«Billettprisene er veldig, veldig høye, og det er tragisk for norsk teater at det må være sånn.»

Vi treffer Kristian Seltun mellom slagene, bokstavelig talt. Like før jul i fjor ble det kjent at Nationaltheatret ser seg nødt til å nedbemanne: «Samtidig som publikum strømmer til forestillinger på julepyntete Nationaltheatret, går det mot oppsigelser for de ansatte», skrev Aftenposten, 13.12.23. Her i tidsskriftet skrev regissør og professor Hans P. Henriksen en kronikk hvor han kommenterte de høye billettprisene på teatrene med at «vi har fått en situasjon der fellesskapet betaler for teater som tilbys en økonomisk elite.» I dette intervjuet har vi bedt Kristian Seltun om å kommentere både billettprisene, debatten om byggesaken og redegjøre for utfordringene teatret står overfor nå ved årsskiftet.

– Det er jo økonomien som er den store utfordringen, sier Seltun og viser til at teatrene er underkompensert for lønns- og prisvekst gjennom flere år. – For Nationaltheatrets del, dreier seg om et akkumulert kutt siden innføringen av ABE (avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen til Solberg-regjereringen) i 2015, som opp mot 2024 er på 11-12 millioner kroner.

Vi ventet at det ville komme en kompensasjon, altså etter-kompensasjon eller tilbakebetaling, men det skjedde ikke. Tvert imot ble det også en underkompensasjon på 1 prosent for 2024. Så er det flere andre ting som i tillegg har ført til at vi har havnet i en situasjon hvor vi er nødt til å spare inn 20 millioner kroner i faste kostnader. Vi går med underskudd i 2023, og med underskudd i 2024, som vi ikke kan komme oss unna, og for å bøte på underskuddet, blir det blant annet ingen Ibsenfestival i 2024. Den har vi avlyst. Det hjelper ikke på de faste kostnadene, men det hjelper mot å gå på et saftig underskudd, sier Seltun, som ikke desto mindre har programmert for et «Ibsenår» med fire egenproduksjoner til høsten.

– Bare så det er sagt, siden mange av tidsskriftets lesere er engasjert i dette, så betyr ikke avlysningen at festivalen er nedlagt, forsikrer Seltun. Den vil være inne igjen i 2025.

Festivalen arrangeres hvert andre år, og ble forskjøvet i to år, fra 2022 til 2024, pga. corona. Men det blir i hvert fall festival i 2025?

– Vel, dilemmaet er at vi i så fall også må ha en festival i 2026, fordi vi skal treffe i 2028, da det er 200 årsjubileum for Ibsen. Men så langt har vi ikke tenkt, for å være ærlig.

Langsiktige prioriteringer

– Men det som er viktig, er at styret har sagt at vi har tre prioriteringer når vi jobber med økonomien på Nationaltheatret på langsiktig nivå, fortsetter Seltun. Det er 1) Å ta kunstnerisk risiko, og ikke bli for avhengige av billettinntekter. 2) Vi skal ha økonomisk rom for Ibsenfestivalen og tilsvarende ting. Og 3) Vi skal ha råd til å ta vare på denne bygningen så lenge vi er her.

Det er vi i teaterledelsen som avgjør om vi gjør det sånn eller sånn, men det er viktig at styret har en slik holdning når økonomien er stram, sier Seltun, og forsikrer om at det ikke er noen gøy situasjon å stå i.

Vi holder på med sluttpakker og nedbemanning og det er beintøft. Spesielt for dem det rammer direkte, naturligvis. Men vi vet ikke ennå hvem og hvor mange det blir. Først må vi se hvor mange som søker sluttpakke. Og vi må se på hvor vi kan innvilge søknadene. Men det er beintøft for folk individuelt. Og det er tøft for organisasjonen, fordi vi blir usikre på om vi kan greie å opprettholde virksomheten med færre folk. Vi har jo egentlig drevet med en type effektivisering lenge, siden de kuttene har foregått i mange år.

Særlig blant politikere, tror jeg det eksisterer en myte om at de store institusjonsteatrene blir drevet ineffektivt, fortsetter Seltun. – Men som jeg pleide å si på Trøndelag teater: hvis vi kan finne en avdeling på huset som sitter og blåser opp ballonger og slipper ut luften igjen, ja, så legger vi den ned. For det er ikke sånn. Folk jobber, og det er ganske små administrasjoner i forhold til hvor stor organisasjonen er. Så det er krevende å skulle gjøre uttak.

Nesten i knestående

Et annet aspekt ved ABE-reformen var at den egentlig ikke skulle gjelde organisasjoner eller virksomheter som institusjonsteatrene, med unntak av Riksteatret. Den opererer med en type effektivitetsmål som er inkompatible med teaterdrift.

– Ja, og det har blant annet NTO brukt mye tid på å belyse, blant annet gjennom en rapport fra FAFO, som viste at teatrene og kunstinstitusjonene egentlig ikke skulle vært med der. Med unntak av Riksteatret som er direkte underlagt staten. Men den daværende kulturministeren bestemte seg likevel for at det skulle omfatte våre institusjoner. Og det merkes.

Teaterøkonomi er veldig elastisk. Man kan lage en kjempesuksess med bare én skuespiller, når det virkelig treffer. Faren er om teatrene fortsetter å være flinke, ved å produsere på en fastlagt måte. Og vi ønsker å opprettholde produksjonsvolumet vårt. Samtidig som vi jo vet at det vil påvirke kvaliteten på det vi gjør. Det er en fare for at vi, men også andre teatre, opprettholder virksomheten og publikumstilbudet så mye vi kan. Slik at det ser ut som om alt er greit. Mens vi samtidig sparer og sparer og kutter og kutter. For det kommer til et punkt hvor man er nede i knestående. Og det er vel nesten der vi er nå.

Altså, se på Symfoniorkestret i Bergen, som har lange perioder hvor de rett og slett ikke spiller. Som ikke får gjort det de er til for å gjøre, fordi de må spare penger!

Ny treghet i publikum

Så hovedutfordringen er at ABE-reformen ikke er rullet tilbake, selv om den ble avviklet av den rødgrønne regjeringen. Samtidig som teatrene ikke er blitt kompensert for pris- og lønnsvekst.

– Ja, og mange hadde en forventning om at man skulle ta igjen etterslepet som dette har skapt. Man hadde i hvert fall ikke tenkt at underkompenseringen skulle fortsette, og så mye som den er på nå. Hva kan man regne med i årene som kommer? Hvordan skal vi tenke rundt det? Det har jo vært et veldig tydelig signal om at vi i hvert fall ikke skulle bli underkompensert.

Signal, sier du – fra tidligere kulturminister Trettebergstuen (Ap)?

– Ja, men det kan jo du gå tilbake og sjekke. ABE-reformer har vært veldig kritisert, fordi den sakte, men sikkert, spiser oss opp. Det er også andre faktorer inne i bildet, slik som at vi nå har fullstendig fullt hus, i hvert fall på hovedscenen. Det er ikke fullstendig utsolgt på Kanonhallen, men vi har hatt veldig gode tall i 2023. Og ikke minst fordi vi har hatt en ekstra hovedscene på Økernsentret, med Døden på Oslo S. Likevel ser man at det en annen bevegelse i publikum nå enn før. Enkelte titler ville solgt lettere for noen år siden.

Hvilke titler?

– Jeg har ikke så lyst til å nevne titler, sier Seltun. Men folk velger det kjente og kjære. Da vi slapp høstprogrammet, var det to gamle forestillinger i repertoaret som med en gang pekte seg ut, Jane Eyre og Hamlet. Det er forestillinger der forsalget ikke var så godt, i sin tid. Så det kommer folk som har hørt det er bra, og som satser på at det er trygt. Og det ser du som en trend, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Utenlandske kollegaer jeg snakker med, sier det samme. Det er en treghet som ikke har vært der før.

Kirkekonsert?

Det er vel nettopp noe av det fine ved å drive med repertoar at forestillinger kan få et lengre liv? På den andre siden kan man jo lure på hva Julekonsert har på hovedscenen til Nationaltheatret å gjøre? For det er vel en slags «kirkekonsert»?

– Har du sett den?

Nei.

– For den er veldig annerledes enn de kirkekonsertene.

Slik svarer de vel også på Det Norske Teatret når de blir kritisert for å sette opp musikaler à la Frost?

– Jo, det kan du jo si. Men ideen om Julekonsert kom egentlig fordi vi drev på med det i Trondheim. På Trøndelag Teater var det gjerne noen profilerte, eksterne musikere, som på en måte leide seg inn, gjennom at deler av billettsalget gikk til teatret. Men på et tidspunkt satt økonomisjefen og jeg der og så på hverandre, og jeg sa: men må vi ha eksterne folk? Vi har jo masse dyktige sangere og morsomme folk her på huset. Og så kom ideen opp i forbindelse med budsjettarbeidet her på denne tiden i fjor. Det skal jeg ikke underslå. Men når vi først har gjort den, så opplever jeg at det er blitt en produksjon som folk setter pris på. Den selger veldig godt. Folk sier at det er en veldig annerledes julekonsert.

Hva er forskjellen?

– Det er våre folk som står på scenen, og det er jo et ensemblearbeid. Det er mange på scenen, og det er mye tekstlesning.

Internasjonale trender

Kan du si noe mer om hva du hører om situasjonen ved teatrene i andre land?

– Det blir litt synsing. Men jeg snakket nå nettopp med en europeisk teatersjef som hadde vært i møte med ganske mange andre fra store teaterhus rundt i Europa, og som kunne fortelle at klassikere som tidligere gikk av seg selv, ikke er sikre lenger. Så de begynner å lete andre steder. Både etter et mer kommersielt repertoar, men de følger også mer med på West End. Samtidig som jeg har inntrykk av at West End har beveget seg i en enda mer kommersiell retning.

Betyr det at de nesten ikke setter opp drama, men bare musikaler?

– Nå er ikke jeg den som følger mest med, men jeg var i New York i høst, og i London i våres da vi spilte Dødsdansen, og begge gangene raket jeg gjennom programmene, for å se om det var noe jeg burde se. I New York var det faktisk ingenting jeg hadde lyst til å se. En folkefiende kommer på Broadway nå til våren, og jeg hadde et møte med de som skal lage den. Amy Herzog og Sam Gold. Herzog gjorde bearbeidelsen av Et dukkehjem som gikk på Broadway for noen år siden, og nå skal de klinke til med en kjent Succession-skuespiller i En folkefiende. Det var interessant å høre dem snakke om den. Men ja, jeg tror at svaret er det er lite drama på Broadway nå. Det er litt synsing fra min side å si at det har sammenheng med de tidene vi lever i. Men man ser også at teatrene leter litt etter hits. Og det skjer jo noen ganger, sånn som med noen av tekstene til Yasmina Reza. Og det er jo gøy det, altså. Men de skjer jo ikke så fryktelig ofte. Nå er det jo Inheritance som har gått mange steder.

Og den (se vår anmeldelse her, red.anm,), har ikke dere vurdert?

– Jo. Den har vi vurdert, men jeg kan ikke snakke om det her. Prima Facie, som er en fantastisk tekst, og som har gått som en kule i London og senere i New York, ser vi at også skal opp på mange tyske teatre. Så det var den andre grunnen – altså at publikum sitter litt mer på gjerdet enn de har gjort før. Og så er en tredje faktor at det er dyrtid, også hos oss. Det er dyrt å kjøpe inn materialer til scenografi, osv. alt er blitt svinedyrt.

Og så har vi i tillegg en utfordring med å være i dette huset, hvor vi mest sannsynlig kommer til å bli ganske lenge. Og hvor det er mye som ikke virker. Vi har fått noe over statsbudsjettet, men må ta ganske mye av regningen selv når ting tar mer tid enn vi hadde trodd. Til neste år blir hovedscenen stengt ganske lenge i forbindelse med sommerferien, fordi vi må skifte scenemaskineri. Så det er noen uker hvor vi ikke får spilt, og da taper vi inntekt. Og Nationaltheatret er ganske avhengig av egeninntekt. I større grad enn mange av teatrene i regionene.

Har ikke teatrene selv et ansvar for at de over tid har gjort seg så avhengige av høye billettinntekter?

– Men det er derfor styret sier at vi er på et altfor høyt kostnadsnivå, og at det gjør at vi må ha et urealistisk høyt inntektsnivå for å kunne ta kunstnerisk risiko. Kunstnerisk risiko betyr ikke nødvendigvis at man skal sette opp veldig vanskelig tilgjengelig teater. Men vi må innimellom kunne gå på trynet. Det gjør vi heldigvis nesten aldri, men det er det det handler om.

Hans P. Henriksen hevder i en kronikk, (15.12.23, her), at teatrene økte billettprisene i en periode med økonomisk vekst, istedet for å kreve kompensasjon for pris- og lønnsvekst. Nå møter man seg selv i døra, siden man har gjort seg avhengige av høye egeninntekter.

–Jeg synes Hans Henriksens kronikk peker på en kjerneproblematikk knyttet til høye billettpriser i teatrene: Vi er blitt for avhengige av egeninntekter. Samtidig er han dessverre upresis. Det er ikke riktig at teatrene ikke har bedt om kompensasjon for pris- og lønnsvekst. Det gjør vi, både enkeltvis og som bransje, hvert eneste år. Det er, og har alltid vært hovedsaken til NTO, siden rammetilskuddsordningen ble innført tidlig på nittitallet. Problemstillingen er motsatt: Siden kompensasjonen uteblir har vi sett oss nødt til å øke prisene.

Billettprisene

Du er altså enig i at billettprisene er altfor høye?

– Ja. Og det er alle enige om. Men det er to måter å få dem ned på. Enten må vi kutte i våre egne budsjett, sånn som vi gjør nå. Si opp folk og kanskje gå ned i aktivitet, for å ta de pengene fra oss selv og gi dem til publikum. Eller så må tilskuddet opp. Slik jeg leser Henriksen, er det også hans konklusjon? Det finnes ingen trylleformel for å gjøre det på noen annen måte. Man kan selvfølgelig sette billettprisene sammen på ulike måter, og det er jo et helt eget fag. I dag er det bare en viss andel av billettene som selges til full pris. De fleste er på en eller annen måte rabattert. Vi har store diskusjoner om hvordan man skal gjøre det. Men dette er det andre folk på huset som kan snakke mer detaljert om enn meg.

Likevel tilsier prisene at man må ha en veldig solid økonomi for å ta med seg hele familien på for eksempel En julefortelling av Dickens.

– Det er den juleteaterforestillingen i byen hvor du kan få de mest rabatterte billettene. Men det betyr jo at du sitter på andre balkong.

Og sikten fra andre balkong er jo ikke særlig barnevennlig?

– Nei. Jeg har som sagt to ting å si om billettpriser: enten må vi ta av våre egne budsjetter, og sette ned prisene kraftig, men da må vi ha et mindre ensemble og et lavere aktivitetsnivå, ellers må vi få økte tilskudd.

Eller så kan dere gå i en mer kommersiell retning?

– For å godtgjøre høye billettpriser, mener du?

Privatteatrene når jo bredt ut med et kommersielt repertoar?

– Men de må jobbe for å fylle salene, de også. Og de ligger høyere enn oss i pris.

Ikke så veldig mye høyere.

– Jo, hvis du ser på snittet. Men dette må du snakke med billettfolka om.

Men jeg er interessert i hva du mener.

– Ja, og det er to ting: enten må vi ned i volum, og det er egentlig en sånn nedadgående spiral, eller så kommer billettprisene til å øke, og det gjør de jo i 2024.

Vil ha et ikke-kommersielt repertoar

Ja. De beste plassene koster nå 810,- kroner, som er mer enn jeg ville ha råd til. Men også skuespillere som har scenekort-rabatt, sier at de ikke lengerhar råd til å gå på teater?

– Og det er en egen sak, som vi jobber med. For det er jo skattemyndighetene som sier at du ikke har lov til å gi en større rabatt til dine ansatte enn det du gir til publikum. Det vil si type Obos-rabatter. Men jeg har nettopp skrevet og sagt at det er en del av jobben til skuespillerne å se teater. Så det er en sak for seg. Men ja, billettprisene er veldig, veldig høye, alle er enige om det, og det er tragisk for norsk teater at det må være sånn.

Hvis du måtte velge mellom å dreie teatret i en mer kommersiell retning, fremfor å nedskalere, som du sier at er en nedadgående spiral..?

– Jeg mener at et teater som Nationaltheatret er til for å ha et ikke-kommersielt repertoar. Så kan du jo si, hvor går grensen for det? Vi vet jo selv når vi legger bredsiden til. Dickens’ En julefortelling er en produksjon som skal gjøre en jobb for oss opp mot jul. Men samtidig er det en litterær klassiker, som jeg mente at går fint inn i forhold til Nationaltheatrets DNA. Det er god litteratur, og det var mulig å gkøre den til en storslått familieforestilling, med et veldig bevisst valg av regissør, Maren Bjørseth, og scenograf Katja Ebbel. Så man gjør, kan du si, kommersielle valg i en tid der det er forventet at vi skal ha et sånt tilbud. Og dette kan jeg være helt ærlig på. Vi valgte bevisst bort disse NRK-titlene, som vi hadde fått tilbud om. Over nyttår skal Maren Bjørseth sette opp Alle mine sønner på hovedscenen, og det er et valg vi foretar oss med litte gran hjerteflimmer, for de fleste har jo bare hørt om En handelsreisendes død. Men Arthur Miller har skrevet flere stykker i et format som kler hovedscenen og er en av verdens beste dramatikere. Så hvis vi ikke kan sette opp ham, da gjør vi ikke det vi skal, tenker jeg.

Byggesaken

Vi må tilbake til byggesaken. Det har vært en ny runde med debatt etter Ellen Horns utspill i Aftenposten (02.12.23). Er det noe dere ikke er så gode på å kommunisere?

– Jeg forstår Ellen Horns utålmodighet veldig godt. Men vi er nødt til å gjøre dette i riktig rekkefølge, og det er først nå, etter forslaget til Anette Trettebergstuen, at det er et prosjekt som tar hensyn til at teaterkompaniet kommer til å bli husløst etter å ha flyttet ut av hovedbygget.

Nå jobber Statsbygg med saken, for å belyse hva som skal til ved eventuelle alternativ til Tullinløkka. Og det er det vi har brukt mye tid på, hele veien, men som det kanskje ikke er så lett for folk å forstå. Altså, det som den forrige regjeringen overhodet ikke tok på alvor, er at når dette huset skal rehabiliteres så må teaterkompaniet ut, og da må vi ha et sted å gjøre av oss – og det er ikke gjort med et fingerknips. Jeg får stadig vekk meldinger, senest var det en som mente at vi kunne leie oss inn i et teater i Drammen. Men det er ikke plass til oss der! Vi må ha et realistisk alternativ til hvor dette teatret skal holde hus når vi er ute. Det er det viktigste å få frem i debatten nå, og det har et tidsperspektiv på seg.

La oss si at det ikke blir noe av Tullinløkka, og da må vi ha en midlertidig hovedscene et sted. De som husker diskusjonen for to år siden, vet at vi ikke bare kan flytte inn i et nedlagt konferansesenter og begynne med teater.

Dette huset er en spesialdesignet teatermaskin. Vi har 70 prosent av inntektene her, 70 prosent av aktivitetene her. Det er ikke bare å finne en scene med 700 seter og et scenemaskineri; og det er ingen andre teatre som står tomme akkurat nå.

En romantisk idé

Ellen Horn sier at man ikke kan forvente å få det samme antall publikummere under rehabiliteringen, og viser til at de i sin tid spilte i et telt, etter brannen på Nationaltheatret på 1980-tallet?

– Men det med teltet er bare en romantisk idé, det sto oppe i et sommerhalvår, og man spilte to produksjoner der. Man har fått det til å fremstå som om de spilte i flere år. De spilte én voksenforestilling og én barneforestilling.

Men teatret var vel stengt i fem år?

– Nei, de spilte foran brannteppet (altså på forscenen på hovedscenen, journ. anm.). Det med teltet er bare romantikk.

Men dere snakket jo også om et telt for noen år siden…

– Men da snakket vi om en annen type telt og en midlertidig hovedscene, slik som konserthuset i Bern for eksempel. Et som er oppvarmet om vinteren og sånn. Virksomheten vår vil bli lagt ned hvis vi ikke har det volumet der. Vi måtte se på og belyse alle mulige driftsmuligheter tidlig i denne prosessen. Si at vi skulle spille på 10 scener rundt om i byen. De fins bare ikke. Kanonhallen fins, og det er derfor vi er der. Samtidig som vi brukte ganske mange penger på at den skulle fungere sånn noenlunde. Men når dette huset er stengt, er det ganske mange som ikke har en fysisk arbeidsplass å gå til. Det er jo ikke slik at skuespillerne sminker og tar på seg kostymene hjemme før de tar trikken til jobb. De trenger en fysisk arbeidsplass. Vi skal fort være ute i en tiårsperiode. Og da er det fare for at mange fagfolk forsvinner. Så man må stille spørsmålet om man skal nedlegge Nationaltheatret eller forsøke å holde livet i det?

Hovedscenen

Det er også en diskusjon om hvorvidt det er nødvendig å refundamentere hovedscenen. Det er veldig kostnadskrevende, men skyver man bare problemene foran seg, hvis man ikke gjør det nå?

– Disse tingene overlater vi til Statsbygg å mene noe om, og en utredning kommer i første kvartal 2024. Men hvis man skal bygge en ny hovedscene der den gamle er nå…

Hva vil en «ny hovedscene» egentlig si?

– Salen vil være den samme, men det som er bak scenen er veldig gammeldags. Det er lite lagerplass, og vi skulle gjerne hatt flere produksjoner der. Men for å få til det, må man grave veldig dypt. Og det er fryktelig dyrt. Alternativet er at vi bare pusser opp, med universell utforming, moderne ventilasjonsanlegg og elektriske anlegg. Men uansett hvordan vi gjør det, så må de volumene som er Amfiscenen og Malerscenen vike plassen for byggetekniske installasjoner, og vi vil stå igjen med bare én scene i hovedbygget. Og det å bygge en ny og moderne hovedscene er et ambisiøst og enormt dyrt prosjekt, som vil føre med seg en refundamentering. Og da er jo tanken at man isteden bygger den moderne scenen under bakken borte på Tullinløkka, men en biscene i tillegg.

Og da blir hovedscenen bevart slik den er i dag?

– Ja, den blir rehabilitert, men ikke modernisert. Jeg er enig med Erlend Birkeland i at gamle bygg har sin sjarm (se artikkel nr 2-3 23, her). Så da vil vi bevare hovedscenen, men samtidig skape den moderne scenen som har stort nok volum, på Tullinløkka. Men fordelt på to mindre scener, med en totalkapasitet på 700 seter, som vi kan bruke når den står klar. Når, eller om, vi flytter dit, kan man begynne med en enklere rehabilitering her. Og når den åpner vil det igjen være teatrets hovedscene. Da har vi erstattet Malersalen og Amfi med de to nye scenene. Og så kan man si; men dette har vi holdt på siden syttitallet, så nå må de skje!

Men nei. Dette har holdt på med siden 70-tallet, men dette er første gang at kompleksiteten i dette prosjektet er løst ut, og hvor det ligger et forslag på bordet. Eller, et helhetlig forslag som blir forelagt i første kvartal ‘24.

Men det er et ambisiøst prosjekt, og uansett hvordan man velger å løse det, gitt at Nationaltheatret ikke skal bli lagt ned, så vil det bli dyrt. Det er et kostbart prosjekt.

Og da vil Statsbygg utrede grunnforholdene på Tullinløkka, som det også har vært advart om?

– Så vidt jeg vet har de ikke støtt på noen hindringer hittil.

Kommer de med alternativer til Tullinløkka-prosjektet?

– Men alle andre alternativer enn Tullinløkka må inneholde to komponenter:

Det må inneholde én midlertidig hovedscene og to biscener, et eller annet sted i byen. Det fins ikke noe sted hvor de ligger ved siden av hverandre, med samdriftsfordeler, så uansett hvor man ender opp, må noe bygges. Og da synes jo vi at det er veldig lurt med Tullinløkka, som en helt opplagt tomt for et fremtidig nasjonalteater.

Dyr utflukt til Økern

– Det kommer til å være hundrevis av meninger om dette. Men vi vil oppfordre folk til å ta inn det at teatret består av 220-250 ansatte som plutselig kan stå på gaten. Vi kan ikke bare knipse med fingrene og spille i en nedlagt park eller et kjøpesenter. Du skulle sett regnskapet fra Døden på Oslo S på Økern. Det kostet 30 millioner å lage det.

Virkelig??

Ja, eller 34 milioner, faktisk. Du kan si at den kunstneriske delen av det var som en megastor hovedsceneproduksjon. Men det var bare en liten del. Det øvrige gikk med på å lage infrastruktur, med strømtilførsel, bygge toaletter osv. Så det gikk på ingen måte rundt, men det gjorde publikumsstatistikken vår kunstig høy, med noe mellom 25.000 og 27 000 solgte billetter til en produksjon på en scene vi vanligvis ikke har.

Hvorfor gjorde dere det?

– Ja, det kunne man skrive et eget kapittel om. Det var dristig, men vi skulle egentlig ha flyttet ut, og vi trengte aktivitet på grunn av en nedstengt hovedscene. Og så hadde vi fått noen penger vi kunne øremerke til dette prosjektet. Men det er dyrt, og det viser hvor dyrt det er å skape. Det var en som skrev på Facebook: kan dere ikke bare sette opp Jon Fosse? Ja, vi kan selvfølgelig gjøre det, men vi kan ikke bare hoppe fra tue til tue, og våre ansatte må ha en fysisk arbeidsplass å gå til.