda, og han han tøyde grensene, og ble av noen oppfattet som provokatør. Mens jeg var der borte kom det stadig strengere regler. Regler om at man ikke skulle drive propaganda. Om homofili, som ble satt i sammenheng med pedofili. Jeg spilte selv en homofil karakter i én oppsetning, og en transperson i en annen. Og det var i begge tilfeller etter at loven ble innført. Og så var det også en ny lov mot banning på scenen, og vi bannet jo i de fleste forestillinger vi gjorde… 

Hva skjedde da?

– Vi ble vel ilagt en straff, eller bot. Jeg husker at da vi hadde spilt Spring Awakening, og jeg spilte en karakter som er homofil – og så kysset vi, på scenen. Og det var jo liksom stort da. Det var ikke noe man gjorde så ofte på en russisk teaterscene, så det ble en stor oppstandelse i teatersalen. Men noen lot bare til å synes at det var merkelig. Men så var det en utstilling i foajeen på et tidspunkt, hvor det var tatt et bilde av meg og den andre skuespilleren, hvor det sto «minus så og så mye i budsjettmidler». Så man måtte betale ganske mye.

Men teatret stilte det ut, som en slags demonstrasjon?

– Ja. 

En kollega av deg er Julia Aug, som vel også tilhørte Serebrennikovs trupp. Hun er også teater- og filmstjerne. Men etter et dokumentarisk basert prosjekt om forholdet til ukrainske kollegaer ble hun persona non grata i Russland. Hva var det for prosjekt?

– Det spesielle ved den forestillingen var at den var basert på samtaler med hennes venner i Ukraina.

Etter krigsutbruddet?

– Ja, og like i forkant. Det var en dagbok som gikk dag for dag. Men den inneholdt også film og bilder av det som foregikk. Det var viktig, og vi spilte den i Brussel og Finland, og den mottok en pris i Estland.

Men den ført altså til at hun er sladdet ut, om man vil, fra russisk film- og teater, så vidt jeg forstår?

Ja.

Hva er bakgrunnen for at du fikk dette oppdraget i Narva?

– Jeg startet å jobbe med dem i oktober 2020, og da jeg ble spurt var det vel fordi jeg var så tett knyttet til Russland gjennom ulike samarbeidsprosjekt. Oppgaven min var å dekke Skandinavia, men så var det jo pandemi, og det gjorde det utfordrende å skaffe seg det overblikket jeg trengte. 

Fordi kontaktene dine hovedsakelig er fra Russland.

– Ja. Mitt største nettverk er jo i Russland. Men så kom invasjonen og da endret jo alt seg totalt. Estland er jo veldig tett på Russland, og Narva en grenseby, som du vet. Så folk visste ikke hva som kom til å skje. Er Estland det neste? Det var jo sånn at folk pakket kofferten. Man kjente det på kroppen på en helt annen måte enn her i Norge. All kontakt med Russland ble kuttet, og det førte også til at noen av de prosjektene jeg gjorde ble endret på.

Program for Historier fra Ukraina:

Initiativtaker og kunstnerisk leder: Harald Thompson Rosenstrøm

Prøveledere: Eirik Fauske, Kim Sørensen og Trine Wiggen

Dramaturg: Eirik Fauske

Dramatikere:

Natalia Vorozhbit: Dårlige veier, oversettelse ved Marit Bjerkeng

Lena Ljagusjonkova: Moren av Gorkij, oversatt av Marina Hobbel

Natalia Blok: Velg den beste versjonen, oversatt av Svitlana Chepra

Fredag, 05.01.23:

18.00–19.15: Lesning på norsk av Moren av Gorkij av Lena Ljagusjonkova

19.15–19.30: Pause

19.30–20.30: «Dramatiske stemmer i Ukraina», panelsamtale ledet av teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen med dramatikerne Lena Ljagusjonkova og Natalia Blok

Lørdag 06.01.23:

12.30–13.00: Dørene åpnes. Kaffeservering

13.00–13.25: «Lyden av frihetskamp. Kultur og krig i Ukraina»: Kontekst og faglig introduksjon ved Arve Hansen (Ukraina-kjenner, forsker og rådgiver ved Helsingforskomiteen)

13.30–14.30: Lesning på norsk av Dårlige veier av Natalia Vorozhbit

14.30–14.50: Pause

14.50–15.50 Lesning på norsk av Velg den beste versjonen av Natalia Blok

15.50–16.20 Pause med matservering

16.25–17.25 «Kulturens rolle i et land i krig»: Panelsamtale ledet av Arve Hansen, med blant andre Olga Bajbak fra Den nasjonale ukrainske teaterunionen og dramatiker Natalia Blok.

(Publisert 05..01.24, rettet 05.01.24)