Bisarr og fantastisk fiksjon

Susie Wang er ei helt ny teatergruppe, og framstår som forfriskende og fin, men medlemmene i den er egentlig gamle travere som har arbeidet sammen før, noen i en hel generasjon. Med THE HUM går de videre på nye spennende veier. Gruppen med det fengende navnet består av Trine Falch og Bo Krister Wallstrøm som blant annet har arbeidet sammen i Baktruppen, Martin Langlie er musiker i blant annet bandet Valkyrien  og Mona Solhaug er skuespiller. De presenterer seg presist i programmet til produksjonen THE HUM med en manifestlignende tekst:

            «Susie Wang er oppvokst med et knust verdensbilde, men i stedet for å reflektere verden i fragmenter, plukker hun opp bitene og setter dem sammen til dramatiske forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse. Susie Wang liker teater som tar fiksjonen på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier».

            Og Susie Wang holder det hun lover. Med THE HUM gjør hun nettopp det hun beskriver så fint i manifestet.

Rom for fortelling

Hvem liker ikke å bli fortalt ei god historie – ei god, gammeldags historie som tar deg med inn i for deg nye verdener? Det er nettopp ei slik historie THE HUM er. Trine Falch som for tida er husdramatiker på Dramatikkens hus, står for teksten til Susie Wang. Og bakgrunnen for produksjonen er så pregnant og interessant beskrevet at jeg tar den med her: «Vi befinner oss i ytterkanten av samtida – en dement og evigung tilstand der fortida er glemt og framtida er farlig. Uten hukommelse og fulle av begjær vi ikke forstår, driver vi hverandre ned i et mørke der miljøet runker arven slik arven liker det best: primitivt. Vi kommer hele tida, men har ingen steder å gå.»

Dette skaper rom for fortelling.

            Vi befinner oss i lokalene til Rom for Dans. Scenerommet spiller på den samme mimetiske tilstedeværelsen som skuespillernes arbeid. Det mimetiske, eller representasjonen, virker til å begynne med barnslig, men det naivistiske og lekne griper oss snart og tar oss med inn i forstillingas verden. Gulvet er «ei strand». Det skrår nedover og er dekket med bølgepapp. Det mimer sandstrand. Publikum sitter på benker med sandfargede puter øverst på «stranda». Bak på scenen, slik at den dekker halvparten av spilleområdet, er «havet». Det er en enorm huskeaktig konstruksjon dekket av blank tekstil montert i remser slik at dette kan mime havet med sine bølger. Det er mulig for skuespillerne å «svømme» og dykke i vannet. Bak havet er det en sterk lampe som fungerer som sol. Vi er på stranda en sommerdag og det blir etter hvert skikkelig varmt i lokalet.

Homo ludens

Kunstnerne bak Susie Wang er kjente for å ha en lekende tilnærming til verkene sine. De løfter leken med det største alvor.

            En kvinne på benken foran meg begynner rolig å kle av seg. Hun har badedrakt under klærne og går ut i bølgene og forsvinner. Vi ser henne (Bente Alice Westgård) aldri igjen i løpet av stykket. En mann (Kim Atle Hansen) på benken foran går også ned på stranda der han kler av seg og er iført badebukse. Han har ryggen mot oss og er vendt mot havet og sola. Han begynner å gråte. Brillene han har lagt i vannkanten blir tatt av bølgene og ført utover av hender under det blanke havstoffet.

            Martin Langlie sitter ved siden av scenen med trommene sine og lager havlyd. Musikken illustrerer og bygger opp under handlinga på en mimetisk måte.

            En kvinne (Mona Solhaug) kommer til stranda – det er Sabine, kona til Barni, mannen som allerede er på stranda. De snakker tysk med hverandre. Det understreker det pussige og drømmeaktige. De har egentlig meldt seg på et kurs i snorkling, men oppdager at de er kommet på feil strand. De er på feil sted etter å ha fulgt «ein sehr altes und sehr merkwürdiges Skilt». Scener med innsmøring av solkrem er lange, dvelende og realistiske. Det mimes soling og strandliv. Sabine får lyst på en cola og etter en litt småklein runkescene forsvinner Barni i bølgene for å hente en til henne.

Egget

Sabine har allerede oppdaget et egg på stranda. Nå er hun alene på stranda og egget kommer glidende mot henne. Hun dras også mot egget som hun setter seg på. Etter hvert legger hun seg ned på egget, tar en snus og slapper av. Kim (Mari Strand Ferstad) entrer scenen. Hun oppfører seg som en helt vanlig badegjest. Hun snakker svensk og prøver å få kontakt med Sabine som svarer henne på norsk. Sabine er i begynnelsen ikke særlig interessert i å kommunisere med den svenske kvinnen, men etter hvert utvikler de et mangefasettert forhold. Kim framstår som en slags hallusinasjon. Hun har klør under plastrede fingre. Hun snakker om at hun ser en lysende sivilisasjon under vann og hun drikker solkrem. Fantasien er leken, men mørk, og noen steder både truende og ubehagelig. Kvinnene har god tid til å utvikle forholdet sitt for Barni er lenge borte.

            Fortellinga utvikler seg med drømmens logikk. Kvinnene har kjøpt T-skjorter med skilpadder på. Det ymtes om at dette er ei strand der skilpadder legger egg. Egg. Egg kan inneholde nytt liv. Liv. Et nytt menneske? Kvinnen diskuterer navn. De bestemmer seg for et bibelsk navn. Den dominerende Kim bestemmer at navnet på jenta skal være Betyda (hvis jeg oppfattet teksten rett). Og det fødes. Opp av sanda/ut av egget kommer en voksen kvinne (Janne Aass) som Sabine legger til brystet. Barni er ikke gått ad undas (forsvunnet i bølgene) han kommer svømmende med en cola til Sabine og som en lykkelig familie på tre sitter de på stranda i solnedgangen.

            Sabine er forløst og vi er blitt forført. Vi er blitt forført av historien. Fra å måtte jobbe litt et øyeblikk med å godta kontrakten om at dette er et «dramatisk forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse» lar vi oss villig forføre av historien. Susie Wangs fortelling var besnærende pussig og en god teateropplevelse.

THE HUM

Tekst og regi: Trine Falch i samarbeid med de medvirkende

Lyd/musikk: Martin Langlie

Lys: Bo Krister Wallstrøm og Philip Isaksen

Scenografi: Susie Wang

Teknikk/ scene: Ole Jørge Løvås

Susie Wang, Rom for Dans, 14.oktober 2017. Vises under Heddadagene, Oslo juni 2018