Falskt spill

Den 9. oktober ble ansatte og venner av Oslo Nye Teater invitert til et møte i salen på teatret. Møtet

skulle handle om Oslo Nye Teaters fremtid. Teatrets styre er kastet, nytt styre er etablert og den nye styreformannen ønsket et møte om teatrets situasjon. Det skulle derimot ikke dreie seg om hva som ligger bak prosessen til styreskiftet eller hvordan det nye styret ser på den økonomiske situasjonen. Vi i salen visste alle at Oslo Nye Teater ikke kan leve videre som en kulturinstitusjon i byen med de økonomiske rammene som nå er foreslått. Men den smilende, nye styreformannen  presenterte seg, hoppet over virkelighet og all angst for oppsigelse. Han ville entusiastisk ha oss i salen til å hjelpe ham og teatrets eiere med å finne nye bidragsytere. Rike personer! Kom med forslag!  Som hjelp hadde han med seg en like hyggelig mann «med erfaring fra NRK».  Som en mentor, en som kunne lette på stemningen, hjelpe til med «praten»…  Møtet var et slett skuespill som skulle skjule et politisk nederlag. De to smilende optimistene på scenen var drepende, dårlige komedianter. Rosenkrantz og Gyldenstern,  sendt fra teatrets eiere for å få hjelp med sminken.

Styret og institusjonenes frihet

Vi som på 70/80-tallet hadde kunstnerisk og økonomisk lederansvar ved de stats- og kommunestøttede kulturinstitusjonene, lærte noe sentralt om forholdet mellom slike institusjoners styre og eiere. Vi fikk lære det av styreledere og politikere som Rolf Stranger og Brynjulf Bull. De ga oss tillit og vi forsto at det nettopp er styreformen som sikrer institusjonenes frihet. Et styre skal ikke drifte teatret, bare passe på at det arbeider skikkelig. Styret for kunstinstitusjoner skal mer enn noe annet være bolverk mot eiernes skiftende klokskap. Sagt på en annen måte:  Styrets fremste oppgave er å være teatrets trofaste riddere.  

Oslo Nye Teaters  eiere, Oslo Kommune, fikk ved et makeskifte med staten mot slutten av 1990-tallet ene-ansvaret for drift av Oslo Nye Teater. Vi som arbeidet ved teatret den gang var ikke spesielt glad for løsningen. Men vi sluttet lojalt opp. Vi gjorde betegnelsen «Byens eget teater» til teatrets nye fane, og teatrets folk har i 25 år siden, i arbeid og holdning, prøvd å leve opp til dette. Nå bryter teatrets eiere, Oslo Kommune overenskomsten. De kaster kortene. Kaster styret. Kaster ansvaret. Oppnevner et nytt styre. For så å komme smilende inn på scenen til en hyggeprat.  «Er det noen i salen som kjenner noen i næringslivet?» «Kanskje Thon ikke er død?» «Hva med basar?» 

Oslo Nye Teaters kulturelle fellesskap kan ikke kan erstattes av en forretningsdrevet teatermodell lik typen som allerede finnes på  Oslos marked. Oslo Nye representerer ganske enkelt en egen kultur. Teatret bærer stolt sin historie, som er blitt Oslo-historie. Teatret gir oss menneskelige uttrykk i byen som ikke kan byttes om på som kefir fra Tine og kefir fra Q.  Oslo Nye Teater er annerledes enn Nationaltheatret. Publikum blir  annerledes. Det er evnen til å oppleve dette vi slåss for.  Og som eierne må respektere.

     Kjetil Bang-Hansen, 16.10.2024