Årets forestilling 2024

Willy Walder:

Kongsemnene, regi: Jurij Butusov, Trøndelag Teater

Sist vinter kom regissør Juriji Butusov til Trøndelag Teater for å ryste støv av Ibsen. Med Kongsemnene fikk vi et overflødighetshorn av uttrykk og opplevelser, klassisk og grensesprengende på en gang. 

Nesten nøyaktig 160 år etter urpremieren barker hertug Skule, biskop Niklas og kong Håkon sammen igjen, men nå ble karakterene løftet ut av det historiske forelegget, og sluppet løs på scenen som motsetningsfylte og usammenhengende mennesker i en lang rekke av kritiske situasjoner. I Butusovs regi forløp den fire timer lange forestillingen fra i alvor og humor, i dans og bevegelse, i stillhet og til musikk. Det var en kaotisk orden med mange vesentlige og uvesentlige detaljer.

Scenografen Aleksandr Shishkin-Hokusai ga oss en lang serie organiske bilder, som lå tett på Butusovs regi; lag på lag, sammensatt og skiftende. Visuelt skjedde det noe hele tiden. De tolv skuespillerne sang, danset, ropte i korte og lange koreograferte bevegelser. Hele ensemblet ga fra seg så mye energi at forestillingen vibrerte fra første til siste øyeblikk.

Ragnhild Tronstad:

Haugtussa, regi: Eline Arbo, Nationaltheatret /Ruhrtriennale 

Noen ganger er det vrient å velge ut én forestilling blant de mange man har sett i løpet av året, og kunne slå fast at dette var den beste. Men ikke i år. Selv om det er mye jeg har latt meg begeistre av, har ingen rørt meg så inderlig inn i sjelen som Haugtussa, i Eline Arbos regi på Nationaltheatret. Arne Garborgs diktverk har fulgt meg siden tenårene, og jeg trodde nok jeg kjente det til bunns. Fra plassen min på første balkong opplevde jeg at verket åpnet seg på nytt og jeg kunne se både detaljer og sammenhenger jeg har vært blind for tidligere. Forestillingen avslutter med prologen Til deg, du hei og bleike myr som jeg aller mest forbinder med norskundervisningen på skolen, der det fremsto som temmelig intetsigende: For på dette tidspunktet i livet, og løsrevet fra resten av verket, betyr det jo ingenting. Resitert av Haugtussa selv i Kjersti Tveterås’ skikkelse etter at verket hadde fått spille seg ut var det som om alt falt ned på riktig plass. Også visuelt og auditivt er forestillingen overveldende mektig og byr på en sjelden totalopplevelse. Mitt nyttårsønske er at den blir satt opp igjen!

Thomas Irmer

Sancta, av Florentina Holzinger. Staatsoper Stuttgart, Wiener Festwochen

With Paul Hindemith‘s Sancta Susanna, a one-act opera from 1922, the Austrian choreographer and her vast team of dancers, singers, musicians and musical collaborators, stage designer and special-act artists, merged into their form of musical theater for the first time on opera stages in Schwerin and Stuttgart, with stints at the Wiener Festwochen festival and Berlin‘s Volksbühne. Holzinger’s latest performance is too rich to be pinned down in categories of performance art or reformed experimental musical theater, and defies all given theories of that. We could start again from here. SANCTA, however, brings very different types of audiences together for a very special mode of experience, something that is not easily achieved in the arts of total performance. The real discussion is just about to start.

Berit Einemo Frøysland:

Le Scénario av Philip Berlin, Ice Hot Nordic Dance Plattform, Den Norske Opera & Ballett

Fjorårets nyttårsforsett – å bli sterk i hamstrings og setemuskulatur – som denne førestillinga forårsaka, er for lengst gløymd. Men det er ikkje opplevinga, den vert ståande som eit av dei mest interessante arbeida eg såg i 2024. Danseførestillinga Le Scénario av Philip Berlin under Ice Hot Nordic Dance Plattform utforska hoppet i alle sine fasettar, i modernistisk dansetradisjon frå 60- og 70- talet. Den svenske koreografen hadde mellom anna teke inspirasjon frå Merce Cunningham og han sin bruk av trinn-genereringsprogrammet DanceForms på 1990-talet. På den tida var det meir vanleg å skilje på overkropp og underkropp i dans, og ikkje nødvendigvis tenkje eitt trinn i samanheng med neste. Jo vanskelegare, jo betre. Dagens samtidsdans dreier seg i større grad om flyt, organiske former og heilskap. Men når vart det slik at berre desse parametera er gode og naturlege for ein kropp medan andre har gått ut av «naturlegheitsreportoaret»? Det var forfriskande å sjå korleis dansarane på eminent vis streva mot umoglege trinnkombinasjonar og luftige stag-jumps i eit oppstykka uttrykk med ein heilt særeigen logikk og dynamikk. Den drivande post-punk musikken, konfetti-regn, mannlege renessansekostymer, tallause svevande entreear og exitar vart til ein serie av spektakulære finalar, som eg ikkje ville at skulle ta slutt. Le Scénario sit i, treningsverken etter workshopen gjer det heldigvis ikkje.  

Hanne Ramsdal:

Eg er vinden, regi: Victoria H. Meirik, Rogaland teater

When I say dream,I say America, regi: Tani Dibasey, Vega Scene

Det avlange scenerommet på Rogaland Teater er som skreddersydd for Fosses tekst, iscenesatt med to kvinnelige skuespillere av Victoria Meirik høsten 2024. Fra den ene enden av scenen til den andre løper det en smal bro over et vannspeil. Lyset er sobert, lavmælt, som ved overgangen mellom dag og natt, mellom natt og morgen. I originalmanuset er det to menn ombord i en båt. Med to kvinner på scenen får båtlivet kanskje mer dobbeltbunn. De to beveger seg mellom åpent hav og oppankring så vel som ulike relasjonelle nivåer, av og til kavete, av og til sømløst. Det oppstår brå kast. Makt forskyves. Hvem er de egentlig for hverandre? Vi befinner oss på en båt, eller er det en bro; selve grensen mellom liv og død? Det skjer nå framfor oss. Og det er samtidig en rekonstruksjon av et minne. Presis regi og tilstedeværende skuespillerarbeid i sober scenografi løfter fram teksten med alle dens lag på en måte som gjør at jeg både kan være med på ferden og se på den fra avstand. Etterpå sitter opplevelsen, rommet og teksten i meg som et avtrykk, eller et sted jeg kan gå tilbake til. Ikke mitt sted. Men også mitt.  

På tampen av året dukket også dette overaskende romlige undersøkende overskuddsprosjektet opp på Vega Scene. Jeg kom meg inn dagen før premieren på en «working-class billett» som ga lovnader om å bli en del av et mediehus i vekst. Vi var fire fremmøtte med «working-class»-billett, en av dem faren til en av de involverte som hjalp til med å lage pappmasjefigurer. Vi andre var prøvepublikum og ble lost gjennom riggen av scenerommet som lignet en markedshall med store skjermer. Vi hang på aktørene som tråkket seg gjennom løypa dagen før dagen. Hele rommet og alle mesaniner og nivåer ble tatt i bruk i forsøket på å skape et slags skrudd parallellunivers til den amerikanske valgkampen. Kjappe rollebytter og brå kast mellom storpolitikk og nære samtaler ved et kjøkkenbord skapte en interessant dynamikk midt i kaoset. Helt øverst til venstre, i det som til vanlig er bakerste publikums rad, sto en av aktørene foran en skjerm og snakket om været; uansett hva som ble vist på skjermen, blant annet klipp fra nazifester, meldte han snøvær. Før vi dro hjem fikk vi med oss den daglige tilbakemeldingsrunden til aktørene; en generøs, undrende runde som endte i en overraskelses bursdagsfest. Jeg vet ikke hvordan det hele gikk dagen etter på premieren, men det jeg var med på dagen før lovet godt. For en gjeng. For en oppdrift. For en årvåkenhet og vilje til å ta i vår komplekse verden i en black box i Oslo. 

Svante Aulis Löwenborg:

Cowboy försvunnen, regi Otto Sandqvist, Vega Scene

Årets föreställning, eller årets gästspel, står Otto Sandqvist för och Cowboy försvunnen, som spelades på Vega Scene 31 oktober till 4 november. För att den också är ett exempel från Finland, där blicken på vad scenkonst är och kan vara har en extra dimension av udda underhållning och är mycket säregen i sin samtidskommentar. Här ett utdrag från min kritik:

«Det är själva textens anekdotiska historier om udda och nördiga begär som gör föreställningen så speciell. Att det också är en spelad skriven text gör att förhöjningen liksom dröjer. Jag skulle säga att Cowboy försvunnen bara blir mer och mer humoristisk ju längre den håller på. En poetiskt berättad fetisch-porr om hemliga begär. För poesin kommer fram i deras lek med illustrativa rörelser till den absurda och förvridna texten. Mot bakgrund av en idealiserad och ärkeamerikansk figur som alltid rider mot solnedgången.»

Cecilie Lindeman Steen:

While in battle I’m free, nevner free to rest av Hooman Sharifi, Cullberg

Village Party av Sigurd Johan Heide, Simon Mayer og Johanna Adele Jüssi. Bodø2024

Det er særlig to forestillinger som har umerket seg for meg i året som gikk, While in battle I’m free, nevner free to rest av Hooman Sharifi og Village Party av Sigurd Johan Heide, Simon Mayer og Johanna Adele Jüssi. To helt forskjellige verk, der folkemusikk, sosialdans og kultur utforskes i hybride formater. Begge verk berørte meg i hvordan de ga betydning til dans og bevegelse som kollektiv kraft og møte. 

I Village Party, skapt for Bodø2024, har dansekunstnerne Sigurd Johan Heide /Kartellet, Simon Mayer (Simon Mayer Company/ Art in Motion) og musiker/komponist Johanna Adele Jüssi klart å skape en forestillingshybrid mellom scenisk verk og en sosial fest på lokalet, der ulike tradisjoner av folkefest er utgangspunktet. Resultatet forener alt fra folke- og samtidsdans, voguing til bryting, ritualer og lek der musikk og rytme gjennomsyrer alle disse lagene av uttrykk. Musikken er like mye i bevegelsene som bevegelsene er i musikken, og alle i ensemblet danser, synger og spiller. 

I Village Party er likevel publikums medvirkning og interaksjon mellom utøvere og publikum bærende. Deltagelse og interaksjon gis utallige aspekter og lag: Vi deler rommet sittende i sirkel, så nært utøvelsen at vi kjenner luften fra kroppene som svinger seg, vi synger i kor, spiller på skjeer, vi får danse polonese, vals og reinlender, kjenne sammen at vi blir varme i dansen og høre lyden av pust som stilner. Vi danser med og møter nye ansikter og kropper. Forestillingen veksler flere ganger mellom at vi i publikum sitter og ser på de eminente utøverne og at vi blir invitert med i forskjellig dans og lek. 

Village Party insisterer på å bevege seg inn i mellomrommet – i forskjellene mellom kroppene og erfaringene, mellom sosialt sted og forestilling. Det er derfor prosjektet kjennes å bevege noe, slik det beveger oss som deltar, endrer kroppene, hvordan vi ser andre og åpner for nye erfaringer og møter. Village Party feirer det å være sammen og gjennomsyres av overskudd, lek og generøsitet.

I Hooman Sharifis verk While in battle I’m free, never free to rest, skapt for Cullberg i 2023, men vist på Bærum Kulturhus / Dans Sørøst-Norge i høst, samles en hybrid gruppe på 19 utøvere fra Cullberg og fra det svenske street-dance miljøet. 

Også i dette verket får vi som publikum omkranse dansegulvet, så tett på at vi er del av «cypheren», eller sirkelen der dansen deles og utfoldes, som et sted for alle. Musikken tar utgangspunkt i iranske folkesanger, der Neda Sanai, også stående som del av cypheren, gir dem nytt liv gjennom en prosess av dekonstruksjon.

Forestillingen oppleves som en feiring av dansen, av mangfold og hvordan man gjennom å gi rom for den andre, det som er annerledes, enten i cypheren, eller i møter, kan man finne noe annet i oss selv. Som i street-dansens «battles», veksler kroppene mellom å «ta gulvet» eller gi hverandre plass, for så å hente en resonans av den andre i egen kropp. Slik blir forestillingen en vev av individer i en kollektiv kropp. Feiringen av dansen og overskuddet danserne hele tiden gir inn i kampen, får innledningsvis en helt annen grunntone ved at Priya Bains leser poesi av BAM - Burcu Sahin, Athena Farrokhzad og Merima Dizdarevic: «While in battle I’m free, never free to rest»,  men den som ikke får hvile, taper kampen, fortsetter teksten. Danserne får ikke hvile. Den kollektive kroppen blir et landskap og et sted for kamp, motstand og sameksistens. I hele to og en halv time, danses det. Jeg kjenner det fysisk i kroppen. Bilder av andre kropper som kjemper uten hvile i dagens verden, ligger som en erkjennelse gjennom det hele. Å gå inn i cypheren er et standpunkt. Som Cullbergs skriver i programmet: «viljen og nødvendigheten til å ta standpunkt for noe som kan bli tatt fra deg, og for evnen til å bruke ditt eget språk.»
     En forestilling som vil bli sittende lenge.

Elin Lindberg:

 I will never live again av LiLiRe og Haugtussa, regi: Eline Arbo, Nationaltheatret

En av årets store og viktige teateropplevelser for meg var vandreforestillinga I will never live again med kunstnerkollektivet LiLi Re. Forestillinga var en fem timers marsj ved Engenbreen som er en del av Norges nest største isbre Svartisen. Den ligger i Meløy kommune og er verdens lavest liggende isbrearm. Ingen steder i Norge smelter isen fortere enn her. Det var et tungt alvor av klimasorg over det teatrale arbeidet til LiLi Re, samtidig som det inviterte til et arbeid med å forsone seg med sorgen over å miste natur. Det visuelle arbeidet som besto av teatrale, skulpturelle elementer underveis, var scenisk intelligent, tydelig, men ikke prangende. Det samme gjelder lydarbeidene som var tekster om tilhørighet og tap som vi i starten av vandringa hørte gjennom hodetelefoner, og de små klokkeklangene som ble brukt for å lede oppmerksomheten vår mot de teatrale handlingene. Den stille vandringa var rørende omsorgsfull.

Øverst på pallen i år er Arne Garborgs Haugtussa i Eline Arbos regi på hovedscenen på Nationaltheatret. Her fungerte alt, nesten. Kjersti Tveterås som Veslemøy var rå og sårbar – helt nydelig. Og operasangeren Adrian Angelico som Veslemøys døde søster, synger gudbenådet. Alle skuespillerne var i storform. Det lekne og teatrale i scenografi og kostymer var så fint. Det er storartet at Garborgs tekst blir brukt, men det eneste jeg mener trekker litt ned er at teksten av og til forsvinner litt. Det er som om man ikke helt stoler på at det norske publikummet forstår den noe gammelmodige teksten og at de heller tyr til engelsk oversettelse som vises på skjermer på siden av scenen. Men som helhet er denne versjonen av Haugtussa noe av det beste jeg har sett på Nationaltheatret på mange år. Bravo!

Hedda Fredly:

Brathouse, Sleep Locks the Bones, Porn Horror Musical

I 2024 ga Ivana Impeachum meg en opplevelse av  katarsis fra 2024s økende kulturfiendtlighet – i sitt smarte og hyperkomiske dragbingo-show i Oslo Nyes Teaterkjellern. Jeg har fått nasjonsbygging-vibber av Mine Nilay Yalcins nydelige Sirkus Grønland. Og endelig fått oppleve Katja Brita Lindebergs uforutsigbare og skarpe Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg. Jeg håper og tror den kan røske opp i et stadig mer polarisert kjønnsrolle-ordskifte.

Helt på topp setter jeg likevel tre vidt forskjellige forestillinger:

Først vil jeg trekke fram Brathouse, som ble utspilt i et for meg eksotisk Bærums-miljø. På smart, eksplosivt og underlig ektefølt vis klarte den å si noe viktig om de koko tenårene – og årene etter. Regissør Zoe Rodgers og de andre utøverne pyntet hverken på idiotien eller den problematiske atferden de femtenårige vestkantjentene i forestillinga utviser, der de bøtter nedpå Smirnoff Ice, kauker til hverandre, danser utfordrende på bordet, videochatter med fremmede menn på Chatroulette og snorter kokain. 

Slik gjenskapte de den vanvittige kraften som ligger i tenåringsvillskap. Det hele opplevdes kompromissløst. Samtidig klarte de med utsøkte teatrale valg å skape nærhet til og nyansrikdom i fenomener det ellers er lett bare å la seg sjokkere over. 

Et annet høydepunkt var ei mye mer lavmælt forestilling, men med like mye kraft: I Maritea Dæhlins Sleep Locks the Bones på Kunstnernes hus ble vi inviterte til å gi oss helt hen, og gjerne blunde underveis. Selv om jeg forsøker å unngå å sovne på forestilling når jeg er på oppdrag som kritiker (!), har jeg alltid ment at slumring, vandring mellom bevissthetslag og å drømme inn deler av handlinga i et teaterstykke eller en film kan ha noe for seg. Derfor opplevdes det nesten som å komme hjem i Dæhlins forestilling: At det ikke bare var akseptert, men også bifalt å bevege seg ut av det rasjonelle, kontrollerte og analytiske. En kompromissløst inkluderende, skikkelig oppløftende opplevelse!

Og sist, men ikke minst vil jeg trekke fram den utmattende og tilsynelatende tøysete porno-revyforestillinga Porn Horror Musical – som på sett og vis gjenspeiler både det overskridende fra Brathouse og det nære og vâre fra Sleep Locks the Bones.

Det finske performancekollektivet Glitcher sto bak denne underlige miksen av revy, musikal, skrekkfilm og pornoshow (komplett med strap-ons og mengder med sprutende sæd) som ble vist på Vega scene i april. Først var det gøy. Deretter utmattende. Og til slutt overraskende rørende. 

Porn Horror Musical viste seg nemlig å være mye smartere enn kompaniet skulle ha oss til å tro. Med fingerspissfølelse løftet utøverne fram det idiotisk-komiske potensialet i flere utbredte sjangre i pornoindustrien (som stefar-stedatter-sex), og samtidig klart de å belyse det problematiske i denne typen konstruerte fantasier. Gjennom finurlig lek med fiksjonslag og de motstridende emosjonene dette vekket, følte jeg som publikummer etter hvert rett og slett ømhet med de karikerte figurene og skuespillerne «inni» dem. 

Ekstremt smart gjort, og en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Knut Ove Arntzen:

Jeg ser jo like mye utenfor Norge som i Norge, men hvis jeg skal lage en liste over de tre som jeg godt kunne innstille til Årets forestilling fra norsk teater, så er det de følgende:

Undersang, koreograf: Harald Beharie, Oktoberdans 

Kort begrunnelse: Svært spennende og originalt danseteater som tar opp bruddet med det antroposceniske i transhumanistiske danseriske grep og i forhold til naturen. Den utfordrer publikum gjennom at stedet blir et prosjekt i seg selv gjennom vadring. (Sett under Oktoberdans, Bergen)

Kill Devil, Regi: Petter With Kristiansen, Kilden Teater 

Kort begrunnelse: Tar opp et sentralt tema i norsk historie og selvforståelse på en kunstnerisk variert og spennende måte. Særlig bruken av animasjon, barokk illusjon og dukketeater skaper en spennende og variert fortellerstil.

Peer Gynt, regi: Johannes Holmen Dahl, scenografi: Nia Damerell, Nationaltheatret

Kort begrunnelse: Dette er på mange måter tiårets norske Peer Gynt-produksjon på basis av et samarbeid mellom Festspillene i Bergen, Harmonien og Nationaltheatret. I den gjenopptatte versjonen på Nationaltheatret i høst har man fravalgt Griegs musikk og satset på musikalsk ledsagelse gjennom en hardingfelespiller, noe som løfter forestillingen.  

Johanne Elster Hanson:

The Picture of Dorian Gray, regi: Kip Williams. Theatre Royal Haymarket

All stor kunst er evig aktuell, men noe kunst er mer aktuell enn annen kunst. Dette er i alle fall tilfellet med Oscar Wildes horror-roman The Picture of Dorian Gray (1890). Historien om den unge mannen som selger sjelen sin for å bevare sitt vakre ytre har alltid kunnet fortelle oss noe grunnleggende om menneskelig forfengelighet, men har vel sjelden føltes mer på merket enn i vår speilbildedyrkende, filterforskjønnende samtid.  

Den australske regissøren Kip Williams’ teaterversjon av Wildes klassiker høstet både lovord og priser da den ble spilt i West End i våres, og blir nå overført til Broadway. I denne hylfestlige og samtidig groteske énkvinneoppsetningen spiller Sarah Snook, kjent fra tv-serien Succession, alle de 26 rollene med androgyn suave, enten det er den stotrende Basil Hallward, den libertinske Henry Wotton eller den (i utgangspunktet) blåøyde Dorian. 

Selv om stykkets siste halvtime blir litt i overkant hektisk, glipper det aldri for Snook – hun har full kontroll hele veien, og det er vanvittig godt gjort. Noen ganger interagerer hun med forhåndsinnspilte videosnutter av seg selv, andre ganger bare snur hun på hodet og ser inn i et annet kamera når hun hopper mellom de ulike karakterene. Timingen er upåklagelig, kameraføringen så samkjørt at det hele føles lekent og instinktivt. 

Der tysk og etter hvert norsk teater for lengst har omfavnet direktefilmingen, later dette til å fremdeles være en nyvinning på engelskspråklige scener. Williams’ The Picture of Dorian Gray er til gjengjeld en scenebragd som burde sette standarden for all videre bruk av direktefilming i teateret. 

Aksinya Kurina:

War and Peace 2.0, regi: Oleksa Gladushevskyi. Veteranteatret Kyiv

The dramaturgical debut of Maxim Devizorov, an actor and active serviceman, In Sorrow and Whatever Else…\  І в горі, ішототам… is a tragicomedy exploring the lives of twenty-something Ukrainians thrust into the archaic and brutal practice of war. Directed by Oleksa Gladushevskyi and staged in a sketch format at the Veterans Theater in Kyiv, this short play is a powder keg of explosive emotions. It tells a story of love during wartime, rendered with uncompromising «new sincerity», exposing the traumas and fractures within society.

Soldier Kinder stands as a poignant symbol of the modern individual, striving not just to survive but to maintain a sense of life amid the ruptures of reality: war, love, and duty. Against the grim backdrop of military life, he proposes to his beloved, dreaming of a future together. Yet these dreams are swiftly shattered by the war — not a realm of heroism but a theater of absurdity and grim humor.

At the heart of the play lies the existential chasm between the individual and the collective. Men like Kinder define themselves through duty and military honor, while women, often rejecting this choice, adapt to lives abroad, far from their partners. In this intimate yet universal narrative, the play reveals a bitter truth about the war — a truth overlooked by indifferent politicians and turned into a reality show by the mass media.

Devizorov takes the audience beyond the media’s sanitized portrayal of war, revealing its deepest horror: not merely death or destruction but the obliteration of human connection and the bonds that hold us together.

Erik Exe Christoffersen:

Flammenwerfer, regi: Kirsten Dehlholm, Hotel Pro Forma

Flammenwerfer (Ildkaster) omhandler den svenske billedkunstner Carl Fredrik Hill (1849-1911). Hill blev i en ung alder erklæret uhelbredelig skitzofren, og levede en indelukket tilværelse som kunstner frem til sin død.

Forestillingen er ikke en biografisk eller psykologisk fremstilling af Hills liv. Det er heller ikke en præsentation af sygdommen men en stemningsmættet, sensorisk fremstilling af en til tider desperat tilstand udenfor tid og rum gennem en visuel montage med Hills billeder (af Magnus Pind) og viser Hills billeder i dynamiske overblændinger. En af de mest gribende sekvenser er det visuelt forløb, hvor dyreansigter med stirrende øjne glider over  i hinanden, og hvor man undertiden er i tvivl om, det nu er dyr eller mennesker, det stirrer frem mod tilskuerne. 

«Himlen gentager sig ikke, skyerne tager aldrig fejl, de gentager ikke» 

Det er forestillingens sidste tekst, som gentages flere gangen. Den har titlen Isolation og ersunget og skrevet af Blixa Bergeld. At skyerne ikke gentager sig, er en af den slags mærkværdigheder Hotel Pro Forma har skabt blik for med sin enestående skaberkraft. Det er sidste forestilling fra hotellet efter Kirsten Dehlholms død I efteråret 2024.

Roland Lysell:

Ich hab die Nacht geträumet, regi: Andrea Breth, Berliner Ensemble

Regissören Andrea Breth har satt samman åttiotalet scener till ett lyriskt-musikaliskt kollage Ich hab die Nacht geträumet; titeln är hämtad från August Zarnacks folkviseadaptation från 1820. Sånger av Schumann, Schubert, Rossini, Edvard Grieg, Sjostakovitj, Franz Lehár och Friedrich Hollaender och stämningsfulla dikter av Goethe, Wilhelm Müller och Joseph Eichendorff blandas med moderna texter av Joachim Ringelnatz, Paul Celan, Ingeborg Bachman, Meret Oppenheim, Heiner Müller, Thomas Brasch, Herta Müller och filmtexter av David Lynch (ofta), Stanley Kubrick, Ulrich Seidl och Roy Andersson (en gång). Theodor W. Adorno får ta till orda och vi känner igen tyska varianter av Peggy Lees, Elvis Presleys, France Galls och Leonard Cohens schlageroriginal.

            Andrea Breth förnam både språklöshet och rådlöshet och hänvände sig till nattdrömmen, liksom en gång August Strindberg. Inspirerad av Freud och andra arbetar hon med drömmens logik. Scener bryts och avlöser oförklarligt varandra. Den narrativa tråden skapas av den drömmande. 

            Sex lysande skådespelare och en kör med tio sångare/figuranter bildar ensemblen. Kostymören Jens Kilian har klätt damerna i en gammaldags gråskala och herrarna i svartvitt, men ibland kan plommonstop fyndigt kombineras med tyllkjol i denna absurda värld. Vigast bland alla viga aktörer är Alexander Simon, än som bortkommen ung man, än som stumfilmsakrobat. 

            Grundtonen i stycket skapas av slapstickscener, erinrande om Buster Keaton, Laurel & Hardy eller Chaplin. Men när aktörer i svart uppträder parvis går tankarna gärna till film noir eller medhjälparna i Kafkas romaner. Gång på gång trasslar aktörer in sig i slipsar eller stolar. Dråplig är särskilt Johanna Wokaleks scen där hon elegant i extremhögklackat och liten svart klänning lyckas snärja in sig i de långa handtagen till sin egen handväska.

            Här kan allt ske, även det mest omöjliga. Aktörer kan dyka upp med älghorn eller varghuvud. Satiriskt leder en musiker hela ensemblen med en transistorradio från 1950-talet i handen. Den spelar en schlager om en liten domherre. Men oftast bryter allvaret fram, tvärs igenom ironin, exempelvis i Wokaleks stämningsfulla tolkning av «The Windmills of Your Mind» – ett slags metakommentar, eftersom vi ju rör oss just i hjärnans vindlingar.

            Ofta förnims alltså en delvis dold ångest under skämten och spelglädjen kan plötsligt ersättas av grymhet. När iscensättningen efter tre timmars drömmar avslutas sjunger ensemblen «Gib mir den letzten Abendkuss», precis som en gång i världen Comedian Harmonists, och vi erinras om att tre av de sex gruppmedlemmarna tvingades lämna Tyskland för alltid efter Hitlers Machtübernahme. 

Breth iscensätter inte vilka drömmar som helst, utan specifikt tyska drömmar. Som åskådare skrattar man hejdlöst, men vid ensemblens «Auf Wiedersehen! Leb Wohl» sätter sig skrattet i halsen.                                                                                                                                   

Eivind Haugland:

Haugtussa, regi: Eline Arbo, Ruhrtriennale/Nationaltheatret

Legende av Kirill Serebrennikov, Ruhrtriennale/Thalia Theater/Kirill & Friends

Die Reise des G. Mastorna av Federico Fellini/Bernadette Sonnenbichler, Theater und Orchester Heidelberg

Respublika av Łukasz Twarkowski & team, Lithuania National Drama Theatre/Münchner Kammerspiele

2024 har bydd på flere sterke teaterforestillinger, men det er nok Haugtussa av Eline Arbo og Nationaltheatret som står igjen som årets absolutte høydepunkt for min del. Forestillingen hadde premiere på Ruhrtriennalen, en av Tysklands mest prestisjetunge kunstfestivaler. Arne Garborgs diktsyklus om den jærske bondejenta Veslemøys overgang fra barndommens uskyld til voksenlivets alvor ble til et storslått epos i de katedralske dimensjonene til Jahrhunderthalle i Bochum. Eline Arbo og Njål Mjøs’ intelligente manusbearbeidelse og Arbos presise, overskuddspregede regi la grunnlaget for det man må kunne kalle et svært vellykket Gesamtkunstwerk. På klingende nynorsk bergtok Kjersti Tveterås i hovedrollen og resten av ensemblet det internasjonale publikummet fra første stund, i en forestilling som var like leken og underholdende som den var gripende. Thies van Vuures nykomponerte elektroniske klanger gikk i sømløs dialog med Edvard Griegs musikk og Norunn Standals spektakulære lysscenografi, og gjorde at de mørke kreftene som river og sliter i Veslemøy også traff publikum rett i mellomgulvet. Dermed opplevdes finalen enda sterkere, der Veslemøy forsoner seg med at livet også byr på smerte fra tid til annen, men at det likevel er verdt å leve. De avsluttende linjene «Og um me kjenner gråt og gru / og saknad sår, / so må me lerkesongen tru, / som lovar vår.» var akkurat det optimistiske budskapet vi trenger i en tid preget av kriger og autoritære krefter.

Teateråret bød likevel også på andre høydepunkt jeg har lyst å trekke frem. På Ruhrtriennalen hadde også Legende av den russiske eksilkunstneren Kirill Serebrennikov premiere. Med utgangspunkt i den regimekritiske, sovjetiske filmregissøren Sergej Paradsjanovs (1924-1990) liv og virke satte Serebrennikov fokus på forholdet mellom kunsten (og kunstneren) og verden gjennom ti allegoriske legender. Overflødighetshornet av en forestilling bød på noen av Tysklands beste skuespillere tilhørende Thalia Theater i Hamburg, et russisk eksilensemble i toppklasse, originalkostymer fra Paradsjanovs egne filmer og et helt mannskor fra Georgia. Forestillingen vekslet uanstrengt mellom halsbrekkende akrobatikk, eksistensielt drama og absurd komedie, og sa kanskje like mye om Serebrennikov selv som den sa om Paradsjanov. Begge kunstnerne forenes nemlig i ønsket om å bruke kunsten til å løfte fram det vakre i verden og i deres motstand mot autoritære regimer. I likhet med Haugtussa ble også denne forestillingen dermed en feiring av livet, menneskelig viljestyrke og iboende skaper- og motstandskraft.

En tredje favoritt dette året var Die Reise des G. Mastorna på Theater und Orchester Heidelberg etter et urealisert filmmanus av Federico Fellini. Historien avslører et fantastisk univers, der verden, slik musikeren Giuseppe Mastorna kjenner den, antar en surrealistisk drømmelogikk etter et flykræsj. Regissør Bernadette Sonnenbichler hadde skapt en svært leken, musikalsk og altomsluttende forestilling som ledet tankene til arbeider av den sveitsiske regissøren Thom Lutz. Særlig interessant var imidlertid spille- og publikumssituasjonen, der publikum var plassert på alle kanter rundt omkring på scenen med umiddelbar fysisk nærhet til handlingen, noe ensemblet utnyttet til det fulle. Desto mektigere ble slutten da teppet gikk opp og Mastorna vandret ut i en røyk- og lysfylt sal, etter å ha slått seg til ro med at det var døden som hadde innhentet ham. Et gåsehud-øyeblikk!

Slik kunne jeg ha fortsatt en stund til. Den immersive teaterhendelsen Respublika av den unge polske stjerneregissøren Łukas Twarkowski som jeg så på Kunstenfestivaldesarts i Brussel, overbeviste gjennom sin kombinasjon av teater, film og teknoparty, utført med teknisk briljans. Ombra av Alain Platel ved Opera Ballet Vlaanderen i Gent førte operakoret og ballettdanserne sammen på en særlig kunstnerisk fruktbar måte jeg ikke kan huske å ha sett tidligere, mens Alkestis av Joeri Happel/Victoria Deluxe under All Greeks-festivalen ved NTGent viste hvordan sosial scenekunst også kan bli svært godt teater (se også festivalrapport i nr. 4 2024, red. anm.). Og sist, men ikke minst leverte True Copy av det flamske teaterkompaniet BERLIN en engasjerende og intelligent manipulerende forestilling om kunstforfalskning med en herlig overraskende slutt!