Grønland, en storbysymfoni

Starbucks’en troner midt i Grønlandsleiret. Ellers er Grønland i Oslo sentrum befriende lite gentrifisert. Man kan fortsatt oppleve et mangfold av brune

sirkus grønland

Regi, idé og prosjektutvikler: Mine Nilay Yalcin
Kostymedesigner og scenograf og regi-ass.: Heidi Dalene
Kostyme- og scenografass. og regiass.: Madeleine F. Røseth
Komponist: Brage Rognlien
Teknisk ansvarlig: Kai Fjell
Produsent: Anja Olsson KjærnliSirkus Grønland er produsert av Mine Nilay Yalcin i
samarbeid med SPKRBOX og Nordic Black Theatre

Premiere 6. juni. Sett 9. juni. Spilles til og med 15. juni. Gratis og utendørs.

puber, billige spisesteder og butikker som ikke hører til en kjede. Eller slik regissør og dramatiker Mine Nilay Yalcin beskriver sitt Grønland: «Der gatene er passe skitne, folk passe trauste, bygningene passe slitne og asfalten passe grå. Akkurat sånn at det er levelig.»

Og det er nettopp det skitne og rufsete i den fryktede og ofte utskjelte bydelen som er det Yalcin og hennes store kunstneriske lag særlig framhever i vandreforestillinga Sirkus Grønland.

Det har blitt en mangslungen, vittig, underholdende og elskverdig nysirkus-forestilling, der måker, rotter, sykkeltyver og hasjselgere har like stor plass i byrom-scenerommet som slakterne, grønnsaksbutikkene, kebabsjappene, taxisjåførene og pubgjestene.

Humor

Men man skal holde tunga rett i munnen når man kommer med kjærlighetserklæringer til byområder mange elsker å hate.

Én ting er at man kan bli hatobjekt i kommentarfeltet hos Resett. En annen ting er at det er så lett å framstå som naiv middelklasse dersom man fremmer det mange opplever som floskler: «mangfold», «mat fra alle verdenshjørner» og «samhold». Og å bli idioterklært av følgerne til kommentatorer som Kjetil Rolness.[1]

Men denne fella unngår Yalcin med god klaring. Oppskriften består blant annet av store doser humor og en rekke friske og overraskende sceniske virkemidler, der både tilfeldig passerende til scener i forestillinga ogpublikummere som bevisst har oppsøkt den, umiddelbart lytter intenst, gliser eller hiver seg ut i dans.

Tveegget

I fjorårets heddaprisbelønte Ivars kro[2] raste Mine Nilay Yalcin mot gentrifiseringa av Oslo sentrum. Men hun gjorde det med hjertevarme og blide miner. Sirkus Grønland er liksom samme type tveeggede sverd av godt humør, kjærlighet og samfunnskritikk. Nå bare i enda større skala!

Det hele starter på Grønland torg, der ei publikumsgruppe på flere hundre har samla seg - unger, småbarnsforeldre, eldre, pønkere, teaterfolk, folk med bakgrunn fra Gudbrandsdalen, Gambia, Guatemala eller Gujranwala.

Et stødig sirkus-ska-band av et Grønlandskorps spiller opp med en funky rytme. Så kommer forestillingas utøvere løpende inn i grønne kjeledresser, og danser midt blant og innimellom publikum. Alle med blide ansikter. Det er umulig ikke å glise og danse med, og jeg opplever at det raskt brer det seg en euforisk fellesskapsfølelse i publikum. Et perfekt åpningsnummer til sirkuset.

Kulokk

Og denne fellesskapsfølelsen er det jo viktig å etablere når publikum skal vandre rundt sammen. Kanskje ekstra sterkt når temaet og arenaen er Grønland – der noen faktisk synes det er uvant eller rett og slett skummelt[3] å bevege seg. Forestillinga er nemlig bygget opp som en vandring mellom mer eller mindre løse scener plassert på utvalgte punkter, i en radius på noen få hundre meter rundt Grønland torg, der vi lokkes med og guides av forskjellige utøvere på ferden:

Vi får blant annet presentert et høytidelig sirkusnummer med en enorm, oppblåsbar tomat. Og en nydelig dans utført av «taxisjåfører». Plutselig hører vi skingrende kulokk i Smalgangen, herlig framført av skuespilleren Sofia Knudsen Estifanos. Hun er kledd i et maksimalistisk kostyme inspirert av så mange lands folkedrakter på én gang, at det ville fått fantasidrakt-folka i Fæbrik til i å gå i fistel. Innimellom kulokken forteller hun oss om kyrne som ble leid inn til slakteriene her i gamle dager – og bidrar slik til å få en fornemmelse også av Grønlands lett nasjonalromantiske historie, at vi ikke bare er her og nå og i diskusjoner om kriminalitet, flerkultur og gentrifisering.

Deretter følger et aldeles uimotståelig klovnenummer, der tre pensjonister med karakteristiske store trillebager og enda større rumper vagger rundt og innynder seg mot publikum mens de jakter billige grønnsaker. Vi aner at her skal alle de typiske figurene i bybildet på Grønland løftes fram, og jeg blir reint oppkvikket.

Hasjballett

Og da kan man så klart ikke gå utenom den mer lyssky virksomheten alle vet også finner sted her. Narkoselgerne under broa må med. I Olafiagangen møter vi på en rosakledd skokk av arten. Etter først å sjangertro ha skult litt på publikum for deretter å hviske lavt «hasshhj?» mot enkelte av oss, går de inn i et klassisk ballettnummer til tonene av «An der schönen, blauen Donau» av Strauss.

Det er smått genialt. Ikke bare skaper krasjet mellom «høy- og lavkultur» en helt egen energi. At utøverne ikke er klassisk ballett-skolerte, men likevel gjennomfører typiske ballettløft med det største alvor – skaper lik effekt som den jeg har opplevd av koreografen Marie Bergby Handelands arbeid med ikke-spesialiserte-dansere[4]: Kraften av forsøkene, det famlende og lekne, gjør at man som publikum åpner hjertet for utøverne. Og her dermed også mot en av de mest uglesette gruppene i samfunnet.

Floskler

Men så blir de så klart jaget vekk, og inn skrider tre breiale blåkledde eiendomsutviklere fra «New East Development». Med solbriller, altfor store skulderputer og selvsikkert kroppsspråk bedyrer de at de ser «potensiale» i Olafiagangen. Området under brua er i virkeligheten mest kjent for søppel og dealing, men de siste årene er det gjort tiltak for å øke trafikksikkerheten, det er bygget lekeapparater og etablert sykkelreperasjonsbod med kafé for å skape et annet inntrykk av området. Men dette er ikke nok for de tre blåkledde. De sprader rundt og fantaserer om «glass og gulvdekke», og kommer med herlig-heslige floskler som «Akkurat den type utviklingspotensiale som våre investorer leter etter».

At disse eiendomsutviklerne er parodierende og klovnete framstilt, gjør det jo tydelig hva Nilay Yalcin synes om arten. Men det skaper også rom for frigjørende latter for alle oss som er redd for at all oppussing og forskjønning og inntog av kapitalkrefter kan undergrave sjelen til et område.

Forført

Og slik fortsetter det i scene etter scene, både over og under jorda:

En hybrid av søplete due-måker slåss om en orm i et morsomt dansenummer. En dykker blir angrepet av forsøplete fisk. En cool rottekonge (spilt av Taro Vestøl Cooper, skandinavisk mester i poesislam) dukker til stadighet opp og kommenterer handlinga. Ei forfylla vestkantfrue med veske på skrå sjangler forvirret rundt på høye hæler og blir forført i dans med Rottekongen. Og dypt nede under jorda, innerst i et parkeringshus, avsløres det hva som egentlig hender med alle de stjålne sykkeldelene i Oslo.

Sirkus Grønland er rett og slett en real storbysymfoni.

Mellomtittel

Men i enkelte scener er det dessverre umulig å hverken se eller høre hva skuespillerne sier og gjør. Det gjelder for eksempel når flere hundre publikummere klumper seg samen på rad og rekke nedover gangen til Grønland t-banestasjon. Jeg tenker at her burde man funnet en løsning der publikumsgruppene ble delt opp, slik at alle lettere kunne se. Eller mikket opp stemmene til utøverne så man iallfall kunne ha hørt.

Uansett: Det er så lett å ville skjule søpla og skiten og framheve parker, musikk og mat når man skal skryte av bydeler. Men i Sirkus Grønland er omtrent alle sider ved bydelen framhevet, og alt får skinne! «Her har jeg sett rottene kose seg i Akerselva mens endene kvekker omkring», slammer Yalcin i åpningsmonologen. Når hun lar oss se noe så innlysende som at også rotter faktisk kan kose seg og leve i harmoni med ender – som mennesker ofte setter høyere opp i fauna-hierarkiet – gjør det noe med blikket vårt. Det er ikke bare en generøsitet over for alle slags folk og fe, det viser oss hvordan alt inngår i byers økologi, slik Yalcin formulerer det selv.[5] I tråd med posthumanistisk[6], økologisk tankegang bør man oppleve en nærhet til alle vesener – ikke minst de ikke-menneskelige – for å unngå klimakatastrofen. Kanskje hjelper det også for å få oss til å anerkjenne at alle funksjoner også i byers økologi? Nesten som et slags nasjonsbyggingsprosjekt i miniskala. Om Grønland blir pusset opp for mye, for eksempel, er det en stor sjanse for at leieprisene vil øke – og slik mangfoldet sjaltet ut.

«Utfordringene Grønland står i, er ikke unike. I de fleste hovedsteder er det små enklaver der byfornyelsens tentakler er sterkt til stede. Men de trenger ikke gå amok.» skriver Nazneen Khan-Østrem i en kommentar i Aftenposten[7] Forhåpentligvis kan Sirkus Grønland bidra til å unngå stigmatisering, og at enda flere ønsker å bevare egenarten og identiteten til området.

Jeg håper Kjetil Rolness blir sendt en invitasjon!

(Publisert 12.06.2024)