Intet nytt under solen

Debatten rundt Sløserikommisjonen er en av 2000-tallets aller heteste kulturdebatter. Det er så mange snodige detaljer, utfall og konsekvenser at det er

Sløserikommisjonen III

Sløseridagene i Kristiansand

Panelsamtale med: Morten Traavik, Are Søberg, Shabana Rehman og Agnes Repstad

Moderator: Agnes Moxnes

Kristiansand bibliotek og stream, 26. november 2022

vanskelig å klare å sortere alle historiene, hendelsene og den offentlige samtalen fra det som skjer på teaterscenen. Det var hyperteater Traavik var ute etter, og ingen kan være uenig i at måloppnåelsen er høy. Det hele har også utviklet seg til en enorm verdidebatt (langt forbi det opprinnelige utgangspunktet om offentlig støttet kunst) der frontene synes å være steile.

Agnes Moxnes, tidligere kommentator og journalist i NRK, som var hyret inn for å være moderator da radarparet for Are Søberg og Morten Traavik skulle legge frem funnene fra prosjektet, hadde også problemer med oppsummere og redegjøre for sløseriprosjektet som nå har vart i tre år. Det er forståelig, sakskomplekset er enormt. Samtalen hun skulle styre var en del av del 3 av Sløserikommisjonen og hadde fått navnet Sløseridagene i Kristiansand og fant sted på biblioteket. Samme helg var det også andre arrangement som ble vist knyttet til prosjektet, i tillegg til en forestilling helgen i forveien.

Uproft oppsett

Under dette samtalearrangementet så salen svært glissen ut, teknikken var delvis sviktende og på stream så det ut til at de satt i halvmørket. Alle disse faktorene ga hele arrangementet et preg av venstrehåndsarbeid og av å være på sparebluss (merker Traavik allerede at Kulturrådet har kuttet støtten på kroppen eller?). Også innholdsmessig var det lite nytt å melde. Hovedfunnet deres var ikke overraskende at staten sløser med penger til kunst og kultur, men det har vi jo hatt en anelse om en stund.

Da jeg anmeldte dokumentarfilmen Prosjekt: Sløseri av Henrik Hylland Uhlving om Sløserikommisjonen i Bergens Tidende 23. august (Lettvinte løsninger i ny dokumentar (bt.no)) skrev jeg at det er rart at ingen av de kritiske stemmene stiller opp og tar til motmæle. Det ser dumt ut og i tillegg er både Søberg og Traavik over gjennomsnittet flinke til å redegjøre for sitt prosjekt. Det er ikke så mange nye perspektiver som kommer til syne i denne panelsamtalen, som ikke allerede var dekket av filmen, men det er likevel interessant å høre nøkkelpersonene utdype sine perspektiver. Og akkurat som med dokumentaren, så var det nok en gang en samtale uten motstand og kritikere, selv om Moxnes nå og da prøvde å flekke tenner som ordstyrer og stille spesielt Søberg til veggs. Uten at noen ble nevneverdig skremt av det. Hovedpersonen selv slapp unna grillingen mange kanskje hadde håpet på. Moxnes sa innledningsvis at «det som skal skje nå er ingen debatt, det er heller ingen pro et contra Sløserikommisjonen. Kritikken mot denne kommisjonen har til tider vært veldig skarp, men det er for eksempel ikke så mange som har lyst til å målbære denne kritikken, for eksempel her i dag.» Moxnes var i sin innledning også innom trakasseringen som visstnok mange har opplevd. Og som har skjedd over lengre tid i kjølvannet av uthenging i form av kryssklipp på Sløseriombudsmannens facebook-side, der han spesielt har hatt et horn i siden til eksperimentelle dansekunstnere.

Relaterte saker

Et utvalg:

Tore Slaatta om Ytringsfrihetskommisjonens rapport:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/11/lav-takhoyde-i-kunstfeltet

Halvor Fjermeros om Sløseridagene i Kristiansand, Jesus Kristus Forløseren med Nils Nilsen

https://shakespearetidsskrift.no/2022/11/iscenesetteren-gar-til-scenen-m...

Knut Ove Arntzen om Sløserikommisjonen, del II

https://shakespearetidsskrift.no/2021/06/kjaerlighets-erklaering-med-bismak

Berit Einemo Frøysland om

Sløserikommisjonen, del I

https://shakespearetidsskrift.no/2021/05/ansvarsfraskrivande-show

Knut Ove Arntzen om Sløserikommisjonen, del I

https://shakespearetidsskrift.no/2021/05/kabaret-revy-i-ekkokammeret-gli...

Mangelfullt panel

Denne seansen i biblioteket klargjør først og fremst prosjektet for de involverte som nå avsluttes. Moxnes hevdet også at prosjektet har blitt møtt med en kald skulder av kunstfeltet siden Sløserikommisjonen innebærer en innskrenkning av kunstnerisk frihet og frimodighet. En innskrenking av ytringsfriheten hevder på den andre siden Traavik at det såkalte frie feltet står for selv. I tillegg til Søberg og Traavik, er også deltaker i prosjektet (Sløserikommisjonen, del I,. Bergen, 2021, red. anm.) Shabana Rehman med, hun har en dobbelt rolle i og med at hun også satt i Ytringfrihetskommisjonen, og Agnes Repstad, leder på Agder Kunstsenter. «Funn og anbefalinger» lyder arrangement-teksten, men det er oppsiktsvekkende lite av begge deler. Dette er først og fremst en pludrete sofasamtale der de involverte ser ut til å tenke høyt. Traavik og Søberg har også hver sin innledning. Først ut er Søberg som har et lettbeint og overraskende ufokusert innlegg om kunst og kapital, med lettvinte eksempler om hvorfor mye konseptuell kunst i grunn kun er bløff. Han har fremstått som mer veltalende og smart tidligere i dette prosjektet for å si det mildt. Man skulle også tro at analysen hans hadde utviklet seg litt i disse tre årene, men han ser ut til å være på samme sted som for tre år siden, med en ganske banal analyse av verdiskaping og kultur og kunst i samfunnet. «I kunstverden får du veldig stor sosial kapital ved å vise at du setter stor pris på konsepter. Jo særere konseptene er, jo mer sosial kapital får du. Det å si at «Brudeferden i Hardanger» er ditt favorittkunstverk, det er litt skam knyttet til det. Du vil ikke tro hvor mange ganger jeg har fått høre det at om man stiller spørsmålstegn ved den statuen der (viser til en performanceverk der kunstneren stiller ut en statue av luft) så er du direkte uintelligent, du liker DDE og spiser bare Grandiosa.» Og videre hevdet han at det er ganske lett å lage konseptuell kunst, man kan «bare finne på noen fine ord. Og gjøre noe absurd. Noe minimalistisk. Det er ingen som kan si noe på det, fordi det er veldig ukomfortabelt å kritisere kunstneriske konsepter.» Denne kritikken er ca like presis som den Andreas i klassen min i 6. klasse fremførte da han hevdet at han klarte å male mer innenfor strekene og bedre enn Munch etter en skoletur til Oslo.

Mer veltalende og snappy var Traavik som i sitt innlegg snakket hardt og engasjert om mangelen på ytringsfrihet i kunstnermiljøet, der han også lente seg på Ytringsfrihetskommisjonens rapport om at ytringsrommet er snevert. Han påsto at alle vet det, og at de som later som det ikke er det må slutte å tulle. Han snakket også om valuta for pengene, og institusjon vs. fri scenekunst. Han sammenlignet sine egne publikumstall (der hans tall er hovedsakelig digitale) med Nationaltheatrets for å så regne på hva man kunne få igjen om Traavik hadde fått like mye statsstøtte som Nationaltheatret. Han fortalte at han kvelden før arrangementet bare hadde plukket ut en institusjon tilfeldig for å sammenstille. Nationaltheatret får 247 000 000 kroner i støtte og Traavik.info 3 700 000 kroner. Publikumstallene er 86 087 for Nationaltheatret, og 164 181 publikummere for Traavik. Akkurat hvordan Traavik har regnet på dette tallet sitt (ved nettvisninger) er litt uklart, men noe merkelig er det uansett hvordan han stiller et fysisk publikum opp mot digitale seere (gjennom Sløseriombudsmannens kanaler).

Viktigheten av dialog

Ellers redegjorde Rehman godt for hvorfor hun synes det har vært en verdifull erfaring å være med på prosjektet og hvordan dette ble eksistensielt for henne. Viktigheten ble understreket av noen tendenser i tiden som hun synes er problematisk hva angår dokumentasjon, ytringsfrihet og rettssikkerhet, uten at hun gikk inn på konkrete eksempler. Siste representant, Agnes Repstad, svarte bra for seg, men hun virket også litt kastet inn i arrangementet og ble aldri en integrert del av samtalen, selv om hun blant annet forklarte seg fornuftig om hvorfor hun syntes dialog og det å samarbeide med Traavik er helt naturlig. Samtalen bar preg av at luften har gått litt ut av ballongen, at de ikke helt klarte å oppsummere det hele i dette formatet, og poengene kom noe på repeat. Men som Traavik selv presiserte i samtalen, så er egentlig dette prosjektet langt fra over. Hvordan neste del, denne gangen uten statsstøtte, vil fortone seg, er jo ekstra spennende og virkelig en plot twist for hyperteateret. Men som Søberg tar til orde for; om det er bra nok kvalitet, så vil jo folk betale tilstrekkelig for det og det kan gå rundt av seg selv.

(Publisert 29.11.2022)