Russisk teatervirkelighet anno 2023

Jeg har arbeidet som regissør i Russland i 2013 og 2018, og har fortsatt kontakt med russiske venner og

teaterkolleger, på mail, sms og Facebook. De er åpenbart imot krigen, men de er forsiktige med hva de skriver. For selv om de ønsker å formidle sin fortvilelse og gi uttrykk for at de er lei seg, føler de seg utrygge. Fordi jeg kjenner dem er det ikke vanskelig å lese mellom linjene. 

Denne teksten bygger på denne kontakten, og på en artikkel av Polina Ivanova i Financial Times Weekend 18/19 mars 2023: «Tales from the Russian stage» . Ivanova er utenlandsk korrespondent for Financial Times og dekker Russland, Ukraina og det sentrale Asia. I en stor og grundig artikkel avdekker hun konsekvensene av å protestere mot invasjonen av Ukraina, og hvordan dette har ødelagt Russlands en gang blomstrende og kreative teaterliv.

Hun skriver:

«For fire år siden dro Oleg fra Moskva for å bli teatersjef på et teater i Sibir, med et ønske om å gjøre dette lokale teatret til en av landets viktige kulturelle institusjoner. Da krigen brøt ut gikk han inn i en tilstand av skrekk og sjokk. På telefonen sendte han uttalelser mot krigen og bilder fra Ukraina. Samtidig som han fortsatte arbeidet ved teatret. Men nå ble repertoaret beordret lagt om. Til komedier han helst ville sluppet å spille. Publikum strømmet til, som et i et slags «massehysteri», forteller han, og sier han aldri har hørt folk le så frenetisk. Flere andre teatersjefer bekrefter det samme, om at et påbud om komedier som skal skape optimisme, glede og smil.

De fleste russiske teatre er underlagt statlig eller kommunal/regional styring. Kulturministeriet har siste ord når det gjelder budsjett, ansettelser og oppsigelser. Tidligere hadde de også sensur på manuskripter og kunne være tilstede på prøver for å gjøre om på ting. Nå er sensuren på plass igjen.

Oleg får beskjed fra myndighetene om å lage en video med skuespillerne til støtte for «den militære operasjonen». Han sier nei. Etter hvert får han flere slike offisielle telefoner. Skuespillerne trues med å miste sine ærestitler (Merited artists of the Russian federation), hvis de ikke støtter den «militære operasjonen». For en del skuespillere i Russland betyr slike titler heder, men også bedre lønn. Skuespillerne er villige til å være med på videoen. Da tenker Oleg at alt snart er over for ham.» 

Mange teaterkunstnere som er imot krigen blir nærmest demonisert. Til tross for at de, og teatrene de tilhører, har høy status. Sensuren griper inn i teatrenes kunstneriske frihet, dermed oppstår engstelse og forsiktighet i å uttrykke seg kunstnerisk.

For teatrenes del er mange Facebooksider tatt ned, enten av myndighetene eller av teatret selv. Men flere kunstnere er der fortsatt, og poster innlegg, slik som  dette fra en teatervenn:

«Kolleger og bloggere og journalister er vant til informasjon, vant til følelser, rikelig av det. Men av en eller annen grunn kan man nå ikke dele dette.»

«Jeg greier ikke å ha fri, knapt å tenke på en ferie,» skriver en annen: «øynene mine er fulle av 100 nyanser av grått.»

I Financial Times står det videre:

«Det første teatret som protesterte, kort tid etter invasjonen av Ukraina, var Meyerhold-teatret i Moskva, og i løpet av noen dager hadde rundt 2000 kulturarbeidere skrevet under på et åpent brev til regjeringen mot krigen. Flere demonstrerte i gatene og ble arrestert. Den kjente regissøren Lev Dodin skrev en artikkel med overskriften: «Jeg ber dere. Stopp!»* 

Teatersjefen ved Meyerhold-teatret, Elena Kovalskaya, endte likevel med å si opp stillingen sin.»

Men motaksjonene stilnet. Bare uker etter krigens start fikk flere teatersjefer i det østlige Russland advarsler om å stanse kritikken de hadde kommet med. Kulturministeriet gjennomførte «disiplinære samtaler». Det ble også startet en gruppe ved navn GRAD, for å etterforske antirussisk aktivitet i kulturlivet og fjerne folk fra stillinger: «Vi må dra dette ugresset opp med røttene. Disse menneskene må utdannes på nytt.»

Teatersjefer rundt om i landet forlot sine teatre, eller ble sparket. Noen kunstnere greide å flykte fra landet. De som ble tilbake og var kritiske fikk problemer med å få arbeide på et teater. Noen valgte et annet arbeid. Andre ble bare borte.

Financial Times skriver:

«En sibirsk teatersjef, Sergeij Levitskij, anklages for å ha brutt loven med sine protester. Han fortsetter å protestere, selv om han mottar trusler og får politibesøk hjemme. På sin Facebookside skriver han: «Ikke vær redd for å si sannheten, men vær redd for å miste din menneskelighet, vær redd for samvittigheten din. Selvsensur er begynnelsen på slutten. 

Oleg, den andre sibirske teatersjefen, fikk et stort dilemma. Datteren har cystisk fibrose. Han bestemte seg for å få kone og datter ut av landet. Av frykt for represalier som ville hindre ham i få tak i datterens medisiner. Mor og datter dro til Bulgaria.» 

Bokstaven Z er symbolet for å støtte «den militære operasjonen». Den dukket opp flere teaterfasader. Financial Times skriver:

«Oleg tenkte at hvis den bokstaven ble satt opp på hans teater måtte han si opp. En morgen hadde teknikerene laget en stor Z av svart tape klar til å henges opp. Han bestemte seg for å spørre hva de drev med. På den tiden fikk forsamlingshus og skoler bombetrusler og ble evakuert. Var det dette de ville? De gikk med på å ikke henge opp bokstaven. Etter det ventet Oleg en reaksjon. Den kom ikke. En kort stund følte han seg som en helt.»

Financial Times fortsetter med å fortelle at flere konsertsaler ble omgjort til begravelseslokaler siden mars 2022:

«Olegs skuespillere ble bedt om å delta i slike seremonier og lese dikt. De gikk med på det, i frykt for represalier, og Oleg fikk ordre fra lokale myndigheter om å betale dem. Han nektet og sa at dette var det militæres ansvar. Samtidig forberedte han et nytt stykke på teatret, satt i scene av en kritisk regissør. Nok et forsøk på å protestere.  Byens aviser anklaget Oleg for å støtte fascismen, og skrev at det ville de som kjøpte billetter også gjøre.»

På Facebook sendte en teatervenn av meg følgende melding:

«I de mørkeste tider gir vakre ting deg håp. Bilder på en kunstutstilling gir lys og luft. Og en mulighet til å få puste. Fred til dere alle.»

Russlands svar på Heddaprisen er Gullmasken. Foran festivalen i år, oppsto det en uformell protestaksjon der flere teatre trakk forestillinger fra konkurransen. Det gjorde at det ikke var mulig å dele ut pris for beste stykke og beste regi. 

I forbindelse med årets Moskva Internasjonale filmfestival postet en skuespillervenn dette: «I år ble åpningen av festivalen spesiell. Det var en veldig varm stemning. Som om alle prøvde å støtte hverandre, være mer oppmerksomme, vennlige.»

En annen form for protest, fortalte mine venner, var at teatrene engasjerte regissører og ga oppdrag til dramatikere som var kritiske. I programmene sto det ingen navn på hvem som hadde skrevet stykket eller hadde regien, bare yrkestitlene: forfatter og regissør.

Et nytt kapitel fulgte i «den militære operasjonen». Landet trengte flere soldater. Det gjorde mine venner redde. Musikere, dansere og skuespillere ble tatt ut til å gå i krigen. Teatersjefene måtte forhandle om hvor mange de skulle gi fra seg. Hvis de ikke klarte å omgå det gjennom sykemeldinger hadde de ikke annet valg enn å la noen bli med. Enkelte teatersjefer hadde ingen innvendinger mot dette. De fikk også beskjed om å oppgi ansatte med ukrainsk bakgrunn eller navn. 

I år skjedde det noe som forplantet seg inn i teaterkretser, en venn av meg postet dette åpent på Facebook: «Hundrevis av flyktninger fra de okkuperte områdene i Ukraina har ingenting å spise. Flyktningehjelpfondet «Hus med fyrtårn» hjelper allerede over 1500 mennesker. Hjelper du også?»

Financial Times forteller om en ny epoke:

«På det ærverdige Moskva kunstnerteater spilte man et nytt stykke som hyllet makteliten, og harselerte over motstanderne som pedofile og korrupte. Stykket var skrevet av ektemannen til Putins guddatter.»

En instruktørkollega sendte meg følgende sms: «Russisk teater har vært blant det beste i verden. Nå er det slutt. Har vi mistet alt? Går vi i oppløsning? Vi som hadde Tolstoj og Gorkij og Tsjekhov. I de største byene er de fleste sannsynligvis imot krigen. Men utover i landet er det omvendt.»

Om hva som hendte med teatersjefen «Oleg» fortsetter Financial Times:

«Han dro til Bulgaria etter familien sin. Han sa opp jobben. Kulturministeriet ba ham ta permisjon og tenke seg om. Han gikk med på det. Da gikk skuespillerne imot ham. De var redde for å miste arbeidet sitt, og anklaget ham for motstand mot regimet. De gjenga alt han hadde skrevet og sagt mot krigen. Da fikk han sparken.»

Eksemplene er dessverre flere og foreløpig stopper det ikke. Jeg er ikke i tvil om hva de jeg kjenner egentlig mener. Men de må kamuflere det. Være forsiktige, selv på sitt eget teater. Med tidligere venner, med kolleger.

Det er skremmende å se hva som har skjedd, og hva som kan skje med et demokrati som forvitrer. Det er forstemmende å se hvordan kunsten og kulturens stemmer knebles. Våre russiske kolleger som ikke står på krigens side, og som lever i frykt, trenger oss. Nå og videre. I sine meldinger skriver de: «Ikke glem oss. Ikke la oss miste kontakten».

Hva kan vi gjøre for dem? Holde kontakt. Vise at de ikke må gi opp, men finne sine måter å protestere på. Fortelle hva vi driver med, ikke for å skryte, men fordi de er sultne på informasjon og inspirasjon. En dag kan vi kanskje arbeide sammen igjen. 

Morten Borgersen er regissør og tidligere teatersjef ved Teatet Vårt i Molde og Den Nationale Scene i Bergen.

Fotnote:

* Les Lev Dodins tale her: https://shakespearetidsskrift.no/2022/03/back-ussr

(Publisert 07.05.2023)