Kjeller’n for det skrullete

Det er en klisjé, men det oppleves virkelig som salen i Teaterkjeller’n koker under årets siste dragbingo med Ivana Impeachum. Dragartisten har kjørt bingo i dette lokalet i underetasjen til Oslo Nyes Centralteatret i flere år, og har også denne lørdagskvelden midtveis i Pride-måneden publikum i sin hule, akrylnegl-prydede hånd.

Hun leder bingoseansen i høyt tempo. Samtidig banker hun ut drøye vitser som slår i alle retninger i et imponerende kjør. Stakkars dem som har satt seg på første rad! De er særlig utsatt for plutselig hets fra artisten. Men ikke verre enn at de ler hjertelig.

Så langt ligner alt på et typisk velsmurt og smart dragshow. Men litt uti sier Ivana mens hun snurrer bingoburet:

– Håhåjaja, dere får kose dere nå, dette er min siste kveld på Teaterkjeller’n. Nylig ble jeg oppsagt på grunn av situasjonen her dere veit. Jeg har flere ganger invitert kulturbyråden til å komme og se showet gratis, men trur du a’ kommer?

Og så hoster hun lavt inn i mikrofonen et skjellsord vi ikke gjengir her.

Føringer for innholdet

Kulturbyråden Ivana Impeachum henviser til er så klart Anita Leirvik North (H) som i slutten av mai ga Oslo Nye Teater sjokk-beskjeden om at dersom kommunen skulle gi teatret et ekstra tilskudd på 30 millioner kroner for å redde økonomien, måtte de gå med på bare å drive dukketeatret i Trikkestallen eller halvere budsjettet fra dagens 90 millioner til 45 millioner[1]. Dette vilkåret ble i ettertid trukket tilbake, men etter sommeren må teatret utrede videre driftsmodeller med et lavere tilskuddsnivå enn i 2024. Nylig kom det også fram at byrådet nå også vil gi klare føringer for innholdet i teateret.[2]

Uansett har situasjonen blant annet medført at kontraktene til alle de som ikke er fast stab på Oslo Nye, men som hadde prosjekter på Teaterkjeller’n til høsten, nylig ble terminert. Og dette var årsaken til Ivana Impeachums rant under dragbingoen.

Lavterskel og takhøyde

Mannen «inni» Impeachum er Mats Moe. Skuespiller fra Lillestrøm, utdannet ved KHiO og Bårdar. Han debuterte på Trøndelag Teater i rollen som Dorian Gray i Bildet av Dorian Gray i 2019 [3]. Han har også jobbet ved Riksteatret og Teater Innlandet, og er kjent for mange for NRK-dokumentaren Uten pappa[4], der han forteller om sitt liv som sønn av en Bandidos-leder (noe han også forteller litt om i bingo-showene).

Men den siste tiden har Moe gjort dragbingo på heltid. Mye på Oslo Nye Teaterkjeller’n, men han turnerer også en del rundt i hele landet. Noen dager etter siste dragbingo på Oslo Nye møter jeg ham uten drag på en kafé i Oslo sentrum.

Hva er det som gjør Teaterkjellern til en så viktig scene?

– Én grunn er at Centralteatret og Teaterkjellern samarbeider med Pride og er en del av Skeive Scener[5]. Men det handler ikke minst om hele miljøet som Ida Nordskaug (programansvarlig for Teaterkjeller’n, journ.anm.) har bygget opp der nede – med burlesque, drag, revy, satire, og så videre. Det er ikke så mange scener som har klart å bygge opp et så spesifikt miljø. Teaterkjeller’n er lavterskel med stor takhøyde, det er så mye forskjellig rart som presenteres – men det er alltid av høy kvalitet. Som jeg sa under showet er det «teatret for det skrullete». At akkurat den scenen tvinges til å legge ned driften nå er hårreisende. Og jeg er overraska over at scenen nevnes så lite når saken om Oslo Nye diskuteres!

Men finnes det ikke andre scener i Oslo som har tilsvarende profil? Hva med Salt, for eksempel?

– Ja, Salt representerer kanskje noe av det samme. Men der blir det så svært! Det er så enorme scener og så mye som skjer. Det er lett å drukne i quizer, konserter og halloi. Teaterkjeller’n er et mye mer intimt, fellesskapsbyggende rom.

Det er et viktig poeng at Oslo kommune bør støtte slike miljøer som er bygget opp for eksempel i Teaterkjelleren, at det ikke bare skal være overgitt til de private aktørene, mener Moe:

– Kommunen burde signalisere at de tar ansvar og støtter også denne delen av kultursfæren. Det ligger en anerkjennelse i at man anser det litt «skrullete» som viktig.

Hykleri

Dagen etter siste dragbingo på Teaterkjelleren, varmet Moe opp for pride-arrangementet «Drag Sunday» på Salt. Etter at han gikk av scenen gikk Julianne Ferskaug, byråd for sosiale tjenester, på og holdt en tale.

– Og så lirer hun av seg at det er så viktig med drag, og om hvor mye dette byrådet satser på mangfold. Jeg hadde aldri i mitt liv hatt så lyst liv til å skrike «BULLSHIT!» mot scenen. Det er jo bare løgn og tomme ord til et uvitende publikum.

Moe tok seg i det, og ropte ikke mot scenen.

– Men etterpå så jeg henne backstage, og da tenkte jeg: «Nei, nå skal jeg benytte sjansen». Så jeg gikk bort i full drag, hilste på henne, smilte og sa: «Jeg er overrasket over at du kan stå her og lire av deg det som er reinspikka løgn. Du representerer et byråd som så godt som tvinger Oslo Nye til å legge ned Teaterkjeller’n, som er viktig nettopp for mangfold og skeiv kultur. Det er helt utrolig hvordan du kan stå her og juge!» Og så snudde jeg meg og gikk, he-he.

– Hun gikk fra å smile og synes det var gøy med dragartist, liksom, til jeg hørte henne mumle etter meg «Det er nå ikke helt sånn da..» Og jeg bare: Jeg æ’kke interessert. Ikke interessert i en diskusjon, jeg vil bare fortelle deg dette. Du er folkevalgt, da får du nesten tåle å høre det.

Drag som aktivisme

Dette skjedde etter du hadde gått av scenen. Men jeg får jo inntrykk av at dette var noe du ville ha formidla fra scenen også, om det var anledning?

– Ja, uten tvil. Sånt som det der må man calle ut!

Men i dette: Du er jo nokså eksplisitt politisk i dine dragbingo-show. Hvordan forstår du drag som politisk aktivisme? Eller hva tenker du om mulighetene for politisk formidling i dragshow?

– Nå skal jeg være forsiktig. Jeg er ikke den som jobber mest med aktivisme i drag, det er det andre som er sterkere representanter for. Og jeg jobba sjøl lenge med drag før jeg i det hele tatt begynte å ta tak i det politiske i opptredenene mine. Lenge var det bare humor og moro og «nå vi spiller bingo», liksom. Men så kom det plutselig til et punkt … Det skjedde nok rundt den voksende motstanden mot drag i USA for noen år siden, med lover som forsøker å kriminalisere drag og transuttrykk[6]. Jeg innså plutselig at jeg hadde en plattform: Jeg sitter faktisk foran veldig mange mennesker og har mulighet til å påvirke. Jeg kan ikke sitte her i drag og ikke også fortelle publikum om det som skjer rundt miljøet! Hatefulle holdninger har så lett for å bare sive inn overalt. Og siden det er overraskende er mest streite som kommer på dragbingoene, prøver jeg å ansvarliggjøre publikum: Dere tar faktisk del av noe her, noe dere må forstå rekkevidden av!

Ofte kommer det publikummere bort til Impeachum/Moe etter bingoshowene og bedyrer at de ikke har visst noe om det økende hatet og motstanden mot drag og trans i samfunnet.

– Og denne motstanden blir jo bare verre. Etter skytinga på London pub følte man på et enormt samhold i samfunnet, men det endra seg raskt. Det gjelder tonen i kommentarfelt, i diskusjoner med folk: «Det er for mye pride, du er farlig for barn, etc.»

Har du en teori om hvor denne tiltagende tonen i samfunnsdebatten kommer fra?

– Nei, ikke egentlig. Men algoritmene støtter jo opp. Når noen først «tør å si noe høyt», blir gjerne en ellers stille minoritet plutselig veldig høylytt. Den beste måten å samle folk på er jo å få dem til å hate noen! Og, ikke bare vi, men store deler av det skeive miljøet har jo havna i kryssilden for nettopp dette.

Synlighet

Finnes det et botemiddel? Er det mer synlighet? For eksempel har jo drag som kunstform blitt voldsomt mer synlig og kommersielt de siste, si, 10-15 årene, på grunn av RuPauls Drag Race og mange andre aktører?

– Ja, botemiddelet er jo synlighet og samtale. At enda flere deltar i samtalen. At man møtes og snakker sammen så alt ikke blir så polarisert.

– Videre mener jeg at det dominerer en stor misforståelse rundt den skeive kampen, som jeg også snakka om i showet på lørdag: Vi tvinger jo ingen til å like pride, vi ber folk bare om å tolerere det. Du må ikke gå i tog, du må ikke synes at det er artig og gøy, men du må tolerere at det fins!

Men hvordan tenker du man kan nå ut med dette? Du sier du trives best på de små og intime scenene. Da når man jo også bare de få. Har du ikke lyst til å nå massene? På Telenor Arena?

– Ha-ha! Bingo på Telenor Arena!

Det høres ut som ekstremsport!

– Eh, jeg har jo lyst til det. Men det er jo også noe med å bygge seg opp sakte men sikkert, og nå mange, hyppig, på mange små scener.

– Først var dragbingo bare en artig hobby. Plutselig blir det mer og mer og mer jobb – og så blir jeg flydd til Mosjøen, Vennesla, Ålesund, og over hele landet. Slik når jeg jo faktisk ut ganske bredt med greiene mine. Jeg priser meg lykkelig for det.

Teaterkjellern lokker folk til scenekunsten

Dragbingo har blitt gjort på stadig flere scener av stadig flere artister i Norge de siste årene, men på Oslo Nye har det vært Ivana Impeachums domene.

– Teaterkjeller’n er så lavterskel – det lokker liksom folk inn. Jeg har utdrikningslag, jeg har bursdager, jeg har folk som har gitt dragbingo i gave til bestemora si. Det kommer dermed en del folk som ikke nødvendigvis tenker at teatret er et sted for dem, men så er de plutselig innafor døra. I et lokale som viser scenekunst.

I starten var teaterbilletter til forestillinger på Oslo Nye blant premiene på dragbingoen.

– Jeg mener dette funka som en slags trening av teaterpublikum. Slik endte de seinere med å gå på forestillinger de ikke nødvendigvis ville gått på ellers. Teaterbilletter er jo gjerne sjukt dyre, men dersom man får dem i premie, tar man kanskje lettere på det: «Ja, nå har jeg disse billettene, kanskje jeg faktisk skal gå og sjekke det ut». Så kan man jo tenke hva man vil om hva man har gått og sett, men man har iallfall vært i teatret da, hatt et fellesskap i publikum og en felles teateropplevelse.

Trist

At kontrakten med Teaterkjelleren ble terminert kom som et sjokk på Moe.

– Alle dragbingo-oppdragene og forestillinga jeg egentlig skulle produsere der nede (Fame Whore av Tom Ratcliffe, journ.anm.) glapp. Teaterkjeller’n er med på å gjøre at jeg kan leve av drag. Nå må jeg tenke på nytt.

– Det er også trist for det publikummet som har begynt å venne seg til å gå der, som føler tilhørighet der. Nå har det fått en bråstopp. Dersom Teaterkjeller’n åpner igjen på sikt, har kanskje hele miljøet og publikumsgrunnlaget forvitret.

Karakter/karikatur

Hvordan har du bygget opp ditt draguttrykk?

– Det begynte med at jeg ramla inn i det med å gjøre eventyrstund for barn i drag, som vikar for Tor Ivar (Hagen, også kjent som bingodronninga Torill Tombola og Moes tidligere kollega ved Trøndelag Teater, journ.anm.), i 2019. Plutselig ringer Nationaltheatret – de vil gjerne gjøre noe med drag under Pride. «Dragbingo – er det kanskje gøy?» spurte de. «Ja, jeg vet ikke men jeg kan prøve», sa jeg. Så måtte jeg lære meg det. Det begynte liksom å surre og gå av seg selv. Jeg har sett mye drag, og har jo skuespillerutdannelse, men draguttrykket har jeg skapt sjøl – eller det har skapt seg sjøl etter hvert som jeg har jobba. Samme med det humoristiske uttrykket – hvordan skal denne punchlinen gå opp, hvor langt kan jeg dra det, hvordan bør fraseringa være. Alt dette har jeg funnet ut av i møte med publikum underveis.

– I drag kan man si ufattelig mye og dra ting langt, fordi folk er innforstått med at dette er en karakter, nesten en karikatur, og da kan jeg si mye som både er politisk eller upolitisk – og også pushe publikum litt. For eksempel ting man gjerne ikke snakker høyt om.

Skala

Men jeg merker jo at i showet opererer du på en skala der du er «reint Ivana», om det går an å sidet sånn, og der du også drar inn Mats’ liv og biografi. At det er glidende overganger.

– Ja, i starten holdt jeg bare på med humor, flås og tull, og var bare karakter. Men så fant jeg etter hvert ut at jeg kunne dra mer mine egne ting inn i showet, også det mer politiske.

– Med de nye lovene i USA og alle de kjipe understrømmingene om hvor vulgære og skadelige dragartister er, så merka jeg egentlig på publikum at de ikke syntes det var noe gøy lenger med baredet vulgære og fjasete i showene. Så da tenkte jeg: Nei jeg må prøve noe nytt, dra inn noe som kommer rett fra meg.

Dette ligner vel mye samtidsteater der man heller ikke er så opptatt av å skille mellom karakter eller personen som framstiller den, at man gjerne drar inn det personlige/virkelige i utøvelsen?

– Ja kanskje? Jeg sjokkerer jo publikum ved å si vulgære ting. Da synes jeg det er interessant å bryte opp hele formen med også å gjøre noe helt annet. Jeg fjerner karakterskallet, og åpner opp for det som er inni kinderegget også, liksom

Men det gjør vel det hele mer sårbart i møte med publikum?

– Absolutt! Jeg må minne meg selv på at det er de som skal grine og ikke jeg, he-he. Men det er umulig ikke å bli rørt sjøl, for jeg vet hva jeg står i, at jeg må stå i det. Jeg blir ropt skjellsord etter på gata, jeg har blitt slått ned, jeg vet hvordan det hele treffer meg sjøl.

Impro og det sårbare

Jeg merker også at du improviserer mye underveis i showet. At du er inntona mot publikum – for eksempel i hvor hard du kan være mot utvalgte publikummere.

– Ja, jeg ser absolutt publikummerne an for hvor hardt jeg kan gå ut. Men fordi jeg er pakka inn i den rappkjefta karakteren, og fordi jeg sparker alle veier – også mot meg sjøl! – tror jeg de fleste kan ta de sarkastiske kommentarene jeg sender i utvalgte publikummeres retning.

– Og så legger jeg inn røykepauser bevisst for at publikum skal få litt pusterom. Og for at de som trenger det også kan velge å forlate showet om de finner ut at dette ikke er noe for dem. Og for å gi litt inntekter tilbake til Teaterkjeller’n, at folk får anledning til å gå ofte nok i baren.

Men i dette sårbare: Har du også opplevd at det ikke har blitt tatt godt imot av publikummere; at noen utnytter situasjonen?

– Ja, blant annet en gang på Chat Noir var det en veldig aggressiv publikummer som ropte skjellsord, og etter hvert også rasistiske utsagn mot scenen. Han ble raskt kasta ut, men det spredde seg jo en veldig ubehagelig stemning i salen. Samtidig var det fint på et vis å tydeliggjøre for publikum: Dette skjer, sånt som dette må vi skeive stå i. Og ja, dere er her for å ha en artig kveld og vinne et cruise med Kiel-ferga, men dere gjør noe helt aktivt ved å møte opp og anerkjenne denne delen av kulturen, å støtte opp om de tingene her.

– Det er derfor jeg sparker litt hardt mot publikum også – for å få dem til å forstå hvor viktig det er at de er skjerpa rundt disse tingene!

Jeg har lest i intervju med deg fra en gang du og en kompis ble slått ned på byen i 2015, at dere ikke ble redde, men fikk ny giv i kampen for homofiles rettigheter. Har du det sånn fortsatt, er kampiveren like sterk?

– Ja, absolutt. Jeg har jo vært åpen om disse tingene, jeg er generelt åpen om alt det vonde. Jeg føler at om jeg holder det inni meg så dør det litt. Hvis jeg tør å snakke om det, kan det hende kanskje flere tør det også. Og jeg er sånn: Jeg skal kunne gå hvor jeg vil i denne byen her, jeg skal kunne gjør det jeg vil. Jeg kan ikke gi meg eller trekke meg på det. Og overraskende nok er det sånn at de gangene jeg blir slått ned, er det som meg, ikke som Ivana! Ivana får nesten aldri kommentarer eller hets. Jeg vet ikke om det er fordi folk ikke tør å ta en to meter og tjue centimeter høy dame med hæler og glitter, he-he.

Generelt er det vel gjerne de mest synlige skeive – transpersoner og andre - som får unngjelde mest? Men det gjelder ikke deg da?

– Nei, uansett hvor jeg reiser rundt i landet og møter folk i fullt drag, blir de nysgjerrige. Men de er alltid smilende og vennlige og kommer med støtteerklæringer.

Så et tydelig uttrykk kan hjelpe?

– Ja det tydelige uttrykket er fint for de som allerede er støttende, men veldig problematisk for de som er mot avvikende kjønnsuttrykk. De tar det hardt ut i kommentarfeltene, men er kanskje ikke alltid så tøffe ansikt til ansikt.

Få dem med på leken

Hvordan ser du for deg at bingoshowet ditt vil utvikle seg framover?

– Jeg veit ikke? Jeg prøver at det skal utvikle seg hele tiden, og jeg er veldig opptatt av at det skal være basert på mye improvisasjon. 90 prosent må være impro. Det må tilpasses hvert enkelt publikum. Og ikke minst må det være aktuelt, at jeg kan trekke inn ting som foregår i samfunnet og tulle med det. Og passe på at man rister litt i folk.

– Men jeg elsker å gjøre folk glade, jeg elsker at de en kveld i livet bare har hatt det sjukt artig. Å få gi folk det, det er vel det viktigste. Det er også da det politiske budskapet faktisk når inn hos folk. Det er derfor jeg har en slik dramaturgi jeg har også: Først jazze publikum opp, få dem med på leken – og så plutselig! tar vi en liten sving der jeg tar dem med innom alvoret. Jo morsommere det er, jo sårere kan det også bli. For min del er det ekstremt effektivt å jobbe i disse kontrastene. Men jeg er opptatt av å bygge folk opp igjen mot slutten, da, sånn at de går ut med en god følelse - og håp og ettertanke og kamplyst.

Byråd Julianne Ferskaug har fått anledning til å komme med tilsvar, men avstår fra å kommentere. Red. anm.

(Publisert 28.06.2024).