TAKK FOR MEG, OSLO HØYRE

Gårdsdagens (11.12.24) bystyremøte endte med et flertallsvedtak knyttet til Oslo Nye Teater som gjør det umulig for meg å være medlem i det partiet som har vært motoren i denne historiske raseringen av en stor kulturinstitusjon i Oslo.

Som representant i Oslo bystyre 2015-2019 vet jeg at det lenge har vært krefter i partiet som enten har villet kvitte seg med eierskapet til Oslo Nye Teater eller kutte betydelig i driftstilskuddet. Flere mener at det ikke tilhører kommunens oppgaver å drive et teater. Det er legitimt, og jeg må respektere ulike syn.

Det jeg ikke respekterer er at man iverksetter vesentlige linjeskift i eierskapet av et kommunalt aksjeselskap uten at det varsles og fremkommer i det politiske prosjektet man ber om velgernes tillit for å gjennomføre, nemlig partiprogrammet. Bystyregruppen og kulturbyråden vil påstå at den alvorlige situasjonen teatret har stått i kom som en overraskelse da de overtok korridorene i Rådhuset, og at det de gjør er noe de ikke ville kunnet forutsi som nødvendig. De kaller til og med halveringen av tilskuddene en redningspakke.

Jeg protesterer! Ja, de reddet teatret fra konkurs i sommer, men Høyre utøver nå et eierskap som svekker teatret på svært mange måter. På sikt vil det produseres færre sceneproduksjoner, på færre scener, med færre ansatte, for færre publikummere, og teatret vil ha svekket kunstnerisk risikoevne. Narrativet om at dette er å styrke institusjonen blir latterlig og faller til jorden som et naivt forsøk på å gjemme bort realitetene i de politiske beslutningene.

Næringspartiet Høyre ville aldri forfektet at man styrker bedriftene ved dårligere rammebetingelser, men som kulturparti prøver de seg på en kreativ omskrivning av betydningen av rammebetingelser. Der partiet lener seg på viktigheten av at politikken er kunnskapsbasert, er prosessen knyttet til Oslo Nye Teater gjennomført uten konsekvensanalyse, uten hensyn til eller interesse for innspillene fra et stort og mangfoldig fagmiljø. Byråden og bystyregruppens retorikk har i stort handlet om økonomiske perspektiver, som jo er viktig, men fraværet av det kulturpolitiske etterlater et inntrykk av at Høyre i Oslo kunne klart seg uten en byråd for kultur.

Kulturpolitikken har abdisert, da trenger man heller ikke byråden. Alt er tall, byråden mener ikke noe om kultur, feltet kan legges til finansbyråden.

Jeg har spilt inn mine tanker til partiet der jeg har hatt muligheten, jeg har til og med blitt bedt om å gi innspill til prosessen. Ikke ett av dem har resultert i noe. Det må man selvsagt påregne, slik er politikken. Men jeg har hatt relevante innspill og forslag til en forsvarlig vei videre, og med fokus på å styrke Oslo Nye Teatret posisjon i byen vår, gjennom et tydeligere samfunnsoppdrag og rammebetingelser som står i forhold til det. Da jeg satt som representant i 2015- 2019 var det Høyres politikk i Rådhuset. Men det var i opposisjon og forslagene Høyre fremmet dengang fikk ikke flertall.

Nå sitter partiet i posisjon med muligheter for å iverksette de riktige beslutningene. Den muligheten benytter de til å rasere ikke bare Oslo Nye Teater, men også sitt egen posisjon som kulturparti. Kulturpolitikk er mer enn summen man bruker som en bank på kultur. Kulturpolitikk er innrettingen og hvordan pengene brukes til å styrke feltet langsiktig og bygge feltet med de beste byggeklossene.

Jeg har ingen andre steder å gå med min politiske stemmeseddel, og politikk er langt mer enn kulturpolitikk, jeg forblir nok politisk der jeg er. Men å være medlem av et parti som viser et så grovt overtramp mot et teater jeg i mange år var ansatt ved, mot kolleger i feltet både på og av scenen, og mot et stort publikum av barn og voksne, er ikke forenlig med min forståelse av integritet.

Utmeldelse er sendt, takk for meg.

Innlegget ble først publiser på Facebook, red. anm.